Craftprat

om dette og hint – og særlig om Afrika

Kategori: Handel og håndverk og litt av hvert i den anledning

Når det handler om Afrika så blir det vel mye om fattigdom og bistand?

  • Egentlig gammelt nytt

    Mine faste morgenrutiner innbefatter å lese nettaviser fra Norge, Sør-Afrika og Namibia, samt å prøve å lese minst én overskrift hos nettutgaven til Jornal de Angola – portugisisk er alt annet enn min sterkeste side. På min nettavisliste er  Bistandsaktuelt.no  – Norads fagblad – og da jeg sjekket nettavisutgaven i dag tidlig, så jeg til min forundring at jeg hadde skrevet et debattinnlegg, publisert i går. Jeg vedkjenner meg absolutt debattinnlegget, men saken er at jeg sendte dette inn i  januar 2009, altså for mer enn ett år siden. Og så vidt jeg kan huske, ble det publisert i nettutgaven den gangen, men uten at innlegget avstedkom noen reaksjoner, eller motsvar. Men nå er det altså tilbake, som rykende ferskt debattinnlegg. Det er kanskje ok, det. Jeg har jo etterhvert lært meg å måtte leve med at jeg er utstyrt med dårlig timing. Alltid litt for tidlig ute.

    Og hva innlegget handler om? Rettferdig handel. Selvfølgelig, nær sagt. Og her er det, men egentlig er det altså gammelt nytt:

    RETTFERDIG – FOR HVEM?

    Vi har nettopp passert høysesongen for gaver ”med mening”, som gjør at mottaker blir glad og giver samtidig gjør noe godt for fattige og hjelpetrengende, både her i Norge og ikke minst i Afrika. Parallelt er man fra politisk hold opptatt av å øke vår handel med nettopp Afrika, som del av vår bistandsinnsats. Imidlertid, fagmiljøet for norske bedrifter som handler direkte med Afrikas fattige er nokså lite, for å si det forsiktig. Mye handler om forhold i produsentlandene, men mye handler også om norske forhold – om godhetsretorikk og manglende strategi. Ikke all handel virker fattigdomsreduserende, like lite som all økonomisk aktivitet automatisk kommer de fattige til gode. Men norsk bistand mangler en analyse av og forståelse for hvor og hvordan i handelens verdiskapingskjede fattigdomsreduksjon skjer. Norads støtteordninger for handel er rettet inn mot den formelle økonomien, mens de fattigste handelspartnerne nesten uten unntak befinner seg i den uformelle økonomien. Støtteordningene retter seg dessuten mot de øverste leddene i verdiskapningskjeden. Der finner vi sjelden de fattigste.

    Fattigdomstiltak for mennesker som lever i uformell sektor er som regel de private organisasjonenes domene. I uformell sektor skjer faktisk mye eksportrettet handelsvirksomhet, knyttet til ulike donor-avhengige sysselsettingstiltak innen først og fremst håndverkssektoren, men der handelen aldri er mål i seg selv, men et middel. Ikke overraskende blir den økonomiske bærekraften i slike virksomheter svært skjør. Det kunne man kanskje ha forsvart så sant sysselsettingen virker fattigdomsreduserende. Imidlertid, undersøkelser som Cape Craft Design Institute har gjort i Sør-Afrika viser at håndverkerne som er sysselsatt gjennom non-profit virksomheter tjener dårligere enn håndverkere som er ansatt i kommersielle virksomheter, og at de sysselsatte relativt sett bare blir fattigere og er fanget i et avhengighetsforhold. Like interessant er funnene som viser at lederlønningene i den non-profit-organiserte delen av håndverkssektoren er mye høyere enn i den kommersielle delen, altså at lønnsforskjellene mellom håndverker og sjef er størst i den delen som til vanligvis her hos oss får merkelappene ”idealistisk” og ”non-profit”.

    Norad støtter markedsføring av et rikholdig utvalg av ”u-landsvarer”, så sant disse er ansett for å ha kommersielt potensial her i Norge. Kombinert med få føringer for fattigdomsreduksjon i handelssamarbeidet framstår Norad som politikkløs på området. Men det å ikke ha en politikk er selvfølgelig en politikk i seg selv. Gjennom å ikke mene noe, så gir Norad legitimitet til at godhetsretorikken som mange av ”u-landsvarene” er omgitt av kan blomstre fritt. Det etterprøves ikke i særlig grad om markedsføringens gode budskap faktisk er sant.

    Isandi har drevet handel med håndverk fra det sørlige Afrika til det norske markedet i snart 10 år, og vi har således hatt god anledning til å observere nordmenns ulike begrunnelser for å kjøpe, eller ikke kjøpe, afrikanske varer. Vi nordmenn er i utgangspunktet positive, men det er slående at vi må ha en grunn for å handle afrikansk. Vi kikker etter godhetsmerkelapper som ”rettferdig”, ”fair trade” og ”non-profit”, og noen blir ekstra inspirert til å shoppe av å få høre om hvor traurig livene er for produsentene. Vi vil jo så gjerne hjelpe.

    Begrepet skikkelig betalt er en gjenganger. Spør du hva som legges i begrepet, så vil nesten alle svare at skikkelig betalt er å kunne spise seg mett og sende barn på skolen. Kvalitetsaspektet på maten og skolen trekkes sjelden fram, langt mindre det å sitte igjen med overskudd etter at man er skikkelig betalt. Jeg undres: Hvor har den norske forbruker lært denne retorikken? Survivalist level kalles den slags betaling i håndverkskretser i det sørlige Afrika og er et fy-ord, fordi det som regel virker fattigdomskonserverende. Ofte blir afrikanske produkter likestilt med norske godhetsvarer og godhetsinitiativ. Det er vanskelig å forklare overfor en dyktig afrikansk håndverker hva nordmenn egentlig tenker om henne, når hennes produkter markedsføres på samme ”godhetskonto” som tiltak rettet mot norske utsatte grupper, så som prostituerte rusmisbrukere. Godhetsretorikkens farligste effekt er at den ”klientelliserer”. Det gir intet bærekraftig handelssamarbeid..

