Craftprat

om dette og hint – og særlig om Afrika

Stikkord: englefabrikk i Karoo

  • En englefabrikk-gründer blir rasende

    En englefabrikk-gründer blir rasende

    Det var på tide med oppdatering av Karoo Angels sin nettside og nettbutikk.
    Ganske enkelt fordi sida er snart 10 år gammel, og 10 år i nettside-land er veldig mye.

    Sånn ser det ut på forsida av nettsida:

    Hvert år byttes ut forside-bildet, med samme bilde som er på forsiden av det årets englekatalog. Litt sånn helhetlig tenking, liksom. Det er teamet i Willowmore som tar disse forside-bildene, og de er alltid av naturen rundt Willowmore, Vondeling eller Rietbron. Det er mye jobb med disse bildene. Noen i Willowmore må for eksempel låne Nathon, Janine og Monique en bil, slik at de kan dra ut av byen for å ta bilder.

    De nødvendige oppdateringene av nettsida er ikke sånne som synes når man besøker en nettside – jobben som måtte gjøres finnes såkalt backend og i selve kodingen. For at den skal lastes raskt og se ok ut, både på mobil, på brett og på dataskjerm.

    Det er nærmest en ideologisk greie for meg, det der med Karoo Angels-nettsida – at den skal være oppdatert, fungere, lett å laste og lett å navigere i. Ingen skal kunne gå på karooangels.co.za for å få bekreftet fordommene sine om hvor tregt og utdatert og ukult det er med alt som lages for hånd på landsbygda i Afrika.

    Dessuten har den haltet litt der i backend’en et års tid, og er det noe jeg er skrekkslagent nervøs for, så er det at nettbutikken ikke skal virke når julehandelen setter inn. Og særlig nå som den er åpnet for handel utenfor Sør-Afrika også. For det er mange som hilser på englefabrikken via nettet – her er de oversikt over 10-på-topp besøk per land i august. (Norge lå langt nede på lista den måneden, men er normalt inne blant 10-på-topp) Og inntektene fra netthandelen er veldig viktige, rett og slett.

    Så altså – både av teknologiske og ideologiske årsaker måtte noe skje.

    Det er ikke gratis å be profesjonelle oppdatere og fornye backend og koding på en nettside. Og Englefabrikken har aldri mye penger. Nå gjør vi riktignok mye av nettside-vedlikeholdet selv, men nå måtte profesjonelle involveres, og så måtte det koste hva det måtte koste.

    Så da ble vi i vår enige med datafirmaet i Cape Town som drifter nettsida om hva som skulle gjøres, når det skulle gjøres, og til hvilken pris. Vi klarte å få prisen litt ned ved at vi selv påtok oss en grundig ryddesjau med å fjerne ting og tang som ikke trengte å være i backend. Rart med det, også på en nettside samler det seg opp ting og tang man ikke trenger.

    Nå gjenstod selve oppdateringen – den som egentlig ikke synes. Dette var i august.
    Jeg hadde fått beskjed om at oppgaven ville ta et par ukers tid, for firmaet gjorde det inne mellom mye annet, men dersom det var noen spørsmål de hadde, så ville de ta kontakt.

    I begynnelsen av september fikk jeg en epost om at nå var alt klart, det var bare å gå live. Og – fordi de gjerne ville at sida skulle se litt freshere ut og mer «contemporary», så hadde de byttet ut litt bilder og fonter og den slags. Bildene skulle vi til gjengjeld få gratis. Fint om jeg tok en titt på hvordan den flotte nye nettsida nå så ut, for så å gi grønt lys. Vi går «live» over helga!

    Jeg husker at jeg tenkte med meg selv – så rart at de har byttet ut bilder uten å spørre meg, lurer på hvor de har fått nye fra? Eller har de lett i mediebiblioteket på backend og funnet noen som de synes passet bedre? Og hva mener de egentlig med bedre??

