Morgenkåseri – NRK P2 – 6. oktober. Her skulle jeg egentlig ha referert til en «greitt å vite litt om»-sak om Nollywood, men den er ikke ferdig ennå. Har funnet så mye interessant i Nollywood-boka jeg ramlet over i Paris, i Karl Lagerfeld sin bokhandel – så jeg må gjøre litt mer research, rett og slett. Men i dag drar jeg til Afrika, så nå blir det Yoruba- og Hausa-tv hver dag i et par måneder framover. Gleder meg veldig til det.

Den norske TV-høsten er over oss med mengder av fristende tilbud som skal gjøre oss til lojale seere. Men så langt jeg har funnet ut, så finnes det ikke et eneste program fra Nollywood i programfloraen.  Det norske tv-publikum går virkelig glipp av noe. Er du ute etter å utvide din horisont når det gjelder tv-programmer og få litt mer fjern-og vidsyn, bokstavelig talt, så er Nollywood-kanalene Yoruba og Hausa soleklare førstevalg.

Nollywood er navnet på den massive og pulserende nigerianske tv- og filmindustrien. Og den er stor. Veldig stor. Nesten helt uten at verden for øvrig har lagt merke til det, så har Nollywood passert Hollywood i antall filmer produsert per år, med kun indiske Bollywood foran seg. Og det gjennom å lage filmer om familie, ære, kjærlighet, hat, utroskap, død, aids, prostitusjon, trafficking, olje, korrupsjon, grådighet, ånder, demoner, kannibaler og uforklarlige undre. Som regel med alle disse temaene i en og samme film.  Og alltid med en fast film-rekvisitt – en meget dyp sofagruppe – og i og rundt denne sofaen skjer det saker og ting – og ikke minst, det snakkes om disse sakene og tingene. Lenge og vel.

Nå er ikke Nollywood akkurat noen storgrossist av internasjonale tv-priser og utmerkelser basert på det vi vil kalle allmenne kvalitetskriterier. Det kommer i snitt 3 nye filmer i Nigeria hver dag, nesten alle produsert i en bydel i hovedstaden Lagos, med et gjennomsnittsbudsjett på litt over 100.000 kroner per film og produksjonstid på et par uker. Så det er klart det må gå litt fort i svingene, og man må ikke være opphengt i detaljer som lyd, musikk, bildekvalitet og skuespillerprestasjoner. Filmene spres i store opplag til hjemmekino-markedet og gjennom kabel-tv, med spektakulære titler som :  ”blood sisters”, ”living in bondage” og ”dangerous mother”.

En Nollywood-film er komplett ubegripelig – lite logisk, for å si det sånn. Jeg har lurt på om det er fordi jeg er vestlig at jeg ikke forstår noe, men har skjønt at dette med logikk er helt irrelevant. Tvert imot.  Nollywood skaper sin egen logikk ut av det ulogiske som folk flest i Nigeria og andre deler i Afrika opplever i sin hverdag – hvorfor blir noen så veldig rike og friske og framgangsrike, og hvorfor henger ikke det sammen med dyder og etikk og lover og regler for rett og galt?

Men absurd tv er jo ikke noe nytt i Afrika. Verdenssamfunnet har forbarmet seg over kontinentet også i form av donasjon av ferdige tv-programmer, og også norsk UD har bedrevet slik gavmildhet. Et norsk gratisprogram fant veien til den statlige namibiske kringkastingen, mens jeg bodde i hovedstaden Windhoek på 90-tallet. Jeg fikk nyss om dette programmet, og inviterte meg selv til å se det sammen med venner i township’en Katutura. Jeg tenkte det kunne være en artig opplevelse – å se Norge fra Katuturas ståsted. Programmet handlet om et norsk særtrekk vi er veldig stolte av, med rette – nemlig sterke kvinner i ledende politiske roller. TV-programmet fulgte norske kvinnelige stortingsrepresentanter i deres hverdagsliv. Vi fikk se Kaci Kullmann Five trille handlevogn, Kristin Halvorsen hente barn i barnehagen, og Hill Martha Solberg padle kajakk. Alt foregikk på vinterstid, med adekvat påkledning.  Det er bare å si det – det ble ingen triumfkveld for norsk kultur og tenkemåte – kajakkpadlende kvinnelige stortingsrepresentanter i norsk vintervær var rett og slett altfor absurd, sett fra en sofa i Katutura township. Og det til tross for at programmet hadde alt på stell når det gjaldt lyd, musikk, bilde og mennesker med noe vettugt å si.

Og så er det gått noen år, og det er stadig flere av oss også her i Norge som synes at hverdagen og livet ofte er veldig ulogisk. Selv sitter jeg og ser på Yoruba- og Hausa-channel så ofte jeg kan, og den norske tv-høsten har sin solide andel med ulogiske og underlige program. Så vi hermer, rett slett, etter dem som har lengst erfaring i det å takle det absurde og ulogiske – folk i Afrika. Men – ingenting er som the real thing – så kanskje vi kan håpe at Afrika vil skjenke oss noen gratisprogrammer – fra Nollywood?