Inntrykk fra Dar es Salaam: 1st and 2nd class expats

Jeg har nettopp kommet hjem til Cape Town fra en uke i Dar es Salaam.

Erik flytter til Dar es Salaam om ikke så lenge. Og jeg flytter etter noen måneder seinere. Formålet med turen var å forberede meg litt på hva dette vil dreie seg om: Å skulle bo (i allefall innemellom) i Dar es Salaam, Tanzania.

Jeg likte Dar es Salaam umiddelbart. Så dette er noe å se fram til.

Men det er mye å gruble over.

Her er noe av det:  Les videre

SA 54

Morgenkåseri NRK P2 25. juni. Post på Craftprat som bakgrunn:

Ut på tur 2.

Selv etter 5 besøk til landet så er jeg bare hittil kommet til ankomsthallen på 4 Fevreiro mht å noenlunde klare å uttrykke skriftlig mine inntrykk fra Angola. Mye gjenstår, med andre ord.

SA 54

Fotball-VM er flott for Afrika. Men selv om et par-tre hundre menn løper etter en ball i en måneds tid, mens resten av verden ser på,  så er det ikke i Sør-Afrika ting skjer for tida i Afrika – det er i Angola.

En indikasjon på det er SA54 fra Johannesburg til Angolas hovedstad Luanda. South African Airways kjører sine største og fullsatte fly på denne daglige ruta, og visstnok er strekningen den mest lukrative for Afrikas største flyselskap.  Taxrefund-køen på OR Tambo-flyplassen i Johannesburg sier også sitt om hvem som er handlekraftige for tida.

Glem vestlige og japanske turister som har handlet litt diamanter, gullsmykker og rimelige merkevarer  i Sør-Afrika og gjerne vil ha igjen momsen. Det er peanuts.  Turistene med de tjukkeste kvitteringsbunkene er enten angolanske eller nigerianske damer.  Jeg havnet uheldigvis bak en liten shoppingdelegasjon fra Nigeria forrige gang jeg stod i denne køen. Det tok sin tid, faktisk måtte jeg gi opp for å rekke flyet mitt. Men jeg fikk med meg kommentaren fra mannen bak skranken,  idet han ble overrakt nok en bunke kvitteringer  fra de shoppingglade damer:  ”Takk for at dere redder den sørafrikanske økonomien”.

Men tilbake til SA54, avgang 09.45. Man kan dele passasjerene inn i 3 grupper – først har vi den moderne rallaren – olje- og skipsarbeidere som skal ut på plattformene og båtene, etter endt landlov. Den  andre gruppen er kineserne – som skal til Angola for å bygge både Angolas og egen framtid, bokstavelig talt. Den tredje gruppa er shoppingglade angolanske damer, med imponerende mye håndbagasje.

Og om bord er det også shoppingmuligheter, som disse damene vet å benytte seg av.  Har du noen gang tenkt at det er litt synd på kabinpersonalet som går gjennom flyet med tralla si og sier ”taxfree, taxfree” – uten å få noe respons, og at du kanskje av den grunn burde kjøpe noe, slik at kabinpersonalet kan føle at de blir sett  på jobben? Vel, ta det helt med ro. Våre angolanske medsøstres respons til taxfree-tralla veier opp for oss alle.  På Air Namibias fly fra Windhoek til Luanda er taxfree-etterspørselen så enorm at flighten har med ekstra kabinpersonale, med kun en oppgave: Å selge taxfree.

Etter snaut 4 timer er vi framme. Ankomsthallen i Luanda er blitt oppgradert noe kraftig i det siste, akkurat som mye ellers i landet, så både passkontroll og vaksinasjonskontroll går veldig greitt – men deretter begynner kaoset.

For nå skal vi vente på bagasjen. Det tar sin tid. For like før oss har Ethopia Airlines sitt fly fra Addis Abeba landet, og bagasjen fra dette flyet har begynt å ankomme –  enorme tekstilbager.  Så kommer etter hvert bagasjen fra SA54, – også her enorme tekstilbager, og enda mer enorme kasser og esker – og egentlig er det jo ikke plass i hallen til  bagasjen fra både Johannesburg og Addis Abeba på en gang. Antakelig er det system i galskapen når dette skal fordeles over på bagasjetraller, men det er over min fatteevne. For det holder ikke med én tralle, og det er en sann manøvreringskunst å trille 3 bagasjetraller på en gang, der bagasjen er høyere enn deg selv. Men det er bare å bøye seg i støvet for de angolanske super-shopperne.

Nå gjenstår tollbehandlingen.

