Kategoriarkiv: Englefabrikken og den slags

Investing in Women

Jeg skrev for en stund siden om den høyst overraskende invitasjonen jeg fikk fra Kapplandets Bondekvinneforening – Vroe Landbouvereniging Van Kaapland –  der jeg ble bedt om å være hovedtaler på deres årskonferanse, som ble holdt i Willowmore i mars.

Sørafrikanske venner himlet med øynene da jeg fortalte om forespørselen. Det var kanskje ikke så overraskende, egentlig. Mer overraskende var at også venner og bekjente i Willowmore himlet med øynene. Jeg oppfatter dem som nokså konservative, så stor var min forbauselse da også de forkynte at  «VLVK, der gikk grensen for hva de kunne støtte. Makan til konservative greier».

Så det var jo med en god porsjon skepsis at jeg møtte opp på konferansen, klar for å snakke om «Karoo Angels – Investing in Women». Men alt gikk fint. Hyggelige og positive damer i godt humør, som ikke viste noen skepsis overfor en norsk dame som blander seg inn i «deres» samfunn – tvert i mot var de veldig ivrige på å ta kontakt og prate etter foredraget – og de handlet engler i massevis for å støtte Karoo Angels.

Alt var i det hele tatt veldig ufarlig.

Og det var nettopp det jeg tenkte på da alt var over. At temaet jeg snakket om er så lite kontroversielt. Du provoserer ingen ved å si at vi bør investere i kvinner.

På midten av 90-tallet jobbet jeg med bistand i Namibia, blant annet med ansvar for Norads kvinnebevilgning til landet. Allerede da hadde man holdt på en stund med å investere i kvinner. Og siden har man holdt på:  Kvinnebistand, kvinnearbeidsplasser, kvinneprosjekter, kvinnehelse, kvinneutdanning. De siste åra har man riktignok gått over til å bytte ut ordet kvinne med jente, men innholdet er det samme: Investeringer i kvinner. Og i mange afrikanske land har man egne ministre for kvinner, og de er ofte knyttet direkte til presidentens kontor, altså i prinsippet høyt oppe i makt-hierarkiene.

Og altså – så selvsagt er dette at selv de meste konservative organisasjoner i Sør-Afrika har investeringer i kvinner som tema. Og etterpå kan vi snakke hyggelig om det rundt en kaffekopp.

Men i løpet av de 25 år jeg har vært engasjert i kvinnearbeidsplasser i det sørlige Afrika, så må jeg si at det egentlig har skjedd forsvinnende lite. Og det var det jeg tenkte på i ettertid av konferansen. At alt bare er blitt prat og planer, planer og prat. Og alle er så enige om at kvinner må med.

Dette var i begynnelsen av mars. Noen uker seinere var ikke verden den samme. Eller, den er kanskje den samme. Med én stor forskjell: For mange er det bare blitt mer av det dårlige.

I helga sendte Sør-Afrikas president Cyril Ramaphosa ut en pressemelding der han fordømte vold mot kvinner og barn. «Femicide» var ordet han brukte – vi har vel ikke noe godt norsk ord, men kan oversettes som «folkemord på kvinner». Hjemmevold og vold mot kvinner har økt dramatisk i Sør-Afrika under Covid-19 nedstengingen. Det skulle jo egentlig ikke komme som et sjokk på noen, for å si det forsiktig. Foranledningen for den politiske reaksjonen nå var medieoppslagene knyttet til funn av unge kvinner som var blitt drept på de mest bestialske måter i løpet av de siste ukene, og en dramatisk økning av forlatte spedbarn.

Det er nå gått litt over 3 måneder siden jeg snakket til hyggelige og velmenende damer om å investere i kvinner.

Nå gjør hele tematikken meg bare uendelig trist.  Det er bare blitt mer av det dårlige.

Alle disse mødrene som ikke tar ultralyd

Jeg skrev om vordende norske mødre som drar til Danmark for å ta tidlig ultralyd.

Så sant de har råd.

Og derfor handler det etiske ved bioteknologi og bioteknologiloven også om spørsmål knyttet til ulikhet. Det handler om de som har råd, og de som ikke har råd.

Så har du de vordende mødrene som ikke tar tidlig ultralyd. De tar ikke sein ultralyd, heller. Jeg kjenner noen av disse mødrene, de er håndverkerne til Karoo Angels. Det sørafrikanske offentlige helsevesenet tilbyr ikke ultralyd, og de har ikke råd til å betale for privat ultralyd.