    Den mest brukte merkelappen er ”rettferdig handel” – fair trade. Det ser ut til å råde en oppfatning om at all handel med ”grasrota” i Afrika automatisk er rettferdig. Det er mye man kan si om Isandis og andres handelssamarbeid, og mye er bra, og visst virker det ofte fattigdomsreduserende, men spesielt rettferdig er det ikke. Jeg har ikke møtt en eneste håndverker i det sørlige Afrika som mener at hans eller hennes handelsmuligheter med utlandet kan klassifiseres som rettferdige.

    Nå kan man jo si at det er ØNSKET fra oss bevisste forbrukere i Vesten om en rettferdig handel som er det avgjørende her, og man kan også muligens si at det er MER rettferdig enn annen handel vi i Vesten bedriver. Men skal våre ønsker og våre referanser være førende for hva vi kaller et handelssamarbeid? Begrepet ”rettferdig handel” kommer fra de frivillige organisasjonene, der man er vant med store målsettinger og kraftige uttrykk. Det virker samlende og motiverende. Faren er at slike målsettinger, når de blir gjentatt mange nok ganger, oppfattes som sannheter. Det er tvilsomt om handelsstanden selv ville ha lansert et slikt begrep. Man vet at man ville bli etterprøvd i hht kjøps- og markedsføringslover. Det kunne fort blitt dyrt.

    Det er vi i de øverste leddene i verdiskapingskjeden og alle vi som snakker på vegne av de fattige, som driver med merkelapper. Jeg har fortsatt til gode å møte en håndverker som har bedt meg om å gi produktene hun lager en merkelapp som uttrykker at dette er rettferdig, eller som beskriver deler av livet hennes som helt klart tilhører privatsfæren. Hun ønsker ikke en merkelapp for at vi bedrestilte skal ha god samvittighet. Hun ønsker likeverdige markedsmuligheter. Hun ønsker ganske enkelt rettferdighet.

  • Greitt å vite litt om: UTZ CERTIFIED

    Nå er det vel på tide å komme litt videre med utdyping av min skepsis til Fair Trade – og etterhvert også fairtrade. Men først en liten, men lang faktasak:

    Dette med kaffe er ikke enkelt. Jo mer man prøver å sette seg inn i saken, jo mer skjønner man at feltet er komplisert og uoversiktlig. Men det virker som om det er universell enighet om – og har vært det en stund – at noe må gjøres med både bærekraft og de helt klart kritikkverdige forholdene i hele kaffeindustrien. Men noen er jo mer ivrige enn andre mht å få til endringer, og det kan jo ikke påstås at det er kaffebransjen selv som har vært den ivrigste forkjemper her.

    Ved siden av Max Havelaar/fairtrade, så er det UTZ CERTIFIED som er den mest dynamiske forkjemperen for en mer etisk kaffeindustri. Mens Fairtrade har som strategi å etablere egne fairtrade-merker for produkter gjennom forbrukermakt – altså alternativer til eksisterende –  og har et klart fattigdomsfokus i sin kommunikasjon med forbrukerne, så jobber UTZ CERTIFIED med å gjøre eksisterende – og nye – merker mer transparente. (jaja, dette engelske ordet transparency har vel ikke noen helt god norsk oversettelse), slik at forbrukeren kan være sikker på at kaffen er etisk ansvarlig dyrket, ganske enkelt fordi man kan vite hvor den kommer fra. Sentralt prinsipp hos UTZ er da SPORING av kaffen – dvs. at kaffehusene kan vite hvilken farm kaffen er kommet fra, og at man på denne farmen følger UTZ sine Codes of Conduct. Ved siden av sporingen – traceability – er profesjonalisering og opplæring på den enkelte kaffefarm sentralt hos UTZ CERTIFIED. UTZ  sin tenkning er da at kombinasjonen av traceability og professionalism gir transparency – som igjen gjør at kaffedyrkerne kan kreve bedre betalt for kaffen og generelt sitte igjen med større utbytte, fordi det medfører at kaffen blir av høyere kvalitet, og produksjonen mer kostnadseffektiv.

    Jeg har brukt tid på å sette meg inn i hvordan UTZ jobber og hvordan de tenker , og det er interessant å oppdage mange paralleller til hva førende miljøer innen  Craft Sector i det sørlige Afrika vektlegger i utviklingen av deres bransje og marked.

    Logoen for UTZ Certified ser sånn ut:

    Som med Fairtrade, så startet de med kaffe, men har nå også utvidet sertifiseringen til å gjelde kakao, te og palmeolje, og de er visst i gang med biofuel også. Bl.a. Nettsiden deres finner du her: www.utzcertified.org .  Her er det også en oversikt over alle farmene som er sertifiserte – og hvem som ikke har fått fornyet sin årlige sertifisering. Og for de som lurer – UTZ er ikke en forkortelse, men ordet «god» på maya-språket QuichU.

    UTZ opererer altså også med Codes of Conduct som kaffefarmene må overholde for å kunne bli sertifisert, og dette skjer ved ekstern uavhengig kontroll og revisjon, akkurat som for Fairtrade. (der kalles det Standarder) Codes of Conduct omhandler forhold knyttet til selve dyrkingen, arbeidstakerrettigheter og lokalsamfunn, samt miljø. På hjemmesiden deres kan du laste ned alle disse Codes of Conduct og lese mer i detalj.

    UTZ er ganske store , selv om de er av nyere dato enn Fairtrade.  (startet begge to som små lokale initiativ, i hhv 1997 og 1988) I 2007 var UTZ visstnok større enn Fairtrade, men jeg er usikker på om det fortsatt gjelder – Fairtrade-kaffe har jo vokst voldsomt de siste årene. Det er mange norske kaffehus som bruker UTZ-kaffe, blant annet Coop og Friele, men vi hører jo veldig lite – nærmest ingenting – om dette sertifiseringssystemet.  Norsk Wikipedia, for eksempel, har ingen artikler om UTZ, til sammenlikning har de 42 om Fairtade/Fair Trade.

    Så hva er de viktigste forskjellene mellom UTZ CERTIFIED og FAIRTRADE?

