Craftprat

om dette og hint – og særlig om Afrika

Kategori: Vi og dem – og midt i mellom

  • SA 54

    Morgenkåseri NRK P2 25. juni. Post på Craftprat som bakgrunn:

    Ut på tur 2.

    Selv etter 5 besøk til landet så er jeg bare hittil kommet til ankomsthallen på 4 Fevreiro mht å noenlunde klare å uttrykke skriftlig mine inntrykk fra Angola. Mye gjenstår, med andre ord.

    SA 54

    Fotball-VM er flott for Afrika. Men selv om et par-tre hundre menn løper etter en ball i en måneds tid, mens resten av verden ser på,  så er det ikke i Sør-Afrika ting skjer for tida i Afrika – det er i Angola.

    En indikasjon på det er SA54 fra Johannesburg til Angolas hovedstad Luanda. South African Airways kjører sine største og fullsatte fly på denne daglige ruta, og visstnok er strekningen den mest lukrative for Afrikas største flyselskap.  Taxrefund-køen på OR Tambo-flyplassen i Johannesburg sier også sitt om hvem som er handlekraftige for tida.

    Glem vestlige og japanske turister som har handlet litt diamanter, gullsmykker og rimelige merkevarer  i Sør-Afrika og gjerne vil ha igjen momsen. Det er peanuts.  Turistene med de tjukkeste kvitteringsbunkene er enten angolanske eller nigerianske damer.  Jeg havnet uheldigvis bak en liten shoppingdelegasjon fra Nigeria forrige gang jeg stod i denne køen. Det tok sin tid, faktisk måtte jeg gi opp for å rekke flyet mitt. Men jeg fikk med meg kommentaren fra mannen bak skranken,  idet han ble overrakt nok en bunke kvitteringer  fra de shoppingglade damer:  ”Takk for at dere redder den sørafrikanske økonomien”.

    Men tilbake til SA54, avgang 09.45. Man kan dele passasjerene inn i 3 grupper – først har vi den moderne rallaren – olje- og skipsarbeidere som skal ut på plattformene og båtene, etter endt landlov. Den  andre gruppen er kineserne – som skal til Angola for å bygge både Angolas og egen framtid, bokstavelig talt. Den tredje gruppa er shoppingglade angolanske damer, med imponerende mye håndbagasje.

    Og om bord er det også shoppingmuligheter, som disse damene vet å benytte seg av.  Har du noen gang tenkt at det er litt synd på kabinpersonalet som går gjennom flyet med tralla si og sier ”taxfree, taxfree” – uten å få noe respons, og at du kanskje av den grunn burde kjøpe noe, slik at kabinpersonalet kan føle at de blir sett  på jobben? Vel, ta det helt med ro. Våre angolanske medsøstres respons til taxfree-tralla veier opp for oss alle.  På Air Namibias fly fra Windhoek til Luanda er taxfree-etterspørselen så enorm at flighten har med ekstra kabinpersonale, med kun en oppgave: Å selge taxfree.

    Etter snaut 4 timer er vi framme. Ankomsthallen i Luanda er blitt oppgradert noe kraftig i det siste, akkurat som mye ellers i landet, så både passkontroll og vaksinasjonskontroll går veldig greitt – men deretter begynner kaoset.

    For nå skal vi vente på bagasjen. Det tar sin tid. For like før oss har Ethopia Airlines sitt fly fra Addis Abeba landet, og bagasjen fra dette flyet har begynt å ankomme –  enorme tekstilbager.  Så kommer etter hvert bagasjen fra SA54, – også her enorme tekstilbager, og enda mer enorme kasser og esker – og egentlig er det jo ikke plass i hallen til  bagasjen fra både Johannesburg og Addis Abeba på en gang. Antakelig er det system i galskapen når dette skal fordeles over på bagasjetraller, men det er over min fatteevne. For det holder ikke med én tralle, og det er en sann manøvreringskunst å trille 3 bagasjetraller på en gang, der bagasjen er høyere enn deg selv. Men det er bare å bøye seg i støvet for de angolanske super-shopperne.

