Kategoriarkiv: Ting som ikke kunne bli solgt

Ting som ikke ble solgt – Beloved Beadwork

Den Verdige Fattige.

Et resultat av fairtrade-bevegelsens og bistandens retorikk er at vi som forbrukere og støttespillere oppfører oss svært så selvrettferdige overfor de fattige langt av gårde. (og også de fattige veldig nær oss, men den diskusjonen får bli til en annen gang)

For retorikken til de som ønsker vår oppmerksomhet omkring Afrikas fattigdom og problemer handler om tre ting: 1. De fattige har det fælt. 2. De fattige er veldig takknemlig for at vi hjelper dem. 3. De fattige får pengene til å strekke ekstra langt, og de bruker dem aldri på noe tull.

Og resultatet er at vi har oppkonstruert Den Verdige Fattige, og det er kun Den Verdige Fattige som gjort seg fortjent til vår hjelp. Og ikke nok med det, vi forventer at Den Verdige Fattige skal utføre mirakler med pengene vi gir henne. For Den Verdige Fattige, det er alltid en hun. Det er hun som sitter inne i sitt lille skur, uten lys og elektrisitet, med 7 barn, der 3 er dessverre døde. Og de går lange veier fram og tilbake til skolen hver dag, og ellers hakker de i den lille jordflekken utafor skuret for å hjelpe mor. Og mor sitter der i skuret, ren i tøyet, smiler beskjedent og nynner på en vakker sang, mens hun bøyd over sin lille håndtrådde symaskin syr og syr. Et handlenett som vi i Vesten kan kjøpe.

Kan hende vi til og med kan tenke oss å betale kr 200 for det handlenettet – det går jo til en god sak. Barn kan gå på skole, mor kan fø sine barn, og hun selv blir så stolt av å kunne sy.

Det er ingen som sier: Ærlig talt, hvor mye fattigdom tror du man kan eliminere for et par hundringser? Når det på toppen av det hele er umulig at alle de 200 kronene kan gå direkte til den fattige?

(Jada, jeg har hørt det mange ganger:  Nei, alt du donerer til oss går direkte til den fattige, ingen mellomledd. Jada, tenker jeg da: Du kan selv dra til den fattige og hente handlenettet og putte det i kofferten, (og lure unna moms og toll), og så kan du personlig betale Den Verdige Fattige i kontanter. Kr 200. Jada, du kan godt drive med dette hele ditt liv. Men det fordrer at du får penger andre steder fra for å dekke din reise, materialer til handlenettet, bankkostnader for å ta ut disse kontantene – altså den faktiske kostnaden for handlenettet er noe helt annet. Og implisitt har du dermed sagt at dette handlenettet ikke er verdt hva det koster å lage og selge. At det må sponses i stort monn. At Den Verdige Fattige vil fortsette å forbli avhengig av slik sponsing. Men hva gjør vel det, så lenge nok folk her i Norge tror at man hjelper Den Verdige Fattige ut av elendigheten ved å kjøpe et handlenett til 200 kroner.)

Jeg kjenner godt til kundetypen: De som står der og skal ha bekreftelse på at ”pengene jeg nå betaler for dette kommer vel fram til kvinnene, du driver vel ikke med noe lureri?” Mens de betaler med Vipps fra sin smarttelefon,- den som i hvert fall inneholder en god del lureri, i form av mineraler fra Kongo. Men den lille tingesten de kjøper hos meg er ikke så viktig i livet deres når alt kommer til alt, ikke sant? Så da kan man påkoste seg å være veldig moralsk indignert og engasjert. Det er samme greie med palmeolje – det er ikke livsviktig for oss å spise påskeegg, så da er terskelen til å bli moralsk indignert over produktet mye lavere.

Men ikke rør mobilen min.

____________________

Ting som ikke ble solgt – Beloved Beadwork

Det finnes afrikanske perlesmykker, og så finnes det afrikanske perlesmykker. Billigvarianten finnes det haugevis av – og så finnes det de som selges i galleriene og museumsbutikker verden over. Beloved Beadwork er en av disse sistnevnte. Dette er et lite smykkeverksted som holder til i Cape Town, og som lager perlesmykker som man mister pusten av. Kvaliteten på både arbeidet og på selve perlene er i egen klasse.

Isandi selger egentlig ikke smykker, men jeg følger med på Beloved Beadwork rett og slett fordi de lager så utrolig vakre ting, og med en håndverkskvalitet som er vanskelig å matche. Men etter å ha beundret Beloved Beadwork i noen år, så kunne jeg ikke dy meg, og  til jul 2016 kjøpte jeg inn noe fra deres kolleksjon – et objet som de kaller  THATH – ”To Have and To Hold”.  THATH  likner på en konkylie og kan brukes like mye som smykke, som en vakker interiørgjenstand. Her er en av fargevariantene:

‘To Have And To Hold’ fra Beloved Beadwork

 

Siden dette var første gang jeg handlet fra Beloved Beadwork, så fikk jeg tilsendt deres ”Terms and conditions” – vilkår og betingelser. Og der stod det noe jeg aldri tidligere i mine snart 20 år med Afrika-handel har sett. Under punktet om markedsføring og opphavsrettigheter står det:

The following words must not be used when referring to Beloved Beadwork’s

product and/or staff members:

‘poor’, ‘vulnerable’, ‘refugees’, ‘uneducated’, ‘rural’, ‘illiterate’, ‘black’, ‘girls’,

‘mothers’, ‘unskilled’, ‘needy’, ‘HIV’, ‘positive’, ‘disabled’, ‘TB’, ‘abused’,

‘unemployed’, ‘township’, ‘shack’, ‘disempowered’, ‘disadvantaged’, ‘job

creation’, ’empowerment’, ‘community’, ‘social upliftment’, ‘project’,

‘collective’, ‘tribal’, ‘ethnic’.

 

Wow.

Endelig noen som tør sette ned foten mot å skulle være postergirls for Afrikas fattigdom og problemer, meddelte jeg tilbake, veldig imponert og inspirert. De svarte: Ja, vi står inne for alt vi skriver her, for det er viktig for oss at vi har kontroll over hvordan vi blir markedsført og framstilt. Men vi tror det får konsekvenser for bestillinger, for dette er liksom for radikalt for mange.

Og jeg på min side tenker at dersom bistand, fairtrade og alle de gode hjelpere måtte gjennom samme språk- og argumentvask i sin markedsføring – hva hadde blitt igjen å markedsføre?