    Den overordnede forskjellen er  altså selve tilnærmingen til utfordringen alle er enige om: Hvordan kaffedyrking og forholdene i kaffebransjen kan forbedres til å bli bærekraftig og etisk forsvarlig for både mennesker og miljø. Gjør man det best ved å skape ALTERNATIVE merker, eller gjør man det best ved å forbedre EKSISTERENDE merker? Fairtrade legger vekt på det første – og er således svært forbrukerorientert, mens UTZ  vektlegger det siste, dvs. fokuserer sitt arbeid mot bransjen selv. Og antakelig er dette en av grunnene til 42-0 hyppigheten på Wikipedia. Et UTZ-merke på kaffeposen blir da mer å betrakte som f.eks. CE-merking for leketøy, eller NEMKO-godkjenning på elektriske apparater, og at etterhvert skal det være helt naturlig at ALL kaffe har denne merkingen, mens Fairtrades merke viser deg at dette er et alternativ til andre kaffemerker.

    Oppdatering juli 2010: kommentar fra Jarle Heitmann, Fairtrade Norge: Gang på gang gjentar du at Fairtrade har som strategi å etablere egne Fairtrade-merker som alternativer til eksisterende merker, mens UTZ søker å få UTZ-merket på eksisterende produkter. Dette er faktisk direkte galt!………Fairtrades anbefalinger er faktisk at Fairtrade-merkede produkter er så mainstream som mulig, altså det motsatte av det du påstår.

    I praksis betyr dette:

    MINIMUMSPRIS: Fairtrade opererer med minimumspriser for kaffebønnene, som skal ligge over tilsvarende markedspris.  UTZ legger seg ikke bort i pris-settingen på kaffen – det må avtales mellom kjøper og selger. Deres tenking er at selve UTZ-sertifiseringen, som medfører høyere grad av profesjonalitet hos dyrkeren, og som igjen innebærer fokus på kvalitet, gjør at dyrkeren kan forhandle seg fram til høyere pris.

    PREMIUM: I Fairtrade-systemet betaler første-kjøperen av kaffen en fastlagt ekstra premium til kaffe-kooperativet, i tillegg til den fastsatte fairtrade-prisen for selve kaffen. Denne premiumen skal gå til sosiale formål, som kaffe-kooperativet selv bestemmer hva skal være. I UTZ-systemet betaler første-kjøper også en premium til kaffedyrkeren, i tillegg til markedsprisen for kaffen.Dette er ekstrabetalingen kaffedyrkeren kan oppnå pga at kaffen er UTZ-sertisert, altså som et slags kvalitetsstempel. Hvor mye denne premiumen er, forhandles mellom kjøper og selger. Så selgeren av UTZ-kaffe får altså også betalt mer enn gjeldende markedspris. Men i motsetning til Fairtrade er det ingen føringer på hva denne premiumen skal brukes til, den ansees å være del av selve kaffeprisen.

    FÅR UTZ ELLER FAIRTRADE-FARMER BEST BETALT FOR  KAFFEN? Jeg har ikke funnet noen dokumentasjon på hvordan de to systemene gir utslag over tid for prisene kaffedyrkerne får for sin kaffe. Så jeg har funnet fram litt data og sammenliknet så godt  jeg kan. I UTZ sin årsrapport for 2008 står det at den gjennomsnittlige premiumen som UTZ-produsentene fikk i tillegg til standard markedspris var 6,8%, og denne prosenten øker for hvert år, i hht statistikken de har lagt fram. Premiumen i Fairtrade-kaffe utgjør  pr dato ca 10% av fairtrade-kaffeprisen, så vidt jeg kan lese tilgjengelig dokumentasjon på Fairtrade Norges hjemmesider. Men nå er det jo sånn at fairtrade-kaffeprisen er fastsatt for en viss periode (ser ut til at sist gang den ble endret var i 2008), så den tar jo ikke med seg variasjonen i markedsprisen. Derfor er det sånn at siden 2008 så er fairtrade-kaffeprisen for Robusta-kaffe OVER markedsprisen, mens for Arabica-kaffe er den UNDER markedsprisen. (kilde – Verdensbanken ) Så det kan se ut som at for Robusta-kaffe så tjener bøndene mest i Fairtrade-systemet, mens for Arabica-kaffe tjener UTZ-bøndene best,  men dette må antakelig undersøkes nærmere. I denne sammenlikningen er Fairtrade-premiumen tatt med som del av selve kaffeprisen, selv om den egentlig ikke er betaling for selve kaffen, men en tilleggsbonus til sosiale formål.

    Oppdatering juni 2010 – kommentar fra Line Søvig fra kaffehuset Friele: Vær obs på at minsteprisen til Fairtrade-kaffen trår først i kraft når markedsprisen er lav. Om prisen på New York børsen er 80 cent per pund, vil Fairtrade-kaffen få 125 cent per pund, pluss 10 cent per pund i premium. Om kaffeprisen på New York børsen er 134 cent per pund, vil Fairtrade-farmen også få 134 cent per pund og et tillegg på 10 cent per pund.

    Dette med svingninger i markedspris forklarer også mye hvorfor mange bønder forbeholder deler av produksjonen til ikke å være sertifisert, ganske enkelt fordi de får en høyere pris uten.  Og noen synes vel heller ikke at de trenger sertifisering overhodet for å kunne bevise at de oppfyller etiske standarder. Og noen er vel heller ikke opptatt av etikk som salgsargument.

    TYPE  KAFFEDYRKERE:  Fairtrade jobber med kaffe-kooperativer i et visst størrelsessegment, og ikke med privat-eide farmer. (som både kan være av type svært store og rike, så som i Brasil, og svært små og fattige, så som i Afrika). UTZ på sin side jobber med alle. I Fairtrade må kaffe-kooperativet betale for å melde seg inn – 500 EUR, i UTZ er det gratis. I Fairtrade må det betales en grunnpris til firmaet FLO-CERT for å kunne bli førstegangssertifisert, og deretter for hver gang revisjon og kontroll utføres. I UTZ bruker man lokale sertifiseringsorganisasjoner/firmaer, avhengig av hvor produsenten er, og prisen for inspeksjonen/revisjonen er da tilpasset lokale forhold, og er igjen et forhold UTZ ikke blander seg opp i. UTZ sin hjemmeside gir en oversikt over hvilke sertifiseringsfirmaer de bruker, med tydelig henvisning til deres hjemmesider osv, mens det er rett og slett litt vanskelig å finne mye info om FLO-CERT, hvem som eier dem osv. Dagens Næringsliv hadde en lang sak om hele Fairtrade-systemet i 2007, kalt «Fattigdom ASA», som omtaler bl.a FLO-CERT – den er høyst lesverdig! Du finner den her.