    Nå gjenstår tollbehandlingen.

    Som på alle andre internasjonale flyplasser så er det skilt for rødt og grønt – men rødt-skiltet på 4 Fevreiro handler ikke om sigaretter og  vin og den slags. Skiltet her har illustrasjoner for hva som kvalifiserer for rødt:  Mikrobølgeovn, flatskjerm, pc, vaskemaskin, kjøleskap. Og supershopperne stiller seg lovlydig på rødt. For det ER faktisk mikrobølgeovner, flatskjermer, pc’er, vaskemaskiner og kjøleskap de har i bagasjen. Samt småtterier som et par lenestoler og en lysekrone. I tillegg til innholdet i tekstilbag’ene.

    Og mens jeg står og venter på min beskjedne bag, tenker jeg på den enorme energien  mine angolanske medpassasjerer legger for dagen– en energi du finner over hele Angola – verdens rikeste fattige land, med den største økonomiske veksten i Afrika. Hittil 8 år med fred, etter 30 år med totalødeleggende borgerkrig, knyttet til oljens og diamantenes forbannelse. Men nå endrer Angola seg i stort tempo. Og folk med jobb og med litt penger, er sultne på en levestandard  som de ikke har hatt mulighet til tidligere. Så de shopper.  Og jeg tenker: Det vil fortsatt i lang tid framover være rungende disharmonier i det angolanske samfunnet. Men det groover mer nå.

    Men mest av alt tenker jeg på komme meg ut av bagasjehallen. Før flyet fra Namibia lander.

  • Afrikas stemme

    Morgenkåseri NRK P2 24. juni. Bakgrunn for kåseriet her på Craftprat:

    Litt fotballsnakk

    Vuvuzelaenes folkelighet

    Vuvuzela-nytt

    AFRIKAS STEMME

    Så var det vuvuzelaen, da – dette plasthornet som har skapt et enormt engasjement i forbindelse med fotball-VM. Norske nettsteder har hatt utallige avstemninger om hvorvidt man bør forby vuvuzelaene under kampene. Og en engasjert nasjon i hundretusentall har talt: Det bør man.

    Og det er ikke bare i Norge vuvuzelaene diskuteres – det er blitt et globalt tema, og det tolkes i vei. Noen mener at vuvuzelaen- med alt sitt  gjennomtrengende volum –  er endelig en stemme fra Afrika som blir HØRT, som ikke blir neglisjert , og som ikke lar seg dysse ned  – og at det av den grunn er stor symbolverdi i plasthornet , også fordi den er produsert i Kina, Afrikas bestevenn for tida. Dette er jo ikke bare lett å svelge – tenk for eksempel på de 100-vis av millionene som norske bistandsorganisasjoner bruker på å være stemmer fra Afrika inn i det norske samfunn   – og så kommer en plastdings fra Kina til 29,90 som lager stygg, høy og ensformig lyd , og slår knockout på bistandsNorge mht folkelig oppmerksomhet og engasjement – og som til og med blir opphøyd til Stemmen med stor S fra Afrika.

    Andre sier at det er lureri, alt sammen, en moderne variant av ”knapper og glansbilder” – Afrika og afrikanere står  tilbake som en enfoldig gjeng som blir så fornøyd så lenge de kan blåse i plasthorn, mens andre, dvs  i sammenheng Det Internasjonale Fotballforbundet – FIFA  -og FIFAs sponsorer –  stikker av med verdiene.  Vuvuzela-hypen er patronisering på sitt mest utspekulerte,  sier de.

