Craftprat

om dette og hint – og særlig om Afrika

Kategori: Alle disse mødrene

  • Den grå fargen

    Og jeg våkner om morgenen, og fargen er der før jeg åpner øynene. Den grå matte fargen. For dagene jeg hadde grudd meg til er kommet. I dager, uker, måneder skal jeg ha den fargen med meg. Alle disse dagene etter at mor døde.

    Mor var ikke vakker da hun døde. Det er mange år siden hun var vakker. Sykdommen tok all skjønnhet fra henne. Hun hadde ingen mimikk igjen i ansiktet, intet blikk, hun kunne ikke smile, munnen var mest halvåpen, hun var så skinnmager at ansiktsformen kun var hodeskallen, skuldrene var borte, brystet innsunket, hendene var forkrøplet, kroppen uten noen styrke, hun kunne ikke sitte, ikke gå.

    Døden kom langsomt til mor – akkurat som sykdommen.

    Vi var sammen med henne, den siste uken hun levde, på sykehjemmet i Larvik. Vi sov på omgang på feltsengen.
    Og pleierne kom regelmessig og så til henne, og hver dag stelte de henne. Smurte henne inn med fuktighetskremen mor likte så godt – Elizabeth Ardens «Green Tea» – «det er så rik krem og deilig duft», sa pleierne. Og så gredde de håret hennes, som frisøren hadde klippet og stelt for ikke så lenge siden. «Det er så flott sølvgrå farge» skrøt pleierne. Og den rosa neglelakken på de forkrøplete fingrene. «Vi må jo pynte litt», smilte pleierne. Og parfymen. Laura Biagiotti. «Inger liker den», nikket pleierne. Og halssmykke – hver dag et halssmykke. «Inger er ikke seg selv dersom hun ikke har halssmykke på», forklarte pleierne. Og etter jul – det purpurrøde armbåndet i krokodilleskinn med Swarovski-krystaller, en julegave – «Inger ville gjerne ha det på – det er hennes favoritt – hun snakker med oss gjennom rynken i pannen», sa pleierne.

    Men døden var med oss i rommet – den ventet på å kunne ta bolig i mor. Og så fikk døden tak. Den første tåen ble marmorert, ble blå og så elfenbenshvit. Og dernest kald. Og så krøp døden oppover leggene, nådde knærne. Men døden arbeidet langsomt og tok seg god tid. For enda var det døgn igjen. Og gradvis kom marmoreringen og kulden og elfenbensfargen til fingrene, armene, skuldrene. Og duften av krem og parfyme måtte vike for acetonlukten, og smykker og armbånd for dødens smerter.

    Og så, til slutt kom elfenbensfargen til ansiktet. Så, det siste store sukket.  Mor var død.

    Og døden forlot rommet og søkte videre til et annet sted og en annen kropp som kunne marmoreres og bli elfenbensfarget. Og vi stod tilbake der sammen med pleierne på rom 208 – hennes hjem de siste årene – og gråt stille. Og så ba pleierne om å få stelle mor en siste gang. Og da vi kom inn igjen på rommet til mor for å ta farvel, så var hun kledd i den vakre hvite blusen i silke med gullknapper. Det sølvgrå håret var gredd. Rundt halsen lå det ravfargede smykket. Og på håndleddet det purpurrøde armbåndet, og de forkrøplete hendene var foldet oppå dynen. Og øynene uten blikk var lukket. Og det var levende lys rundt henne. Og jeg tenkte: Mor var vakker. Og nettopp derfor gråter jeg enda mer. For jeg hadde glemt det.

    Og jeg tenker dagen etterpå, når jeg sitter hos begravelsesagenten – at begravelsen skal gjøre mor vakker igjen. Fargerike blomster, bestemmer vi, og grønne trær fra Bøkeskogen på heftet til begravelsen. Og begravelsesfølget skal synge Deilig er jorden.

    Så ringer begravelsesagenten til kirkekontoret. Der har de allerede bestemt at begravelsen skal være på tirsdag, får vi vite. «De gjør det sånn der, de har en liste ferdig, og så blir man bare satt opp etter den lista. Første som ringer, får første dag og time ledig.» Tirsdag passer ikke for oss, noen skal komme fra andre land og byer langt fra Larvik, så begravelsesagenten får ringt og forhandlet seg til fredag. «De sukker fælt, der på kirkekontoret, når vi lager uorden i listene», sier han med et resignert smil.

    Og jeg begynner å ane uråd.

