Kunstneren Thomas Knarvik har tegnet blant annet Ali Elsbati som en ape. Det er visstnok satire. Og etterpå har samme Knarvik brukt mye tid på å forklare hva han mente. Min første reaksjon var: Når det er sånn at man må bruke mange ord på å forklare hva en satiretegning skal bety, så kan vel ikke den tegningen akkurat karakteriseres som en inner-tier?

Men, det er ikke bare i Norge at det er blitt tegnet aper i det siste. I Sør-Afrika bor og jobber Jonathan Shapiro, og hans tegninger under kunstnernavnet Zapiro har gitt følgere og fans overalt, og han regnes som en av verdens ledende satire-tegnere. Det er mange av oss som daglig sjekker Zapiros strek for å få hans kommentar til sørafrikanske og internasjonale nyheter.

I satirikerens ånd og tradisjon sparker Zapiro alltid oppover, og han sparker hardt. Særlig president Jacob Zuma får gjennomgå. Zapiros mest ikoniske – og kontroversielle – tegning viser Zuma som står klar til å voldta en liggende Fru Justitia, altså rettssystemet, med bind for øynene, holdt nede av Zumas sterkeste støttespillere i sørafrikansk politikk. Presidenten blir alltid tegnet med et dusjhode på toppen av hodet. Zapiro forklarer at dette dusjhodet er der for at sørafrikanere og resten av verden aldri skal glemme at Jacob Zuma i 2006, mens han var visepresident, ble anklaget for voldtekt av en hiv-smittet kvinne, og at han under rettssaken forklarte seg at ja, han visste at hun var HIV-smittet, men han tok seg en dusj etter samleiet for på den måte å kvitte seg med eventuell hiv-smitte. Dette var samtidig med at han var leder for det nasjonale aids-rådet.

Zapiros tegninger går selvfølgelig ikke upåaktet hen hos makta, og han har fått utallige søksmål om erstatninger i millionklassen mot seg opp gjennom åra. Det har også vært nok av kommisjoner og organisasjoner som har bedt ham om å dempe seg, som for eksempel droppe å tegne Zuma med dusjhode fordi det latterliggjør Sør-Afrika overfor resten av verden. Indirekte får Zapiro skylda for litt av hvert – som at verden synes Sør-Afrika har en komisk og dum president, at sørafrikansk økonomi taper på det, og sånn sett bidrar til arbeidsløsheten. Men Zapiro har aldri gitt seg, eller endret på noe som helst – og dusjhodet henger stadig fast på president Zumas hode.

President Zuma og hans støttespillere på sin side vikler seg stadig mer inn i konglomerater av korrupsjonsanklager og anklager om at han har kuppet mer og mer av de statsstyrende organer, og kritikken om at han egentlig ikke bryr seg om noe annet enn sin egen lommebok og behagelige liv vokser for hver dag.

Zuma har faktisk mer enn 700 korrupsjonsanklager mot seg, men han har alltid klart å vri seg unna både disse og andre svært så kontroversielle ting han har vært og er innblandet i, takket være lojale støttespillere i regjering-, justis- og myndighetsapparat – Zuma ser ut til å være ”untouchable”. Men i 2016 har det skjedd oppsiktsvekkende ting – først dømte konstitusjonsdomstolen Zuma for å ha brutt grunnloven i forbindelse med oppgraderinger av hans private eiendommer i KwaZulu Natal. Dernest vedtok Høyesterett å åpne for å gjenoppta korrupsjonsanklagene mot Zuma.

Men i forrige uke slo Zuma tilbake. Den nye sjefen for NPA – National Prosecution Authority (omtrent tilsvarende til den norske riksadvokaten), Shaun Abrahams, er svært Zuma-lojal og besluttet, ikke overraskende, at dette Høyesteretts-vedtaket skulle ankes.

Zapiro tegnet som en kommentar til dette presidenten som en lirekasse-spiller, som spilte på sitt ”state organ” – med Shaun Abrahams dansende i bånd, som ja, nettopp, en ape.