Som på alle andre internasjonale flyplasser så er det skilt for rødt og grønt – men rødt-skiltet på 4 Fevreiro handler ikke om sigaretter og  vin og den slags. Skiltet her har illustrasjoner for hva som kvalifiserer for rødt:  Mikrobølgeovn, flatskjerm, pc, vaskemaskin, kjøleskap. Og supershopperne stiller seg lovlydig på rødt. For det ER faktisk mikrobølgeovner, flatskjermer, pc’er, vaskemaskiner og kjøleskap de har i bagasjen. Samt småtterier som et par lenestoler og en lysekrone. I tillegg til innholdet i tekstilbag’ene.

Og mens jeg står og venter på min beskjedne bag, tenker jeg på den enorme energien  mine angolanske medpassasjerer legger for dagen– en energi du finner over hele Angola – verdens rikeste fattige land, med den største økonomiske veksten i Afrika. Hittil 8 år med fred, etter 30 år med totalødeleggende borgerkrig, knyttet til oljens og diamantenes forbannelse. Men nå endrer Angola seg i stort tempo. Og folk med jobb og med litt penger, er sultne på en levestandard  som de ikke har hatt mulighet til tidligere. Så de shopper.  Og jeg tenker: Det vil fortsatt i lang tid framover være rungende disharmonier i det angolanske samfunnet. Men det groover mer nå.

Men mest av alt tenker jeg på komme meg ut av bagasjehallen. Før flyet fra Namibia lander.

Definisjonen på en gladnyhet

Denne uka har jeg vært i Eastern Cape i Sør-Afrika, i Cacadu District, som rommer blant annet landsbyene Vondeling og Rietbron, med hvert sitt håndverkskooperativ, og begge med Isandi på kundelisten. Området der Vondeling og Rietbron ligger kalles Karoo – og det øde slettelandskapet, omgitt av majestetiske fjell, er ganske enkelt noe av det vakreste i verden. For tiden er det vinter i Karoo – ned mot kuldegrader om natta, men ganske varmt om dagen. Om vinteren blomstrer aloene, så som på bildet her.

Og når det skumrer rundt halvseks-tida ser  det slik ut:

Hverdagslivet for folk flest er ikke enkelt i Karoo, og Cacadu District er en av de fattigste regionene i Sør-Afrika. Med på turen var sjefsredaktøren og en journalist i Die Burger, Sør-Afrikas største afrikaans-avis.   Det går jo rykter i Sør-Afrika om disse to håndverksgruppene i Karoo – av alle steder –  som selger og selger og selger produkter til Norge. Hvordan er det mulig?

Så journalistene ønsket å møte både Vondeling Optel Craft og Rietbron Handcraft og Isandi – og hengte seg altså med på turen.  Vi overnattet i Willowmore, den nærmeste byen av en viss størrelse i nærheten av de to landsbyene. Det tok ikke lang tid etter  vi ankom Willowmore før det ble rapportert inn via gjestehus-verten  at det var folk i byen som gjerne ville snakke med journalistene. Om lokalsykehuset i Willowmore.

Jeg tenkte som så at det er vel et eller annet som er galt med sykehuset. Det er vel ikke bare i Norge at sykehus-reportasjer sjelden handler om noe positivt.  Særlig dersom det gjelder lokalsykehus. Og det tok ikke mange minuttene før journalisten fikk en «concerned citizen of Willowmore» på tråden. Mye prating fram og tilbake på afrikaans. Mye rynking i pannen, mye «huff og huff» – men så: «beie lekker, beie lekker». (som betyr «veldig bra») Min afrikaans er svært begrensa, så jeg ba om oversettelse, ettersom jeg ikke forstod hvorfor ting ble så beie lekker etterhvert som samtalen skred fram. Og så fortalte journalisten: «Budsjettene til alle sykehusene i Cacadu er brukt opp for i år, de har ikke penger igjen til mat til pasientene, ikke til sykepleie, ikke til viktige medisiner – og veldig redusert legekapasitet. Men her i Willowmore har de nå mobilisert slik at lokalbefolkningen bidrar med mat til pasientene, og til en viss grad til sykepleie, så langt de har kunnskap, samt at de har samlet inn penger i kirkene til medisiner. Og legene jobber masse gratis for å hjelpe til. Dette er en skikkelig gladnyhet – så denne vil jeg gjøre noe på!»

Sa journalisten. Jeg spurte hva som var så spesielt oppløftende med at helsekassene i Willowmore og i de andre småbyene i Cacadu var tomme.

