Nå er det vel på tide å komme litt videre med utdyping av min skepsis til Fair Trade – og etterhvert også fairtrade. Men først en liten, men lang faktasak:

Dette med kaffe er ikke enkelt. Jo mer man prøver å sette seg inn i saken, jo mer skjønner man at feltet er komplisert og uoversiktlig. Men det virker som om det er universell enighet om – og har vært det en stund – at noe må gjøres med både bærekraft og de helt klart kritikkverdige forholdene i hele kaffeindustrien. Men noen er jo mer ivrige enn andre mht å få til endringer, og det kan jo ikke påstås at det er kaffebransjen selv som har vært den ivrigste forkjemper her.

Ved siden av Max Havelaar/fairtrade, så er det UTZ CERTIFIED som er den mest dynamiske forkjemperen for en mer etisk kaffeindustri. Mens Fairtrade har som strategi å etablere egne fairtrade-merker for produkter gjennom forbrukermakt – altså alternativer til eksisterende –  og har et klart fattigdomsfokus i sin kommunikasjon med forbrukerne, så jobber UTZ CERTIFIED med å gjøre eksisterende – og nye – merker mer transparente. (jaja, dette engelske ordet transparency har vel ikke noen helt god norsk oversettelse), slik at forbrukeren kan være sikker på at kaffen er etisk ansvarlig dyrket, ganske enkelt fordi man kan vite hvor den kommer fra. Sentralt prinsipp hos UTZ er da SPORING av kaffen – dvs. at kaffehusene kan vite hvilken farm kaffen er kommet fra, og at man på denne farmen følger UTZ sine Codes of Conduct. Ved siden av sporingen – traceability – er profesjonalisering og opplæring på den enkelte kaffefarm sentralt hos UTZ CERTIFIED. UTZ  sin tenkning er da at kombinasjonen av traceability og professionalism gir transparency – som igjen gjør at kaffedyrkerne kan kreve bedre betalt for kaffen og generelt sitte igjen med større utbytte, fordi det medfører at kaffen blir av høyere kvalitet, og produksjonen mer kostnadseffektiv.

Jeg har brukt tid på å sette meg inn i hvordan UTZ jobber og hvordan de tenker , og det er interessant å oppdage mange paralleller til hva førende miljøer innen  Craft Sector i det sørlige Afrika vektlegger i utviklingen av deres bransje og marked.

Logoen for UTZ Certified ser sånn ut:

Som med Fairtrade, så startet de med kaffe, men har nå også utvidet sertifiseringen til å gjelde kakao, te og palmeolje, og de er visst i gang med biofuel også. Bl.a. Nettsiden deres finner du her: www.utzcertified.org .  Her er det også en oversikt over alle farmene som er sertifiserte – og hvem som ikke har fått fornyet sin årlige sertifisering. Og for de som lurer – UTZ er ikke en forkortelse, men ordet «god» på maya-språket QuichU.

UTZ opererer altså også med Codes of Conduct som kaffefarmene må overholde for å kunne bli sertifisert, og dette skjer ved ekstern uavhengig kontroll og revisjon, akkurat som for Fairtrade. (der kalles det Standarder) Codes of Conduct omhandler forhold knyttet til selve dyrkingen, arbeidstakerrettigheter og lokalsamfunn, samt miljø. På hjemmesiden deres kan du laste ned alle disse Codes of Conduct og lese mer i detalj.

UTZ er ganske store , selv om de er av nyere dato enn Fairtrade.  (startet begge to som små lokale initiativ, i hhv 1997 og 1988) I 2007 var UTZ visstnok større enn Fairtrade, men jeg er usikker på om det fortsatt gjelder – Fairtrade-kaffe har jo vokst voldsomt de siste årene. Det er mange norske kaffehus som bruker UTZ-kaffe, blant annet Coop og Friele, men vi hører jo veldig lite – nærmest ingenting – om dette sertifiseringssystemet.  Norsk Wikipedia, for eksempel, har ingen artikler om UTZ, til sammenlikning har de 42 om Fairtade/Fair Trade.

Så hva er de viktigste forskjellene mellom UTZ CERTIFIED og FAIRTRADE?