    FIFAs mektige sjef  Sepp Blatter stod jo fram som en stor Afrika-elsker, der han forsvarte ja til vuvuzelaene med at man må respektere den sørafrikanske lokale kulturen, man må rett og slett respektere Afrika. Noen nigerianere påpekte at de har som skikk å ta med levende kyllinger som de maler grønne, på fotballkamper – men de hadde ikke fått lov til å utfolde dette afrikanske kulturuttrykket  under fotball-VM.

    Og det er jo helt klart – det er jo ikke alt sørafrikansk som FIFA respekterer. Grunnloven, for eksempel. Sør-Afrikas parlament har måttet endre en del der for å tilfredsstille FIFA. Mest omdiskutert er endringene av åndsverkslovene. Ikke fordi at Sør-Afrika hadde nedstøvede lover på området, det var bare det at de passet ikke FIFA. Kjernen her er at  FIFA krevde full beskyttelse av sine varemerker – som inkluderer bla. ordene Worldcup  og 2010 (twentyten) – altså årstallet totusenogti. Så i utgangspunktet kunne ikke sørafrikansk media skrive f.eks ”welcome to worldcup twentyten”. Men til og med FIFA innrømmet at det ble litt vel dumt å måtte skrive ”velkommen til ”du-vet-hva-vi-mener-arrangementet” i året etter 2009”. Så de fikk til en avtale. Men ellers har FIFA vært nidkjære i sin jakt på mulige lovbrudd, som straffes med fengsel eller en klekkelig bot. Den første synder var en pub i Pretoria som skrev i pur fotball-begeistring ”Worldcup 2010” på taket.  Og jamen fant de ikke like etterpå en liten nøkkelring-produsent i en garasje utafor Durban, som hadde sneket inn en liten ”Worldcup” i perlebroderi på sitt produkt. FIFA må jo beskytte sine sponsorer, og hittil er visst over 450 lovbrudd rapportert..

    Men tilbake til vuvuzelaene. Da fotball-VM ble gitt til Sør-Afrika var håndverksbedriftene i landet over seg av begeistring – nå skulle de få lage fotball-effekter! Men den gang ei – souvenirene til salgs under VM er alle laget i Kina, og man må ikke finne på å lage noe som likner, eller pynte på noen. Bortsett fra vuvuzelaene , da – som ikke er et offisielt FIFA-produkt. Så her har jo kreativiteten blomstret – man pynter plasthornene med perler, stoff og ståltråd og all verdens bling-bling  – i håp om turistenes kjøpegunst.

    Og noen har laget vuvuzelaer av alternative materialer. Vi snakker om tørket tareskog, som er blitt vasket opp på land utafor Cape Town.  En lang, smal sak, med en bøy her og der, formen er 100% bestemt av naturen selv. Lyden er massiv, og med litt kreativ maling, så er det faktisk en vakker vuvuzela. I tillegg kommuniserer den visstnok med hvaler, det er en dyp, dyp basstone et sted.

    Nå kan det jo hende at når dette morgenkåseriet blir kringkastet, så er vuvuzela-engasjementet over i den norske befolkning.  Og det er vel tvilsomt om lyden fra tareskoghornet når fram i verden på samme måte. Så fortsatt er vel spørsmålet: Hva er stemmen fra Afrika?

  • Definisjonen på en gladnyhet

    Denne uka har jeg vært i Eastern Cape i Sør-Afrika, i Cacadu District, som rommer blant annet landsbyene Vondeling og Rietbron, med hvert sitt håndverkskooperativ, og begge med Isandi på kundelisten. Området der Vondeling og Rietbron ligger kalles Karoo – og det øde slettelandskapet, omgitt av majestetiske fjell, er ganske enkelt noe av det vakreste i verden. For tiden er det vinter i Karoo – ned mot kuldegrader om natta, men ganske varmt om dagen. Om vinteren blomstrer aloene, så som på bildet her.