    For jeg tenker på telefonen jeg tok for et par år siden. Til nettopp kirkekontoret i Larvik. Mor var kommet på sykehjemmet, og hun var veldig ensom. For mors sjelden sykdom gjorde at hun måtte ha 24 timers pleie, men fortsatt hadde hun hukommelsen intakt. Hun kunne fortsatt snakke den gangen, og hun spurte etter noen å prate med som ikke var dement, som de andre på hennes avdeling. Om Bibelens ørkensvandringsmotiver, ville hun snakke. Et underlig samtaleemne, kanskje, for en dame i lukket bofellesskap, men mor var svært teologisk interessert, og hun hadde i godt voksen alder tatt grunnfag i kristendom. Og ørkenvandringsmotiver var hennes favoritt-tema. Så jeg ringte kirkekontoret i Larvik, og lurte på om ikke en av prestene kunne komme til mor og samtale med henne om teologiske spørsmål, bare en eneste gang? Svaret var kontant: Det kunne de ikke. Mor ble svært, svært skuffet.

    Og så får vi vite navnet på prest og organist. Og at presten tar kontakt. Det gjør hun etter 6 dager. Hun har vært på vinterferie. Bevares, også prester må ha vinterferie, tenker jeg. Prester er jo så vanlige og ordinære nå. Men kunne ikke noen andre fra kirken ha ringt?

    Og jeg har dette brennende ønsket om at i begravelsen skal mor være vakker. Men jeg har for lengst begynt å tvile om de ansatte i Larvik prosti kan bidra til det, og forteller derfor presten at minneordene skriver familien selv.

    Og jeg sover ikke om nettene som kommer. Jeg sitter og skriver på minneordene og minnetalen.

    Og jeg tenker på far. Som også ble en av disse våre minste da han fikk et hardt hjerneslag, 57 år gammel. Og jeg tenker på at da han bodde på samme sykehjem som mor – den gangen det fortsatt var tomannsrom og bad på gangen – da kom gamle biskop Hauge – han som var prest for de dødsdømte fangene på Akershus under krigen – på besøk hver uke og satt ved sengen til far og sang salmer fra Salmeboka. Og organist Kåsin, den blinde organisten i Larvik som også for lengst var pensjonist, spilte inn en kassett med egen orgelmusikk og sendte til far på sykehjemmet. Og jeg gråter når jeg tenker på det, disse nettene jeg sitter og skriver.

    For etter den tid er kirken blitt modernisert og demokratisert og styrer i eget hus, og i Larvik prosti har de Kirkens Servicetorg mandag til fredag fra kl 09 – 15, leser jeg på nettsiden deres. Men til mor på sykehjemmet har denne moderne serviceorienterte kirken ingenting å gi. Bortsett fra Kirkens Nødhjelp, der i perifirien, som i det minste sender hyppige brev. Riktignok med en giro inkludert. I stedet er det biskop Hauges svigerinne – Elisabeth på 87 år, som tar drosje fra til sykehjemmet minst en gang i måneden, fordi hun ikke kan gå noe særlig selv, for å synge for mor og for å lese velsignelsen til henne. «Inger har mistet sin skjønnhet, men når hun hører velsignelsen får ansiktet en vakker fred», sier Elisabeth.

    Og jeg tenker at begravelsen skal gjøre henne vakker igjen. For alltid.

    Og vi kommer til dette de selv kaller Kirkens Servicetorg noen timer før begravelsen, for å hilse på presten. Og alle de ansatte på dette torget sitter og har lunsj, og ingen hilser på oss, selv om de må da skjønne at disse menneskene i mørke penklær er sørgende mennesker som skal begrave noen fra deres menighet, tenker jeg. Det lukter vafler, og jeg tenker – ja, selvfølgelig lukter det vafler på Kirkens Servicetorg en fredag formiddag. Det er jo bare en så hverdagslig fredag for dem, denne fredagen mor skal begraves. De ville jo egentlig at hun skulle begraves etter listene deres, på tirsdag – så kjør vaffeljern og ikke hils, ikke smil, ikke se dem.

    Og alt dette tenker jeg på da jeg sitter i kapellet. Og presten leser minneordene, som jeg selv har skrevet. Om mors omfattende og imponerende engasjement i praktisk solidaritet gjennom mer enn 50 år. Men jeg får ingen ting med meg. For presten leser mors navn feil.

