A- og B-laget på 17.mai-fest

Er du i nærheten av en norsk ambassade eller konsulat den 17. mai, så er det ikke usannsynlig at du finner deg selv tilstede på denne ambassaden eller  dette konsulatet på nettopp nasjonaldagen. Sammen med alle andre nordmenn i nærheten. Noen har til og med reist langt for å komme på det offisielle arrangementet.  Det er jo rørende, egentlig, at vi godt voksne nordmenn er så glad i 17.mai – ”Barnas Dag”.

17. mai i Dar es Salaam er intet unntak – som alle foregående år inviterte ambassadøren alle norske i Tanzania med følge til offisiell mottakelse. Som førstegangsdeltakende må jeg si at det var et imponerende arrangement.

Nå har jeg ikke så masse erfaring med 17.mai-feiringer utenlands– jeg har prøvd å være i Norge på den tida. Dersom jeg ikke har fått til det, så har jeg som oftest vært for langt unna til å synes det er noe vits i å reise til nærmeste ambassade, men så er det kanskje noe feil med min prioriteringer. Men noen 17.mai-feiringer har jeg fått med meg, særlig i Windhoek. Det som gjorde mest inntrykk på meg på disse 17.mai-feiringene var alle de norske som kom helt fra kysten – sjømenn og folk på jobb i Walvis Bay – det tar noen timer, den kjøreturen til Windhoek. Det hadde jeg antakelig selv aldri gjort.

Karene – for det var mest menn, jobbet først og fremst i skips- og leverandørindustrien, og de kom ofte fra små steder langs Norges kyst, der bedriftene de jobber for ofte er hjørnesteinsbedrifter. Etter disse 17.mai’ene i Windhoek har jeg vært en del i Angola, og der lærte jeg at én ting er Statoil og hva de fører inn og ut av penger – like så viktig for norsk og angolansk økonomi – og veldig viktig for ulike lokalsamfunn i Norge, gjennom arbeidsplasser og skatteinntekter – er nettopp skips- og leverandørindustrien. (det handler egentlig ingenting om Statoil at de f.eks er i Angola) Folk fra disse små stedene jobber da ute på kontrakter, og er av gårde noen uker eller måneder av gangen. Elektrikere, installatører, ingeniører, teknisk personell av ymse slag.

Og det var disse solide karene som kom på 17.mai-feiring – menn av få ord, men glade i landet sitt, tydeligvis. Det fortelles altfor lite om disse nordmennene i Afrika.

Men tilbake til 17.mai-mottakelsen i forrige uke. Jeg ble overveldet over hvor mange nordmenn som er i Tanzania,  og det var på langt nær alle som var på festen. (hvor var de? er det noe galt med prioriteringene?)

Nordmennene skilte seg klart ut i 3 grupper. Her holder jeg vertskapet utenfor – ambassadens folk, – dvs Norad og UD-folka, – de har jo sitt å stri med på en dag som denne.  Vi stod alle under et gedigent telt i rødt, hvitt og blått, og hele situasjonen med disse 3 gruppene innbød til en smule betraktninger. For ordens skyld – det er ikke bare nordmenn på slike mottakelser –  andre lands ambassader er også invitert, representanter for regjering og parlament, FN-systemets folk, og ambassadens samarbeidspartnere av ymse slag. Så det er MANGE folk. Men jeg konsentrerer meg  her om de norske.

Her er min gruppeanalyse av 17.mai-feiring 2012 i Dar es Salaam:

  • Gruppe 1: Bistandsfolk
  • Gruppe 2: Næringslivsfolk
  • Gruppe 3: Unge ambisiøse nordmenn i Afrika

Videre observasjon:

  • Gruppe 1: Klart i flertall. Snakker høyt og mye, mingler og kjenner alle.  Har tydeligvis vært her lengst. Et klart A-lag.
  • Gruppe 2: Klart i mindretall. Står for seg selv i utkanten. Kjenner få. Snakker lite. Mest menn. Et klart B-lag.
  • Gruppe 3: Litt uklar størrelse, man kan nemlig fort ta dem for å tilhøre Gruppe 1, ettersom de tar etter denne gruppens oppførsel. Imidlertid vil du fort legge merke til at de opptrer ofte i flokk.