    Og når det skumrer rundt halvseks-tida ser  det slik ut:

    Hverdagslivet for folk flest er ikke enkelt i Karoo, og Cacadu District er en av de fattigste regionene i Sør-Afrika. Med på turen var sjefsredaktøren og en journalist i Die Burger, Sør-Afrikas største afrikaans-avis.   Det går jo rykter i Sør-Afrika om disse to håndverksgruppene i Karoo – av alle steder –  som selger og selger og selger produkter til Norge. Hvordan er det mulig?

    Så journalistene ønsket å møte både Vondeling Optel Craft og Rietbron Handcraft og Isandi – og hengte seg altså med på turen.  Vi overnattet i Willowmore, den nærmeste byen av en viss størrelse i nærheten av de to landsbyene. Det tok ikke lang tid etter  vi ankom Willowmore før det ble rapportert inn via gjestehus-verten  at det var folk i byen som gjerne ville snakke med journalistene. Om lokalsykehuset i Willowmore.

    Jeg tenkte som så at det er vel et eller annet som er galt med sykehuset. Det er vel ikke bare i Norge at sykehus-reportasjer sjelden handler om noe positivt.  Særlig dersom det gjelder lokalsykehus. Og det tok ikke mange minuttene før journalisten fikk en «concerned citizen of Willowmore» på tråden. Mye prating fram og tilbake på afrikaans. Mye rynking i pannen, mye «huff og huff» – men så: «beie lekker, beie lekker». (som betyr «veldig bra») Min afrikaans er svært begrensa, så jeg ba om oversettelse, ettersom jeg ikke forstod hvorfor ting ble så beie lekker etterhvert som samtalen skred fram. Og så fortalte journalisten: «Budsjettene til alle sykehusene i Cacadu er brukt opp for i år, de har ikke penger igjen til mat til pasientene, ikke til sykepleie, ikke til viktige medisiner – og veldig redusert legekapasitet. Men her i Willowmore har de nå mobilisert slik at lokalbefolkningen bidrar med mat til pasientene, og til en viss grad til sykepleie, så langt de har kunnskap, samt at de har samlet inn penger i kirkene til medisiner. Og legene jobber masse gratis for å hjelpe til. Dette er en skikkelig gladnyhet – så denne vil jeg gjøre noe på!»

    Sa journalisten. Jeg spurte hva som var så spesielt oppløftende med at helsekassene i Willowmore og i de andre småbyene i Cacadu var tomme.

    Men journalisten repliserte:  «Folk i dette området har alltid blitt svikta, de har aldri opplevd å få tilgang til «basic rights». De kommer ingen vei ved å protestere – demokrati i Sør-Afrika handler foreløpig ikke om at folk flest blir hørt og sett. Men disse folka gjør noe sjøl ut av en håpløs situasjon. De tar ansvar sjøl, så langt de klarer. Og det er til syvende og sist det som gjør at det fortsatt muligens kommer til å gå bra i Sør-Afrika. Derfor er dette en gladnyhet.»

    Jeg tenkte med meg selv at i såfall er det ikke bare definisjonen på en gladnyhet som er himmelropende forskjellig mellom Norge og Sør-Afrika, men også hva vi forventer av et demokrati. Og hva vi mener vi har rett på.

    Dagen etter var jeg i Vondeling og Rietbron. I Rietbron sparket de fotball, oppildnet av fotball-VM. Sånn så det ut:

    Klinikken i Rietbron er stengt for tida, ble jeg fortalt  – ingen penger – , så det nytter ikke å komme dit med noen fotballskader, eller noen andre skader eller sykdommer, for den saks skyld. Og i Vondeling, som ikke har noen egen klinikk, er det slutt på helsesøsteren som kommer en gang i måneden. Kassa er tom.