Men journalisten repliserte:  «Folk i dette området har alltid blitt svikta, de har aldri opplevd å få tilgang til «basic rights». De kommer ingen vei ved å protestere – demokrati i Sør-Afrika handler foreløpig ikke om at folk flest blir hørt og sett. Men disse folka gjør noe sjøl ut av en håpløs situasjon. De tar ansvar sjøl, så langt de klarer. Og det er til syvende og sist det som gjør at det fortsatt muligens kommer til å gå bra i Sør-Afrika. Derfor er dette en gladnyhet.»

Jeg tenkte med meg selv at i såfall er det ikke bare definisjonen på en gladnyhet som er himmelropende forskjellig mellom Norge og Sør-Afrika, men også hva vi forventer av et demokrati. Og hva vi mener vi har rett på.

Dagen etter var jeg i Vondeling og Rietbron. I Rietbron sparket de fotball, oppildnet av fotball-VM. Sånn så det ut:

Klinikken i Rietbron er stengt for tida, ble jeg fortalt  – ingen penger – , så det nytter ikke å komme dit med noen fotballskader, eller noen andre skader eller sykdommer, for den saks skyld. Og i Vondeling, som ikke har noen egen klinikk, er det slutt på helsesøsteren som kommer en gang i måneden. Kassa er tom.

4 timers kjøretur unna ligger en av VM-stadionene,  i Port Elizabeth. I forbindelse med fotball-VM har sørafrikanske myndigheter garantert FIFA  helsetilbud 24/7 på høyeste faglige nivå – såkalt «top international standard» til alle som på en eller annen måte er direkte involvert i fotball-VM. Spillere, ledelse, sponsorer, dignitærer, funksjonærer og publikummere på kampene. Det er importert ekstra helsepersonell for å kunne sikre dette, ambulansehelikopterne står klare, skulle noe skje, og det er opprettet flere klinikker på alle stadionene, med alt medisinsk utstyr tilgjengelig. Blant annet. Alt betalt av Sør-Afrika – FIFA har jo ingen utgifter til fotball-VM, bare inntekter.

Det er ikke sånn at de har tatt helsebudsjettene fra Cacadu til fotball-VM. Men mens det ser ut til å være en utømmelig kasse når det gjelder FIFAs krav, så er det altså tom kasse når det gjelder folkets krav. Skjønt, krever de egentlig? Det er  jo bare å gruble videre – er Willowmores dugnadsinnsats for lokalsykehuset en gladnyhet?

A roof with a view

Blokka der vi bor her i Luanda har en fantastisk takterrasse. Da jeg var her for første gang for snart 3 år siden, så hadde vi åpen utsikt rett ut mot Ilha – barriereøya som på utsiden av bukta – og videre ut mot havet. Men det bygges i Luanda, noe voldsomt. Det aller meste ble jo ødelagt under borgerkrigen, som altså sluttet for mindre enn tid år siden. Og det er kineserne som bygger. Blant annet dette hotellet som er på bildet her – det er vel på omtrent 30 etasjer, minst – det bygges i en skråning ned mot havnen.

Men selv om havutsikten nå gradvis forsvinner for oss, så er det jo mye annet å se på. I går stod Erik og jeg i solnedgangen og talte antall byggekraner vi kunne se i vår umiddelbare nærhet. Det var mange – 40 stykker. Og disse på bildet var de høyeste. Jeg hadde stått tidligere på dagen og fulgt med på manøvrene som kranførerne utførte. Og det er jo ikke småtterier, særlig imponerende er at de klatrer opp og ned i denne kranen for å komme seg på jobb. Pluss dette at de klatrer ut ytterst på kranarmen av og til. Jeg grøsser bare ved tanken, og må holde meg fast. Vi snakket der på taket om hvorvidt man må være en spesiell mennesketype for å ha en sånn jobb. Om høydeskrekk er noe man kan kvitte seg med. (Men antakelig er det vel først og fremst et vanvittig dybdesyn man må være utstyrt med for å kunne styre en sånn kran.) Og så snakket vi om andre redsler. Blant annet om den gangen vi hadde vært veldig redde – samtidig.