Den overordnede forskjellen er  altså selve tilnærmingen til utfordringen alle er enige om: Hvordan kaffedyrking og forholdene i kaffebransjen kan forbedres til å bli bærekraftig og etisk forsvarlig for både mennesker og miljø. Gjør man det best ved å skape ALTERNATIVE merker, eller gjør man det best ved å forbedre EKSISTERENDE merker? Fairtrade legger vekt på det første – og er således svært forbrukerorientert, mens UTZ  vektlegger det siste, dvs. fokuserer sitt arbeid mot bransjen selv. Og antakelig er dette en av grunnene til 42-0 hyppigheten på Wikipedia. Et UTZ-merke på kaffeposen blir da mer å betrakte som f.eks. CE-merking for leketøy, eller NEMKO-godkjenning på elektriske apparater, og at etterhvert skal det være helt naturlig at ALL kaffe har denne merkingen, mens Fairtrades merke viser deg at dette er et alternativ til andre kaffemerker.

Oppdatering juli 2010: kommentar fra Jarle Heitmann, Fairtrade Norge: Gang på gang gjentar du at Fairtrade har som strategi å etablere egne Fairtrade-merker som alternativer til eksisterende merker, mens UTZ søker å få UTZ-merket på eksisterende produkter. Dette er faktisk direkte galt!………Fairtrades anbefalinger er faktisk at Fairtrade-merkede produkter er så mainstream som mulig, altså det motsatte av det du påstår.

I praksis betyr dette:

MINIMUMSPRIS: Fairtrade opererer med minimumspriser for kaffebønnene, som skal ligge over tilsvarende markedspris.  UTZ legger seg ikke bort i pris-settingen på kaffen – det må avtales mellom kjøper og selger. Deres tenking er at selve UTZ-sertifiseringen, som medfører høyere grad av profesjonalitet hos dyrkeren, og som igjen innebærer fokus på kvalitet, gjør at dyrkeren kan forhandle seg fram til høyere pris.

PREMIUM: I Fairtrade-systemet betaler første-kjøperen av kaffen en fastlagt ekstra premium til kaffe-kooperativet, i tillegg til den fastsatte fairtrade-prisen for selve kaffen. Denne premiumen skal gå til sosiale formål, som kaffe-kooperativet selv bestemmer hva skal være. I UTZ-systemet betaler første-kjøper også en premium til kaffedyrkeren, i tillegg til markedsprisen for kaffen.Dette er ekstrabetalingen kaffedyrkeren kan oppnå pga at kaffen er UTZ-sertisert, altså som et slags kvalitetsstempel. Hvor mye denne premiumen er, forhandles mellom kjøper og selger. Så selgeren av UTZ-kaffe får altså også betalt mer enn gjeldende markedspris. Men i motsetning til Fairtrade er det ingen føringer på hva denne premiumen skal brukes til, den ansees å være del av selve kaffeprisen.

FÅR UTZ ELLER FAIRTRADE-FARMER BEST BETALT FOR  KAFFEN? Jeg har ikke funnet noen dokumentasjon på hvordan de to systemene gir utslag over tid for prisene kaffedyrkerne får for sin kaffe. Så jeg har funnet fram litt data og sammenliknet så godt  jeg kan. I UTZ sin årsrapport for 2008 står det at den gjennomsnittlige premiumen som UTZ-produsentene fikk i tillegg til standard markedspris var 6,8%, og denne prosenten øker for hvert år, i hht statistikken de har lagt fram. Premiumen i Fairtrade-kaffe utgjør  pr dato ca 10% av fairtrade-kaffeprisen, så vidt jeg kan lese tilgjengelig dokumentasjon på Fairtrade Norges hjemmesider. Men nå er det jo sånn at fairtrade-kaffeprisen er fastsatt for en viss periode (ser ut til at sist gang den ble endret var i 2008), så den tar jo ikke med seg variasjonen i markedsprisen. Derfor er det sånn at siden 2008 så er fairtrade-kaffeprisen for Robusta-kaffe OVER markedsprisen, mens for Arabica-kaffe er den UNDER markedsprisen. (kilde – Verdensbanken ) Så det kan se ut som at for Robusta-kaffe så tjener bøndene mest i Fairtrade-systemet, mens for Arabica-kaffe tjener UTZ-bøndene best,  men dette må antakelig undersøkes nærmere. I denne sammenlikningen er Fairtrade-premiumen tatt med som del av selve kaffeprisen, selv om den egentlig ikke er betaling for selve kaffen, men en tilleggsbonus til sosiale formål.