    Og så sjekket jeg ut den nye Karoo Angels-nettsida – og på forsida så det nå sånn ut:

    Jeg fikk sjokk. Og sjekket så videre alle sidene. Og oppdaget at hele nettsida var endret med nye bilder, og i tillegg bilder der det ikke var bilder før.

    For eksempel: Under sida som forklarer alle navnene, som så ser sånn ut som du ser til venstre – fordi vi har funnet ut at folk liker en rask og enkel oversikt nettopp over hva navnene betyr – så det nå sånn ut:

    Og under oversikten over de ulike englefamilie-gruppene dukket dette bildet opp:

    Jeg ble så rasende som jeg sjelden har vært. Og begynte å gå opp og ned i stua og ut i gangen og opp trapper og ned trapper og ut og inn, mens jeg snakket høyt, intenst og lenge til meg selv, med skuldrene hevet nesten opp til ørene. For dette var jo et angrep på alt hva englefabrikken står for.

    Og så sendte jeg først én epost. Og så en epost til. Og så, etter mange timer og like oppskjørtet – enda en epost. (den siste eposten sendte jeg litt seint, og sånn generelt bør man ikke sende sinte eposter seint på kvelden…. ) Men sinnet holdt seg i dagevis.

    For dette var altså et ideologisk angrep på Karoo Angels. Og jeg oppdaget at jeg er svært så lettkrenka når noen mener at ekte bilder av ekte mennesker, ekte natur og ekte engler bør byttes ut med KI-genererte bilder, fordi vi der i ødemarka ikke skjønner oss på hva som er i tida og hva som er framtida.

    Her har vi jobbet i snart 20 år for å overleve fordommer i alle slags former, mistroiskhet og krangling med lokalmiljøet, geografiske utfordringer, økonomiske problemer, dårlig infrastruktur, uegnede lokaler, uframkommelige veier, pandemi, innbrudd, sykdommer, ulykker, tragiske dødsfall – men jeg har aldri vært så overveldet av fortvilelse og raseri over at noen tillot seg å tråkke på det mirakelet som Englefabrikken er!

    Og det på grunn av KI. Av alle ting. Kunstig Intelligens. Jeg har sjekket litt med folk som har greie på det, og programmet som antakelig ble brukt for a lage bildene heter Midjourney. Fort gikk det sikkert også. Selve antitesen til hva det er å lage en engel.

    Mine rasende eposter gjorde tydeligvis inntrykk, for nå har firmaets sjef tatt over kommunikasjonen – og nå jobbes det for å få nettsida tilbake. Med ekte bilder. Og jeg får epost hver eneste gang det forandres så mye som en font, og som jeg så godkjenner. Stort sett. Og da takker jeg så høflig jeg kan.

    Og så gjenstår diskusjonen om regninga.

    Kunstig Intelligens, altså. Javisst var det kunstig. Men ikke særlig intelligent.

  • Frem fra glemselen – du får ikke kvalitet uten volumtrening

    Frem fra glemselen – du får ikke kvalitet uten volumtrening

    I 2015 ble Rietbron Handcraft del av Karoo Angels. Håndverksgruppa som sådann hadde eksistert i 7 år, igjen startet og opplært av Gardi og Hannelie, og med Isandi som aktiv handelspartner. Rietbron Craft holder altså til i landsbyen Rietbron, som er i utgangspunktet mye større enn Vondeling, men like isolert. Beliggenheten på den enorme øde Karoo-sletta er nærmest naturstridig.

    Rietbron Craft laget blant annet hjerter og engler i ståltråd, såkalte Engelinas. Fantastisk fine. Fortsatt er de nesten 1 meter høye englene noe av det fineste jeg tar fram hver jul.

    Men de slo ikke an på samme måte som Vondelings engler. Min teori er at de manglet antakelig den subtile melankolien som fantes i Vondelings fjærengler. For også Vondelings ståltråd-engler mistet marked idet fjærenglene så dagens lys. Og sånn er det fortsatt.