    Oppdatering juli 2010 ang FLO-CERT, kommentar fra Jarle Heitmann, kommunikasjonssjef i Fairtrade Norge:  På vår nettside er det veldig enkelt å finne frem til siden hvor det står at FLO-CERT eies av Fairtrade Labelling Organizations International, Fairtrades paraplyorganisasjon (http://www.fairtrade.no/Internett/Om_Fairtrade/Kontroll/).
    Der står det også at de opererer uavhengig av Fairtrade og er akkreditert av ISO etter deres standard 65, noe som betyr at de er anerkjent av ISO som en kompetent organisasjon til å utføre uavhengige kontroller etter Fairtrade-standardene. Hva en slik ISO- akkreditering betyr i forhold til at man sikrer at sertifiseringen blir 3. hånds, bør du virkelig sette deg inn i hva betyr!

    MELLOMLEDD/ MIDDLE MAN: Kaffeindustrien bærer preg av at det er mange og uoversiktlige ledd i handelskjeden. Fairtrade har som et bærende element at man skal unngå fordyrende mellomledd, dvs at kaffebonden skal selge direkte til kaffe-importørene, og ikke via såkalte «coyotes» med suspekt forretningsmoral, og dette er argumentet for å danne kooperativer, som da overtar mellomleddets rolle. UTZ sin tilnærming til denne utfordringen er igjen å ikke legge seg opp i selve markedets handelsmekanismer, men i stedet ansvarliggjøre første-kjøperne, gjennom at de må være UTZ-sertifiserte, kombinert med sporing av kaffen – traceability.

    SPORING: Sporing – traceability – står sentralt hos UTZ. De mener at sporing og transparens (traceability og transparency) er nøkkelord for kunne skape en bærekraftig kaffeindustri, med fokus på menneske og miljø. UTZ sitt system åpner også muligheter for mer differensiert kaffeutvalg, og bedrede markedsmuligheter for de små produsentene, fordi de kan komme seg inn på markedet for spesialkaffer og «single estate»-kaffer. I utgangspunktet var denne sporingen (hver kaffesekk får et unikt nummer som følger kaffen fra den kjøpes fra kaffeprodusenten helt fram til kaffehuset som pakker den) ment for bransjen selv, men etterhvert har mange av kaffehusene tilbudt sporingsløsninger også for forbrukerne, dvs deg og meg. Jeg har ikke funnet ut om hvorvidt det tilbudet finnes i Norge ennå. Den generelle Fairtrade-kaffen kan ikke spores på samme måte, med mindre det er «single estate»-kaffer/spesialkaffer.

    EGNE MERKER: Som tidligere nevnt – Fairtrade fokuserer  altså på alternative merker, ettersom de er en merkevareordning, mens UTZ  fokuserer på etablerte og eksisterende merker, og ser på sin logo mer som en type CE-merking. Men alternativ-tankegangen er blitt utvannet ved at globale markedsledere som Nestle, McDonalds og Starbucks bruker Fairtrade-merking aktivt i sin markedsføring – dvs det de forsikrer seg om, er at de har kaffe for enhver type kundesegment. Men med inntreden av disse markedsledende merkene i «alternativ-segmentet» så må man jo undres: Den dagen all kaffe er blitt Fairtrade-kaffe, som vi jo må gå utifra er målet – at alle kaffebønder i verden skal trå ut av fattigdom –  så må jo hele vitsen med ekstra betaling og høyere pris falle bort. Og hva skal man da markedsføre?

    FORBRUKERPÅVIRKNING: Fairtrade har som strategi å skape etterspørsel etter Fairtrade-produkter gjennom forbrukermakt. Det vil si – når flere og flere ber om fairtrade-kaffen, så øker etterspørselen etter denne kaffen, som igjen vil komme de fattige kaffebøndene til gode – fordi de da får solgt mer, og flere kaffebønder vil bli med på sertifiseringen. Fairtrade markedsfører en relativt enkel handelskjede – man gir inntrykk av at det er en direkte link mellom den fattige kaffebonden i Afrika og den kaffedrikkende forbrukeren i Norge – og dersom du betaler mer for den rettferdige kaffen din, så skyldes det nettopp at du da hjelper en fattig bonde. Virkeligheten er jo mer komplisert enn som så –  f.eks. så får både FLO-CERT, FLO og Fairtrade Norge sin del av den ekstra prisen du eventuelt betaler, og bonden nærmest ingenting. Ikke fordi de nevnte nødvendigvis prøver å lure oss forbrukere, men fordi de framstiller systemet enklere enn det er.

    UTZ lover ikke fattigdomsreduksjon eller rettferdighet. De lover kun traceability. Men det er jo klart – i kampen om forbrukernes gunst så er jo «rettferdig kaffe» adskillig mer sexy enn et navn som minner om et transportfirma eller et skummelt giftig kjemikalie.

    DRIFT AV ORGANISASJONEN: UTZ  er organisert som en ideell stiftelse, med hovedkontor i Nederland. De drifter organisasjonen basert på inntekter fra første-kjøperne av kaffen. Alle UTZ-sertifiserte kaffekjøpere (første-leddet) må betale en fastlagt sum pr kg kaffe de kjøper. Det er et mål for UTZ å kunne drifte seg selv utelukkende på denne avgiften, og foreløpig klarer de å dekke 50% av driftsutgiftene på den måten. De resterende 50% får de fra EU og div bistandsorganisasjoner, som også da inkluderer midler til drift av spesielle prosjekter. (når de f.eks. går inn på nye produktområder). Utgiftene til UTZ går til lønn og monitorering av sporingssystemet og Code of Conduct. Markedsføringsutgiftene utgjør bare en liten del av budsjettet. I 2008 var totalbudsjettet til UTZ litt i underkant av 2.5 mill Euro, altså ca 20 mill NOK. Fairtrade-systemet er organisert gjennom ulike nasjonale selvstendige organisasjoner, i alt i 19 land, samt de geografisk definerte produsentnettverkene, ett for hvert kontinent. Disse utgjør tilsammen FLO – Fair Trade Labelling Organisation – som har som oppgave å ivareta og utvikle Fairtrade-systemet. FLO finansieres av medlemsavgifter og bidrag fra bistandsorganisasjoner – og hadde i 2008 et budsjett på 6,5 mill Euro.Og under der igjen er altså medlemsorganisasjonene, med sine finansieringskilder. Den norske  nasjonale organisasjonen Fairtrade Norge sitt regnskap i 2008 viser inntekter på ca 8,3 mill NOK, der over 50% er støtte fra Norad, og litt under 40% er lisensinntekter, dvs at de norske importørene av Fairtrade-varer må betale en viss sum til Fairtrade Norge for å kunne bruke logoen.Utgiftene går til lønn, administrasjon og markedsføring – i   2008 brukte Fairtrade Norge 3,6 mill NOK til markedsføring. Snaut 0,5 mill NOK   gikk ut av landet – til FLO som medlemsavgift. Samme utgiftsstruktur finner man i den britiske søsterorganisasjonen FairTrade Foundation, som er en kjempe i Fairtrade-systemet og som i motsetning til Fairtrade Norge også har ansvar for oppfølging og lisensiering av fairtrade-produsenter. Av deres utgifter  i 2008 på ca 7,0 mill GBP brukte de like mye på markedsføring i UK (2,128 mill GBP), som på «Producer and Product support» (2,114 GBP). I tilegg til FLO og de nasjonale organisasjonene og produsent-nettverkene kommer altså det noe uklare FLO-CERT-firmaet på toppen av Fairtrade-systemets kostnadsstruktur. Lisensinntektene vil etterhvert kunne overta mer og mer av driften av fairtrade-systemet, slik at behovet for donor-støtte blir redusert, og der er både UTZ og Fairtrade på linje. Men det er adskillig dyrere å drifte det desentraliserte Fairtrade-systemet enn det mer markedsdrevne UTZ Certified, samtidig som Fairtrade-systemet bruker mye av sine inntekter på markedsføring.