Oppdatering juni 2010 – kommentar fra Line Søvig fra kaffehuset Friele: Vær obs på at minsteprisen til Fairtrade-kaffen trår først i kraft når markedsprisen er lav. Om prisen på New York børsen er 80 cent per pund, vil Fairtrade-kaffen få 125 cent per pund, pluss 10 cent per pund i premium. Om kaffeprisen på New York børsen er 134 cent per pund, vil Fairtrade-farmen også få 134 cent per pund og et tillegg på 10 cent per pund.

Dette med svingninger i markedspris forklarer også mye hvorfor mange bønder forbeholder deler av produksjonen til ikke å være sertifisert, ganske enkelt fordi de får en høyere pris uten.  Og noen synes vel heller ikke at de trenger sertifisering overhodet for å kunne bevise at de oppfyller etiske standarder. Og noen er vel heller ikke opptatt av etikk som salgsargument.

TYPE  KAFFEDYRKERE:  Fairtrade jobber med kaffe-kooperativer i et visst størrelsessegment, og ikke med privat-eide farmer. (som både kan være av type svært store og rike, så som i Brasil, og svært små og fattige, så som i Afrika). UTZ på sin side jobber med alle. I Fairtrade må kaffe-kooperativet betale for å melde seg inn – 500 EUR, i UTZ er det gratis. I Fairtrade må det betales en grunnpris til firmaet FLO-CERT for å kunne bli førstegangssertifisert, og deretter for hver gang revisjon og kontroll utføres. I UTZ bruker man lokale sertifiseringsorganisasjoner/firmaer, avhengig av hvor produsenten er, og prisen for inspeksjonen/revisjonen er da tilpasset lokale forhold, og er igjen et forhold UTZ ikke blander seg opp i. UTZ sin hjemmeside gir en oversikt over hvilke sertifiseringsfirmaer de bruker, med tydelig henvisning til deres hjemmesider osv, mens det er rett og slett litt vanskelig å finne mye info om FLO-CERT, hvem som eier dem osv. Dagens Næringsliv hadde en lang sak om hele Fairtrade-systemet i 2007, kalt «Fattigdom ASA», som omtaler bl.a FLO-CERT – den er høyst lesverdig! Du finner den her.

Oppdatering juli 2010 ang FLO-CERT, kommentar fra Jarle Heitmann, kommunikasjonssjef i Fairtrade Norge:  På vår nettside er det veldig enkelt å finne frem til siden hvor det står at FLO-CERT eies av Fairtrade Labelling Organizations International, Fairtrades paraplyorganisasjon (http://www.fairtrade.no/Internett/Om_Fairtrade/Kontroll/).
Der står det også at de opererer uavhengig av Fairtrade og er akkreditert av ISO etter deres standard 65, noe som betyr at de er anerkjent av ISO som en kompetent organisasjon til å utføre uavhengige kontroller etter Fairtrade-standardene. Hva en slik ISO- akkreditering betyr i forhold til at man sikrer at sertifiseringen blir 3. hånds, bør du virkelig sette deg inn i hva betyr!

MELLOMLEDD/ MIDDLE MAN: Kaffeindustrien bærer preg av at det er mange og uoversiktlige ledd i handelskjeden. Fairtrade har som et bærende element at man skal unngå fordyrende mellomledd, dvs at kaffebonden skal selge direkte til kaffe-importørene, og ikke via såkalte «coyotes» med suspekt forretningsmoral, og dette er argumentet for å danne kooperativer, som da overtar mellomleddets rolle. UTZ sin tilnærming til denne utfordringen er igjen å ikke legge seg opp i selve markedets handelsmekanismer, men i stedet ansvarliggjøre første-kjøperne, gjennom at de må være UTZ-sertifiserte, kombinert med sporing av kaffen – traceability.

