For noen uker siden skrev Aftenposten-journalist Ole Mathismoen en kronikk om at nå var det kanskje på tide å la Afrika seile sin egen sjø – Skal vi gi beng i Afrika? – het hans kronikk. Spørsmålet hans handlet om Afrikas manglende utvikling, tross milliardene med bistand, og det vanskelige spørsmålet om hvorvidt bistand opprettholder despotiske regimer og faktisk hindrer, i stedet for å fremme, utvikling. Hans hovedkritikk var rettet mot såkalt stat-til-stat-bistand, dvs at staten Norge støtter for eksempel staten Uganda – altså norske bistandspenger går til tiltak som den ugandiske regjeringen på en eller annen måte er involvert i. Og det er problematisk ettersom Norge er skeptiske til president Musevenis politikk.

Jeg antar at kronikken var inspirert av de nylige vedtatte anti-homofile lovene i Uganda, som har medført at Norge har kuttet deler av bistanden til landet. Selv hang jeg meg først og fremst opp i illustrasjonsbildet til kronikken, som hadde undertekst «Etter 50 år med bistand lever fortsatt halvparten av 1,1 milliard afrikanere i «absolutt fattigdom». i 2050 er det blitt nesten to milliarder. Er det på tide at de får finne sin egen vei?». Men bildet var da vitterlig World Press Photo of the Year 2013, som viser en sørgende ung sørafrikansk kvinne som venter på å komme inn til Mandelas lit-de-parade. Hva hadde det med underteksten og bistand å gjøre? Var det på grunn av hudfargen bildet passet? Så hun passe trist ut? Og det illustrerer vel noe av problemet til Mathismoens kronikk – han behandler Afrika som ett land, og afrikanere blir kraftig generalisert.

Samtidig skriver Mathismoen at vi selvfølgelig må fortsette med å støtte små kvinneprosjekter og den slags.

Og nesten samtlige i kommentarfeltet var enige med Mathismoen, og samtidig var alle enige med Mathismoen om at vi bør støtte små kvinneprosjekter og den slags. Det er ekte bistand til ekte fattige, sånn som det er ment å være. Å, grasrot er fint.

I dag våknet jeg til et nyhetsinnslag på NRK om en menighet i Uganda – eller en kirkelig basert organsiasjon er vel mer riktig å si  – Watoto Church. Grunnleggeren, Gary Skinner, er kjent som en homofob med stor politisk innflytelse i landet, og en av arkitekten bak de nye lovene. Gary Skinner er hvit konservativ amerikaner, og har bygget et imponerende imperium rundt sin menighet, ikke bare i Uganda, men i mange vestlige land. Blant annet i Norge. På Sandnes finner vi organisasjonen Watoto Scandinavia med 7 ansatte. Og med KrFs stortingsrepresentant Olaug Bollestad i styret. Og hun virket veldig overrasket over NRKs sak, som gikk ut på at lederen i  LLH, Bård Nylund,  forventet at stortingsrepresentanten måtte trekke seg fra styrevervet umiddelbart. Hun på sin side måtte sjekke saken litt ut, og så ville hun gi et svar.

Ja, sånn kan det gå, når man skal støtte små kvinneprosjekter og den slags. Det viser seg at man samtidig støtter forfølging av homofile.

Jeg har lest litt i dag på nettsida til  Watoto Scandinavia  – www.watoto.no. Det ser jo helt strålende ut. Du får virkelig en følelse av at du kan dra ned til Uganda nårsomhelst og hjelpe dem med deres verdige formål. Og kan du ikke dra ned selv, så kan du gi penger. Eller du kan arrangere konsert med Watotos beste ambassadører – barnekoret. Men som jeg har skrevet før på Craftprat – stol aldri på en bistandsorganisasjons hjemmeside.

For hadde stortingsrepresentant Bollestad  for eksempel sjekket ut afrikanske artikler om Watoto –  det er nok med et Google-søk – før hun sa ja til styreverv, så hadde hun fått med seg at Gary Skinner er en svært aktiv homofob. Faktisk er det de som hevder, med solid bevisføring, at Ugandas forferdelige anti-homofil-lover er først og fremst drevet fram av amerikanske karismatiske kirker og deres ledere, som har fått et solid fotfeste blant grasrota i landet. Det er disse som har pisket opp hatstemningen mot homofile. President Museveni har sittet ved makten i 28 år, og hans tapende popularitet på hjemmebane var egentlig årsaken til at han gikk med på lovene. Han trengte en hjemmeseier, han trengte en felles fiende landet kunne samles om – denne fienden ble erklært å være umoral – og for å understreke dette: Underskrivingen av loven ble direktesendt på tv i primetime. Samtidig kunne han peke nese til Obama og vestlige liberale lands «social imperalism»,  og det synes nok også de erke-konservative amerikanske støttespillerne til disse kirkene også at var helt flott og på sin plass.

For deg som vil lese litt mer grundig om koblingen med de amerikanske kirkene  – sjekk ut denne artikkelen: US preachers lit homophobia fuse  . Og bare så det er nevnt – samtlige av kommentarer og artikler jeg har lest fra homo-aktivisthold i Sør-Afrika og Uganda mener at det norske kuttet i bistand bare gjør ting verre for de homofile, og de er også svært skeptiske, for å si det mildt, til en ny trend som noen vestlige gode hjelpere har satt i gang – et slags fadderprogram. (Jada, du kan «adoptere» en homofil ugander, og få bilde på kjøleskapet.)

«Det eneste jeg er opptatt av er å hjelpe disse kvinnene og barna», sier Olaug til sitt forsvar. Jada, det er lettsolgt å støtte de verdige fattige. Men man skulle kanskje forvente mer av en stortingsrepresentant? For dersom man tror at å støtte lokale kvinneprosjekter og den slags er så enkelt og så ufarlig og automatisk bare godt, så skjønner man veldig lite, muligens ingenting, av hva som rører seg av krefter når det kjempes om penger fra vestlige givere. Også på den berømmelige grasrota. Og om hva slags drivkrefter som finnes blant alle de gode hjelperne som kommer utenfra og skal ordne opp.

Kjole for Skole, Geit for Fred, Homofadder for Verdighet, Barnekor for Håp. Det er som sagt lettsolgt å støtte den verdige fattige. Hun som sitter bøyd over sin hånddrevne symaskinen i den enkle hytten. Barnet som bare smiler og er takknemlig, på tross av at det har så lite. Den edle homofile som mest av alt vil jobbe på suppekjøkken. Som om de verdige fattige lever helt adskilt fra samfunnsdynamikken rundt dem.

Man kan gjerne mene at det er slike grasrottiltak som norsk bistand skal brukes til. Men ikke tro at det dermed blir mer utvikling.