 

Lærdom 8: Hvis du tror at du må markedsføre stereotypier om fattigdom og elendighet for å kunne selge et produkt, så er det antakelig noe galt med produktet. Eller kanskje noe som er galt med hva du tror.

 

Ting som ikke ble solgt – pynteting til Mester Grønn

Fair Trade – en slags religion.

Da jeg jobbet i Norges KFUK-KFUM den gangen for veldig lenge siden så fikk vi i Programavdelingen på Hovedkontoret laget oss egne t-skjorter der det stod: Pilestredet 38 – Livets Harde Skole.

Det var jo mye ironi i den t-skjorta, men like fullt mye sannhet: Det er ofte noe veldig dogmatisk og konformt over livssynsorganisasjoner, som fort tar livet av kreativitet og nyskaping – og ikke minst er det i sånne organisasjoner lite plass for kritiske spørsmål. Som igjen er en nødvendighet for nettopp kreativitet og nyskapning. Ikke nødvendigvis fordi man er i mot kritikk, men fordi man rett og slett er så opptatt av saka at man ikke kan forestille seg at det finnes noe negativt. Så det er ikke nødvendig å gi rom for kritikk, det er bare bortkastet tid. Så altså – vi som skulle jobbe med nettopp kreativitet og nyskaping i KFUK-KFUM hadde litt av hvert å måtte bryne oss mot.

Jeg jobbet i 7 år i Livets Harde Skole – og trodde jeg hadde opplevd det meste av innbitte trosutøvere i mer eller mindre fri dressur. Det kom godt med da jeg seinere jobbet med bistand – absolutt samme greiene der, men ofte er folk i bistandsmiljøer mer kyniske. Men det hadde jeg jo også lært i Livets Harde Skole, at bak enhver kyniker skjuler det seg som oftest en desillusjonert idealist. Så bistandsfolk med mye i kjeften og et negativt verdensbilde kunne jeg godt takle. De er gode på bunnen.

Men alt dette var ingenting i forhold til møtet med Fair Trade-bevegelsen.

Jeg er altså skeptisk til Fairtrade, både den som kaller seg Fair Trade og den som heter Fairtrade. (sistnevnte er den «offisielle» Fairtrade – som beskriver et system som eksternt sertifiserer produkter som ”fair” – rettferdig. Fair Trade i 2 ord er selvsertifisert, og det er menneskene som er rettferdige, ikke produktet. Og ja, det er forvirrende)

Det er 4 hovedgrunner til min skepsis:

  1.  Det er noe matematisk ulogisk over selve systemet om at Fairtrade-produsenter skal få mer betalt enn gjennomsnittet. For at det skal fungere, så må det alltid være noen som får mindre betalt enn gjennomsnittet. Fairtrade kan derfor aldri være for alle fattige produsenter. Det er en matematisk umulighet.
  2. Det ligger en grunnleggende hersketeknikk i bunnen, når vi skal kreve at fattige produsenter i Afrika skal oppfylle visse moralske idealer for at vi skal ha noe med dem å gjøre: ”Hvis du og dine varer oppfyller våre kriterier, som vi virkelig har laget kun fordi vi vil deg vel, tro ikke noe annet – da, og bare da, skal vi vurdere å handle med deg.” Det som forundrer meg veldig, er at Den norske Kirke og mange kristne organisasjoner og folkehøgskoler, med frigjøringsteologi som basis for undervisning, ikke ser dette dilemmaet. For å si det sånn, jeg er ikke sikker på om Jesus hadde gått for fairtrade på kirkekaffen.
  3. Fairtrade og Fair Trade legger opp til en todeling av folk og varer. Når man først har fått det for seg at man skal kalle noe rettferdig, så er det jo opp i dagen at alt annet blir oppfattet som det motsatte. Så motsatsen til rettferdige varer og rettferdige folk, er urettferdige varer og urettferdige folk. Men så enkel er ikke verden. Og så enkel er ikke handel.
  4. At noe er rettferdig er et veldig ladet og relativt begrep. At noen kan markedsføre en vare eller en produsent som rettferdig, er rett og slett over min fatteevne. Kunne man ikke i det minste valgt et annet navn? Å jo, jeg har jo hørt disse vage forsøkene på å si at «nei, med fair mener vi ikke rettferdig som sådann, vi mener bare at det er mer rettferdig – bedre, på en måte.» Men så kall det det da: Bettertrade – bedre handel, hvis det er det dere forsøker å si.

Men jeg har ikke noe innbitt anti-Fairtrade ståsted, heller – det hender rett som det er at jeg kjøper Fairtrade-produkter i dagligvaren, og Isandi kjøper uten problem inn varer fra håndverksbedrifter som markedsfører seg som Fair Trade. (Hva nå enn de mener med det, men det er en annen sak.)

Jeg er altså bare ingen stor Fairtrade-tilhenger, sånn er det med den saken. Og synes det er fryktelig mye saueflokk-mentalitet ute og går når det gjelder nettopp dette med hva er egentlig rettferdig handel. I den grad det altså finnes.

Men okke som. Jeg har beveget meg en del i Fairtrade-kretser, både blant de som driver med ett-ordsvarianten og de som driver med to-ords-utgaven – og de som driver med alt på en gang. (og da, da blir det virkelig forvirrende) – og jeg deltok noen ganger på den årlige Fairtrade-konferansen. Mye hyggelige folk. Men, det var jo nærmest et religiøst opplegg, der absolutt alt på programmet gikk ut på å forherlige FairTrade. Bakgrunnen fra Livets Harde Skole kom godt med.  Jeg var etter hvert kjent som FairTrade-kritikeren, den eneste, fikk man inntrykk av, og på den siste konferansen jeg deltok, ble jeg bedt om å holde et motinnlegg om FairTrade. Jeg går ut ifra at noen av arrangørene tenkte at litt balanse i programmet var bra. Den seansen overgikk alt jeg tidligere hadde opplevd av rettroenhet og tunnelsyn. Jeg fikk rett og slett ikke holdt innlegget mitt ferdig, mye takket være noen rasende representanter for FairTrade-religionen på første rad. Det hører med til historien at vi i løpet av samme konferanse ble presentert for ideen om at folket nå skulle motiveres til enda mer Fairtrade-kamp gjennom å sykle for Fairtrade fra Fairtrade-kommune til Fairtrade-kommune. Dette for også å feire at fairtrade-salget av sjokolade hadde nådd nye høyder, takket være Nestles introduksjon av fairtrade-sjokolade. Og det var ingen i forsamlingen som ytret ett ord om Nestles mildt sagt problematisk forhold til menneskerettigheter og arbeidstakerrettigheter. Så lenge Fairtrade-religionen kunne vokse, så var alt bra. La oss sykle for rettferdighet, og heia Nestle.