    4 timers kjøretur unna ligger en av VM-stadionene,  i Port Elizabeth. I forbindelse med fotball-VM har sørafrikanske myndigheter garantert FIFA  helsetilbud 24/7 på høyeste faglige nivå – såkalt «top international standard» til alle som på en eller annen måte er direkte involvert i fotball-VM. Spillere, ledelse, sponsorer, dignitærer, funksjonærer og publikummere på kampene. Det er importert ekstra helsepersonell for å kunne sikre dette, ambulansehelikopterne står klare, skulle noe skje, og det er opprettet flere klinikker på alle stadionene, med alt medisinsk utstyr tilgjengelig. Blant annet. Alt betalt av Sør-Afrika – FIFA har jo ingen utgifter til fotball-VM, bare inntekter.

    Det er ikke sånn at de har tatt helsebudsjettene fra Cacadu til fotball-VM. Men mens det ser ut til å være en utømmelig kasse når det gjelder FIFAs krav, så er det altså tom kasse når det gjelder folkets krav. Skjønt, krever de egentlig? Det er  jo bare å gruble videre – er Willowmores dugnadsinnsats for lokalsykehuset en gladnyhet?

  • Viva the grannies!

    Det mest inspirerende jeg har sett på lenge – bestemor-fotballlaget i en liten landsby i Limpopo-provinsen i Sør-Afrika.

    «Mafarana Gogos are the footballing grannies of a remote village in the backwoods of Nkowankowa in Limpopo Province.

    Coach Sam Zulu says that many of the team members used to walk with sticks before the team started, but have now thrown them away and can run 200 metres without resting.»

  • Om Zumas flerkoneri, Afrikas homofobi og Vestens arroganse

    Flerkoneriet til Sør-Afrikas president Jacob Zuma har fått noen presseoppslag her i Norge i det siste. Siste ute var Dagbladet som skriver om hvor mye alle konene og barna koster sørafrikanske skattebetalere – og det er ca. 12 millioner kroner. Nå koster for eksempel det monogame norske kongehus en god del mer, Kronprinsparet  alene belaster det norske statsbudsjettet med  23 millioner kroner i 2010 – så man kan jo ikke trekke den slutning at monogami vinner over polygami i økonomisk forstand. Selv om det antakelig var hensikten med artikkelen – å vise at flerkoneriet til Zuma umulig kan være til nasjonens beste.

    Egentlig er det underlig at det i det hele tatt er en sak for utenlandsk vestlig presse, dette her – hva flerkoneriet koster Sør-Afrika, så lenge man selv er del av et system som forsvarer og bevarer styreformer som monarki, som man jo absolutt må si også «koster skattebetalerne dyrt» – som er ordlyden Dagbladet bruker i artikkelen om Zuma.

    Og sørafrikanske kommentatorer, svarte som hvite, Zuma-kritikere som -tilhengere, vil nettopp framheve det – Vestens utrolige arroganse overfor samfunnsordninger som er annerledes enn hvordan vi selv har ordnet oss. Igjen er vi tilbake til debatten om Vestens manglende forståelse for at det ikke er alle menneskers drøm her på kloden å bli og leve som oss.

    Vi er rett og slett ikke et almenngyldig referansepunkt.

    Og det er i den konteksten mye av Afrikas homofobi også må forståes. For leser og hører man argumentasjonen til de som forsvarer homofobe lover som mange afrikanske land allerede har, eller planlegger å innføre, så framhever alle følgende:

    1. Homofil livsstil er rotfestet i gresk kultur, som har formet mye av europeisk kultur, men ikke afrikansk.

    2. Afrika har aldri pådyttet afrikansk sedvane og kultur til Vesten og forlanger ikke at europeiske land skal tillate flerkoneri, for eksempel. Så hvorfor må Vesten fortsette å gjøre nettopp dette – pådytte vestlig kultur og late som om det er almenngyldig og det beste for alle mennesker?