    Rietbron Handcraft var og er en bemerkelsesverdig håndverksgruppe. Når jeg forteller erfarne håndverkseksperter i det sørlige Afrika om Rietbron, om denne gruppa som helt selv har utviklet et samlebåndsprinsipp i produksjon, fordi de har funnet ut at det lønner seg, som helt selv har utviklet et slags velferdssystem seg i mellom, med betalt svangerskapspermisjon og lønn under sykdom, som helt selv har innført regler for arbeidstid og avspasering, som helt på egen hånd tar beslutninger om at de ikke vil ha pengestøtte fra myndighetene, fordi det tar vekk fokus fra jobb og betyr så mye unødvendig rapportering og merarbeid for dem, så måper alle ekspertene. Det er en modenhet, et samhold og en stolthet i den gruppa som ikke har sin like.

    Så det er klart – når det gjaldt Rietbron Handcraft så måtte man gå noen ekstra runder for å prøve å finne et produkt som kunne selge i bøtter og spann. Fordi de fortjente det. Og dessuten – vi som ikke lever av å lage engler for hånd, vi trenger allikevel håp, ikke sant? Så vi trenger sånne som Rietbron Handcraft.

    Samtidig hadde Vondeling altfor mange bestillinger. Så løsningen var åpenbar: Rietbron må lage engler, de også. Men vi visste at det var utfordringer knyttet til dette. Ikke i Rietbron. Men i Vondeling. For mange av Vondeling-håndverkerne hadde hele sin identitet knyttet til nettopp englene. Englene gjorde at de kunne gå med hevet hode når de var i Willowmore, englene hadde gitt dem inntekt, englene var nærmest deres signatur, særlig blant de som ikke kunne lese og skrive. Og dessuten hadde de jo vært på tv, de hadde vært i blader og aviser – og alt dette var på grunn av englene. De følte at de nå ble sett av omverdenen. På grunn av englene. Og de var livredde for at noen, eller noe, skulle ta fra dem denne nye identiteten. Løsningen måtte være at Rietbron lagde noen andre engler enn Vondeling – og derfor ble Baba-englene – de minste englene – skapt. Som et supplement, og ikke en konkurranse til Vondelings engler. Men også dette var vanskelig for Vondeling-håndverkerne.

    Hannelie og jeg utviklet en plan for Baba-englene og tidlig i 2015 dro vi til Rietbron og jobbet sammen med håndverkerne der. Fordi Rietbron allerede hadde lang håndverkserfaring, så tok opplæringen mye kortere tid enn i Vondeling – og i løpet av en uke var alt på plass. Jeg tok et bilde av de første Baba-englene, og sånn så de ut:

    Og så dro Hannelie hjem til Port Elizabeth og jeg dro hjem til Norge – klar for neste fase: Volum-produksjon. For var det én ting som vi hadde lært i løpet av årene med Vondeling-engler, så var det at én ting er at prototyper, laget i ro og mak og med umiddelbar tilbakemelding fra kunden (dvs meg), alltid blir nesten perfekte. Noe annet er det når det skal lages mange engler i høyere tempo for store bestillinger. Da kan det ofte gå utover kvaliteten. Er det godt sjekket at fjærkjolen sitter fast? Er det riktig lengde på fjærene, og er det for mye eller for lite fjær? Er det filthodene jevne og nokså like i størrelse og uten misfarging? Er det for få eller for mange perler på vingene? Er ståltråd-endene festet slik at de er usynlige? Er det riktig proporsjoner på vingene i forhold til fjærkjolen? Er perle-glorien riktig plassert? Er det sjekket at hengetråden er godt nok festet på enden? Har alle englene navnelapp?

    Alle disse kvalitetsmarkørene for en «perfekt» engel får man kun til dersom håndverkerne må lage mange. Og det må de øve seg på. Mengdetrening gir kvalitet. Men det var jo ikke mulig for Rietbron-håndverkerne å kunne sitte å øve seg på mengdetrening uten noen inntekt, så da ble løsningen at Isandi gav dem en stor ordre. 200 av hver av Baba-englene. Det ble 1200 engler, dersom jeg ikke husker feil. Ikke å anbefale, sånn reint bedriftsøkonomisk, det er klart.