    KRITIKK: Det er selvfølgelig rettet kritikk mot UTZ – først og fremst gjelder det at tilnærmingen «hvitvasker» store multinasjonale selskaper, ved at de får en etisk merkelapp som de ikke fortjener. Nå har jo den kritikken etterhvert blitt relevant for Fairtrade også, ettersom selskaper som Nestle også har Fairtrade-merket noen av sine noen produkter, for ikke å tape terreng overfor det stadig økende forbrukersegmentet som ønsker seg etiske varer i handlekurven. Igjen ser man at all slags etisk merking egentlig blir kun en markedsføringsstrategi.  Min største betenkelighet mht UTZ er at også dette initiativet, som alle andre «godhetstiltak» trenger «vaktbikkjer» – dvs.ikke-kommersielle aktører som stiller kritiske spørsmål og følger utviklingen. Det ser det ut til at de mangler pr. dato. Det er jo dette som er det paradoksale mht Fairtrade – det ble startet som et alternativ, av «vaktbikkjer» utenfor den kommersielle bransjen, men er nå blitt en del av hele det kommersielle systemet, samtidig som de later overfor forbrukerne som om de fortsatt ikke er det. Eller for å si det med den franske aktivisten Christian Jacquiau: Det har gått fra å være en visjon om rettferdig handel til handel med rettigferdighet.

    Og oppsummert? Tja, til syvende og sist handler det vel om at de fleste av oss liker god kaffe. Og at god kaffe innebærer også at kaffe skal være god for dem som har dyrket den. Og det må jo være et mål at det skal gjelde alle kaffedyrkere? Og med det har jeg vel klart tatt et standpunkt mht UTZ Certified kontra Fairtrade, dersom noen skulle være i tvil.

  • Debattinnlegg – Bistandsaktuelt 04/10

    Og her er debattinnlegget: (mye repetisjon etterhvert….)

    Jeg er skeptisk til Fair Trade og fairtrade. For ordens skyld – Fair Trade og fairtrade er to forskjellige ting.

    Fairtrade i ett ord er en merkevareordning der PRODUKTET er rettferdig, mens Fair Trade i to ord er benevnelse på selve handelsvirksomheten, det vil si at HANDLINGENE til  individer, organisasjoner eller bedrifter, er rettferdige. Ettordsvarianten er forbeholdt jordbruksbaserte produkter med ekstern sertifisering, og da er Max Havelaar-merket involvert, mens Fair Trade i to ord opererer med selv-sertifisering – det holder at jeg erklærer meg som tilhenger av Fair Trade, så kan jeg bruke det begrepet.  WTFO – World Fair Trade Organization – arbeider imidlertid for å innføre standarder og sertifisering for blant annet håndverksproduksjon, slik at man kan få en tilsvarende merkeordning som Max Havelaar.

    Men ingen av de to variantene er varemerkebeskyttet som navn, og de har i alle år blitt brukt om hverandre.

    Begrepet har således endt opp som en sekkebetegnelse på idealistisk motivert handel med fattige småskalaprodusenter i sør, med løfte om fattigdomsreduksjon hos produsenten.  Men det er selvfølgelig ingen automatikk i at all handel med fattige småskalaprodusenter er fattigdomsreduserende, langt mindre rettferdig.  Og denne vide bruken av begrepet, kombinert med ambisiøse løfter, gjør at det i realiteten er i ferd med å tømmes for innhold.

    Den sertifiserte varianten, altså fairtrade,  garanterer produsentene minimumspriser   for råvarene, samt ekstra betaling, såkalt premium, til sosiale formål, det vektlegges demokratiske rettigheter for arbeiderne og miljøvennlig produksjon. Blant annet. Kritikere hevder på sin side at fairtrade ikke når de fattigste,  men tvert i mot gjør de fattigste fattigere, at ordningen tvinger produsentene til ensidig og på sikt ikke bærekraftig landbruksproduksjon, og at selve premiumen forsterker usunn avhengighet.

    Sett fra mitt ståsted, med erfaring fra handel med håndverk fra det sørlige Afrika, har jeg ingen tro på at eventuell sertifisering og Fair Trade-merking av håndverksproduksjon vil øke handelen og gjøre den mer rettferdig og de fattigste mindre fattige. Det eneste man kan garantere er at en slik sertifisering vil måtte bli svært kostbar.

    Men min hovedinnvending mot Fair Trade og  fairtrade er av ideologisk karakter.  Det bidrar til en forenkling av hva fattigdomsbekjempelse er, og en opprettholdelse av myter om særlig det fattigste kontinentet – Afrika.  For når du kaller noe for rettferdig, så blir motsatsen urettferdig. Som butikkselger av afrikanske varer vet jeg mye om det. Jeg får mange spørsmål om fairtrade og Fair Trade . Når jeg da svarer at jeg hverken selger fairtrade-produkter, eller kaller handelen for Fair Trade, så blir mange kunder veldig usikre. Men er det urettferdig handel, da? spør de.