Det var i 1984, da vi var på Island og fikk oppleve et vulkanutbrudd nord på øya. Nå er vi begge geologer, og ergo over gjennomsnittlig interessert i vulkaner og den slags – og det var vel av den grunn vi valgte Island som mål for bryllupsreisen vår. Og mens vi var der, ble det altså vulkanutbrudd ved Myvatn-området, og det var jo ikke hverdagskost, skjer vel hvert 10. år, eller så. Så vi brukte alt vi hadde av penger på Postbankens Røde på å komme oss nord på øya og leie en Lada Sport, det ypperste innen 4×4-biler på den tiden. Og så kjørte vi inn til nærmeste sted vi kunne parkere og satte i gang med å gå. Over fersk lava,  som fortsatt var varm, slik at gummien i joggeskoa smeltet – og med medbrakt niste i ryggsekken. Og til slutt kom vi fram og slo oss ned så nær vi mente det var forsvarlig å være en vulkan, sant å si hadde vi liten erfaring i å bedømme denslags. Så vi satt der i timesvis og så på vulkanen som spydde ut glødene lava, mens vi spiste opp nistepakka vår. Det var stygg-vakkert og ubegripelig.

Og da det begynte å bli mørkt, pakket vi sammen sekken og bega oss tilbake til bilen. Alt gikk bra, helt til vi skulle forsere det siste lava-beltet. Da var det blitt helt mørkt, og vi mistet rett og slett kurs. Det hjalp lite med kompass, lavaen var selvfølgelig magnetisk og snudd opp ned på alle kjente himmelretninger. Vi visste det var et par hundre meter å gå for å komme over lavaen, slik vi hadde gjort tidligere på dagen den andre veien. Men da vi hadde gått i en time og fortsatt ikke hadde kjent noe som var i nærheten av normal islandsk jord under føttene, da skjønte vi at vi hadde gått oss vill. Men vi fortsatte å gå og gå – det var jo ikke noe alternativ å sette seg ned. Lavaen var varm og skarp som glasskår – og innemellom var det sprekker der lavaen fortsatt glødet, og lukten av svovel var påfallende. Kanskje var det andre gasser også – luktfrie, men farlige. Vi visste jo ikke mye om vulkaner i praksis, når alt kom til alt. Men ingen av oss sa et ord. Jeg husker jeg tenkte at jeg forstår godt hvorfor helvete beskrives som varmt og glødende – det må bygge på menneskelig ur-erfaring med vulkaner og lava.

Etter noen tause timer på  fersk lava i mørk islandsk natt fikk vi landekjenning. Vet ikke hvordan vi fant fram, men vi gjorde nå det.  Og først da kunne vi si høyt til hverandre at vi hadde vært redde. Veldig redde. Mulig det var umodent å ikke si noe før, mulig det var overlevelsestaktikk.

Og seinere i livet og samlivet har man jo også vært redd. Men aldri så redd – samtidig.

Og mens vi stod på taket i Luanda og betraktet solnedgangen i går, så tenkte jeg som så at det er  en kinesisk kranfører i en veldig høy kran som gjør at vi står her og snakker om vårt møte med en islandsk vulkan. Det er ikke vulkanasken som har hjemsøkt Norge den siste uka som framkalte disse minnene. Jeg er på mange måter veldig langt hjemmefra.

Det er kineseren også. Lurer på om han er redd.

Ut på tur

Det hender at jeg er ute på tur. Det er alltid artig, og alltid lærerikt, og alltid inspirerende. Som regel må jeg bruke mye tid på å fordøye og forstå hva jeg ser og opplever – men mange ganger må jeg jo bare slå fast at jeg antakelig ikke forstår noe i det hele tatt.

Det gjelder særlig et av de landene jeg etterhvert oppholder meg mye i – Angola. Jeg er her i skrivende stund og skal være her noen uker framover. Oppholdet her handler ingenting om Isandi, egentlig – men om min kjære Erik, som bor og jobber her på 3. året.

Akkurat nå driver jeg og prøver å få litt bedre struktur på craftprat-bloggen mht kategorier, utseende og den slags – for ikke å snakke om alle disse taggene, som jeg vel ikke kan påståes å ha hatt noen særlig plan eller struktur for… Er jo ikke så dreven i dette, men skjønner at det har skjedd mye på blogg-fronten siden jeg startet for snart 2 år siden. Så jeg rydder og ordner, og plasserer litt om her og der, og legger ut ting som jeg har skrevet for en stund siden, pluss at jeg har  tenkt å skrive litt dagbok-aktig fra livet i Luanda. Så det blir vel kanskje like rotete som før, når alt kommer til alt..

Men her er noen bilder fra utsikten fra taket på blokka der vi bor. De bildene sier egentlig mye om hva Luanda – og til dels resten av Angola – handler om. En uforståelig blanding av arv fra portogisisk kolonitid, angolansk stolthet, krig, ødeleggelser, nybygging, fattigdom og rikdom. Jeg skrev her på Craftprat for snart to år siden at Angola er støyende og særdeles falsk disharmoni – men det groover. Står vel for den oppfatningen fortsatt.