Når jeg tenker på de barna jeg kjenner i lokalsamfunnene i Rietbron og Vondeling, så er det ikke så uvanlig at barn har en funksjonshemming, enten fysisk eller psykisk. 

Jeg har søkt litt på tilgjengelig dokumentasjon om barn født med psykiske utviklingshemninger i Sør-Afrika, sammenliknet med Europa. Det fødes f.eks. dobbelt så mange barn med Downs syndrom i Sør-Afrika enn i Europa. Og fattige områder er overrepresentert.  Det har helt klart en sammenheng med økonomi, og igjen handler det om klasse. Om de som har, og de som ikke har.

Da jeg begynte å jobbe i de marginaliserte lokalsamfunnene i Rietbron og Vondeling, så ble jeg fortalt at mange fikk barn på grunn av barnetrygden – fordi det var den eneste inntekten de hadde. (Barnetrygden er i dag 400 rand, altså sånn ca 250 kr.) Og det var grunnen til at såpass mange barn ble født med Downs syndrom, fordi mødrene ble gravide så lenge de kunne. De trengte pengene.

Jeg tror ikke det kan være den eneste forklaringen. Og det er vel dette forskerne ser nærmere på.  For min del forholder jeg meg til egne observasjoner, og jeg har ikke møtt så mange eldre mødre som sier at de får barn for pengas skyld. Jeg har heller ikke spurt dem om de hadde valgt bort sine funksjonshemma barn dersom de kunne. Om de ville ha tatt abort.

Jeg vet ikke hva de ville ha svart.  Men det jeg vet er at noen av mødrene har vært ulykkelige som gravide, og noen har prøvd å abortere av den grunn – funksjonshemma barn eller ei – mens andre har ønsket seg barn veldig. Det er like store sprik i forventninger som det er i Norge, vil jeg tro. Like store følelsesregistre blant disse mødrene som blant norske mødre. Og de føler en like stor kjærlighet for sine funksjonshemma barn som andre mødre. De er ikke «annerledes» på noen måte.

Men det er en klasse-spiral som bare graver seg dypere og dypere ned. Disse barna med funksjonshemminger får ingen tilrettelagt undervisning, de får aldri mulighet til realisere sitt potensial, de kommer garantert til å gå inn i de arbeidsløses lange, lange rekker – og der står de helt bakerst. De er taperne blant taperne. De som ikke har noe annet sted å gjøre av seg enn å bli boende der de er født. Og der blir de på alle måter bare et forsterkende bevis på hvor håpløse disse lokalsamfunnene er.

Og i disse lokalsamfunnene bor også alle disse mødrene som ikke har tatt ultralyd. De sitter med ansvar for sine funksjonshemmede barn livet ut.

Det er igjen de som har minst fra før som må ta den tøffeste støyten.

Kapplandets Bondekvinneforening

Jeg driver altså denne Englefabrikken, som holder til i Karoo i Sør-Afrika, med kontor, lager og butikk i den lille byen Willowmore, og med selve produksjonen i de to landsbyene Rietbron og Vondeling. For snaut et år siden fikk jeg en henvendelse fra organisasjonen «Vroe Landbouvereniging Van Kaapland» med forespørsel om jeg kunne være hovedtaler på deres årskonferanse, som skulle holdes i nettopp Willowmore.

Denne henvendelsen var like utenkelig som om jeg skulle bli bedt om å skrive kronikker for avisen Dagen. Eller for VG, for den saks skyld. Så selvfølgelig måtte jeg si ja.

«Vroe Landbouvereniging Van Kaapland» – VLVK – betyr «Kapplandets Bondekvinneforening», og dette er en organisasjon som i henhold til hjemmesiden har som mål å bidra til personlig vekst og utvikling for medlemmene og deres lokalsamfunn. Med andre ord, det kunne ha vært en hvilkensomhelst organisasjon – ingenting provoserende her.

Jeg fortalte en del sørafrikanske venner om denne forespørselen, og alle himlet med øynene og uttrykte at der skulle de gjerne ha vært til stede – for VKVL er rimelig spesielle greier, i følge dem – og føyde til: «Det må vel være første gang at noen snakker engelsk på deres sammenkomster».