    Jeg trodde vel den gangen at Baba-englene kom til å selge like godt som de større englene, men det gjorde de ikke. Det var først da Rietbron begynte med det som virkelig ble best-selleren over alle – Gardi-englene, de som hadde 3-dimensjonale heklede vinger – at inntekt og bestillinger ble sikret for gruppa.

    Men som alltid – når noe ikke har gått som planlagt – så har jeg lært at jeg må tenke: Og hva kan jeg lære av dette?

    Og hva lærte jeg? Jo, at dette med mengdetrening var riktig. For kvaliteten på englene var god. Så denne metoden måtte fortsette.

    Og så lærte jeg at det ikke er sånn at de rimeligste englene selger best. Det er andre faktorer enn pris som gjør om en engel blir en bestselger. Det handler om dette udefinerbare ‘noe’ som de større fjærenglene har. Englene blir ikke solgt først og fremst fordi de er søte, men fordi de er vakre.

    Og så lærte jeg å ta på alvor redselen Vondeling-håndverkerne hadde for at noen skulle frarøve dem deres identitet, ved at noen andre også skulle lage engler. Og det resulterte i fellesaktiviteter med de to gruppene – utflukter både her og både der – og ikke minst, All Crafters Meeting – ACM – det årlige årsmøtet i englefabrikken – der alle er samlet. Krever en god del logistikk, men det er uten tvil verdt det.

    Og på årets ACM skjedde en milepæl, 9 år etter at Vondeling-gruppa ble så opprørte over at Rietbron-håndverkerne også skulle lage engler. Nå satt Rietbron-håndverkerne og lærte bort deres store «hemmelighet» til Vondeling-gruppa – nemlig hvordan hekle de etterspurte 3D-vingene. For flere må rett og slett kunne lage dem, for disse er blitt selve signaturen til Karoo Angels.

    Og ingen var opprørte, og stemningen var god.

  • Frem fra glemselen – 600 engler som aldri var bestilt

    Frem fra glemselen – 600 engler som aldri var bestilt

    Da Englefabrikken startet opp – den gangen englene ble kalt Vondeling-engler fordi de ble laget i Vondeling-landsbyen – så var dette et prosjekt i regi av sosialdepartementet i Eastern Cape-provinsen, med det mål å gjøre noe med håpløsheten i den lille landsbyen. Dette var i 2006, og på den tida trodde sørafrikanske myndigheter på håndverks-kooperativer som en løsning på så mangt. Og derfor ble Vondeling Optel Craft startet. Og fordi Isandi også trodde at håndverks-kooperativer var en løsning på så mangt, så er resten historie, som man sier.

    De to-tre første årene ble Vondeling Optel Craft fulgt tett opp av Gardi og Hannelie, to konsulenter som var leid inn av sosialdepartmentet til å hjelpe gruppa med alt fra opplæring i selve håndverksteknikkene, utvikling av produkter, innkjøp av materialer og grunnleggende bedriftøkonomi. Ja alt, bortsett fra markedsføring – det ble sett på som «out of reach», tross alt snakker vi om en svært isolert og avsidesliggende landsby i et av Sør-Afrika minst befolkede områder, og der innbyggerne knapt kunne lese og skrive.

    Gardi og Hannelies engasjement inkluderte selvfølgelig mye kommunikasjon, men dette er mange år før mobiltelefon blant fattigfolk på landsbygda ble vanlig, slik det er i dag. Det fantes heller ikke noen mobilmast som dekket Vondeling. Men fasttelefon fantes, i form av en telefonkiosk i landsbyen.

