Jeg synes det var veldig hyggelig med Nord-Koreas mål i kampen mot Brasil. De nord-koreanske spillerne ble jo så veldig oppriktig glade! En av Aftenpostens utsendte rapporterte om sine opplevelser som publikummer under kampen, der  han stod på tribunen sammen med en håndfull nordkoreanske supportere – som visstnok skulle være fra Namibia, i følge dem selv. Men både journalisten og de som har kommentert hans innlegg, er tvilende til det, fordi media tidligere har rapportert at det er importert egne kinesiske tilhengere til Nord-Koreas kamper, samt at det visstnok skal befinne seg japanske supportere med nord-koreansk opphav.

Jeg, derimot, er overbevist om at de er ekte nord-koreanere, og at de er kommet fra Namibia. Og grunnen til det er at Namibia er stor mottaker av Nord-Koreas største eksportartikkel: Arts & Crafts, altså kunsthåndverk. Og når jeg skriver «største eksportartikkel», så mener jeg stort, bokstavelig talt.

For Nord-Korea har spesialisert seg på å bygge monumenter gjennom selskapet Mansudae Overseas Project, og disse monumentene ser ut til å falle veldig i smak blant en del afrikanske statsledere.  Først ute var Robert Mugabe  i Zimbabwe – han bestilte monumentet National Heroes Acre, relativt stort monument, må man vel kunne si, på hele 230.000 m2.  Slik ser det ut:

Dette nasjonalmonumentet ligger utenfor hovedstaden Harare, og er altså en gravplass for helter. Det er ledelsen i Mugabes parti  Zanu-PF, det vil si Mugabe selv, som bestemmer hvem som får heltestatus. Så langt jeg har funnet ut, så er det foreløpig 50 graver der hittil, dvs. det er antall døde zimbabwere som hittil har oppfylt Mugabes definisjon av en helt:

«Those heroes subordinated their personal interests to the collective interest of Zimbabwe. They accepted and endured pain, suffering and brutality with fortitude even unto death.»

Heroes Acre brukes til div parader og arrangementer, og ved siden av mengder med sitteplasser, så består momumentet av en Evig Ild, en Obelisk og en bronsestatue av Den Ukjente Soldat – som i denne sammenheng er 3 personer, 2 menn og 1 dame. Sånn ser den ut:

På samme tid som Heroes Acre ble bygd – på begynnelsen av 1980-tallet – startet et militært samarbeid mellom Kim Il-Sung og Mugabe, i forbindelse med opprettelsen av den beryktede 5. brigaden. Ca 3.500 soldater ble trent i hemmelighet av nord-koreanere, av litt over hundre militæreksperter som ble sendt av Kim Il-Sung. Formålet med 5. brigaden var å slå ned gerilja-virksomhet og opposisjon i særlig Matabeleland – som konsekvens av bruddet i den nokså skjøre koallisjonen, både politisk og militært, mellom Mugabes parti ZANU og den andre store politiske grupperingen i det nye frie Zimbabwe, ZAPU – begge med hver sin militæravdeling fra frigjøringskampen i den gang Rhodesia. Partitilhørigheten fulgte ofte etniske skillelinjer, mellom hhv shona (ZANU) og ndebele (ZAPU) . Gerilja-virksomheten ble støttet direkte og indirekte av apartheid-styret i Sør-Afrika, og Mugabes tilknytning til det kommunistiske Nord-Korea må derfor også forstås i et slikt geopolitisk bilde. 5. brigaden var ekstremt brutal og voldelig, og opererte altså helt på egenhånd i det militære systemet, direkte underlagt Mugabe selv, selv om den pr definsjon skulle være en del av den nasjonale hæren. Blant annet brukte 5. brigaden eget sambandsutstyr. Over 20.000 sivile ble likvidert av brigaden, og fortsatt er denne delen av Zimbabwes historie fylt med masse uforløst smerte, sorg og sinne.

