En museumsdirektør i Trøndelag har skrevet noe om FrP i en kunstnerisk sammenheng som fikk Kulturministeren til å gripe til telefonen og ringe. Litt uvisst hva Kulturministeren egentlig mente med den telefonen, i følge henne selv liker hun bare å snakke med folk. Og twitre. FrPs Christian Tybring-Gjedde, derimot, føler seg som et offer på grunn av denne teksten.

Det er hans parti som museumsdirektøren har ment noe ufordelaktig om, altså er det han som person som er angrepet. Han er såret.

I mai 2012 var det et voldsomt rabalder i Sør-Afrika, også det i kunstens verden. På Goodman-galleriet i Johannesburg hadde kunstneren Brett Murray en utstilling han kalte ”Hail to the Thief II ”. Et av maleriene i utstillingen het The Spear – Spydet, altså – og viser president Jacob Zuma i Lenin-positur, med blottet penis. Det ble som sagt et rabalder uten like, som vakte oppsikt langt utenfor landets grenser og langt utover kunstens verden. Regjerningspartiet ANC og Zuma anmeldte galleriet, en avis som publiserte bildet ble fra topptungt ANC-hold oppfordret boikottet av annonsører, ANC busset inn 4.000 tilhengere for å protestere foran galleriet, rettshøringene som fulgte måtte avbrytes fordi advokaten som representerte ANC begynte å gråte, fordi det hele minnet ham om apartheidtida.

I tillegg ble selve bildet vandalisert av Zuma-tilhengere, sensur-myndighetene grep inn, som først gav det 18 års aldersgrense, som siden ble senket til 16 år – og til slutt fjernet. Sensur-myndighetene hadde visstnok ikke noe med dette å gjøre, når alt kom til alt.

Og det var ikke bare ANCs medlemmer som var sjokkert – blant annet den kristne konservative delen av befolkningen – og de er gjerne hvite  og stemmer i hvertfall ikke ANC – var i sjokk over denne vulgære framstillingen av landets president. Det var et tegn på landets moralske forfall.

Og for den som lurer: Bildet ble også solgt. Til en tysker. Men det var før utstillingen åpnet og rabalderet startet.

Her er bildet:

Det var selvfølgelig den blottede penisen som utløste rabalderet – ANC og Zuma kunne øyensynlig fint leve med både Lenin-sammenlikningen og de andre maleriene i utstillingen – som viste Zuma og ANCs vulgære appetitt på livets materielle goder, korrupsjon og moralsk degenerering. Penisen, derimot, var en direkte hentydning på Zumas privatliv og hans patriarkalske syn og oppførsel,– med sine 4 koner og minst 22 barn med noe sånt som 10 kvinner, hans famøse voldtektssøksmål og hans stadig patriarkalske kommentarer om kvinners rolle. Og der gikk grensen for ANC. For dette handlet om kultur og bevaring av tradisjonelle gode sørafrikanske verdier. Og Zuma hadde derfor all grunn til å være krenket og såret.

Det er høyst delte meninger om ”The Spear” er et godt maleri, om det er god kunst. De aller fleste synes vel ikke det. Og hadde det ikke vært for at ANC oppførte seg som de gjorde, så hadde maleriet ikke vært kjent utover de indre kunstsirkler i Sør-Afrika. Det var, når alt kommer til at, bare ett av flere i en litt plump utstilling uten særlig brodd. Det imidlertid de fleste er enige om, sånn i ettertid, er at oppførselen til ANC var i overkant hårsår, og ganske på grensen reint konstitusjonelt.

Men man er også enige om at Zuma selv kom ut av affæren ganske bra, og han mistet ingen tilhengere på dette. Tvert i mot. For hans skarpeste spyd er nok ikke kjønnsorganet, når alt kommer til alt. Hans skarpeste spyd er fortellingen om hans folkelighet og troskap mot egen kultur, som han dyrker og utvikler og vet så inderlig godt å bruke.

Han kommer fra fattige kår på landsbygda, slik de aller fleste sørafrikanere gjør. Han har ingen utdannelse, men han ender opp som nasjonens mektigste, med rikdom og makt. Og like viktig: Uten å glemme sin kultur. Zuma holder seg med 4 koner, han bruker tradisjonelle klær som lendeklede i leopardskinn og spyd når det passer ham, og under voldtektsrettsaken insisterte han også på å bli tiltalt på iZulu, ikke engelsk –  han var jo bare en tradisjonell zulu  og skulle ikke bli dupert av «clever brains» som snakker engelsk og tror at de derfor er bedre enn andre.

ANCs grunnfjell – folk på landsbygda –  elsker den fortellingen.

Zuma liker å framstå som en anti-intellektuell. Hans taler er viden berømte – ikke fordi de er gode, men fordi han for det første har problemer med å lese dem, og de blir avlest med så lite innlevelse og engasjement at de er rett og slett kjedelige.

Men den gjengse sørafrikaner, som skal stemme ved parlament- og presidentvalget nå i mai,  de bryr seg ikke om talene hans. For dem er det mye viktigere at han er kultur-konservativ. For også i Sør-Afrika mener mange, nokså paradoksalt, at alt var bedre før. Den gangen man levde et rolig liv i landsbyen og de eldste ble respektert og lyttet til, fordi de var de klokeste. Den gangen ungdommen ikke dro til de store byene, men forble lojale til landsbyen og høvdingen, og fulgte skikker og regler. Den gangen en mann var en mann.

Og disse sørafrikanerne føler seg krenket når Zuma er krenket. Når de med utdannelse og kunstsmak ler av ham eller latterliggjør ham, så er det dem de ler av. Og kommer kritikken fra svarte sørafrikanere så har Zuma gitt dem eget navn: ”those clever blacks” – og kan følge opp med intense argument om hvordan ”those clever blacks” har solgt sin kulturelle afrikanske sjel og har glemt hvor de kommer fra, i sin higen etter modernitet og urbanitet. Så når disse «clever blacks» kritiserer Zuma, så kritiserer de samtidig den fattige, tradisjonelle landsbybeboerens kultur. Zuma klarer det kunststykket å få formidlet til sitt politiske grunnfjell at  media, akademia og kulturlivet er i mot sånne som dem – fordi de ikke respekterer de tradisjonelle afrikanske verdier og kulturer, slik som han gjør. Uten ham vil det tradisjonelle Afrika, de gode gamle dagene, gå tapt.  Denne mannen, med sin anti-intellektuelle image og sine stotrende taler, gjør seg ynkelig med vilje. Slik at «those clever blacks» ler av ham. For der ligger hans makt. Han vet at mange blir sinte på hans vegne, hans sårethet er deres sårethet. Zuma er en mester i å samtidig være offer og landets mektigste.

Det er også høyst delte meninger om katalog-teksten til museumsdirektøren i Trøndelag var god, eller nødvendig. Og antakelig var det ikke meningen at kulturministerens famøse telefon skulle bli kjent. (i det hele tatt kan man jo lure på om det var meningen at hun skulle bli kulturminister)

FrP har de siste ukene luftet både Carl I Hagen og Per Sandberg i offentligheten – med den vante miksen av påstått folkelighet og angrep på akademia, media og kulturlivet. Denne miksen som snakker til partiets grunnfjell.

Og da teksten i Trøndelag ble kjent, så fikk FrP nok et kort på handa. De visste hva som nå måtte gjøres – nemlig bruke Zuma-trikset og snu det hele til FrPs fordel: Gjør plass for den krenkede Christian Tybring-Gjedde.