Det må jo sies at sørafrikanske myndigheter ikke alltid gjør det helt enkelt for seg selv – ta den 2 siders annonsen som landets myndigheter har latt trykke i bladet HENNE nå i februar.

I annonsen promoteres  Sør-Afrika som turistmål – med målgruppe norske kvinner som ønsker å besøke landet med hovedaktiviteter shopping og det å nyte livet. Sånn sett helt i tråd med HENNES målgruppe – i følge bladet selv er HENNE til for kvinner som kan svare bekreftende på følgende 3 spørsmål: Liker du å nyte livet? Er du glad i shopping? Ønsker du å være oppdatert?  Det å være oppdatert er jo et relativt begrep, men her har både Henne og annonsen mye til felles. Man kan absolutt påstå at man er oppdatert, bare man definerer verden og interessefeltene smale nok.

For hva kan Sør-Afrika lokke med i denne annonsen? Jo, kort sammenfattet: At du kan shoppe og besøke 4 ulike moteuker i landet, samt dra på spa, spise og bo luksuriøst. Det minner  umiskjennelig om internasjonal tv-propaganda fra 60- og 70-tallets apartheidstyre, som gjennom å promotore Sør-Afrika som det beste sted  i verden for hvite mennesker å bo, håpet på at flere hvite mennesker skulle komme flyttende.

Annonsen i HENNE er  svært tekstrik – her er noen eksempler  – jada, teksten er på norsk: «Bare en 40 minutters kjøretur fra Johannesburg finner du Sterkfontein og Menneskehetens Vugge, et fossilt område på 470 000 mål som har fått verdensarvstatus. Sterkfontein er et hulekompleks hvor et 3.3 millioner år gammelt skjelett ble funnet i 1998. I nærheten finnes også Magaliesberg Mount Grace Country House and Spa. Her må du prøve hotellets Hydroterapi Spa Garden som har et såkalt Liquid Sound Flotation Pool».

Og om Cape Town står det: «Her kan du feste med byens velstående innbyggere og spise på kontinentets aller første Nobu-restaurant. () I tillegg har du et sjenerøst utvalg av smakfullt innredede luksushoteller eller gjestehus å bo i. Husk at Cape Town også tilbyr noen fantastiske vinturer, for å ikke å glemme en halv dags båttur til Robben Island, hvor Nelson Mandela satt i fengsel».

Og om Durban: «Durban Fashion Week er en ekstravagansa av nytt og spennende designertalent og er den eneste moteuken bortsett fra Miami som utfolder seg rett på stranden, på Sundeck at Suncoast Casion and Entertainment Centre.»

Og for å reise mellom disse byene så anbefales det å ta luksustog. «Alle tilbyr vakkert innredede, romslige suiter, gourmetmat og alt annet du kunne ønske deg, for eksempel plasmaskjermer og DVD-spillere. Premier Classe tilbyr også Armani African Spa, Afrikas første spa på tog. Men mest spektakulært av alt er opplevelsen av Sør-Afrikas legendariske natur i all sin variasjon og prakt som ruller forbi – kanskje mens du nyter en massasje eller pedikyr?»

Oppsummert – norske damer skal la seg lokke til Sør-Afrika fordi de ønsker Gucci, vin, fest, pedikyr og Mandela-romantikk i en pakke.

Det er ikke først og fremst en moralsk indignasjon over at annonsen ikke viser et mer riktig bilde av det sørafrikanske samfunnet,  som gjør meg så oppgitt. Det er bare det at det er så utrolig lite musikalsk gjort. Ikke kan de kjenne sin norske målgruppe, og ikke kan de kjenne sitt eget lands store turistfortrinn, nemlig HÅPET. Det minner umiskjennelig om utopisk propaganda jeg fikk i posten på 80-tallet fra Nord-Korea. På klønete vis later man som om landet er noe annet enn det er. Ja, det er jo egentlig ikke klønete, det er bare trist.

Og ikke kan tekstforfatteren vite særlig mye om sørafrikansk mote, heller. Da hadde han eller hun for eksempel fått med seg at den for tiden hippeste klesbutikken i Sør-Afrika faktisk ikke befinner seg i noen av de stedene som er nevnt i annonsen – men i Soweto. Burgundy Fly heter den. Men Soweto og andre township’er er jo utenfor annonsen geografiske interessefelt – det får da være måte på å være oppdatert. Selv om det muligens hadde vært en slik opplysning som nettopp hadde fått noen norske moteinteresserte kvinner til å ta turen til Sør-Afrika.

Mitt spørsmål er: HVEM har forfattet denne glitrende teksten, og HVEM har godkjent den? Og hvor dum går det an å være, og allikevel ha jobb i South African Tourism? Eller er det fortsatt noen i 60-tallets propaganda-ministerium som ikke har gått av med pensjon?

Trøste og bære.