SPORING: Sporing – traceability – står sentralt hos UTZ. De mener at sporing og transparens (traceability og transparency) er nøkkelord for kunne skape en bærekraftig kaffeindustri, med fokus på menneske og miljø. UTZ sitt system åpner også muligheter for mer differensiert kaffeutvalg, og bedrede markedsmuligheter for de små produsentene, fordi de kan komme seg inn på markedet for spesialkaffer og «single estate»-kaffer. I utgangspunktet var denne sporingen (hver kaffesekk får et unikt nummer som følger kaffen fra den kjøpes fra kaffeprodusenten helt fram til kaffehuset som pakker den) ment for bransjen selv, men etterhvert har mange av kaffehusene tilbudt sporingsløsninger også for forbrukerne, dvs deg og meg. Jeg har ikke funnet ut om hvorvidt det tilbudet finnes i Norge ennå. Den generelle Fairtrade-kaffen kan ikke spores på samme måte, med mindre det er «single estate»-kaffer/spesialkaffer.

EGNE MERKER: Som tidligere nevnt – Fairtrade fokuserer  altså på alternative merker, ettersom de er en merkevareordning, mens UTZ  fokuserer på etablerte og eksisterende merker, og ser på sin logo mer som en type CE-merking. Men alternativ-tankegangen er blitt utvannet ved at globale markedsledere som Nestle, McDonalds og Starbucks bruker Fairtrade-merking aktivt i sin markedsføring – dvs det de forsikrer seg om, er at de har kaffe for enhver type kundesegment. Men med inntreden av disse markedsledende merkene i «alternativ-segmentet» så må man jo undres: Den dagen all kaffe er blitt Fairtrade-kaffe, som vi jo må gå utifra er målet – at alle kaffebønder i verden skal trå ut av fattigdom –  så må jo hele vitsen med ekstra betaling og høyere pris falle bort. Og hva skal man da markedsføre?

FORBRUKERPÅVIRKNING: Fairtrade har som strategi å skape etterspørsel etter Fairtrade-produkter gjennom forbrukermakt. Det vil si – når flere og flere ber om fairtrade-kaffen, så øker etterspørselen etter denne kaffen, som igjen vil komme de fattige kaffebøndene til gode – fordi de da får solgt mer, og flere kaffebønder vil bli med på sertifiseringen. Fairtrade markedsfører en relativt enkel handelskjede – man gir inntrykk av at det er en direkte link mellom den fattige kaffebonden i Afrika og den kaffedrikkende forbrukeren i Norge – og dersom du betaler mer for den rettferdige kaffen din, så skyldes det nettopp at du da hjelper en fattig bonde. Virkeligheten er jo mer komplisert enn som så –  f.eks. så får både FLO-CERT, FLO og Fairtrade Norge sin del av den ekstra prisen du eventuelt betaler, og bonden nærmest ingenting. Ikke fordi de nevnte nødvendigvis prøver å lure oss forbrukere, men fordi de framstiller systemet enklere enn det er.

UTZ lover ikke fattigdomsreduksjon eller rettferdighet. De lover kun traceability. Men det er jo klart – i kampen om forbrukernes gunst så er jo «rettferdig kaffe» adskillig mer sexy enn et navn som minner om et transportfirma eller et skummelt giftig kjemikalie.

