Snakk med en erfaren – eller trenger ikke være så erfaren, engang – bistandsperson, og han eller hun vil himle med øynene når ordet «kvinneprosjekt» eller «håndverksprosjekt» blir nevnt som fattigdomsreduserende tiltak på grasrota. Det er for mange toppen av naivitet og mislykkethet  – i kombinasjon.

Og ofte med rette. Og årsaken er som regel at selve prosjektmodellene  skaper fra dag en avhengighet av stadig mer påfyll av donor-penger. Som regel er prosjektmodellene funnet på av bistandsverdenen selv , men akkurat det ser ikke ut til å ha medført noe særlig selvransakelse eller iver etter nytenking for å finne ut hvorfor det blir så håpløst. Det er liksom bare vedtatt at sånne prosjekter er dødfødte.De norske bistandsmidlene man bruker på handel med grasrota, kanaliserer man høyt oppe i verdiskapningskjeden – til markedsføring i Norge. I tillegg kan man få støtte til produktutvikling. Men det er ingen ressurser – hverken i form av penger eller hjerneceller – til analytisk tenkning rundt selve modellen; hvordan fattigdom kan bekjempes gjennom handel med grasrota – uten å skape evig bistandsavhengighet. (ååå, som jeg har kranglet med Norad om disse støtteordningene opp gjennom årene.)

Men så var det det opplukkede hittebarnet. Det barnet er nå bistandsuavhengig. Og ikke nok med det – Vondeling Optel Craft er en solid økonomisk suksess.

Så – hva er det Vondeling Optel Craft gjør som er så ulikt andre håndverksprosjekter? Svaret er enkelt:

De bygger egenkapital.

For Vondelig Optel Craft har penger på bok. Og like viktig: Den bankboka styrer de sjøl.

Veldig forenklet kan Vondeling-modellen skisseres slik:

Når Isandi sender penger til Vondeling, så bruker gruppa en tredjedel på lønn, en tredjedel blir brukt til innkjøp av materialer, og en tredjedel blir altså satt i banken. Og det er egenkapitalen som er cluet her, med hensyn til økonomisk bærekraft.

Vondeling Optel Craft startet som et offentlig initiert prosjekt. Slike finnes det mange av  i Sør-Afrika – i marginaliserte lokalsamfunn med høy arbeidsløshet (les: landsbygda)  prøver man å skape økonomisk aktivitet ved å starte kooperativer med 500.000 Rand  som oppstartskapital – gitt av det offentlige. (altså et slags Innovasjon Norge) Denne kapitalen skal disse kooperativene så bruke til å utvikle en økonomisk bærekraftig bedrift.  Det går jo som regel alltid veldig galt. Etter et år er pengene brukt opp, og alt er enda mer stusselig enn før.  Og dette gjelder ikke bare for offentlige inisierte prosjekter  – mange privatfinaniserte tiltak, ofte del av sørafrikanske bedrifters CSR-program, lider samme skjebne. Og tilsvarende misere-historier hører man om utenlandske donor-finansierte prosjekter.

Nå er det selvfølgelig mange årsaker til at Vondeling er slik en suksess  – uten riktig produkt og et marked for produktet, så kan man jo ikke bygge egenkapital. Og det er Isandis rolle  i dette eventyret – å sørge for at produkt + marked = sant. Og selve kooperativ-modellen, som jeg i de fleste andre tilfeller er VELDIG skeptisk til – fungerer i Vondeling. Det tror jeg skyldes mye at den lille landsbyen i seg selv nærmest er et kollektiv, ettersom de har levd så isolert i så mange år. Så landsbyens innbyggere har en intuitiv kunnskap om hva som skal til for at et kollektiv skal fungere.

Og ikke minst – i «oppstartspakka» til Vondeling Optel Craft fulgte det med også 2 mentorer – Hannelie og Gardi  – som har fulgt gruppa gjennom tykt og tynt i nesten 4 år – med det overordnede mål at de skulle jobbe seg ut av prosjektet. Og det er Gardi og Hannelie som har utviklet «Vondeling-modellen», inspirert av indiske håndverksprosjekter og tilpasset lokale sørafrikanske forhold. Modellen handler selvfølgelig ikke bare om økonomisk organisering av aktivitetene til gruppa, men like mye om at gruppa skal styre sin egen bedrift – som omfatter alt fra at de må beherske til fulle selve håndverket, inklusive produktutvikling og kvalitetskontroll, til å kunne planlegge produksjon, framdrift og logistikken rundt virksomheten. Og alt dette altså uten en eneste PC eller fancy prosjektstyringsredskaper. Kun en mobiltelefon.