Det var vel siste gang jeg hadde noe med Fairtrade-bevegelsen å gjøre, og det er helt greit. Når alt kommer til alt så handler det de driver med veldig lite om hva jeg driver med. Og jeg tror jo også at Fairtrade-rettroenheten har dempet seg en god del blant dens mest ivrige støttespillere. Og Fairtrade Norge som lever av lisensinntekter fra salg av fairtrade-produkter i Norge og i tillegg mottar Norad-støtte, driver jo således som en slags hybridvariant av en bistandsorganisasjon, og skriver sine rapporter og publikasjoner om alt de får til, men ellers har roet den religiøse aktivismen en smule.

Men her om dagen tenkte jeg igjen på Fair Trade. Og det var på grunn av Donald Trump. Han er også for rettferdig handel:

“We need to add an extra ‘F’ in NAFTA*. You know ‘F” is for? It’s for free and fair trade — because it’s very unfair.”

(*NAFTA står for North American Free Trade Agreement)

Og noe ytterligere bevis trenges vel ikke: Fair Trade, fairtrade og rettferdig handel er begreper rett og slett helt tømt for innhold.

 

Ting som ikke ble solgt – pynt til Mester Grønn.

Mester Grønn er en storselger av Fairtrade-roser fra Øst-Afrika. Kjempefine roser. Det som er litt plundrete å forstå, er at Mester Grønn kjøper inn både Fairtrade-roser og vanlige roser fra samme farm. Det hele er basert på etterspørsel, selvfølgelig. Altså – dersom vi som kunder etterspør Fairtrade-roser, så kjøper Mester Grønn inn disse. Og da betales litt ekstra – den såkalte premium’en – til produsenten. Men dersom vi ikke etterspør Fairtrade-roser, så kjøper Mester Grønn inn vanlige roser. Men fortsatt fra samme produsent, men uten premium. Mitt spørsmål er: Hvorfor kunne man ikke kjøpe inn alle rosene med premium, og så bare droppe hele kategoriseringen?

I tillegg til planter og den slags, så selger jo Mester Grønn mye stæsj. Oppildnet av Mester Grønns sosiale profil og afrikanske rose-engasjement tok Isandi kontakt og spurte om de også ville kjøpe noe av stæsj’et sitt fra Afrika. Og det var Mester Grønn positive til.

Vi hadde en helt spesiell produsent i tankene: Rietbron Craft. Denne gruppa holder til i nabolandsbyen til Vondeling, der man lager engler som verden ikke får nok av. Men i Rietbron hadde man ingen engler å lage, og de trengte så sårt noen oppdrag. Så vi gikk i gang med produktutvikling og heklet og strikket stæsj i tynn ståltråd og med en aldri så liten perle her eller der. Blant annet laget Rietbron denne – som del av en blomsterpinne:

Prøve til Mester Grønns stæsj.

Vi fikk aldri den bestillingen vi håpet på fra Mester Grønn. Veldig trist, der og da. Men sånn i ettertid var det kanskje det beste som kunne skje. For en dag var englekapasiteten hos Vondeling helt sprengt, og etterspørselen bare økte . Og da var jo Rietbron der, med ledig kapasitet . Og nå er Rietbron Craft en fullt integrert del av det som nå heter Karoo Angels, og gruppas 8 medlemmer lager engler på fulltid.

Men – jeg har spart på alle prøvene og prototypene vi utviklet til vår Mester Grønn-drøm som ikke ble noe av. Noen av dem synes jeg er så veldig fine, og jeg har alltid vært lei meg for at det aldri ble noe ut av disse prøvene. Og i høst satt jeg igjen og så på den nydelige heklete blomsten. Og da slo det meg: Dette er en Karoo-engel!

Og nå i februar og mars har jeg vært i flere uker i Karoo hos Vondeling og Rietbron – og der har vi sammen laget en helt ny engel, med blomsten fra det mislykkede salgsframstøtet til Mester Grønn. Nelly heter hun, og hun ser slik ut:

Nelly – en av årets nye Karoo-engler. Laget av ting som ikke ble solgt.

 

Hun kommer til julesesongen 2017, og det kommer aldri på tale at noen skal få kjøpe Nelly med en liten tilleggspris, slik at man kan sette en merkelapp på henne og kalle henne rettferdig. For fokuset er jo da med ett flyttet til kundens behov for å være snill. Og det er ikke derfor Rietbron Craft lager engler, for å tilfredsstille noen andres behov for veldedighet. Rietbron Craft vet selv hvorfor de lager dem: ”To make these angels is our career”.

Lærdom 7: Noe som en gang var ubrukelig, kan seinere bli svært så brukelig. Spar alltid på det fine, ubrukelige.

Ting som ikke ble solgt – design av Tom Dixon

Dårlig stemning.

Dersom jeg ønsker å skape litt dårlig stemning i mitt ekkokammer, så er det bare å si følgende:

”Det er ikke det minste vanskelig å erklære seg som solidarisk og medfølende, når uansett hvordan det går med de fattige, så får du ditt faste beløp tikkende inn på lønnskontoen hver måned”.

Til dette vil mange i mitt ekkokammer svare: ”Ja, men jeg er jo ikke akkurat lønnsledende, jeg har jo en beskjeden lønn, og det kan jo ikke være sånn at for å jobbe med eller være opptatt av fattigdomsspørsmål og solidaritet, så må man selv være fattig og selv tjene inn sin inntekt. Jeg bor tross alt i Norge.”

Og andre vil si: ”Men nettopp fattigdomsbekjempelse krever de dyktigste hodene. Og du må betale for de hodene. Og når du ønsker flinke folk, så kan du ikke samtidig tro på at de går med på å måtte tjene inn sin lønn selv, avhengig av resultatene av fattigdomsbekjempelsen. For hvordan skulle du måle det? ”

Og andre igjen vil si: ”Ja, men, vi må jo ikke få solidaritet og fattigdomsbekjempelse til å være kun for dem som er villige til å ofre alt. Som om det bare er de ekstremt snille og oppofrende som kan drive med det. Det vi trenger er hverdagssolidariske med-mennesker.”