    Nå er det jo mye å si om denne argumentasjonen, men det er nyttig uansett å lese hvordan forsvarere av homofobe lover begrunner sine synspunkter. En slik artikkel finner du her: Nothing African about homosexuality: African culture has no place … – hentet fra New Africans februar-utgave. I samme utgave omtales også Malawis rettsforfølging av to homofile menn pga deres planer om å inngå partnerskap – som i følge norske medier fikk Erik Solheim til å ta opp spørsmålet om homofili-lovene med Malawis lederskap da han var der på besøk nylig – og som i sin tur gjorde de malawiske lederne svært opprørte: At norsk bistand til landet ble knyttet til dette spørsmålet.

    I Uganda er det flertall i parlamentet for innføring av syv års fengsel for homofil praksis, og dødsstraff for det som omtales som «aggravated homosexuality» – som defineres som «homofil sex som involverer en mindreårig eller en handicapped person, der gjerningsmannen er hiv-positiv». Lovforslaget har ført til massive internasjonale protester, der Vesten truer med kutt i bistand, dersom loven blir vedtatt. President Museveni er jo flink til å balansere mellom nasjonale interne forhold og spenninger og det å holde vestlige donors i godt humør, og det spekuleres i om han kommer til å nedlegge veto mot loven – ettersom han sier at en slik lov vil få utenrikspolitiske konsekvenser, som vil skade Ugandas internasjonale interesser.  Nå er jo ikke Uganda noe demokrati i vår vestlige forståelse, men hadde det vært demokrati, så hadde loven med 100% sikkerthet blitt vedtatt i det ugandiske parlament. Men heldigvis har Uganda en diktator som lytter til signalene fra Vesten.

    Og da er vi tilbake til dilemmaet – og nettopp det kritikerne kaller Vestens arroganse: Når alt kommer til alt, er ikke noe hellig for Vesten – det eneste vi er opptatt av, er at alle skal bli som oss. Demokrati er bra når det passer oss, og for tiden er vi opptatt av homofiles rettigheter i Vesten. Da må også Afrika være opptatt av det – og derfor sniker vi det inn i våre programmer og våre vilkår for samarbeid og hjelp til Afrika.

    Men hva sier afrikanske homofile selv? Vel, de sier ikke så mye. I allefall ikke høyt – konsekvensene for å være modig kan være fatale. Og det er den andre siden av dilemmaet. For kan det kalles arroganse å kjempe for at mennesker skal få leve sine liv som hele mennesker – uansett hvor i verden de bor?

    Jeg spurte en afrikansk venn om dette. Han svarte at arrogansen består ikke i  at jeg som vestlig forsvarer homofiles – for meg – universelle rettigheter. Men at arrogansen er knyttet til at vi pålegger Afrika samme tempo i og agenda for  samfunnsutviklingen som vi har. Afrika gis aldri en sjanse til selv å finne ut av egne moralske spørsmål og utfordringer.  Ta eksempelet med artikkelen som det henvises til overfor – argumentasjonen der kan bare imøtegåes av folk som er like så lærde i afrikansk kultur som artikkelforfatteren. Det er høyst sannsynlig at de personene som kan ta den debatten selv har røtter i det afrikanske kontinentet – og ikke i Vesten. Å ikke ta høyde for det i vår iver etter å utvikle Afrika, er antakelig vår største arroganse.

  • Litt fotballsnakk

    Tror jeg begynner dette innlegget med en Zapiro-tegning:

    For de som ikke har fått det med seg – dersom de i det hele tatt finnes – Sør-Afrika skal til sommeren altså arrangere fotball-VM  – eller mer korrekt – 2010 FIFA World Cup.

    FIFA står for «Fédération Internatonal de Football Association», og er en slags fotballens FN. Alle lands nasjonale fotball-ligaer kan være medlem, og disse har igjen mandat fra sine lokale klubber. I det hele tatt  –  på papiret er FIFA en demokratisk organisasjon. Og går du på hjemmesiden deres, så ser det jamen ut som om FIFA er til for å gjøre verden til et bedre sted – og de synes det er på sin plass å nevne, ubeskjedent nok, at de har flere medlemmer enn FN. Og dette er hva de skriver om motivasjonen bak FIFA og hvorfor de eksisterer:

    «The world is a place rich in natural beauty and cultural diversity, but also one where many are still deprived of their basic rights. FIFA now has an even greater responsibility to reach out and touch the world, using football as a symbol of hope and integration.»