    Men hvorfor er du så opptatt av rettferdighet når det gjelder afrikanske varer? spør jeg tilbake. Nei, jeg vil jo gjerne vite at alt er i orden hos de jeg kjøper produktene fra, og at de får skikkelig betalt, er som oftest svaret da.

    Og det er denne tankegangen knyttet til Fairtrade – i både ett og to ord – ideologiske kritikere  i det sørlige Afrika trekker fram. At rettferdig handel, når alt kommer til alt, ikke er noe annet enn nok et forsøk fra oss i Vesten på å skulle kontrollere Afrika. Vi stoler ikke på dem, men vil dem så vel. Så for at vi skal kjøpe deres varer, så må de gjennom en godhetstest hos oss. Og er du rettferdig, så får du tilgang til det ypperste vi har i vår vestlige verden – Den Bevisste Forbruker – og da kan du tjene mer penger. Det minner om passlovene under apartheidtida, sier de.

    Til syvende og sist er både Fair Trade og fairtrade ikke noe annet enn markedsføringsstrategier overfor vestlige forbrukere, for å få dem til å velge varer fra fattige produsenter i sør. Spørsmålet man bør debattere er derfor ikke først og fremst om hvorvidt Fair Trade og fairtrade er bra eller dårlig, men om hvorvidt merking og godhetstesting her i Norge på sikt fremmer og øker handelen med fattige småskalaprodusenter i sør på en bærekraftig måte.  Jeg tror det må finnes andre og bedre måter.

  • Morgenkåseri om fairtrade og Fair Trade

    Morgenkåseri NRK P2  – 06. april. (som stort sett er et slags sammendrag av hva jeg har skrevet om tidligere – de fleste morgenkåseriene lager jeg på den måten.) På bakgrunn av det kåseriet ble jeg bedt om å skrive et debattinnlegg i Norads blad Bistandsaktuelt. Det er nødvendigvis ikke like muntlig i formen, da. Men altså først – morgenkåseriet:

    God morgen, og vel overstått påske! Kanskje du har tatt deg en kopp kaffe på morgenkvisten – og kanskje den til og med er av den rettferdige typen – fairtrade-kaffe.

    Og kanskje du har nydt litt påskesjokolade i uka som gikk – og mulig du i den anledning har opplevd et etisk dilemma, fordi kakobønnene i påskesjokoladen kommer fra land der det ikke finnes fairtrade-kakao. Før påske avslørte nemlig en dansk dokumentar at kakaobønnene vi nordmenn liker- altså rent smaksmessig –  kommer fra Elfenbenskysten, med utbredt barnearbeid involvert.

    Noen var raskt ute i media og krevde at rettferdighet måtte også komme til Elfenbenskysten – og det kan man jo ikke være i mot.  Rettferdighet, altså. Men det spørs  om fairtrade-kakao er svaret på det kravet.

    Det er bare å si det som det er  Jeg har lenge vært erklært skeptiker til Fair Trade, og jeg er jamen ikke sikker på fairtrade, heller. For de som lever i villfarelse – og det har jeg oppdaget er de aller fleste – så er altså Fair Trade og fairtrade to forskjellige ting.

    Veldig kort fortalt er Fairtrade i ett ord en merkevareordning der PRODUKTET er rettferdig, mens Fair Trade i to ord er benevnelse på selve handelsvirksomheten, det vil si at HANDLINGENE til mennesker, organisasjoner og bedrifter , er rettferdige. Ettordsvarianten er forbeholdt jordbruksprodukter med ekstern sertifisering og da er det også et merke involvert, mens Fair Trade i to ord opererer med selv-sertifisering, dvs det holder at jeg erklærer meg som tilhenger av Fair Trade, så kan jeg bruke det navnet. Ikke rart det blir forvirring.

    Prinisppene for den sertifiserte varianten er jo så bra – produsentene får garanterte minimumspriser  og ekstra betaling til  felles sosiale formal, det vektlegges demokratiske rettigheter for arbeidsstokken og miljøvennlig produksjon, Blant annet. Men kritikere hevder på sin side at fairtrade ikke når de fattigste, men tvert i mot gjør de fattigste fattigere, og at ordningen tvinger produsentene til ensidig og på sikt ikke bærekraftig landbruksproduksjon.

    I utgangspunktet dreier min skepsis mot Fair Trade og  fairtrade seg om selve navnet. Rettferdig. For mye kan sies om handel med fattige småskalaprodusenter, og mye er bra og blir stadig bedre, men spesielt rettferdig er det ikke. Handel mellom en rik kunde og en fattig produsent kan aldri bli rettferdig i ordets egentlige betydning. For verden er ikke rettferdig, livet er ikke rettferdig – og det vet vi. Og minst rettferdig er livet for fattigfolk. Også det vet vi. Men av en eller annen grunn har vi altså funnet ut at visse typer av kommersielle samhandlinger med fattige produsenter i sør, best beskrives som rettferdig. Er det navnet valgt for å tilfredsstille produsenten i sør, eller kunden i nord?

    Når du kaller noe for rettferdig, så blir automatisk motsatsen urettferdig. Som butikkselger av afrikanske varer vet jeg mye om det. Jeg får mange spørsmål om Fairtrade og Fair Trade – i en salig blanding – er det jeg, eller produktene, eller produsentene, som bør være rettferdige? – ikke godt å si, antakelig alle  – men folk spør.  Når jeg da svarer at jeg hverken selger Fairtrade-produkter, eller kaller handelen for fair trade, så blir folk veldig usikre. Men er det urettferdig, da? spør de.

    Men hvorfor er du så opptatt av rettferdighet når det gjelder afrikanske varer?, spør jeg tilbake.

    Nei, jeg vil jo gjerne vite at alt er i orden hos de jeg kjøper produktene fra, at de får skikkelig betalt og sånt, er som oftest svaret da.

