Alle som en eller annen gang har deltatt i en form for frivillig kulturarbeid kjenner situasjonen: Det er møtt opp litt få, eller folk har ikke kommet til tida – og de ansvarlige blir veldig oppgitt og kjefter. På dem som faktisk har møtt opp.

Altså helt feil adressat for irritasjonen.

Jeg tenkte på dette da jeg leste Sylvi Listhaugs kronikk i VG om kvinnebevegelsenes påståtte manglende engasjement for ekte undertrykte kvinner. Overskriften er jo dramatisk – mer enn en hentydning til Arnulf Øverlands ”Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke angår deg selv ”. Og så hamrer Listhaug løs på damer som har tenkt å gå i 8.mars-tog og sier at de er egoistiske og ikke bryr seg om andre enn seg selv, Fotballfrues juksebilder og pensjonsrettigheter.

I stedet bør de brøle mot moskeer som godtar kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og bading med hijab.

Det er jo et snedig triks. Hersketeknikk, rett og slett. Å la det framstå nærmest som et samfunnssvik å være engasjert.

Problemet er jo ikke engasjerte kvinner i 8. mars-tog. Det demokratiske problemet i Norge er alle som ikke er engasjerte i samfunnsdebatten. Bortsett fra i kommentarfeltene. Der er 1000vis enige med Listhaug: Det er 8. mars-damene som har skylda for det aller meste.

Det er jo disse kommentarfelt-aktivistene som bør ta konsekvensen av å være enige med Sylvi Listhaug. Det er disse som bør brøle foran moskeen, som de mener 8.mars-damene burde gjøre. Listhaug – det er bare å sette i gang og organisere alternativt 8. mars-tog.

Men kjeft ikke på folk som faktisk har møtt opp.