Og noen vil si: ”Det der er kjempefarlig tankegods – fordi du antyder at det enten bare er kynikere og misantroper som fortjener sin lønn, eller at det er bare folk med 100% målbare jobber som kan med god samvittighet motta lønn. Men til og med ikke disse kan motta lønn med helt godt samvittighet, for det kunne jo hende at de kunne få til enda bedre resultater.”

Og dette vil også være et svar: ”Det utsagnet der er jo en gavepakke for alle som vil ha slutt på bistand. Du antyder at vi som jobber med bistand gir blaffen i hvordan det går med de fattige, og at vi driver med dette for pengenes skyld. Vi er liksom like ille som enhver korrupt afrikansk statsleder.”

Mange gode argumenter, altså, for at det verken bør eller kan være noen sammenheng mellom lønn og resultat i bistandsbransjen.

Selv om det ikke var det jeg sa. Jeg sa bare at det finnes ingen helter mer.

___________________________________

Ting som ikke ble solgt – design av Tom Dixon

I 2003 ble et stort designsamarbeid mellom Sør-Afrika og Storbritannia lansert – LOSA – som står for London –South Africa. Fokus var håndverkssektorien, og bare navnet skulle fått varsellampene til å blinke: Altså – designsamarbeid mellom en by og et helt land? Hva slags verdensforståelse har man egentlig da?

Uansett, LOSA ble lansert. Uhorvelig mange donor-kroner ble puttet inn i samarbeidet som skulle løfte sørafrikansk håndverk inn i verdenstoppen. Det eneste som visstnok manglet, var verdenskjente designere. Og derfor: Fra London ble stjernedesignerne fløyet inn til den sørafrikanske landsbygda, der man i noen uker jobbet fram nye produkter, basert på lokale materialer og lokale håndverkstradisjoner. Dette var jo en vinner-oppskrift, trodde man. Og de lekreste produkter ble vist fram hos Sotherby’s i London vinteren 2003, alt under merkenavnet LOSA.

Det skulle kun være nøye utvalgte butikker verden over, ”i metropolene” som de sa, som skulle få lov til å selge LOSA, og det skulle ikke selges i Sør-Afrika. Her burde nye varsellamper ha blinket: For Isandi fikk umiddelbart ja på vår henvendelse. Det må jo ha betydd at de ikke fikk så mange andre bestillinger, for Isandi kunne umulig ha vært ”en nøye utvalgt butikk i en metropol”. Dessuten, hva var dette påfunnet med å IKKE skulle selge i Sør-Afrika, der tingene var laget? Det eneste de oppnådde med det, var å erte på seg alle sørafrikanere som designet og utviklet håndverk.

Uansett, Isandi kjøpte inn LOSA i stor skala. Nesten ingen ting ble solgt til full pris. Og det vanskeligste å selge var laget av den meste berømte designeren av dem alle: Tom Dixon. Hans valg av materiale og teknikk var kurvfletting i telefontråd. Slik så hans ”Step Bowls” ut:

losa-baskets-wire

LOSA gikk ganske snart dundrende konkurs. Alle millionene var tapt.

For hva gjorde LOSA feil, bortsett fra å framstå enormt arrogante i forhold til det lokale håndverks- og designmiljøet? Den største feilen de gjorde var å undervurdere et godt håndverksprodukts behov for lokal forankring. En håndverksprodusent kan rett og slett ikke sammenliknes med en industriell produsent. Stjernedesignerne utenfra hadde null bakgrunn i sørafrikansk håndverk. Og resultatet var produkter som var flotte å se på, men som manglet den signaturen og det uttrykket som formidler: Dette er genuint. Dette er ekte vare.

Og i den sammenheng –det eneste produktet som overlevde LOSA var Julia Leakeys lyslykter i strutseegg. Julia har bakgrunn fra Kenya og var den eneste av designerne med en afrikansk link – og det var altså bare hennes produkt som fortsatt finnes som kommersielt produkt.

ostrich-group

Tilbake til Tom Dixons Step Bowl. Etter mer enn 10 år på lager hadde jeg solgt nesten alle, etter hvert til 100 kr stykket. Resten ble gitt bort til et loppemarked. Mon tro om de som kjøpte den for 5 eller 10 kroner vet at den er designet av Tom Dixon, og kun ble laget i begrenset opplag. Mulig de en dag blir fryktelig mye verdt.

Lærdom 6: Et kjent design-navn betyr ikke at det er et godt produkt.

Ting som ikke ble solgt – boka «Positively HIV»

Dømt til evig opplæring.

Det er sjelden jeg er blitt irritert på Isandis kunder. Jeg blir for eksempel ikke irritert eller oppgitt når kunder spør om produktet de kjøper kan være smittet av aids. Grunnen til at de spør er jo fordi de ikke er sikre på svaret. Og jeg kan jo ikke anklage de som lurer på noe for at de faktisk lurer. De som jeg i så fall må anklage, er de som har som betalt oppgave å opplyse det norske folk om ymse ting som handler om Afrika.

Det jeg derimot blir veldig irritert over, er tendensen til å omtale fattige folk som om det er noe galt med dem. Fattige folk skal alltid bli utsatt for opplæring og forbedring. Og de som mest av alle driver med dette, er de som skulle visst bedre – de profesjonelle innen bistandsbransjen.

Feltet jeg jobber med var i mange år veldig attraktivt for de profesjonelle fattigdomsbekjemperne – håndverk var lavterskeltilbud som liksom alle fattige kunne drive med. Det var bare å lære dem å lage en nøkkelring av ståltråd og perler – og vips, så var de klare til å ordne opp i sin egen fattigdom.

NGO’er – de frivillige organisasjonene – fikk kanalisert masse midler for å drive storskala håndverksopplæring av fattige, særlig kvinner. ”Kvinneprosjekter” er jo et kjent begrep. Og jo flere man kunne ha i sin opplæring, dess bedre var det. Det var imidlertid alltid noe galt med kvinnene som fikk opplæring. Enten hadde de aids, eller TB, eller var prostituerte, hadde feil kosthold, for tykke eller for tynne, var utsatt for vold, eller var selv voldelige, eller drakk for mye. Og noen kunne ikke lese eller skrive, noen manglet armer og bein, og noen var blinde eller døve, eller begge deler. Det holdt liksom ikke at de bare var fattige.