    Og det er denne tankegangen knyttet til Fairtrade – i både ett og to ord – ideologiske kritikere i det sørlige Afrika trekker fram. At denne rettferdige handelen, når alt kommer til alt, ikke er noe annet enn nok et forsøk fra oss i Vesten på å skulle kontrollere Afrika. Vi stoler ikke på dem, men vi vil dem så vel. Så for at vi skal kjøpe deres varer, så må de gjennom en godhetstest hos oss. Og er du rettferdig, så slipper du igjennom til det ypperste vi har i vår vestlige verden – Den Bevisste Forbruker – og da kan du tjene mer penger, og til og med forsørge din familie og sende barna på skole. Det minner om passlovene under apartheid-tida, sier de.

    Mange tusen nordmenn er fans av rettferdig handel på  Facebook. Og det er sikkert skikkelig urettferdig å blande passlover opp i Fair Trade. I hvertfall for de tusenvis av norske fans.

  • Om Fairtrade og Fair Trade og rettferdighet.

    Det er bare å si det som det er: Jeg har lenge vært erklært skeptiker til Fair Trade, og nå er jeg blitt erklært skeptiker til også Fairtrade. For de som lever i den villfarelse – og det har jeg oppdaget er de aller fleste nordmenn – så er altså Fair Trade og Fairtrade to forskjellige ting.

    Veldig kort fortalt er Fairtrade i ett ord en merkevareordning der PRODUKTET er rettferdig, mens Fair Trade i to ord er en benevnelse på selve handelsvirksomheten som utføres, det vil si at MENNESKER og ORGANISASJONER/ BEDRIFTER involvert i handelskjeden er rettferdige. Ettordsvarianten – dvs. Fairtrade – kan man kun bruke når produktet er eksternt sertifisert – og da får produktet et merke – nemlig dette
    – og det er organisasjonen Fairtrade Norge som forvalter denne merkevaren i Norge.

    Fair Trade i to ord opererer med selv-sertifisering, dvs det holder at jeg erklærer meg som tilhenger av Fair Trade, så kan jeg bruke det navnet. Og dersom jeg kan avse en del euro i året så kan jeg også melde med inn i World Fair Trade Organization  – og da kan jeg få bruke dette symbolet

    ,

    så sant jeg har bevist at jeg oppfyller visse krav til etisk standard. For ordens skyld, WFTO har egentlig fått ny logo – men den klarte jeg ikke å få lastet ned – mulig det har noe å gjøre med at de skal bli strengere på hvem som får bruke logoen deres.

    Men uansett, selve ordene – Fair Trade og Fairtrade – kan brukes av alle, de er ikke varemerkebeskyttet.

    Begge deler, både ett- og toordsvarianten, med og uten logo, er til syvende og sist ikke noe annet enn en markedsføringsstrategi overfor oss vestlige forbrukere med dårlig samvittighet. Ved siden av alt du kan kjøpe av rettferdige bananer og roser og kaffe og te og sukker og vin og kjeks og ris, så kan du også få kjøpt rettferdig musikk og rettferdige lydeffekter, du kan drikke deg full på rettferdig brennevin, for ikke å snakke om rettferdige kondomer, laget av rettferdig lateks. Det er gripende lesning på nettet om folk som endelig føler at de kan ha sex med god samvittighet. Og noen produkter er delvis rettferdige, for eksempel en viss type sjokolade, der selve kakoen er rettferdig, men ikke melken – dvs kua. Og noen klesplagg består for eksempel av 6 prosent rettferdighet, i form av rettferdig bomull. Nå er jo alle disse eksemplene ovenfor en salig blanding av ettordsbegrepet og toordsbegrepet, med og uten symboler og merker – og det er helt sikkert ikke rettferdig av meg å blande sammen dette og bidra til enda mer forvirring blant allerede forvirrede forbrukere. (I folkeopplysningens ånd skrev jeg  i 2008 et lengre innlegg her på Craftprat om Fairtrade og Fair Trade og forskjellen på de to: Lynkurs i Fairtrade og Fair Trade )

    En journalist ringte meg for noen uker siden og ville snakke om hvorfor  jeg var skeptisk til Fairtrade – i ett ord, altså. Nå er det altså Fair Trade jeg i utgangspunktet er mest skeptisk til, men journalisten hadde heller ikke fått med seg denne forskjellen. Fair Trade har jeg vært opptatt av ettersom det toucher veldig mye inn på det jeg driver med til daglig – handel med afrikanske småskalaprodusenter av håndverk – så jeg har en del erfaring å bringe til torgs på området. Mens Fairtrade dreier seg om  handel med jordbruksvarer, som jeg altså ikke driver med – og således har mer utenforstående betraktninger om – og etterhvert skepsis til.

    Min hovedkritikk mot Fair Trade – som også gjelder Fairtrade – har i utgangspunktet vært av ideologisk karakter – at hele benevnelsen er laget først og fremst for at vi i Vesten skal føle oss bedre, og at det innebærer en farlig forenkling av  hva fattigdomsbekjempelse er og en opprettholdelse av myter om afrikanere og Afrika – som til syvende og sist vil virke mot sin opprinnelige hensikt, selv om den er aldri så edel. Jeg skriver om det ideologiske nå i dag, og kommer tilbake til andre aspekter i et annet blogg-innlegg.

    Min første innvending går på selve navnet. Rettferdig. Fair Trade-begrepet oppstod i NGO-kretser – blant frivillige organisasjoner som har til kjennemerke at de mobiliserer folk og medlemmer for de gode og store ideer og slagord.  Min teori er at dersom handelsstanden selv hadde funnet på begrepet «rettferdig handel», så hadde det aldri fått gjennomslag – fordi man vet at man må forholde seg til markedsføringslover og krav om ikke å føre forbrukerne bak lyset. For mye kan sies om handel med  fattige småskalaprodusenter, og mye er bra og blir stadig bedre, men spesielt rettferdig er det ikke.  Jeg har til gode å møte en eneste håndverksprodusent i Afrika som mener at hans eller hennes handelsmuligheter med vesten er rettferdige. Handel mellom en rik kunde og en fattig produsent kan aldri bli rettferdig i ordets egentlige betydning. For verden er ikke rettferdig, livet er ikke rettferdig – og det vet vi. Og minst rettferdig er livet for fattigfolk. Også det vet vi. Men av en eller annen grunn har vi altså funnet ut at visse typer av kommersielle samhandlinger med fattige produsenter i sør, best beskrives som rettferdig.