Neste observasjon:

  • Snakker gruppe 1 og gruppe 2 med hverandre?

Nei

  • Snakker gruppe 2 og 3 med hverandre?

Nei

  • Snakker gruppe 1 og 3 med hverandre?

Ja

Dette kan oppsummeres i følgende figur:

 Spørsmål:

Burde ikke Gruppe 1, som har vært her lengst og kjenner alle, ta kontakt med Gruppe 2 og inkludere dem litt?

  • Svar:

Jo

Videre oppfølgingsspørsmål:

Gjør de det?

  • Svar:

Nei

Påtrengende spørsmål:

Hvorfor ikke?

Påstand 1:

Gruppe 1 er ikke begeistret for Gruppe 2

Alternativ Påstand:

Gruppe 1 vet ikke hva de skal snakke med Gruppe 2 om.

Observasjon, for å understøtte Påstand 1:

Erik – mannen i mitt liv – jobber for Statoil her i Tanzania. Han er Gruppe 2,  akkurat som jeg er, fordi Isandi er næringsliv. Erik er en sånn som de som tilhører Gruppe 1 vil , eller må, snakke med, i embets medfør. En av dem sa at de nå skulle passe på Statoil, slik at de ikke gjorde like mye ugagn som Statoils kollegaer, som driver en fæl gullgruve.

Ja, det er bra med vaktbikkjer, svarer Erik – men strengt tatt så er vel ikke de som driver fæle gullgruver og Statoil kollegaer?

Du er altfor høflig, Erik, sier jeg. Du burde svare: Ja, vi er jo alle i samme båt som våre kollegaer – omtrent som kollegaene dine i x x x x , og så nevner du opp en hel haug med  kjipe NGO’er som er tatt i korrupsjon den siste tida, eller som har mislyktes totalt med de skal gjøre.

Men Erik er altfor høflig.

Hypotese, for å understøtte Alternativ Påstand, med bakgrunn i Observasjon:

Gruppe 1 har tatt på seg oppgaven å overvåke det som Gruppe 2 jobber med til daglig. Man får sjelden et normalt  og hyggelig forhold til folk man overvåker. 17. mai er en hyggelig dag.  Gruppe 1 strever med å finne noe å si til Gruppe 2 på en hyggelig dag, noe som kan stå i stil til hyggen.

Forslag til løsning på Alternativ Påstand:

Gruppe 2  har i alle år gitt penger til innsamlingsaksjoner, kjøpt geiter som ikke er geiter,  hatt fadderbarn på kjøleskapsdøra og noen har til og med syklet til jobben for Afrika. Alt organisert av Gruppe 1. Gruppe 1 kunne derfor ha snakket med Gruppe 2 om dette.

Spørsmål:

Er dette uansett en underlig oppførsel fra Gruppe 1?

  • Svar:

Ja

Konklusjon:

Paradigme-skiftet i norsk utviklingssamarbeid med Afrika har ennå ikke nådd 17.mai-festene i Dar es Salaam.

_______________________________________

PS:

Neste 17.mai skal jeg observere følgende:

  • Har Gruppe 2  i løpet av året mannet seg opp til å ta kontakt med Gruppe 1?
  • Har Gruppe 2 økt på bekostning av Gruppe 1?
  • Tar Gruppe 3 kontakt med Gruppe 2?

Om å elske trekkspill

Denne bloggposten skal handle om å elske trekkspill.

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive om Die Antwoord og deres nye album – Ten$ion – eller det vil si, hypen og styret rundt. For om selve albumet er det påfallende stille her i Sør-Afrika, så langt jeg har klart å følge med. Noen mener at gruppas eget ekstreme fokus på image har gjort dem uninteressante reint musikalsk. Irrelevante, rett og slett. Mens debatten om hvorvidt dette er performance eller ikke, om hvor ekte zef dette egentlig er, fortsetter til en viss grad, pluss at det er noen opphavsrett-kontroverser. Og slik går nå dagan.