Når du tenker Sør-Afrika, så er det ofte sånn svart-hvitt, bokstavelig talt, og det er også slik vi i hovedsak får det formidlet i Norge: Du har svarte og du har hvite. Og vet du litt mer om landet, så har du fått med deg at det bor en del indere, særlig i Durban. Og så er det mange fargede – coloured – i Cape Town. Og så har du de som er coloured og holder til i blant annet Karoo – som for eksempel de som jobber hos Karoo Angels – og de er noe annet enn Cape coloured.

Men så har du sånne som Trevor Noah, som ikke er coloured – men mixed race – og det er noe helt annet igjen. I Sør-Afrika er man fortsatt nærmest besatt av dette med rase, mer enn 25 år siden apartheids fall.

Så Sør-Afrika er altså alt annet enn svart-hvitt. Og er du svart, så er det viktig om du for eksempel er Zulu eller Xhosa, Sotho eller Ndebele. Og sånn er det med hvite også. Veldig forenklet så har du 2 typer hovedgrupper av hvite: Engelskmenn og boere – men også store grupper av folk med andre europeiske opphav, og også en stor jødisk befolkning. (og så har kineserne vært i Sør-Afrika i mer enn 100 år, men det er en annen historie) 

Sørafrikanere med engelsk opphav har engelsk som morsmål, mens boerne snakker afrikaans, som du sikkert allerede vet – et nederlandsk-liknende språk. Men – og det er et stort men –  mens de aller fleste boere også snakker engelsk, så er det ikke så vanlig at de med engelsk opphav snakker afrikaans. Mange skylder på et hat mot apartheid-styret, at de ble tvunget til å lære afrikaans – så derfor har de nektet å lære seg det, men altså, bare så det er sagt – det var ikke de engelsk-hvite sørafrikanerne som avsluttet apartheid.

Mye av aversjonen mot afrikaans fra hvite engelsktalende handler rett og slett om klasse.

Boerne har tradisjonelt hatt «blue collar jobs», og boerne har sammenliknet med engelsk-hvite lavere utdanning, og deres kultur blir sett på som lite avansert, rett og slett litt kitsch. Etter å ha gjort litt privat research på disse fordommene, tror jeg at dette handler like mye om by-land, sentrum-periferi konflikt og den slags, og at denne kitsch’e boer-smaken i musikk, litteratur og innredning ikke er så langt unna hva som er helt gangbart her i Norge. Så sett fra et norsk ståsted så er det like mye de engelske-talende som har en outrert smak og er beint fram snobbete. Hvis man nå absolutt må klassifisere.

Men, tilbake til Sør-Afrika: Det er også blant boerne at du finner størsteparten av fattige hvite, mange lever slik vi har sett fra USA – i campingvogner, som «white trash».  Eller på fraflyttede steder som Rietbron, der hus står tomme og koster ingenting. Boere blir også sett på å være mindre åpne for utenforstående, de er mer religiøse enn de engelsktalende hvite, og opptatt av å bevare egen kultur og tradisjoner. (Muligens går ikke flertallet av boere med FN-pins – jeg skal sjekke nærmere med noen boer-venner)  

Det er også blant boerne du finner de mest høyre-radikale organisasjonene i Sør-Afrika. Det er ikke for ingenting at det er nære bånd, som stadig blir nærere, mellom ytterliggående boer-organisasjoner og rasistiske Trump-tilhengere i USA, der kampsaken er at boerne utsettes for folkemord, organisert av det sørafrikanske flertallsstyret, og at nå må hvite over hele verden stå sammen for å bevare sin egen rase. (En av disse ekstreme boer-organisasjonene ønsker å bygge en egen liten landsby ved siden av Willowmore, der de vil ‘beskytte den hvite boer-kulturs egenart’. Måten å gjøre det på, er å kjøpe et stykke land for utbygging, organisere det som et privat AS, og så kan de som ønsker det, kjøpe seg inn. Med en slik formålsparagraf er det jo ikke alle som føler seg like velkomne, for å si det sånn. Men foreløpig har de ikke fått med seg så veldig mange på de planene.)

Disse ekstreme miljøene snakker med utestemme, og dette kombinert med at boerne er kjent for å hegne om seg og sitt, gjør at nesten enhver boer-organisasjon nærmest per definisjon får et litt frynsete rykte i mer liberale miljøer.

Så det var altså en slik erkekonservativ boer-organisasjon jeg skulle holde foredrag for. Konferansen fant sted i begynnelsen av mars, og temaet jeg hadde fått var «Karoo Angels – Investing in Women». Og hvordan det gikk, skal jeg fortelle om seinere.