DRIFT AV ORGANISASJONEN: UTZ  er organisert som en ideell stiftelse, med hovedkontor i Nederland. De drifter organisasjonen basert på inntekter fra første-kjøperne av kaffen. Alle UTZ-sertifiserte kaffekjøpere (første-leddet) må betale en fastlagt sum pr kg kaffe de kjøper. Det er et mål for UTZ å kunne drifte seg selv utelukkende på denne avgiften, og foreløpig klarer de å dekke 50% av driftsutgiftene på den måten. De resterende 50% får de fra EU og div bistandsorganisasjoner, som også da inkluderer midler til drift av spesielle prosjekter. (når de f.eks. går inn på nye produktområder). Utgiftene til UTZ går til lønn og monitorering av sporingssystemet og Code of Conduct. Markedsføringsutgiftene utgjør bare en liten del av budsjettet. I 2008 var totalbudsjettet til UTZ litt i underkant av 2.5 mill Euro, altså ca 20 mill NOK. Fairtrade-systemet er organisert gjennom ulike nasjonale selvstendige organisasjoner, i alt i 19 land, samt de geografisk definerte produsentnettverkene, ett for hvert kontinent. Disse utgjør tilsammen FLO – Fair Trade Labelling Organisation – som har som oppgave å ivareta og utvikle Fairtrade-systemet. FLO finansieres av medlemsavgifter og bidrag fra bistandsorganisasjoner – og hadde i 2008 et budsjett på 6,5 mill Euro.Og under der igjen er altså medlemsorganisasjonene, med sine finansieringskilder. Den norske  nasjonale organisasjonen Fairtrade Norge sitt regnskap i 2008 viser inntekter på ca 8,3 mill NOK, der over 50% er støtte fra Norad, og litt under 40% er lisensinntekter, dvs at de norske importørene av Fairtrade-varer må betale en viss sum til Fairtrade Norge for å kunne bruke logoen.Utgiftene går til lønn, administrasjon og markedsføring – i   2008 brukte Fairtrade Norge 3,6 mill NOK til markedsføring. Snaut 0,5 mill NOK   gikk ut av landet – til FLO som medlemsavgift. Samme utgiftsstruktur finner man i den britiske søsterorganisasjonen FairTrade Foundation, som er en kjempe i Fairtrade-systemet og som i motsetning til Fairtrade Norge også har ansvar for oppfølging og lisensiering av fairtrade-produsenter. Av deres utgifter  i 2008 på ca 7,0 mill GBP brukte de like mye på markedsføring i UK (2,128 mill GBP), som på «Producer and Product support» (2,114 GBP). I tilegg til FLO og de nasjonale organisasjonene og produsent-nettverkene kommer altså det noe uklare FLO-CERT-firmaet på toppen av Fairtrade-systemets kostnadsstruktur. Lisensinntektene vil etterhvert kunne overta mer og mer av driften av fairtrade-systemet, slik at behovet for donor-støtte blir redusert, og der er både UTZ og Fairtrade på linje. Men det er adskillig dyrere å drifte det desentraliserte Fairtrade-systemet enn det mer markedsdrevne UTZ Certified, samtidig som Fairtrade-systemet bruker mye av sine inntekter på markedsføring.

KRITIKK: Det er selvfølgelig rettet kritikk mot UTZ – først og fremst gjelder det at tilnærmingen «hvitvasker» store multinasjonale selskaper, ved at de får en etisk merkelapp som de ikke fortjener. Nå har jo den kritikken etterhvert blitt relevant for Fairtrade også, ettersom selskaper som Nestle også har Fairtrade-merket noen av sine noen produkter, for ikke å tape terreng overfor det stadig økende forbrukersegmentet som ønsker seg etiske varer i handlekurven. Igjen ser man at all slags etisk merking egentlig blir kun en markedsføringsstrategi.  Min største betenkelighet mht UTZ er at også dette initiativet, som alle andre «godhetstiltak» trenger «vaktbikkjer» – dvs.ikke-kommersielle aktører som stiller kritiske spørsmål og følger utviklingen. Det ser det ut til at de mangler pr. dato. Det er jo dette som er det paradoksale mht Fairtrade – det ble startet som et alternativ, av «vaktbikkjer» utenfor den kommersielle bransjen, men er nå blitt en del av hele det kommersielle systemet, samtidig som de later overfor forbrukerne som om de fortsatt ikke er det. Eller for å si det med den franske aktivisten Christian Jacquiau: Det har gått fra å være en visjon om rettferdig handel til handel med rettigferdighet.

Og oppsummert? Tja, til syvende og sist handler det vel om at de fleste av oss liker god kaffe. Og at god kaffe innebærer også at kaffe skal være god for dem som har dyrket den. Og det må jo være et mål at det skal gjelde alle kaffedyrkere? Og med det har jeg vel klart tatt et standpunkt mht UTZ Certified kontra Fairtrade, dersom noen skulle være i tvil.