Men jeg tror jeg i stedet forteller om litt ekte hvit afrikaans underklasse. Litt ekte zef. Ingen hype, ingen performance, ingen ironi, ingen sarkasme, ingen tabuer, ingen sjokkerende videoer. La oss dra på besøk til Dan Malan, som bor i en ombygd husvogn på Ou Skip Caravan camp i Melkbosstrand, langs N7 nordover fra Cape Town. Les videre

Det lekende mennesket

I dag drar jeg på tur med musikerne Ginge, Olav og Sjur. Jeg sitter på flyplassen i Windhoek i Namibia og venter på at de skal lande fra Johannesburg, og når de vel har ankommet så skal vi reise rundt og besøke en del av Isandis leverandører her og der i en sånn 10 dagers tid, litt i Namibia og mye i Sør-Afrika.   Det er 6. gangen i Isandis historie at vi gjør dette, og dersom jeg skal forklare med en setning om hvorfor, så handler det om at det er mye og mangt som ikke er bra her i livet og her i verden, men alt går så mye bedre med litt sang, dans og musikk. Og så tror jeg at godt håndverk og  god musikk er uløselig knyttet sammen – og det er dette disse turneene handler om. Fullstendig «hemmelige», og helt ukommersielle.

Jeg satt på søndag og skrev nyhetsbrev til Isandis kundenettverk om denne turen.  Jeg skriver disse brevene via nettsiden til Isandi, en sånn funksjon som vel alle nettsteder har, går jeg utifra. Imidlertid er nyhetsbrev-applikasjonen  på Isandi-nettsida og jeg ikke helt på nett, bokstavelig talt, og html-kodingen løper derfor som regel helt løpsk.  På søndag var det ekstra ille, og da er det godt å ha en sønn som kan alt om html.

Les videre

Et hittebarn som er plukket opp.

Jeg glemmer alltid å fortelle det – hva Vondeling Optel Craft betyr. Vondeling er jo navnet på landsbyen – opprinnelig en togstasjon – og navnet betyr noe så uvanlig som «hittebarn«. Da håndverksgruppa i Vondeling startet opp, fant de selv på sitt navn: Vondeling Optel Craft. Optel betyr å bli plukket opp – så navnet betyr altså noe sånt som «hittebarnet som er blitt plukket opp gjennom håndverk».

Det er jo litt svulstig, på en måte – litt vel løfterikt, liksom – og det er vel derfor jeg ikke har snakket så mye om navnet. For Vondeling Optel Craft er i god tradisjon i så måte – det er ofte voldsomme ambisiøse navn på håndverksprosjektene her i det sørlige Afrika, som igjen viser hvor mye man tror på det man gjør når man starter opp. Jeg har sett mange sånne navn opp gjennom årene: «håp gjennom hardt arbeid», «tro på deg selv», «framtiden er vår» , «gi aldri opp».

Og det er ekstra stusselig og nitrist når navn og virkelighet viser seg å ikke gå i hopes. Som mer er regelen enn unntaket, dessverre.

Men tilbake til hittebarnet som er plukket opp. Les videre

Det er en englefabrikk i Karoo

Tidlig morgen her – Erik og jeg setter oss straks i bilen for å kjøre til Willowmore  – 1. etappe på vei til landsbyen Vondeling, som vi skal besøke i morgen.

I Vondeling finnes det en englefabrikk, ved navn Vondeling Optel Craft. Jeg har laget et lite album fra Vondeling:

www.isandi.jalbum.net

Ved siden av å være Isandis største leverandør, og således veldig viktig, så betyr Vondeling masse for meg reint personlig. Jeg er nemlig for tida på en real bistandsrehab – veldig mye på grunn av denne englefabrikken. Mer om denne rehab’en kommer når jeg er tilbake.

Da er termos med kaffe klar for lang biltur.

Off we go.