Og dette håndverket skulle på mirakuløst vis hjelpe dem ut av fattigdommen og problemene. Som det så ofte stod på merkelappen som presenterte produktet: ”Ved å kjøpe dette produktet hjelper du en vanskeligstilt kvinne ut av fattigdom og gir henne håp”. Gjerne fulgt av et bilde av en smilende takknemlig representant for de fattige, gjerne med en synlig skavank. Skikkelig freak-show, egentlig. Men godhet og ekshibisjonisme har alltid trivdes i hverandres selskap.

Og så var planen at når opplæringen var vel gjennomført, så skulle de fattige kunne ha sitt eget levebrød. De hadde jo fått opplæring.

Sannsynligheten for at slike prosjekter skal lykkes er like stor som at en gjennomsnittsnordmann kan leve av produktene han eller hun har lært å lage på Friundervisningens kurs i treskjæring.

Det ble selvfølgelig få suksesser å vise til. Hovedårsaken til det er at man i en slik tilnærming tenker at den fattige har selv ansvaret for sin egen fattigdom. Og det vil alltid være problemet med alle ”kvinneprosjekter” av ymse slag. De kan kun lykkes en smule dersom det samtidig finnes et dynamisk og absorberende næringsliv, et oppegående sivilsamfunn og styringsdyktige myndigheter. Eller noe i den duren.

Jeg tror støtte til kvinneprosjekter innen håndverk for lengst har mistet sin appell i bistanden. Når jeg skriver at jeg tror, så er det fordi jeg ikke vet. Mulig det fortsatt støttes. Men det er i alle fall ikke dette som trender innen bistand. Nå for tiden er det kontantutbetaling som er tingen.

Det er jo pussige greier, egentlig. Altså – hvordan man enn vrir og vender på det, så er jo folk fattige fordi de mangler penger. Og det er et pengemål som ligger til grunn for definisjon av fattigdomsgrenser. (og så kan vi ha lange diskusjoner – som jeg er veldig med på – om ulike fattigdommer, om Vesten som er rike på penger, men fattige på andre områder – jada jada – men altså: folk er fattige fordi de mangler penger. ) Men det tok altså mer enn 50 år med bistand og aktiv fattigdomsbekjempelse før man kom fram til følgende: Hva med å gi penger direkte til de fattige?

Så det har man begynt med nå.

Men holdningene til fattige som et evig opplæringsobjekt er langt på vei de samme som den gangen man skulle brodere seg ut av fattigdommen. Og det handler om, tror jeg, at det er de samme folkene som tidligere, og som opererer i samme ekkokammer som tidligere, som også tester ut kontantutbetalingene.

I siste nummer av Bistandsaktuelt skriver tidligere generalsekretær i Flyktninghjelpen, nå visedirektør i Verdens Matvarefond, Elisabeth Rasmusson, en begeistret kronikk om kontantutbetalinger under overskriften: ”Nye metoder i kampen mot sult”. Og som alltid når noe skal vekke empati og engasjement: Det gjelder å personliggjøre. I kronikken får vi møte blant annet ”Paula”: I Esmeraldas-provinsen i Ecuador slet «Paula», som har flyktet fra volden i Colombia, med å sette mat på bordet til seg selv og sine to barn. Som del av programmet for å støtte sårbare flyktninger og vertssamfunnet i Ecuador gir Verdens matvareprogram (WFP) henne en elektronisk kupong som hun kan bruke i den lokale butikken. Hver måned fylles e-kupongen opp med penger, etter at hun har deltatt i opplæring om emner som ernæring, hygiene og forebygging av kjønnsbasert vold.

Dere kunne ikke dy dere, kunne dere? Måtte drive med litt opplæring, her og?

 

Ting som ikke ble solgt: Boka ”Positively HIV”.

I de første Isandi-årene stod hiv/aids høyt på agendaen – og i det sørlige Afrika florerte det av kvinneprosjekter som bekjempet hiv/aids. Ikke det minste rart, egentlig, det var på denne tida at hiv/aids-epidemien kom til syne i all sin gru, og det gikk opp for de fleste hvilken enorm samfunnsutfordring dette var og ville bli. Kvinneprosjektene skiftet fokus i den tida – man begynte å vektlegge det terapeutiske i håndverk og kreativitet, like mye som det reint inntektsmessige aspektet. Det å kunne drive med håndverk ble en katalysator til å kunne akseptere seg selv som hiv-smittet – eller rettere sagt, at man var noe mer enn hiv-smittet, at man fortsatt var et menneske med verdi. Monkeybiz i Cape Town var vel posisjonert for et slikt fokus. Deres unike perlebroderte dukker og dyr stimulerte nettopp kreativiteten og skapertrang, og Monkeybiz selv ønsket på den tida å bli identifisert som et kunstprosjekt med fokus på hiv/aids-utfordringen. Isandi hadde et godt samarbeid med Monkeybiz, og da Norad i 2004 utfordret Isandi til å identifisere et hiv/aidsprosjekt, så var nettopp Monkeybiz et naturlig valg som samarbeidspartner. Prosjektet resulterte i boka ”Positively HIV” – en opplysningsbok om hiv/aids på xhosa og engelsk, der Monkeybiz-figurer ble brukt som illustrasjoner. Boka var forfriskende annerledes, og den ble faktisk kåret til en av de 10 viktigste bokutgivelsene i Sør-Afrika det året.

Slik så den ut:

Forsida på boka "Positively HIV"

Forsida på boka «Positively HIV»

Sommeren 2005 ble konserten 46664 Arctic arrangert i Tromsø, med Nelson Mandela til stede, og med fokus på hiv/aids. Isandi deltok for fullt med foredragsholder fra Monkeybiz, perlebroderiverksted for barn og salgsstander på flere steder i byen. Og jeg tenkte at nettopp der måtte vi selge det mest hiv/aids-aktige Isandi kunne by på, nemlig boka ”Positively HIV”. Jeg trodde at alle titusener av folk som var i byen i anledning konserten var levende opptatt av hiv/aids, og at de alle ville synes at den naturligste ting å ha i bokhylla hjemme var en billedbok om sikker sex og symptomer på hiv, framstilt gjennom rare perlefigurer og skrevet på xhosa og engelsk.

