Jeg var i Sør-Afrika i forrige uke, en omvei hjem til Oslo fra Dar es Salaam. I forrige uke gjennomlevde Sør-Afrika sin voldeligste uke siden apartheidtiden, med sammenstøt mellom politi og streikende arbeidere ved selskapet Lonmins platinum-gruver i Marikana, nordvest i landet. Dette er svært traumatisk for Sør-Afrika – ubearbeidede sår fra apartheidtiden kom brått til overflaten igjen, og som en kommentator skrev: Ja, vi hadde vår sannhets- og forsoningskommisjon. Den gav oss mye sannhet, litt forsoning, men ingen leging – no healing. We are still a wounded people.  Avisene var og er fulle av artikler og kommentarer og analyser, og alle jeg møtte snakket om dette. Nåja, ikke alle. Jeg var hos noen venner på fredag, dagen etter massakeren. Der i huset hadde ikke fruen fått med seg hendelsene – hun har mer enn nok i hverdagen med sine barn og sine makroner. Så da snakket vi om det i stedet. Barn og makroner. (Ikke så ulikt en del norske damer jeg kjenner, og dette er ikke en fordømmelse av sørafrikanske husmødre. Men jeg bare gjentar: Hvite damer gjør seg selv irrelevante)

Nå vel. Hendelsene i Lonmin-gruvene har blitt behørlig omtalt i verdenspressen, og selvfølgelig også i norsk media, med tilhørende reaksjoner. En har vært at Oljefondet burde trekke seg ut av Lonmin, på grunn av de elendige arbeidsforholdene for gruvearbeiderne. Det kan godt hende at Oljefondet bør det – men for å ta den argumentasjonen litt videre:  Mener man dette på fullt alvor, så bør man egentlig trekke seg ut av all økonomisk samhandling med Sør-Afrika. Inklusive feltet jeg er involvert i, altså handel med håndverk.

For dette er den økonomiske realiteten i Sør-Afrika: 2 parallelle økonomier, der flesteparten av landets befolkning tilhører den økonomien der lønningene er noen tusen i måneden, toppen. Og en økonomi for de få, der lønningene er som i det vestlige Europa – men der den effektive levestandarden er mye høyere, fordi man gjør seg i stor grad bruk av tjenestene som de i den fattige økonomien leverer. Og vil ikke de fattige levere eller begynner å bli plagsomt kravstore, så skaffer man andre fattige. Det er nok å ta av på det afrikanske kontinentet, for å si det sånn.

Og gruvearbeiderne er blant de fattige som leverer. 28.000 jobber i platinum-gruvene til Lonmin. De tjener 4.000 Rand i måneden, (ca 3.000 kroner) – men ønsker seg 12.500, (ca 9.200 kroner.) Og derfor streiker de. Hvor de har fått 12.500 fra, vet jeg ikke – og de aller fleste vil vel si at det var et urealistisk tall. Men det er jo sannelig også 4.000, og hvor bedriftsledelsen har fått sitt 4000-tall fra som en rimelig betaling, kan man jo også lure på. TIl opplysning: Lonmin omsatte for 2 milliarder USD i fjor. Man skulle jo derfor tro at det på et eller annet vis var mulig å gi de 28.000 ansatte under bakken noe mer enn Nok 3.000 i måneden. (Jeg har regna litt på det – lønnsutgiftene, utenom sjefsnivået, blir vel da kanskje omtrent 200 mill USD i året, en sånn 10% av omsetningen.) Gruveindustrien er motoren i den sørafrikanske økonomien – litt som vår olje. Det er ikke akkurat en konkurranseutsatt sektor vi snakker om, for verden vil ha de edle metallene fra Sør-Afrika – landet har for eksempel 80% av verdens platinum-forekomster. Sånn sett skulle man tro at det var mulig for gruvearbeiderne å få bedre lønn – jamfør argumentene vi hører her i Norge om hvorfor oljearbeiderne kan ha så høye lønninger.  Men når det fortsatt kan holdes så lave lønninger i kritiske sektorer, så er det som før nevnt fordi man har nok folk å ta av. Vil ikke arbeiderne ha den lønna de får, så står det kø av folk som venter på muligheten til å få en jobb. Litt penger er selvfølgelig bedre enn ingen penger.

Gruvearbeiderne har fagforeninger som jobber for saka si, som det seg sømmer i et demokrati. Problemet er at ledelsen i den mektige fagforeningen NUM (National Union of Mineworkes) har mer enn nok med maktkampen som pågår innad i ANC. Og egentlig har vel NUM vært mest opptatt av makt og posisjoner innad i ANC-regjeringen i mange år – og derfor har det kunnet vokse fram alternative og til dels populistiske fagforeninger – som AMCU -Association of Mineworkers and Construction Union. (det er de som får skylda for å ha plantet ideen om 12.500-kravet) Tidlig i forrige uke leste vi om streiker, uroligheter og drap ved Marikana-gruvene, og da ble det hele forklart med at det dreide seg om rivalisering mellom disse to fagforeningene, og ledelsen i Lonmin hadde ikke til hensikt å gripe inn, for dette måtte fagforeningene ordne opp i sjøl. Det ble heller ikke blåst så veldig opp i mediene at det allerede før torsdagens massakre hadde blitt drept 10 mennesker pga urolighetene, tildels svært bestialske drap, blant annet var 2 politimenn bokstavelig talt hakket til døde. Men både fagforeningene og gruveledelsen toet sine hender fortsatt, og regjeringen grep ikke inn. I stedet skjøv alle med makt og myndighet politiet foran seg, et politi som egentlig ikke har forandret operasjons- og reaksjonsmåte siden den gangen Sør-Afrika var en totalitær stat.