    Da englene virkelig begynte å ta av, i form av at Isandi kjøpte inn i stort antall fordi nordmenn – og svensker! – elsket disse englene, så fikk Vondeling Optel Craft sin egen telefon av kommunen. Og denne var helt sentral i all kommunikasjon i lang tid. Ikke minst da konsulent-støtten til Vondeling stanset, og de skulle klare seg på egen hånd. Da betydde fasttelefonen alt. Hannelie fortsatte heldigvis som frivillig mentor, og hun var kontakten mellom Isandi og Vondeling Optel Craft. Uten henne hadde det ikke gått. For det hadde ikke hjulpet om jeg ringte til telefonen i Vondeling, for på dårlig linje fra Norge var engelsk enda vanskeligere å forstå. Jeg prøvde noen ganger – det gikk ikke noe særlig bra.

    Engle-bestillingene fra Norge fikk derfor denne logistikken: Jeg sendte epost til Hannelie med bestilling- Hannelie ringte Vondeling Optel Craft og leste opp bestillingen på telefonen på afrikaans – Vondeling-gruppa lagde englene – Farmeren som kjørte forbi Vondeling-landsbyen på vei til Willowmore for å foreta de månedlige innkjøpene tok med seg esker med de ferdige englene og leverte dem på bensinstasjonen – Samtidig ringte Vondeling-gruppa Hannelie for å fortelle at englene var ferdige og at de kom i så og så mange esker som veide og målte x og y – Hannelie sendte så epost til meg om at englene er ferdige og her er eske-målene, og nå kan du kan betale inn på Vondelings bankkonto i Willowmore – Jeg lagde så en «ordentlig» faktura, som kunne brukes til eksport, for i Vondeling var det ingen PC eller den slags, alt ble skrevet for hånd – Jeg sendte så epost til Isandis speditør i Cape Townom om at englene var ferdige og stod i esker på bensinstasjonen i Willowmore, vedlagt er eksport-faktura og her har du målene og vekten på eskene – På mystisk vis og med mange involvert kom engle-eskene til slutt til Cape Town og kunne så sendes til den andre siden av jorda.

    Og så – noen uker seinere ble englene pakket opp i Norge, og da hadde de ikke sett dagslys siden de noen uker eller måneder tidligere hadde blitt pakket ned i Vondeling. Det er jo et mirakel at det gikk så bra som det gjorde. Og det var virkelig mange gode krefter involvert.

    Men det gikk ikke alltid etter planen. En gang – jeg tror det var i 2009 – pakket vi opp en stor bestilling på 600 engler. I eskene var det 600 Levona-engler. Problemet var bare at vi hadde ikke bestilt Levona-engler, vi hadde bestilt mange andre engler. Og de 600 Levona-englene hadde heller ikke med kort – (dette var før navnelappenes inntog). De var bare pakket inn i en plastpose. Skikkelig krise, egentlig. «Hva har skjedd?» spurte jeg Hannelie i en epost. Det gikk noen dager – og så kom svaret: «Vondeling hadde mest lyst til å lage Levona, og de trodde ikke det gjorde noe, for du sier jo alltid at alle englene selger. Og når det gjelder innpakkingen så hadde de ikke flere kort».

    Så da satt vi der da, med 600 engler vi ikke hadde bestilt. Og uten de englene som vi hadde bestilt, og som forhandlere og kunder rundt omkring i landet ventet på. Det er i sånne situasjoner at man må tenke: «Og hva kan vi lære av dette?» For det er jo alltid noe å lære, som en klok person sa til meg i unge år: «Det er ikke nederlaget i seg selv som er interessant, men hva du lærer av det.».

    Så, hva lærte jeg?

    For det første – at engler kan brukes til så mangt: Når det er riktig mange av dem, så kan de for eksempel bli til en kjole :).

    Dernest, når man sier at alle engler selger, så må man ta konsekvensen av det man sier. Selv om jeg egentlig hadde sagt dette til dem for å skryte av den stadig bedre kvaliteten, og generelt for å være veldig positiv. Altså, vi kunne ikke sende de 600 ikke-bestilte englene tilbake. Isandi har jo aldri hatt mange penger, så å måtte betale for 600 engler man ikke hadde bestilt + frakt og fortolling – det merket bankkontoen. Så jeg begynte å være mer ærlig i mine tilbakemeldinger. Isandi hadde ikke råd til noe annet.