Og det eksploderte i alle kanaler. Det kom meninger, analyser, forklaringer, avisledere, tomler opp og tomler ned, og #ZapiroMustFall. Og vi som fulgte debatten fikk  –  i alle fall undertegnede – ny kunnskap om simiansering – som altså handler om hvordan ape-metaforer har blitt brukt hos alt fra Platon til Hollywood til medisinsk forskning til sexisme for å beskrive noen mennesketyper som underlegne den hvite rase. (For å si det sånn – ingen, absolutt ingen av de norske meningsytrerne har vært i nærheten av å legge for dagen en slik kunnskap om denne bruken av ape-metaforer. For eksempel kan du lese dette:  Comparing Black People To Monkeys Has A Long Dark Simian History) Zapiro på sin side forsvarte seg med at han hadde jo tidligere også tegnet aper, og han hadde også tegnet hvite mennesker som aper – og dessuten var jo hovedpersonen i tegningen Jacob Zuma, og ikke Shaun Abrahams.

Men så sa folk: «Jamen, Zapiro – hva med Penny Sparrow?»

Og så svarte Zapiro : «Hva??? Jeg og Penny Sparrow???!!»

La oss spole tilbake til nyttår 2016. Til Durbans strandpromenade. Etter innføring av demokrati i 1994 ble denne promenaden gjort tilgjengelig også for svarte mennesker – og etter hvert er det blitt en tradisjon at folk flest feirer 1. nyttårsdag på stranda i Durban. Det kryr av glade folk i alle aldre, ikke helt ulikt vår 17. mai. En som hadde synspunkter på denne folkefesten var en hvit dame i 60-årene ved navn Penny Sparrow. På Facebook kommenterte hun at det var mye søppel på strendene dagen derpå, og konkluderte med at hun heretter vil kalle alle svarte sørafrikanere for apekatter, siden disse også kaster søppel rundt seg: ”from now I shall address the blacks of south Africa as monkeys as I see the cute little wild monkeys do the same pick, drop and litter.»Og så et smilefjes.

Fru Sparrow ble veldig fort gjort oppmerksom på av FB-og twittersamfunnet at dette var ikke særlig smart å dele offentlig. Dagen etter kom hun derfor med en ny FB oppdatering – som vel ikke akkurat dempet inntrykket av en person som har stereotype oppfatninger av ”de andre”: Jeg beklager min uttalelse, noen kan kanskje ha oppfattet den rasistisk. Det var den ikke. I virkeligheten kjenner jeg flere svarte mennesker, og jeg har alltid hjulpet underpriviligerte”.

Og dermed var Penny Sparrows korte karriere som samfunnsdebattant over. Hun mistet jobben som eiendomsmegler, sitt medlemskap i opposisjonspartiet Democratic Alliance, og sin Facebook-konto. Og hun er blitt saksøkt av ANC.

Det var selvfølgelig mange som uttrykte støtte til Penny Sparrow – hun fikk absolutt sine tomler opp og smilefjes. Blant annet fra radiokjendis og Idol-dommer Garreth Cliff. Han mistet faktisk Idol-dommerjobben på grunn sin støtte til det han mente var fru Sparrows rett til ytringsfrihet, og dette gikk så hardt inn på Cliff at han har nå saksøkt sørafrikanske Idol for 20 millioner. Men ingen savner ham der, egentlig.

Og så var det motsatsen – de som ble rasende provosert og sinte. Det var nok av dem også. En av dem var Velaphi Khumalo. Han mente at ANC nå måtte gjøre mot hvite hva Hitler gjorde mot jødene – utrydde dem.  Khumalo ble også utestengt fra Facebook, og også han er saksøkt for rasisme. Av medlemmer i opposisjonspartiet Democratic Alliance.

Men veldig mange var bare oppgitte. Som en kommentator skrev: Penny Sparrow er som den eldre tanta i familieselskapet som alltid sier pinlige ting, og som alle egentlig er fryktelig lei av, og som man håper man slipper å invitere.