    Og jeg skjønner at presten muligens har lest gjennom teksten, men ikke øvd, for det leses feil etter feil. Og jeg tenker at presten overhodet ikke har tatt innover seg hvem mor var og hva hun gjorde og hva hun stod for. Og jeg hører at presten holder en preken som er blitt holdt før. Noe passe vagt og svevende om kjærlighet. Passer jo alltid.

    Som om alt bare er et helt vanlig rituale en times tid en helt alminnelig fredag, etter vaflene, der pårørende uansett er så kirkefremmede at de tror at det skal være sånn.  Så ingen grunn til å anstrenge seg. Det var bare en gammel dame fra sykehjemmet.

    Og ingen andre skjønner hvorfor jeg er så skuffet – de har jo for lengst avskrevet Den Norske Kirke i forhold til å ha noe som helst å meddele. Men jeg tenker at jeg fortsatt tror på Den Norske Kirke. Jeg tror fortsatt at den har en rolle å spille, at den har substans, at den er til for disse vår minste, at den fortsatt ikke bare er sermonimester, og at den ikke bare pynter og fjaser seg opp når det er konge og makt som skal gjøres stas på.  Og jeg tenker på bildet av alle biskopene i sin skrud ved den siste bispeinnsettelsen, som jeg der og da synes var utrolig tragikomisk. Så hjelpeløst, liksom – i en tid der verden brenner. Å, det var purpur og gull.

    Og nå, nå gråter jeg når jeg tenker på det. Purpur og gull. Og vafler på Kirkens Servicetorg.

    «Ikke en spurv til jorden uten at Gud vet det», sang jeg for mor det siste døgnet hun levde. Hun så ut som nettopp en fugleunge, en spurvunge uten fjær, forkrøplet og skinnmager, med øyne uten blikk og munn uten ord. «Det går bra,mor,» sa jeg. «Alt skal bli bra. Du er ikke glemt.»

    Og jeg tenkte at begravelsen skulle gjøre henne vakker. Og at Kirken skulle være med å hjelpe til med det. Og at de ikke vil svikte henne denne gangen også. Og at vi som er tilbake, vi trenger så veldig en kirke som kan gjøre de små fugleungene våre vakre. En anelse purpur og gull for en spurvunge.

    Men alt Larvik prosti gjorde var å gi mor fargen grå.

  • En ikke-kapitalistisk opplevelse

    Og jeg skulle ha skrevet om dette for lenge siden. For det er den mest skjellsettende og frigjørende opplevelsen jeg har hatt på lenge, lenge. Den har ligget og ventet der, og kommet gradvis. Og jeg tror jeg er blitt et annet menneske etter dette. Men det tar tid å fordøye, ikke sant? Det tar tid å forstå. Det tar alltid tid å forstå.

    Har du tenkt på det, hvor gjennomsyret kapitalistisk hele vårt samfunn er? Jeg tenker ikke på penger og økonomi, hadde kapitalismen enda holdt seg bare til penger, så hadde alt vært greit for min del. Men har du tenkt på at våre gjøremål, våre vennskap, våre samtaler, våre opplevelser – også er kapitalistiske? Og har du tenkt på hva det gjør med oss mennesker? Ideen om vekst gjennomsyrer alt vi driver med. Er noe bra, må det vokse. Og omvendt –  dersom noe ikke vokser, så er det ikke bra. Til og med den edleste organisasjon, med de edleste formål og gjerninger, definerer seg selv utifra tanken om vekst. Og vi enkeltmennesker, med våre forvirrede liv, vi søker stadig sterkere opplevelser, bedre venner, dypere samtaler, morsommere tv-serier, vi måler Likes og Hits og retweets, vi trener hardere, spiser riktigere, forbedrer oss både i kropp, sjel og sinn, følger med på alt som er nytt og skravler stadig høyere i kakofonien av sm-støy. I det hele tatt: Vi søker bedre og sterkere mening med alt vi gjør. Som om det hjalp.

    Jeg har skrevet tidligere på Craftprat om hvordan jeg gjennom mitt arbeid med Isandi har møtt afrikanere og afrikanske lokalsamfunn som ikke har denne kapitalistiske tankegangen automatisk inne. Ikke det at de ikke ønsker seg tv og klær og fancy mobiltelefoner, for det gjør de som regel – men ting, opplevelser, meninger, samtaler måles ikke nødvendigvis på en skala som heter ”bedre eller dårligere enn forrige gang”. Og mange uttrykker en skepsis overfor argumentet om at dersom de jobber mer, så får de mer penger og bedre råd. Det  veies opp mot hva man mister dersom man jobber mer. Og mange er egentlig ikke så veldig opptatt av vekst. Grunnen til at de driver med håndverk er rett og slett ikke kun for å tjene penger, selv om det er nettopp det de trenger i et kapitalistisk samfunn. Nå skal jeg ikke idyllisere dette, for det kan virkelig være problematisk med slik ”annerledeshet” blant en gruppe som allerede er marginalisert nok som det er, når resten av storsamfunnet er på kapitalisme-pakka – i Norge og Europa har vi jo en parallell med romfolket. Men altså – det finnes faktisk mennesker som tenker annerledes. Om det er bærekraftig eller ikke, får være en annen debatt.