    Og dette med manglende kort skyldtes jo at det gikk under «markedsføring», og ikke som en del av produktet. Og markedsføring hadde håndverksgruppa ikke lært noe om. Så derfor – heretter ble innpakking og alt dets vesen del av produktet. En Vondeling-engel var ikke komplett før den var pakket inn på vakkert vis.

    Og den viktigste lærdommen: Det må bygges opp et eller annet i Willowmore, som kan fungere som lager, både for engler og materialer, som kan ta seg av kvalitetskontroll, som kan være bindeledd mellom Vondeling-håndverkerne og markedet.

    Og det var det som i 2013 ble til Karoo Angels.

  • Alle disse mødrene som ikke tar ultralyd

    Jeg skrev om vordende norske mødre som drar til Danmark for å ta tidlig ultralyd.

    Så sant de har råd.

    Og derfor handler det etiske ved bioteknologi og bioteknologiloven også om spørsmål knyttet til ulikhet. Det handler om de som har råd, og de som ikke har råd.

    Så har du de vordende mødrene som ikke tar tidlig ultralyd. De tar ikke sein ultralyd, heller. Jeg kjenner noen av disse mødrene, de er håndverkerne til Karoo Angels. Det sørafrikanske offentlige helsevesenet tilbyr ikke ultralyd, og de har ikke råd til å betale for privat ultralyd.

    Når jeg tenker på de barna jeg kjenner i lokalsamfunnene i Rietbron og Vondeling, så er det ikke så uvanlig at barn har en funksjonshemming, enten fysisk eller psykisk. 

    Jeg har søkt litt på tilgjengelig dokumentasjon om barn født med psykiske utviklingshemninger i Sør-Afrika, sammenliknet med Europa. Det fødes f.eks. dobbelt så mange barn med Downs syndrom i Sør-Afrika enn i Europa. Og fattige områder er overrepresentert.  Det har helt klart en sammenheng med økonomi, og igjen handler det om klasse. Om de som har, og de som ikke har.

    Da jeg begynte å jobbe i de marginaliserte lokalsamfunnene i Rietbron og Vondeling, så ble jeg fortalt at mange fikk barn på grunn av barnetrygden – fordi det var den eneste inntekten de hadde. (Barnetrygden er i dag 400 rand, altså sånn ca 250 kr.) Og det var grunnen til at såpass mange barn ble født med Downs syndrom, fordi mødrene ble gravide så lenge de kunne. De trengte pengene.

    Jeg tror ikke det kan være den eneste forklaringen. Og det er vel dette forskerne ser nærmere på.  For min del forholder jeg meg til egne observasjoner, og jeg har ikke møtt så mange eldre mødre som sier at de får barn for pengas skyld. Jeg har heller ikke spurt dem om de hadde valgt bort sine funksjonshemma barn dersom de kunne. Om de ville ha tatt abort.

    Jeg vet ikke hva de ville ha svart.  Men det jeg vet er at noen av mødrene har vært ulykkelige som gravide, og noen har prøvd å abortere av den grunn – funksjonshemma barn eller ei – mens andre har ønsket seg barn veldig. Det er like store sprik i forventninger som det er i Norge, vil jeg tro. Like store følelsesregistre blant disse mødrene som blant norske mødre. Og de føler en like stor kjærlighet for sine funksjonshemma barn som andre mødre. De er ikke «annerledes» på noen måte.

    Men det er en klasse-spiral som bare graver seg dypere og dypere ned. Disse barna med funksjonshemminger får ingen tilrettelagt undervisning, de får aldri mulighet til realisere sitt potensial, de kommer garantert til å gå inn i de arbeidsløses lange, lange rekker – og der står de helt bakerst. De er taperne blant taperne. De som ikke har noe annet sted å gjøre av seg enn å bli boende der de er født. Og der blir de på alle måter bare et forsterkende bevis på hvor håpløse disse lokalsamfunnene er.