    Men nå kan man jo si at det er selve ønsket om rettferdighet som er det viktige her, og at denne handelsvirksomheten er mer rettferdig enn annen handel. Men det farlige med slik store mobiliserende løfter og slagord er at det fort blir en selvoppfyllende profeti. Når bare mange nok tror på og støtter rettferdig handel, så blir  handelen vi støtter rettferdig.

    Nå har noen forsøkt seg på å si at Fair heller kanskje skal oversettes med «real» – men leser du for eksempel på Fair Trade Norge sine hjemmesider, så ser du at de bruker ordet «rettferdig» ganske så konsekvent.

    Min andre hovedinnvending mot Fairtrade og Fair Trade er forenklingen og inndelingen av afrikanere i de snille og de slemme. For når du kaller noe for rettferdig, så blir automatisk motsatsen urettferdig. Som butikkselger med afrikanske varer vet jeg mye om det. Hos Isandi får vi mange spørsmål om Fairtrade og Fair Trade – i en salig blanding – er det vi, eller produktene, eller produsentene, som bør være rettferdige – ikke godt å si, antakelig alle  – men folk spør.  Når vi da svarer at vi hverken selger Fairtrade-produkter, eller kaller handelen for fair trade, så blir folk veldig usikre. Men er det urettferdig, da? spør de, vantro.

    Men hvorfor er du så opptatt av rettferdighet når det gjelder afrikanske varer?, spør vi da tilbake.

    Nei, vi vil jo gjerne vite at alt er i orden hos de vi kjøper produktene fra, er som oftest svaret da.

    Og det er dette svaret ideologiske kritikere av Fair Trade i det sørlige Afrika trekker fram som hovedargumentet mot hele påfunnet. At Fair Trade, når alt kommer til alt, ikke er noe annet enn nok et forsøk fra oss i Vesten på å skulle kontrollere Afrika. For at vi skal kjøpe deres varer, så må de gjennom en godhetstest hos oss – og gjerne få et stempel eller et merke, for vi vil dem så vel. Er du rettferdig, så slipper du igjennom til det ypperste vi har i vår vestlige verden – den bevisste forbruker – og da kan du tjene mer penger. Det minner om passlovene under apartheid-tida, sier de.

    Opprøret  i Sharpeville mot nettopp passlovene markerer 50 år i dag. Og 5.000 nordmenn er fans av rettferdig handel på Facebook. Og det er skikkelig urettferdig å blande minner om ubehagelige passlover med Fair Trade. I hvertfall for de 5.000 nordmennene.

  • Oh, the humanity, the humanity. The tanned humanity.

    Nå er det snart slutt på disse bunadskriveriene for en stund, men grunnen til at jeg har syslet med dette i det siste er at jeg i går holdt foredrag i Horten Quiltelag om håndverkstradisjoner i det sørlige Afrika. Veldig hyggelig kveld – og imponerende flinke , driftige og allsidige damer der i Horten!

    En av mine kjepphester knyttet til hva Isandi (og jeg) driver med, er at RETORIKKEN i det norske samfunnet om Afrika, afrikanere og de fattige er et effektiv hinder i fattigdomsbekjempelsen. For elendighet er det afrikanske produktet som selger best i Norge – og skal du selge et annet produkt fra Afrika, så er elendighet i ymse utgaver veldig drahjelp i markedsføringen.

    Mye man kan si om motivasjon og bakgrunn for slik markedsføring, men det blir i hvertfall ikke noe særlig mindre fattige i Afrika på den måten.

    Men denne markedsføringsteknikken gjelder ikke for ferieturer til Afrika – da er ikke elendigheten noe særlig til drahjelp. Vi vil ha den litt på avstand – det får da være måte på å delta i verdens urettferdighet. (Har du tenkt på hvor forskjellig reklame for en bistandsorganisasjon og en reklame for en feriereise ser ut, selv om det geografiske målet for reklamen er det samme?) Eller for å gjengi en sørafrikansk kommentator ang europeere på tur i hans land – kommentar i dagens Mail&Guardian: «Yes, we KNOW Africa is a funny country, we know that, ooh, heartbreakingly, there’s a shantytown just FIFTEEN MINUTES drive from a pristine white beach full of gorgeous Eurotrash losers sipping cheap cocktails. Oh, the humanity, the humanity. The tanned humanity.»

    (Leser mye på nettet om sørafrikanske reaksjoner på angrepet på Togos fotball-lag i Kabinda i helgen, sitatet overfor er fra den debatten – skal se om jeg får til en slags oppsummering seinere i uka.)

    Men tilbake til kjepphesten om den ødeleggende retorikk. For hva er nordmenns bilde av Afrika og vanlige afrikanere? Må man alltid se på dem gjennom godhetsbriller og med fattigdomsfilter? Jeg driver litt empiriske undersøkelser om saken. Som for eksempel når jeg holder faglige foredrag om håndverkstradisjoner og den slags. Da viser jeg bilder av håndverkerne og deres lokalmiljø, samt bilder av produktene. Men jeg sier i utgangspunktet ingenting om hvorvidt de er fattige – jeg snakker først og fremst faglig om håndverket deres og den tradisjonen det står i, reint kulturelt og sosialt. Men det skjer det samme hver gang – det går ikke lang tid før jeg får spørsmål om ikke Isandi også hjelper , og ikke bare kjøper. Og da er jo jeg i gang…. Så også i går. Spørsmålene var gode og relevante og overhodet ikke lettvinte – og stilt av meget oppegående damer, så da gled samtalen etterhvert mest over til de mer sosiale aspektene ved Isandis virksomhet….

    Jeg lurer på om det har mye å gjøre med det visuelle inntrykket jeg viser gjennom bildene – en dame som bor i et skur må trenge hjelp, tenker vi.  Men hvor har vi lært det fra?  Og kan vi klare å se henne som noe annet enn en dame som bor i et skur?

    Men produktene fungerer VELDIG bra som motvekt til retorikken. I går hadde jeg med meg noen Penduka-puter – ikke av det billigste slaget kan man trygt si. (men verdt hver krone!) Og de solgte BRA! Og ingen kjøper dyre puter fordi man synes synd på noen…..

    Så konklusjon: a. Oppegående damer i Horten, b. våre produkter ER motsvaret til godhetsretorikken, og c. jeg har fortsatt MYE jobb å gjøre mht å forbedre min formidling av håndverkeren i skuret, og ikke den fattige og hjelpetrengende i skuret.

    Oh, the humanity, the humanity. The tanned humanity.