Det er mye å fortelle om disse aspektene ved Vondeling-modellen – men her og nå: Det økonomiske. For hadde Vondeling Optel Craft ikke bygget denne egenkapitalen, så hadde de ikke kunnet selge så mye som de gjør – og altså produsere så mye som de gjør. Og ergo tjene som de gjør. Og forklaringen på hvorfor det er sånn, er som følger: Vondeling lager engler. Det er et sesongprodukt. For å kunne klare å ha nok engler å selge, så må de begynne å produsere englene allerede i januar.  Men ingen vil kjøpe engler i januar, som skal selges i desember.  Så det Vondeling gjør, er å produsere engler  for lager helt fram til august- da kommer de første salgene for Vondeling. Og siden går det slag i slag med store bestillinger, og penger strømmer inn. Men fram til pengene begynner å strømme inn, så har de tatt ut lønn og penger til materialer fra de oppsparte midlene på bok. Ved slutten av året er dette «lånet» tilbakebetalt, og vel så det. Og slik har de bygget opp egenkapital, litt mer hvert år – til at de nå er helt uavhengig av økonomisk støtte av noe slag. Det betyr at de kan produsere jevnt – som igjen betyr mye for kvalitet, effektivitet, økonomi, forutsigbarhet og leveringsdyktighet – alle veldig viktige faktorer dersom man skal skape en bærekraftig håndverksbedrift.

(englene de produserer i perioden januar – november  skjer i samarbeid med Isandi – vi planlegger hva vi kommer til å kjøpe inn på høsten og til jul, og så produserer de i henhold til den planen.)

Tradisjonelle modeller fokuserer ikke på dette med egenkapital som essentielt for å opprettholde jevn produksjon, og på den måten stabile lønnsutbetalinger, som igjen er viktig for fattigdomsreduksjon. Videre bruker de ikke 3-delingsprinsippet av inntektene. Jeg vet ikke helt hvorfor denne modellen ikke er mer utbredt – det er – av alle de hundrevis av håndverksprosjekter jeg har vært bort i – kun Vondeling Optel Craft og nabolandsbyens tilsvarende kooperativ Rietbron Craft, som benytter seg av 3-delingsprinsippet. For det er  jo egentlig så enkelt. Mye skyldes vel rett og slett at når man desperat trenger penger, så er det første man gjør å kaste på båten slike edle prinsipper om å sette til side midler –  mens man tenker at man skal hente seg inn seinere. Og så handler mye om at prosjekter starter opp i en «donor comfort zone», og der er det godt å være. Helt til en dag donoren ikke er der mer. Da er det ikke noe særlig morsomt lenger. Og så er det de modellene som later som om man er et opplæringstiltak, og ikke en bedrift – fordi opplæringstiltak genererer støtte. De er dømt til å mislykkes. (jeg skrev om det helt i starten av Craftprat: Trenger fattige evig opplæring?)

Men hva om en dag ingen kjøper engler i august eller september eller oktober eller november eller desember? Ja, hva da?

For det første tror jeg ikke det skjer på en del år, for fortsatt er det sånn at de ikke klarer å lage nok, og det er stadig nye markeder (høres veldig pompøst ut, men ja, det stemmer) som ønsker englene. Men en dag er det over. Helt klart. Kanskje ikke produktet i seg selv er over, men kanskje det rett og slett ikke er noen i Vondeling som vil lage engler mer. De gamle er blitt for gamle, og de unge vil gjøre noe annet. Hva da?

Ja, da har kooperativet fortsatt penger på bok. Og oppløser de kooperativet, da kan de bestemme seg for å bruke pengene som de vil. Pensjon, for eksempel – slik at de slipper å bli lutfattige i alderdommen. Eller kanskje noen vil bygge på et hus, kjøpe seg en bil, oppgradere skolen, starte grønnsakshage, hvem vet? En av gruppas medlemmer fortalte meg at hun vil komme til Norge på besøk. Og det har hun faktisk helt fint råd til.

Det er nemlig et aldri så lite oljefond de sitter på i Vondeling nå. Forgjengelig og fristende sak, disse oljefondene – det vet vi jo mye om i Norge. Og derfor har Vondeling, som vi i Norge har – en egen Handlingsregel, meget demokratisk bestemt:

Vi rører ikke pengene før vi må. Og da skal de brukes på noe som gir glede, og på noe som er viktig.

Og det opplukkede hittebarnet er fullt kapabel til å styre med egenkapitalen sin selv – så når det skjer, så er jeg overbevist om at de holder seg til Handlingsregelen.  Og i mellomtiden lager de engler.