    Hovedoppslagene på hjemmesiden om selve organisasjonen handler om politiske, sosiale og kulturelle ting, der fotballen bare er et middel for å nå større mål.  Organisasjonen er sveitsisk registrert, med hovedsete i Zürich. Men dersom du tror at FIFAs organisasjonsform og mission statement tilsier at det de driver med er en form for veldedig non-profit, der alt overskudd går tilbake til fotballens trengende her på jorden, så tar du veldig feil. FIFA handler om penger. Mye penger. Det gjør jo også FN – men der FN ikke klarer å få land og regjeringer til å betale sine kontingenter og forpliktelser, så klarer FIFA effektivt å drive inn pengene de skal ha – i tillegg til at de får regjeringer til å bla opp, ta økonomisk risiko og hoveregningen – og i tillegg til å rydde vei for dem, bokstavelig talt.

    For det er dette som er det oppsiktsvekkende med FIFA – med sin kommersielle forretningsvirksomhet  har organisasjonen så stor makt at man får regjeringer til å endre gjeldende lover, kun for å tilfredsstille FIFAs krav. Dette har skjedd i Sør-Afrika i forbindelse med fotball-VM knyttet til lovgiving om IPR – Intellectual Property Rights – altså åndsverklovene. FIFA har stilt så harde krav mht beskyttelse av sine varemerker – trademarks – slik at Sør-Afrika måtte endre gjeldene lover. Og for ordens skyld – lovgivingen på dette var overhodet ikke svak eller gammeldags i Sør-Afrika i utgangspunktet. Den bare passet ikke FIFA.

    Det er ikke småtterier FIFA nå eier av varemerkerettigheter i Sør-Afrika. Her er lista – direkte sakset fra de offisielle dokumentene om saken:

    • The Official Mascot
    • The Official Emblem
    • The Official Poster
    • 2010 FIFA WORLD CUP SOUTH AFRICA
    • WORLD CUP 2010
    • RSA 2010
    • FOOTBALL WORLD CUP
    • FIFA WORLD CUP
    • SOUTH AFRICA 2010
    • SA 2010/ ZA 2010
    • 2010 FIFA WORLD CUP
    • SOCCER WORLD CUP
    • WORLD CUP
    • SOUTH AFRICA WORLD CUP
    • ALL NAMES OF ALL SA VENUE CITIES WITH THE FIGURE 2010 BEHIND THEM
    • TWENTY TEN / 2010
    • WORLD CUP SOUTH AFRICA
    • Any similar derivatives and/or combinations of any of the above marks.

    Varemerker fungerer slik at det er kun varemerkeinnehaveren som kan bruke disse merkene (her: ord eller kombinasjoner av ord, i tillegg til de 3 symbolene som er nevnt helt først) i kommersiell/markedsføringsøyemed. Etter at loven var endret og søknaden om varemerkeregisterering var innvilget på rekordtid, oppstod problemene. For hva skulle pressen gjøre? Det blir liksom ikke samme susen over artiklene og overskriftene når mediehusene må skrive «Velkommen til Sør-Afrika og du-vet-hva-vi-mener-arrangementet, som går av stabelen nå i året etter 2009» . Så pressen har fått dispensasjon og har inngått en del avtaler med FIFA. FIFA skjønte vel raskt at de hadde mest å vinne på det.