Grunnen til at folk ikke orket Penny Sparrow og hennes meninger er ikke fordi man ikke diskuterer rasisme i Sør-Afrika. Det gjør man absolutt hele tida. All sørafrikansk debatt, både den i og utenfor sosiale medier, har rasisme-temaet som et underliggende premiss. Diskuter hva som helst – mote, musikk, litteratur, politikk, økonomi, utdanning, økologi, mat, transport, psykologi, psykiske lidelser, religion, smak og behag, – rasisme-aspektet er alltid med.

Grunnen til at Penny Sparrow fikk de aller fleste til å sukke tungt, var at sørafrikanere vet at slike uttalelser er kontra-produktive. Skal man ha noen som helst sjanse til å komme videre i dette landet, så kan man ikke bruke tid og krefter på å diskutere om folk skal finne seg i å bli kalt for aper. For selvfølgelig skal ikke folk finne seg i å bli kalt for aper. Og følgelig så kaller man ikke folk for aper. La oss heller konsentrere oss om saken, den som handler om hvordan rasismen er institusjonalisert i Sør-Afrika, den som handler om hvor vanskelig det er å endre på gamle systemer, privilegier og maktforhold, selv om man aldri så mye vedtar at dette skal endres, den som handler om raseriet som ulmer i befolkningen, den eskalerende volden, den økende marginaliseringen, de økende forskjellene, avmakten og angsten som flere og flere opplever. Den sørafrikanske debatten er blytung, og alle som deltar med et snev av vilje til å gjøre noe mer enn å provosere, vet at man har et stort ansvar for å være konstruktiv.

Og det var koblingen til Penny Sparrow som fikk Zapiro til å gå til noe så sjeldent som å gi et intervju. Han sa: «Dersom det er sånn at folk tenker at jeg er på linje med Penny Sparrow, så har jeg bommet. Og jeg må tenke meg om.»

Og så i helga kom Zapiro med følgende tegning:

Zapiro kunne glatt ha oversett all kritikk. Det er vel antakelig noen millioner som hver dag ser hans tegninger  – og den harde kjernen av fans hadde uansett heiet på ham og ropt begeistret «stå på!». Han hadde blitt en enda større helt for mange, og mange hadde gitt ham ekstra kudos for at han «sa det som det var» – og at dette var ytringsfrihet på høyt nivå. Han kunne rett og slett bare ha sagt at han har alltid provosert, og at dersom noen oppfattet dette rasistisk, så var deres problem, og ikke hans.

Thomas Knarviks tegning av Elsbati forklarer kunstneren selv slik: ” I min naivitet trodde jeg at tegninger som var så parodisk rasistiske ville signalisere at de ikke var ment som oppriktig rasistiske ytringer, men ville peke hen mot et overordnet nivå.» Zapiro argumenterte motsatt – nettopp fordi tegningen kunne oppfattes banal og rasistisk, så skulle han aldri ha tegnet den. Fordi den ødelegger for selve debatten.

Og for ordens skyld: På mandag var Zuma med dusjhode tilbake.

Når jeg leser og hører debatten i kjølvannet av Thomas Knarviks tegninger, så slår det meg at disse debattantene totalt mangler erfaring fra samfunn der rasisme-debatten er reell, der man ikke kan tillate seg å drive med Facebook-jåleri for å provosere litt og for å få opp litt temperatur. Og derfor blir den norske debatten både naiv og farlig, for ingen som deltar i den tror at den egentlig får noen konsekvenser. Vi bare snakker litt om det, og poster litt, ikke sant?

Kadra Yusuf har rett i sin kronikk i Dagsavisen om Skravleklassens parallellsamfunn  at vi trenger et dialogmøte mellom skyttergravskrigerne på Facebook.

Og ikke minst, de debatt- og tegneglade herrer burde gjøre det som Zapiro valgte å gjøre: Gå ut for å lytte.

Det er alvor der ute, skjønner dere.