Nettopp 5.brigadens aktiviteter på 80-tallet er gitt som årsak til at den bebudede fotballkampen mellom Zimbabwe og Nord-Korea i forkant av VM ble avlyst. Et ganske engasjert innlegg fra Zimbabwe om dette kan du lese på bloggen North Korean Economy Watch – www.nkeconwatch.com . Jeg følger litt med på den bloggen  – ikke først og fremst fordi jeg er så veldig opptatt av Nord-Korea, men fordi det står mye om Afrika der, sånne ting som ikke fanges opp av norske medier.  Og den siste oppdateringen på forholdet mellom Zimbabwe og Nord-Korea er  altså knyttet til fotball-VM, samt en sak om salg av ville dyr fra Zimbabwe til en zoologisk hage i Pyongyang Zoo. Og dette innlegget som jeg refererte til, er usentimental, og derfor sterk lesning om hva det vil si å leve som pariakaste i den globale landsby. Her leser du det.

Men tilbake til Mansudae Overseas Project og deres kunsthåndverksprosjekter.

Namibias landsfader og første president, Sam Nujoma, er god venn med Robert Mugabe. Sam var på besøk hos Robert, og fikk se Heroes Acre. Han synes det var veldig fint, og han ville også ha maken i Windhoek – og gikk da til spesialistene på området, Mansudae Overseas Project. Og så ble Namibias Heroes Acre bygget – ferdigstilt i 2002 -og ligger på en liten høyde sør for sentrum av Windhoek. Du ser Heroes Acre veldig godt fra Katutura, tidligere township’en i Windhoek – særlig om kvelden, da bader momumentet i lys.

Her er et bilde fra Heroes Acre i Windhoek – monumentet er 286 meter langt og 134 meter bredt, med en nesten 10.000 m2 stor  parkeringsplass.

Veldig likt det i Harare, med samme konsept med Evig Ild, Obelisk og Ukjent soldat-skulptur i bronse.

I tillegg er den Ukjente Soldat i Windhoek-utgaven prikk lik landsfader og tidligere president (og fortsatt den som trekker i trådene i Namibia) Sam Nujoma. Sånn ser den ut, 8 meter høy:

Det er plass til 174 helter som skal begraves her – hittil er ikke så veldig mange graver opptatt.

Og Sam Nujoma ble så fornøyd med Heroes Acre – prislapp litt over 50 millioner Nok, pluss årlige og stadig økende vedlikeholdskostnader – at han likeså godt engasjerte nord-koreanerne til å bygge det nye State House i Windhoek, et nokså omdiskutert palass, med en total prislapp som nærmer seg en halv milliard kroner. Her er et bilde derfra – hele State House er ikke ferdig ennå, og blant annet derfor er det nord-koreanere i landet fortsatt – og det er da fullt mulig at disse har tatt en 2 timers flyturen til Sør-Afrika for å se fotball.

I tillegg har Nord-Korea og Namibia signert avtaler om samarbeid i helsesektoren – litt uklart om det er kommet i gang – i forbindelse med nordkoreansk statsbesøk til Namibia i 2008. De ble da også enige om å samarbeide om teknologituveksling. Namibia er verdens 4. største produsent av uran, og mange lurer på om ikke Nord-Koreas veldige interesse i Namibia handler om nettopp dette mineralet. Men foreløpig er det ingen avsløringer i namibisk eller annen media om et slikt samarbeid.

Nord-Korea har også vært involvert i monument-bygging i Kinshasa (DRC) og i andre afrikanske land, blant annet Botswana, Etiopia, Angola, Mosambik, Togo, Benin og Burkina Faso – og stort sett likner de alle på hverandre – det er svære bronsestatuer over falne helter, ofte tidligere og nåværende presidenter -og laget over samme lest som statuene på Heroes Acre i hhv Harare og Windhoek. De likner visstnok også ofte på Kim Il-Sung-statuer, der det egentlig kun er hodet  og klesdrakten som er byttet ut, men her uttaler jeg meg på litt gyngende grunn.

Men for tiden er det momumentet  African Renaissance i Dakar som får mest omtale, og det er blitt et kontroversielt monument i Senegal. African Renaissance ser slik ut:

Momumentet er bygget i forbindelse med 50-årsmarkeringen for Senegals uavhengighet, men pådriveren bak bronsestatuen – president Abdoulaye Wade – har ambisjoner om at den skal representere hele Afrika  og vise Afrikas framvekst som et stolt og uavhengig kontinent, klare til å ta ansvar for egen framtid og skjebne. I tillegg har presidenten vært opphengt i størrelsen på monumentet – han vil at det skal med sin nesten 50 meters høyde være Afrikas svar på Eiffeltårnet i Europa og Frihetsstatuen i USA. African Renaissance har en prislapp ca. 170 millioner NOK – og framstiller altså en mann, en kvinne og et lite barn som reiser seg fra et fjell, der barnet peker mot fremtiden. Statuen ble innviet nå i april, med mange afrikanske statsledere til stede – og igjen er det Mansudae Overseas Project som har bygget, selv om arkitekten er sengaleser. Men – Senegal er et muslimsk land – og det hadde nok ikke presidenten tenkt helt nøye igjennom. For kjempestatuen viser blant annet en naken kvinnelegg, og generelt har store deler av den muslimske befolkningen gitt uttrykk for at den hyller menneskelig kropp og er således ikke et muslimsk monument. Også den kristne minoriteten har presidenten ertet på seg, da han sammenliknet statuen med Jesus. Opposisjonen i Senegal er ikke fornøyd med verket, hverken design- eller prismessig, men presidenten er nok veldig fornøyd selv, han har faktisk krevd opphavsrett og således royalties fra billett-inntektene.

Men hva er nå Mansudae Overseas Project? Det er den internasjonale avdelingen av Mansudae Art Project – som visstnok sysselsetter 4.000 mennesker i Nord-Korea, og omtaler seg selv om verdens største kunststudio. MAP har faktisk en vestlig nettside , som du finner her, og du kan også lese om MOP her. – i en nyhetsbulletin fra Nord-Korea.

(Nord Korea har jo utviklet eget lukket internett og operativsystem, så det er jo veldig begrenset hva man finner på nettet, utgitt av landet selv)

Men tilbake til Heroes Acre i Namibia. Her en omtale av monumentet fra en namibisk turistnettside:

Many Namibians – not only from the white part of the population – find the pompous memorial quite naive, misplaced and ludicrous. One can’t help but gain the impression that the ruling SWAPO party here has erected a monument for itself. Many visitors of the memorial feel rather awkward. Nevertheless, the war memorial is worth a visit – perhaps even due to its grandiose absurdity, because it reveals a lack of African self-confidence after more than a century of humiliation through colonialism.

Jeg var på besøk hos en jeg kjenner i Katutura – Loyde, som driver en shebeen, dvs. en uformell bar, hjemme i huset sitt. Jeg uttrykte min skepsis til Heroes’ Acre mht størrelsen, utformingen og persondyrkingen, men min bekjente Loyde var ikke enig: «Det er flott at vi har et slikt stort momument som vi har bygget selv, akkurat som Europa og USA har. Og jeg ser på momumentet fra shebeen’en min hver kveld, da står det opplyst og minner meg om the struggle.» Unødvendig å si at Loyde stemmer Swapo, og kan ikke få seg til å si noe negativt om landsfader Sam Nujoma. Og jeg tror ikke jeg kan påsta at Loyde lider av mangel på namibisk selvtillit, slik turistnettstedet indikerer. «Men hvorfor kunne dere ikke bygget noe som var mer i henhold til namibisk symbolikk og byggetradisjon?», spør jeg. Det er åpenbart at Loyde ikke forstår spørsmålet, men det er vel først og fremst jeg som ikke forstår hennes tenkning. Akkurat som jeg sliter med å helt forstå hvorfor hun – i likhet med mange jeg kjenner fra svart middelklasse i det sørlige Afrika – ser ut til å elske møbler og nips som har lite med hva man vil kalle afrikansk design, kultur, tradisjon og arkitektur å gjøre, men tvertimot liker alt som er importert.

Inkludert monumenter fra Nord-Korea.

For det har ikke bare med mangel på genuine namibiske interiør- og monumenttradisjoner å gjøre, det handler ikke bare om klassetilhørighet og mangel på høyere utdannelse. Det handler ikke bare om økonomi og prislapp, det handler ikke bare om en ung nasjon uten identitet, det handler ikke bare om koloniarv og apartheids nedbryting av egen afrikansk kultur. For jeg tror det også handler om afrikaneres evne til å inkorporere og assimilere inn i sine egne høyst levende kulturer. (jfr mitt tidligere blogg-innlegg  «en kul bunad»)

Og når det gjelder monumentene fra Nord-Korea så handler det nok også en del om at de som bestiller disse monumentene ser ut til å være først og fremst godt aldrende karer som vel må sies å ha utspilt sin rolle når det gjelder å definere hva det nye Afrika kommer til være.