Så jeg kjøpte inn 200 bøker fra Monkeybiz. Og solgte 3.

(jada, det er litt snålt. Isandi får penger av Norad, som brukes til å lage en bok – som så Isandi kjøper inn for egne penger. Et typisk eksempel på å være overopptatt av å ikke skulle bruke støttemidler til egen virksomhet)

Og de solgte ikke noe særlig seinere heller. Så alle år etterpå har jeg tatt med meg bøker tilbake til Sør-Afrika. De siste som fikk en ladning var søppeltømmerne i gata vår her i Cape Town. De er imidlertid mest interessert i ting som de kan gjøre penger på, så jeg vet ikke helt hvor disse bøkene befinner seg nå.

Lærdom 5: Folk er begrenset interessert i å kjøpe ting som handler om sykdommer de ikke selv har.

 

PS: Det er sider ved ”Positively HIV” jeg er veldig stolt over, og det er sider jeg ikke er stolt over. Bokstavelig talt. Det er en seksjon i boka der noen av Monkeybiz-kunstnerne forteller om sine erfaringer og tanker omkring hiv/aids. Problemet er at det er kun svarte som er portrettert, ingen av Monkeybiz’ hvite medlemmer er med. Jeg reagerte på dette da boka ble laget, men valgte å ikke blande meg inn. Jeg var jo ikke redaktør, jeg var ikke sørafrikaner, jeg var ikke Monkeybiz’er, og jeg skulle i hvert fall ikke være en sånn pengegiver som overstyrer, som vet best.

Jeg har alltid siden angret på det. For boka forsterker bildet av hiv/aids som et problem for ”de andre”. Mens de gode løsningene på samfunnsproblemer krever at det tenkes ”vi alle”. Og det er vel greia når det gjelder fattigdom også.

Ting som ikke ble solgt – offwhite broderte puter

Hvorfor er det så vanskelig å selge afrikansk håndverk?

Jeg har kikket i gamle skriverier fra de første årene med Isandi, og ser at jeg hadde ganske så klare meninger om hva jeg drev med. Jeg ser jeg skriver ting som:

”Det finnes mange historier om Afrika. I Norge kjenner vi best denne ene: Afrika med problemer, Afrika med fattigdom, Afrika med sult, Afrika med nød. Isandi skal fortelle en annen historie. Ikke gjennom ord – de er det nok av fra før – men gjennom det sanselige. Ting du kan ta på, føle og kjenne. Berørt av menneskehender, Alltid berørt av menneskehender. Vakre ting, nyttige ting, rare ting, morsomme ting, fine ting, viktige ting. Isandi skal stå for en annen form for kommunikasjon mellom oss i nord og ”de andre” der i sør.”

For det var jo nettopp disse kvalitetene jeg hadde oppdaget i afrikansk håndverk da vi bodde og jobbet i Namibia. Altså – disse grytelappene jeg bestemte meg for å selge, de var på ingen måte stygge, det var ikke noe stort dypt pust jeg måtte ta for å si å si til meg selv: ”Jaja, hvis jeg bare får orden på dette håpløse produktet, så går det nok”. Grytelappene var perfekte. Litt feil farge for nordmenn som aldri får nok av fargeløse og monokrome interiører – men det kan man jo enkelt løse.

Vi snakker midten av nittitallet da jeg så disse grytelappene. Det må inn i et politisk perspektiv: Namibia hadde fått sin selvstendighet i 1990, og optimismen og pågangsmotet over hva landet kunne få til med sine 1,2 millioner innbyggere var enorm. For Namibia var blitt en del av verden. I nabolandet Sør-Afrika fikk landet sin første demokratisk valgte president i 1994 – Nelson Mandela – og landet eksploderte i kreativitet og framtidstro. Og etter Mandela kom Thabo Mbeki, med sin African Renaissance ideologi: Afrika tar og skal ta ansvar for sin egen framtid. Hans tale ”I am an African” fra 1996 er legendarisk:

”I am born of a people who are heroes and heroines […] Patient because history is on their side, these masses do not despair because today the weather is bad. Nor do they turn triumphalist when, tomorrow, the sun shines. […] Whatever the circumstances they have lived through and because of that experience, they are determined to define for themselves who they are and who they should be”

Og det var i denne epoken at jeg startet Isandi: Afrika – og Sør-Afrika i sær – var kreativt, relevant, cutting-edge og framtidsrettet – og håndverket uttrykte alt dette samtidig og var i en klasse for seg. I New York, London, Paris var dette hipt og selvsagt – toneangivende butikker som ABC Home, Conran og Merci tok og tar inn sørafrikansk håndverk som en naturlig del av deres vareutvalg.

Og jeg? Jeg satte opp skilt i Bogstadveien der det stod: ”Design fra det sørlige Afrika”.

Det var ingen kiosk-velter.

Og jeg har lurt på hvorfor. Bortsett fra de vanlige svarene om at det tar tid å innarbeide noe nytt, kunder liker best de tingene de allerede kjenner, og kanskje nordmenn er ekstra konservative i så måte – så kan ikke det være det eneste svaret. Og det er heller ikke hele svaret at jeg kanskje valgte feil produkter. (akkurat på det området er jeg faktisk nokså sikker: Jeg vet at det ikke var noe feil med produktutvalget) Butikk-utstillingen kunne selvfølgelig vært bedre – den kan alltid bli bedre, markedsføringen kunne vært bedre – altså alle disse vanlige svarene er nok deler av forklaringen.

Den kinesiske masseproduksjonen hadde ennå ikke truffet Norge – fortsatt var nordmenn vant til å betale for produkter, det var først seinere at en håndbrodert pute til kr. 600 plutselig ble altfor dyr, samtidig som vi nordmenn ble stadig rikere. Så Kina kan ikke få skylda.

Så altså, hva var det?

Det var den kjente historien om Afrika som blokkerte. Den som forteller om problemene, nøden, fattigdommen, sykdommene. Nordmenn kunne rett og slett ikke tro at det kunne komme noe fantastisk fra Afrika. Og hadde de vært bort i noen produkter fra kontinentet, så var det alltid, alltid knyttet til veldedighet av ymse slag, og aldri, aldri fordi produktet i seg selv var flott og enestående og fortjente å bli solgt. Med afrikanske produkter fulgte det alltid med en forklaring.