Og så kom det fatale sammenstøtet, nesten som lyn fra klar himmel, i hvertfall for alle de som hadde toet sine hender. Politiet hevder de skjøt i selvforsvar, mens gruvearbeiderne forteller andre versjoner.

Løssalgsavisene i Sør-Afrika var fulle av det med én gang – beskrivelsen av  «The Third Force» som også skal ha vært tilstede under sammenstøtene. Jeg lurte på om når dette kom også til norske aviser – og i ettermiddag kom det i Aftenposten: » Trodde de var udødelige etter kjøp av naturmedisin». Hvis du ser på videoopptakene fra massakrene, så ser du at gruvearbeiderne går mot politiet med en tilsynelatende intens fryktløshet. Og dette er ingen «We shall overcome»-marsjering – dette er noe annet, de virker ruspåvirka, rett og slett. En sangoma – en heksedoktor – hadde kommet til de streikende arbeiderne og tilbudt dem muti – som Aftenposten feilaktig kaller naturmedisin, som om det gjaldt solhatt eller kamille-ekstrakt. Muti, slik det brukes i dagligtale i Sør-Afrika er noe helt annet: visst er det ulike miksturer av naturlige ingredienser, og som kan være ganske så harmløst – men like viktig er trolldom, ritualer og magi. Mange sørafrikanere tror på ulike former for muti. Det er ikke så rart – når stat og myndigheter og alt som skal være rasjonelt og rettferdig ikke gir deg beskyttelse, ikke gir deg jobb, hus, utdannelse, eller helse – hva har du igjen for å kunne fortsatt håpe på en bedre morgendag? Mirakler og magi – førstnevnte representert ved stadig sterkere lokale karismatiske kirker – sistnevnte ved sangomaene og deres muti. Konfrontert med dødsfallene, tross muti’en, så svarte en av gruvearbeiderne: Ja, det er takket være muti’en at det ikke døde fler. Det svaret sier alt om hvor sterk troen er på sangomaene.

Og før du rister på hodet over hvor dumme og enfoldige disse gruvearbeiderne må være, som tror at å skjære seg i huden og smøre seg inn med noe mystisk avkok skal gjøre dem udødelige – så er det vel greitt å minne på at de fleste av oss kjenner vel noen som blir veldig høye og mørke og uovervinnelige når de bare får seg litt alkohol eller annen dop?  Og hva er egentlig anticellulite-kremer, slankepiller, puppeforstørrelser og botox, om ikke muti?

Jeg satt og leste en kommentar om Marikana-hendelsene i en av avisene på flyet ut fra Johannesburg på søndag. Helt tilfeldig flyttet jeg blikket til artikkelen på neste side. Den handlet om at tidenes dyreste ferieleilighet på 700 kvm nå var ferdig i Clifton, rikmannsstrøket langs Atlanterhavskysten i Cape Town – noe som beviste at den globale resesjonen ikke hadde nådd dette markedssegmentet i Sør-Afrika. Endelig noen gode nyheter. Uendelig mange millioner var brukt på bygging og finish – blant annet kjøkken med skinn-dører, kunne vi lese. Og arkitekten delte visjonene bak bygget med oss lesere: Man skal føle naturens sterke elementer i dette huset, samtidig som eierne ikke skal mangle noe: offering a lifestyle which only the select few have the privilege of experiencing. Og kjøperne? Et Australia-basert par, to av mange hvite sørafrikanere som har emmigrert til Australia i frykt for hvordan det skulle bli når de svarte tok over. Men nå har hjemlengselen blitt for sterk. Og hvor har de fått pengene fra til 700 kvm ferieliv i Clifton? Jo, forrige generasjon bygde opp en kjempeformue under apartheidtida på å selge bleke-kremer til svarte damer. De solgte dem drømmen om å kunne bli hvit, og solgte dem samtidig skammen over å være svart. Det er en slags muti, det også.

Og 700 kvadratmeter i Clifton er også en del av historien og bakteppet for hva som skjedde i Marikana.

________________________________________________________________________

Lesere av Craftprat har kanskje fått med seg min forkjærlighet for Hugh Masekelas «Stimela» – som nettopp beskriver gruvearbeidernes liv. ALLE bør se versjonen fra Graceland-konserten i Harare i 2007.

For noen måneder siden hørte jeg tilfeldigvis på sørafrikansk radio en for meg ukjent versjon av Stimela. Det var et nokså nytt live-opptak med Masekela, der han introduserte Stimela slik:

This song is dedicated to all the people in the world working for lousy pay

Ja, drapene på 42 gruve-arbeiderne og 2 politifolk i forrige uke handler om at i kampen om og fascinasjonen for makt, posisjon, penger og profitt har ANC, regjeringen, fagforeningene, næringslivet, media, sviktet folk flest. Det handler også om et samfunn som er gjennomsyret av voldsbruk, et politi som egentlig ikke har endret seg siden apartheid-tida, et utdanningssystem som ikke makter å gi unge svarte en relevant utdannelse, et samfunn der modernitet og tradisjon lever side om side og til dels i konflikt, et samfunn der de økonomiske skjevhetene bare øker.

Men man kommer ikke utenom: Drapene handler om fattigfolk som fortsetter å levere tjenestene sine til spottpris. Og det er ikke bare et sørafrikansk problem.