    Lovendringen og FIFA dikatoriske makt har jo ikke gått upåaktet hen, og mange har engasjert seg i debatten om hvor hardt FIFA har tenkt å slå ned på misbruk av deres varemerkerettigheter. Og FIFA er nidkjære i den anledning og har engasjert advokater over hele landet til å ivareta FIFAs Right Protection Programme.  Og nå er de første sakene kommet på bordet – hittil er 3 selskaper saksøkt for overtredelser:

    Det ene er en liten taverna i Pretoria, som hadde malt «2010 World Cup» på taket i begeistring over arrangementet, det andre selskapet het Executive African Trading og solgte nøkkelringer der det hadde sneket seg inn en liten «2010 World Cup», og det siste var et selskap som kalte seg «World Cup Homes» som drev med utleie av boliger i forbindelse med nettopp World Cup.

    Og straffen? R5.000 (ca Nok 4.000) per overtredelse per varemerke, subsidiært 3 års fengsel.

    Men nå – under 100 dager før turneringen begynner, intensiveres jakten. I Cape Town, som nylig er kåret til å befinne seg på den tvilsomme plasseringen som verdens 5. farligste by, målt i antall drap per innbygger, og som således har nok av utfordringer mht lov og orden , er det nå 30 politifolk sysselsatt kun med å finne business’er som ikke respekterer FIFAs varemerker. Og for ordens skyld – det er ikke FIFA som betaler for disse 30 politifolkene, den betalingen tar vertskapet seg av.

    Argumentet FIFA bruker er at de må drive med dette her, for at ikke noen gratis skal kunne berike seg på det andre har betalt for. Og de andre – det er Adidas, Coca Cola, Sony, Visa, MacDonalds og Emirates og den slags. Og de har betalt opptil 1 milliard USD hver for å kunne bruke varemerkene.  Og derfor må de beskyttes mot nøkkelringer laget i en garasje i Sunnydale i Durban.

    Da Sør-Afrika ble tildelt VM i 2004 var det jubel blant håndverkerne jeg kjenner. Her så man for seg hvordan lokal grasrotproduksjon kunne få sin bit av fotball-eventyret, og man satte i gang med å lage en haug med fotballrelaterte produkter. Men jubelen gikk fort over til at man holdt – og holder – pusten. For fort kom hverdagen- INGEN av de offisielle VM-produktene som turistene skal kjøpe, er laget i Sør-Afrika, og i tillegg må man altså ikke så mye som forsøke å lage noen kopier eller egne artige vinklinger på temaet som kunne være i nærheten av  FIFAs varemerker. Aldri har det vært mer midler og kurs og opplæring tilgjengelig for den jevne håndverker som nå – men alle disse opplæringstiltakene handler ikke om håndverk, men om  håndheving – av FIFA-regler. Om hva man IKKE kan gjøre, så sant man ikke har R5.000 til overs. Og det har man jo som regel ikke når man er en håndverker på grasrota.

    Og dette altså i landet der nettopp grasrotas kreative uttrykk og tolkninger  av nyheter, hendelser, politikk og populærkultur er levende unikt og berikende, både for landet selv og for alle som besøker det. Besøk et lokalt marked eller en av de mange Craft-butikkene – og du vil se kreative etterapninger og tolkninger av alle slags varemerker, utført i alle slags materialer og alle slags håndverksteknikker. Og det er dette som gjør Sør-Afrika til det dynamiske landet det er, ikke bare innenfor Creative Industries-segmentet, men som nasjon.

    Men nå er det FIFAs varemerker som gjelder. Og de omfatter ikke beskyttelse av  Sør-Afrikas sjel.

    Jeg var nylig innom en liten landsby i Eastern Cape – langt fra fotballVMs sentrum. Der traff jeg en ihuga fotball-fan. Hun hadde laget et veggbilde i perler som hun gjerne ville selge meg. World Cup 2010 stod det. Får håpe FIFAs forlengede og godt betalte arm aldri finner fram til den landsbyen – ingen der som tjener 5.000 – i året. Men dersom de finner fram, kanskje det er å håpe at de tar med seg noen Adidas-sko og gensere, og litt MacDonalds – i deres kamp for alle som er «deprived of basic rights»?