    Det begynte i september. Jeg var på besøk hos mor på sykehjemmet i Larvik, som så mange ganger før. Mor har vært syk i mange år, og ikke ante jeg hvor detaljert et menneske kan forsvinne og oppløses. Du tror at nå er det ikke flere trappetrinn nedover, men så er det ett til, viser det seg. Og ett til. Og ett til. Og sånn har vi tenkt i mange år nå – på vår kapitalistiske skala for bra og dårlig – at nå går det ikke an å bli verre. Og ikke går det an å bli tristere heller. Men så – en dag i september tenkte jeg, mens jeg satt ved siden av sengen til mor – at nå er vi utenfor skalaen. Nå gjelder den ikke mer. Nå finnes det ingen ord lenger som kan beskrive hva vi opplever, hva vi føler, hvordan hun har det, hvordan vi har det., om hvor mye dårligere dette kan bli. Nå er det ingen ord igjen. Ingen skala. Nå er det hudløst. Nakent.

    Og det opplevdes rett og slett frigjørende. Å ikke skulle måle og beskrive relativt – men i stedet bare ta innover meg at at mor bare ER.

    Og en regnfull lørdag ettermiddag i oktober dro jeg ned til mor igjen, en siste tur før mitt månedsopphold i Afrika. Og så bare satt jeg der ved siden av sengen hennes. I 4 timer. Det er ikke noe å fortelle om opplevelsen, som sagt, ord er brukt opp, og ikke finnes opplevelsen på noen målbar skala. 4 timer hvor jeg bare var. Sammen med mor.

    Og etterpå kjørte jeg innom Statoil i Nansetgata, fylte på kaffekoppen, og kjørte tilbake til Oslo. Det regnet fremdeles.

    Og det var da, i tunnelene ved Holmestrand, at jeg fant ordene: Jeg har hatt en ikke-kapitalistisk opplevelse. Rett og slett.

    Skal du hjem til Norge nå? Spør venner her i Sør-Afrika. Ja, jeg må det, svarer jeg. Jeg må besøke mor. Og så legger jeg til: Dere vil kanskje ikke forstå det, men jeg gjør det ikke av plikt. Ikke nå lenger. Men saken er at jeg føler meg fri hos henne. Fordi hun liksom ikke er av denne verden mer. Hun gir meg rett og slett en ikke-kapitalistisk opplevelse. Og jeg visste ikke at det var det jeg lengtet etter.

    Og nå begynner jeg å grine, sier jeg. For ikke hadde jeg trodd at det er sant som det står skrevet: At kjærligheten aldri vil forgå. Ikke hadde jeg trodd at min mor, som ikke kan snakke mer, nesten ikke ser og hører, ikke kan bevege seg, bortsett fra en hånd, at mor, som ligger som en liten fugleunge opp i sengen og ser ut som et skjelett – at hun som ikke bidrar med noe synlig og målbart, hun som trenger hjelp til absolutt alt, hun som ikke lenger tilhører skalaen bra eller dårlig, trist eller morsomt, at nettopp i samvær med henne får jeg det jeg lengter etter i all min travelhet og alle mine gjøremål og alt mitt engasjement: Følelsen av å være fri. Av å ha kommet hjem.

    Og jeg tenkte på henne i dag morges. Som alle morgener. Og kvelder. Jeg tenker på henne hver dag. Jeg kommer snart, mor – vær snill å ikke dø før det. Så jeg bare får oppleve dette en gang til: Å være sammen med deg som bare ER.

    __________________________________

    ”…..Fantes det da noe bedre?

    Nei, i døden vil du minnes,

    hvis du minnes, – dette ene:

    Være ventet, – komme hjem.

    …….

    Hvis de døde savner noe,

    er det dette de må savne.

    Ja, jeg vet at det er dette

    – og er ennu ikke død.

    fra «Livets Lys» – 1934 – G.Reiss Andersen