Jeg har levd et litt mer nomadeliv enn normalt de siste ukene – med dager i Angola, Namibia, Cape Town, Lesotho og nå i Johannesburg.

Da jeg forlot Angola var jeg nesten ferdig med en bloggpost om TV-aksjonen. Og jeg syntes vel bloggposten fortsatt var aktuell, selv noen dager etter NRKs maratonsending til inntekt for den gode sak. Så jeg tenkte at jeg skulle fullføre den uka etter, for da hadde jeg et par laptop- og internettvennlige dager i Cape Town.  Jeg tenkte altså at TV-aksjonen fortsatt var relevant. Men så feil kan man ta, når Norge er langt unna. For jeg sjekket alle nettavisene, og ingen skrev om TV-aksjonen – ”Norges største dugnad” en uke etter at den hadde funnet sted. Tusenvis av nordmenn, særlig barn og unge, hadde ringt på i de tusen hjem og bedt om en skjerv for verdens flyktninger – men det var so last week, ikke sant? I stedet var det en annen type dør-til-dør-aksjon som ble omhyggelig og uhyggelig omtalt  – Halloween.

Men det er selvfølgelig ikke å vente noe annet. TV-aksjonen ryster jo ikke landets grunnvoller. Den er noe rituelt, akkurat som 17.mai.  Og ett år til neste gang. Sett fra Afrika, bokstavelig talt, så er den direkte patroniserende og pinlig –men la gå, den har en misjon i å opprettholde den gode kollektive fortellingen om Norge som en solidarisk nasjon. Og er det noe Norge trenger for tida, så er det gode kollektive fortellinger. Og helt klart, noen mennesker har fått og får plass i herberget. Men en tv-aksjon forkorter ikke utbyttingens tidsalder, for å bruke Bertolt Brechts ord.

Vi traff noen venner forrige helg i Cape Town, middelklassefamilie med små barn. De hadde travelt program, for også i Cape Town – og i resten av Sør-Afrika – feires det selvfølgelig Halloween. Men den store forskjellen er at her er det ingen barn i kostymer som ringer på dørene i nabolaget og ber om godteri.

For det første går middelklassebarn aldri på gata. For det andre kommer de aldri til fram naboens dør. Elektriske meterhøye porter og gjerder, piggtråd og overvåkningskameraer sørger for det.  For det tredje er det bare fattige outcasts – som har blitt fratatt all tenkelig verdighet – som ber om noe fra totalt fremmede. Mine besøk i townships og på landsbygda i Sør-Afrika har lært meg mye om akkurat det.  Det er stor forskjell på å være fattig med verdighet og fattig uten verdighet.

Men tilbake til vennetreffet i Cape Town. Jeg sa for spøk til våre venner – og en smule nysgjerrig på å høre svaret – at barna skal vel gå rundt i nabolaget i kveld og si ”trick or treat”. Og svaret var jo som ventet, med en latter: ”Well, do you think that the kids have been that awful this morning, so you want them killed?”

Jeg har fortalt sørafrikanske venner om tv-aksjonen. Og de måper. Ikke fordi Norge og nordmenn er så ualminnelig gavmilde, gode og solidariske. Det er de i Sør-Afrika også. Men fordi vi har et samfunn der folk kan ringe på døra til vilt fremmede, og de vilt fremmede åpner døra.

Bloggposten jeg startet på i Angola handlet om TV-aksjonen og at vi selvfølgelig må gi, uansett hva formålet og målgruppen for innsamlingen er. Særlig dersom noen ringer på døra. Og så hadde jeg en del synspunkter og tanker om hvorfor.

Men dette er jo som sagt so last week, så jeg får heller spare det til en annen anledning.

Men altså: Selvfølgelig skal du gi når noen ringer på døra og står der med en bøsse.

Av den enkle grunn at Norge fortsatt er et land der barn og ungdom kan gå fra dør til dør og be om en skjerv til verdens fattige, eller selge julenek til inntekt for idrettslaget, eller selge lodd til inntekt for klasseturen, eller samler inn flasker til inntekt for skolekorpset.

For det er dette som er det viktigste med tv-aksjonen og  den gode kollektive fortellingen om Norge:

At noen kan ringe på døra.

Og du åpner.