I mer enn 50 år har bistand og veldedighet formet nordmenns bilde av Afrika. Og det bildet sitter hardt i. Nå er det vel ingen som for alvor mener at bistandsindustrien aktivt motarbeider handel med sør, tvert om, de er vel samtlige veldig positive til grasrot-arbeidsplasser. La oss i alle fall gå ut i fra det. Men bistandsorganisasjonene er avhengig av markedsføring for å kunne drive sin virksomhet, og bistandsorganisasjonene har muskler i så måte. (ikke hør på dem når de påstår at de ikke har det. De HAR markedsføringsmuskler) Og når man først har funnet en vinnerformel, så holder man på den: Selg det problematiske Afrika.

Som tidligere nevnt: Problemet med bistand er problemene.

Og for meg som tenkte at produktene i seg selv skulle fortelle en annen historie, og at det holdt i massevis, så ble jeg fort innhentet av virkeligheten. Ideene bak African Renaissance nådde aldri Norge.

 

Ting som ikke ble solgt – offwhite broderte puter.

I mine utallige diskusjoner med folk innen bistandsbransjen har jeg ofte sagt: Du skulle stått i Isandi-butikken en uke, bare for å høre hva folk er opptatt av når det gjelder Afrika. Da hadde du kanskje forstått hva slags verdensbilde du og din bransje egentlig selger.

Isandi startet altså med grytelapper, men det ble fort puter som ble hovedfokus. Haugevis av puter, de fleste av dem laget av Penduka i Namibia. Spesielt godt likt blant norske kunder var de såkalte ”cream on cream”-putene – altså ton-i-ton broderte putetrekk. (jepp, jepp – monokromt og fargeløst). Og de ER fine, broderiteknikken er særegen og selve signaturen for Penduka. Det broderes med to tråder, hvor den ene lager knuter som gir en spesiell relieff-effekt. De fleste av putene ble brodert på nuomsosis. Det er et grovt vevet bomullsstoff produsert i Sør-Afrika, og først og fremst brukt i tradisjonelle drakter i Xhosa-kulturen. Et bunadsstoff, med andre ord. Og selvfølgelig derfor av kjempekvalitet. Så altså – butikken i Sorgenfrigata var fylt opp med nuomsosis cream-on-cream puter. Som for eksempel denne:

Penduka-pute: cream-on-cream nuomosis.

Penduka-pute: cream-on-cream nuomosis.

De var dyre, og de solgte bra. Men ikke sånn umiddelbart. En del kunder måtte tenke seg om,og gå noen runder med seg selv.

Kunde: ”Bruker de hansker der i Afrika når de lager putene?”

Isandi: ”Nei, ikke så vidt jeg vet. Hvorfor spør du?”

Kunde: ”Putene er jo så rene – så hvite liksom. Og det er jo svarte mennesker som har laget dem?”

Isandi: ”Ja, det er svarte mennesker som har laget dem. Men hudfarge har jo ingenting med renslighet å gjøre”.

Kunde: ”Åja, når du sier det så. Det stemmer sikkert. Men jeg har aldri tatt et svart menneske i hånda. Og jeg har aldri sett noen bilder av folk fra Afrika der de har det rent rundt seg.”

Isandi: ”Nei, det er rart med det”.

Kunde: ”Så putene er uten bakterier? Kan de hatt aids de som har laget dem?”

Isandi: ”Tja, jeg vet ikke. Det føles liksom ikke naturlig å spørre dem om det. Men uansett så smitter jo ikke aids gjennom håndverk”.

Kunde: ”Nei, det vet jeg vel egentlig. Men du vet, aids blir liksom litt teoretisk, så nå når jeg føler at jeg er litt i nærheten av Afrika, så må jeg jo spørre. Men jeg synes de putene er noe av de fineste jeg har sett. Og de vil passe hjemme hos meg. Men jeg må tenke litt til. De er jo dyre.”

Isandi: «Ja, det er jo alltid lurt å tenke seg om, og det koster jo litt, ja. Men husk at du kan kok-vaske dem om du vil. Vis meg hvilken som helst pute i lyst stoff i samme kvalitet som du faktisk kan bruke hver dag, uten å være redd for flekker som ikke går vekk.”

Dagen etter kom kunden tilbake og kjøpte 2 putetrekk, for til sammen kr. 1,800.

 

Lærdom 4: Verden har gått framover. I alle fall på noen områder.

Ting som ikke kunne bli solgt – Perlebrodert navnelappsnor

Hvorfor starter man med å selge håndverk fra det sørlige Afrika i Norge?

Det er når man er i litt limbo, tror jeg. Når man ikke hører helt hjemme verken her eller der, og derfor tenker at ting kan ikke fortsette som før. Det er i hvert fall det jeg tenker når jeg skal forklare hvorfor jeg utdannet meg til sivilingeniør. Jeg skulle jo egentlig bli lege, men jeg måtte søke inntak for høyere utdanning mens var jeg utvekslingsstudent i Frankrike. Så når folk spør om hvorfor jeg skiftet mening, så svarer jeg: ‘Jeg tror jeg fikk en stein i hodet, eller noe sånt. Og søkte NTH i stedet.’

For selv om jeg hadde det bra i Frankrike, så var jeg jo i limbo. Og da gjør man fort litt uvanlige ting.

Jeg tror dette også er mye av forklaringen på hvorfor jeg fant ut at det å selge håndverk fra det sørlige Afrika var tingen. Vi hadde bodd i Namibia i nesten 6 år, og tilbake i Norge var ikke Norge som før. Og jeg var ikke som før. Jeg hadde sett, møtt og opplevd ting som gjorde at mye måtte revurderes. Og en stor del av meg ville fortsatt være i Namibia. Så jeg var i limbo – og startet Isandi. Selv om jeg overhodet ikke hadde peiling på kjøp og salg, import, moms og toll, og ikke var så voldsomt interessert i kjøp og salg, heller, når sant skal sies. Jeg trodde i mitt enfold at dette kunne være en slags hobby.

Men det er også konkrete hendelser. Det var dette her med at jeg med min bakgrunn som ungdomsarbeider med rimelig grei selvtillit på det feltet, ble helt satt ut da en ungdom i township’en Katutura  spurte meg – etter at jeg hadde hatt en inspirerende økt om dette at du er verdifull i deg selv, og at det alltid er en plass til deg i fellesskapet – altså, da spurte han: ”Men jobb kan du ikke gi meg?”

Og det kunne jeg selvfølgelig ikke.