    Og i disse lokalsamfunnene bor også alle disse mødrene som ikke har tatt ultralyd. De sitter med ansvar for sine funksjonshemmede barn livet ut.

    Det er igjen de som har minst fra før som må ta den tøffeste støyten.

  • Ting som ikke ble solgt – pynteting til Mester Grønn

    Fair Trade – en slags religion.

    Da jeg jobbet i Norges KFUK-KFUM den gangen for veldig lenge siden så fikk vi i Programavdelingen på Hovedkontoret laget oss egne t-skjorter der det stod: Pilestredet 38 – Livets Harde Skole.

    Det var jo mye ironi i den t-skjorta, men like fullt mye sannhet: Det er ofte noe veldig dogmatisk og konformt over livssynsorganisasjoner, som fort tar livet av kreativitet og nyskaping – og ikke minst er det i sånne organisasjoner lite plass for kritiske spørsmål. Som igjen er en nødvendighet for nettopp kreativitet og nyskapning. Ikke nødvendigvis fordi man er i mot kritikk, men fordi man rett og slett er så opptatt av saka at man ikke kan forestille seg at det finnes noe negativt. Så det er ikke nødvendig å gi rom for kritikk, det er bare bortkastet tid. Så altså – vi som skulle jobbe med nettopp kreativitet og nyskaping i KFUK-KFUM hadde litt av hvert å måtte bryne oss mot.

    Jeg jobbet i 7 år i Livets Harde Skole – og trodde jeg hadde opplevd det meste av innbitte trosutøvere i mer eller mindre fri dressur. Det kom godt med da jeg seinere jobbet med bistand – absolutt samme greiene der, men ofte er folk i bistandsmiljøer mer kyniske. Men det hadde jeg jo også lært i Livets Harde Skole, at bak enhver kyniker skjuler det seg som oftest en desillusjonert idealist. Så bistandsfolk med mye i kjeften og et negativt verdensbilde kunne jeg godt takle. De er gode på bunnen.

    Men alt dette var ingenting i forhold til møtet med Fair Trade-bevegelsen.

    Jeg er altså skeptisk til Fairtrade, både den som kaller seg Fair Trade og den som heter Fairtrade. (sistnevnte er den «offisielle» Fairtrade – som beskriver et system som eksternt sertifiserer produkter som ”fair” – rettferdig. Fair Trade i 2 ord er selvsertifisert, og det er menneskene som er rettferdige, ikke produktet. Og ja, det er forvirrende)

    Det er 4 hovedgrunner til min skepsis:

    1.  Det er noe matematisk ulogisk over selve systemet om at Fairtrade-produsenter skal få mer betalt enn gjennomsnittet. For at det skal fungere, så må det alltid være noen som får mindre betalt enn gjennomsnittet. Fairtrade kan derfor aldri være for alle fattige produsenter. Det er en matematisk umulighet.
    2. Det ligger en grunnleggende hersketeknikk i bunnen, når vi skal kreve at fattige produsenter i Afrika skal oppfylle visse moralske idealer for at vi skal ha noe med dem å gjøre: ”Hvis du og dine varer oppfyller våre kriterier, som vi virkelig har laget kun fordi vi vil deg vel, tro ikke noe annet – da, og bare da, skal vi vurdere å handle med deg.” Det som forundrer meg veldig, er at Den norske Kirke og mange kristne organisasjoner og folkehøgskoler, med frigjøringsteologi som basis for undervisning, ikke ser dette dilemmaet. For å si det sånn, jeg er ikke sikker på om Jesus hadde gått for fairtrade på kirkekaffen.
    3. Fairtrade og Fair Trade legger opp til en todeling av folk og varer. Når man først har fått det for seg at man skal kalle noe rettferdig, så er det jo opp i dagen at alt annet blir oppfattet som det motsatte. Så motsatsen til rettferdige varer og rettferdige folk, er urettferdige varer og urettferdige folk. Men så enkel er ikke verden. Og så enkel er ikke handel.
    4. At noe er rettferdig er et veldig ladet og relativt begrep. At noen kan markedsføre en vare eller en produsent som rettferdig, er rett og slett over min fatteevne. Kunne man ikke i det minste valgt et annet navn? Å jo, jeg har jo hørt disse vage forsøkene på å si at «nei, med fair mener vi ikke rettferdig som sådann, vi mener bare at det er mer rettferdig – bedre, på en måte.» Men så kall det det da: Bettertrade – bedre handel, hvis det er det dere forsøker å si.