Og sannheten var at jeg aldri hadde brydd meg om problemstillingen. Dette var ikke norske ungdomsorganisasjoners ansvar eller fagfelt. Stat, kommune og næringsliv tok seg av den biten. Vi syslet mest med sjela.

Men det var jo helt opplagt: Det som den ungdommen trengte – på lik linje med de aller fleste andre ungdommene i Namibia – var en jobb. Og ikke noen makeløse øvelser der man lærte hvordan man skulle bli trygge på hverandre.

Så var det dette med damene på landsbygda – eller kvinnene, som man ofte sier i bistanden. ”Kvinnene på landsbygda” – en nesten like stor klisje som ”marginaliserte grupper”. Men altså, jeg møtte damer på den namibiske landsbygda gjennom min jobb for Norad på den norske ambassaden. Og grunnen til at jeg møtte dem var at norsk bistand hadde funnet ut av disse damene hadde et problem eller flere. Og det er hele problemet med bistanden: At den er problem-drevet. Problemet er problemene. Og så var det sånn at jeg var rimelig ung da jeg fartet rundt i Namibia i bil med CD-skilt, og innså fort at jeg var disse damene helt underlegen når det gjaldt livserfaring og klokskap. Men kun fordi jeg hadde pengesekk, så fikk jeg status som klok og allmektig. Dette var jeg veldig ubekvem med, og så tenkte jeg: Dersom jeg i stedet kunne bygge samarbeidet med utgangspunkt i hva de kan, i stedet for å fokusere på problemene, så kanskje samarbeidet kunne bli mer likeverdig? Jeg kan fortsatt ha med noen penger, men jeg kan jo kjøpe noe de kan lage i stedet?

Og så viste det seg at de kunne lage grytelapper.

Så dette er vel sånn noenlunde svaret:

En norsk dame i 30-åra, i limbo i Norge etter år i Namibia, hadde møtt seg selv i døra fordi hun skjønte at det hun hittil hadde drevet med, ikke løste noe som helst av de store fattigdomsutfordringene her i verden, og samtidig hadde hun begynt å tvile på bistandens relevans, fordi den alltid tar utgangspunkt i problemer.

Så da ble det kjøp og salg av grytelapper. Når man er i limbo, så gjør man uvanlige ting.

_______

Ting som ikke ble solgt – Perlebrodert navnelappsnor

Når du sjekker ut produktlistene til ulike håndverksgrupper i det sørlige Afrika så vil påfallende mange ha en egen produktkategori: Conference Material.

Og produktene du kan velge imellom er blant annet konferansemapper, konferansevesker, konferanseluer, konferansearmbånd, konferansemobiltelefonholder til å ha rundt halsen– i tillegg til aidssløyfer.

En tommelfingerregel er at det skal ringe en bjelle når du ser denne produktkategorien, og du lurer på om denne håndverksgruppa er noe du skal kjøpe inn produkter fra. For produktkategorien Conference Material betyr som regel at håndverksgruppa er avhengig av støtte for å klare seg.

For det er nærmest et eget økosystem, det der: En organisasjon støtter en håndverksgruppe, la oss kalle den ”Vi står på” (de har ofte slike navn) gjennom å kjøpe konferansemateriell fra gruppa, som man så deler ut på en konferanse der man er samlet for å snakke om ymse utfordringer. (Og veldig ofte handler disse utfordringene om mennesker som de som har laget konferansemateriellet – ja, her kommer det igjen: Marginaliserte grupper. Så «Vi står på» overlever fordi det finnes konferanser. Ikke fordi konferansene løser deres utfordringer, men fordi konferansene subsidierer dem.)  Saken er at sånne konferanse-arrangører er veldig utro. Kanskje de også til neste konferanse kjøper de nødvendige rekvisitter fra ”Vi står på”. Men så deretter sier de: Nei, nå skal vi ha konferansen et annet sted, og dessuten må vi ikke gjøre ”Vi står på” avhengige av oss. Det er ikke bra. Nå må andre få muligheten. Nå vil vi kjøpe vi inn fra ”Håpets klippe”. Eller; enda mer sannsynlig – konferansebudsjettet må kuttes drastisk. Og hva er lettest å kutte på? Håndlaget konferansemateriell, selvfølgelig. Det finnes langt billigere alternativer.

Det du også kan være ganske sikker på, er at produktutviklingen sånn ellers har stått ganske stille mens ”Vi står på” har laget konferansemateriell. Det er jo ikke det minste rart. Har du en stor kunde, så fokuserer du på den. Så plutselig er «Vi står på» uten kunder og med produkter uten appell. Da går det som regel dårlig.

Isandi har aldri avholdt noen konferanse. Og i Norge kjøper vi konferansemateriell laget i Kina. Så hvorfor jeg i 2008 gikk til innkjøp av 50 stykker perlebroderte navnelappsnorer er et mysterium. Men jeg gjorde det. De ser sånn ut:

Perlebrodert navnelappsnor

Perlebrodert navnelappsnor

Eunice Mloytwa heter hun jeg kjøpte dem av, og det er absolutt ingenting å utsette på kvaliteten på navnelappsnorene. For Eunice kan dette med perlebroderi. Eunice bor i Khayelitsha township utafor Cape Town, og der arrangeres det få konferanser. Men like fullt; Eunice var i mange år del av dette ”vi støtter opp om sånne som deg”-miljøet. Og hun gjorde slik alle sa var så fint: Hun sysselsatte mange kvinner med perlebroderi og søm. Problemet var at Eunice ble mer og mer avhengig av slike utro kunder som beskrevet overfor. Bekymringene hennes vokste i takt med avhengigheten. En dag satte hun foten resolutt ned. Hun la ned sitt håndverksprosjekt – og startet i stedet en bitteliten sømbedrift som kun fokuserer på produkter hennes lokalmiljø vil ha. Og nå sover hun godt om natta.

Jeg har fortsatt sånn cirka 20 navnelappsnorer igjen, Det er bare å ta kontakt dersom du for eksempel skal arrangere en veldig liten konferanse. Snorene er verdt hver perle, og ingen av snorene er like. De kan også brukes til nøkkelkort, selvfølgelig. Men du skal være litt modig dersom du er den eneste på jobben som går med den. Erik har prøvd. Kollegaene lurte på om han aspirerte til ordfører.

Lærdom 3: Ikke sats på håndlaget konferansemateriell.