    Men jeg har ikke noe innbitt anti-Fairtrade ståsted, heller – det hender rett som det er at jeg kjøper Fairtrade-produkter i dagligvaren, og Isandi kjøper uten problem inn varer fra håndverksbedrifter som markedsfører seg som Fair Trade. (Hva nå enn de mener med det, men det er en annen sak.)

    Jeg er altså bare ingen stor Fairtrade-tilhenger, sånn er det med den saken. Og synes det er fryktelig mye saueflokk-mentalitet ute og går når det gjelder nettopp dette med hva er egentlig rettferdig handel. I den grad det altså finnes.

    Men okke som. Jeg har beveget meg en del i Fairtrade-kretser, både blant de som driver med ett-ordsvarianten og de som driver med to-ords-utgaven – og de som driver med alt på en gang. (og da, da blir det virkelig forvirrende) – og jeg deltok noen ganger på den årlige Fairtrade-konferansen. Mye hyggelige folk. Men, det var jo nærmest et religiøst opplegg, der absolutt alt på programmet gikk ut på å forherlige FairTrade. Bakgrunnen fra Livets Harde Skole kom godt med.  Jeg var etter hvert kjent som FairTrade-kritikeren, den eneste, fikk man inntrykk av, og på den siste konferansen jeg deltok, ble jeg bedt om å holde et motinnlegg om FairTrade. Jeg går ut ifra at noen av arrangørene tenkte at litt balanse i programmet var bra. Den seansen overgikk alt jeg tidligere hadde opplevd av rettroenhet og tunnelsyn. Jeg fikk rett og slett ikke holdt innlegget mitt ferdig, mye takket være noen rasende representanter for FairTrade-religionen på første rad. Det hører med til historien at vi i løpet av samme konferanse ble presentert for ideen om at folket nå skulle motiveres til enda mer Fairtrade-kamp gjennom å sykle for Fairtrade fra Fairtrade-kommune til Fairtrade-kommune. Dette for også å feire at fairtrade-salget av sjokolade hadde nådd nye høyder, takket være Nestles introduksjon av fairtrade-sjokolade. Og det var ingen i forsamlingen som ytret ett ord om Nestles mildt sagt problematisk forhold til menneskerettigheter og arbeidstakerrettigheter. Så lenge Fairtrade-religionen kunne vokse, så var alt bra. La oss sykle for rettferdighet, og heia Nestle.

    Det var vel siste gang jeg hadde noe med Fairtrade-bevegelsen å gjøre, og det er helt greit. Når alt kommer til alt så handler det de driver med veldig lite om hva jeg driver med. Og jeg tror jo også at Fairtrade-rettroenheten har dempet seg en god del blant dens mest ivrige støttespillere. Og Fairtrade Norge som lever av lisensinntekter fra salg av fairtrade-produkter i Norge og i tillegg mottar Norad-støtte, driver jo således som en slags hybridvariant av en bistandsorganisasjon, og skriver sine rapporter og publikasjoner om alt de får til, men ellers har roet den religiøse aktivismen en smule.

    Men her om dagen tenkte jeg igjen på Fair Trade. Og det var på grunn av Donald Trump. Han er også for rettferdig handel:

    “We need to add an extra ‘F’ in NAFTA*. You know ‘F” is for? It’s for free and fair trade — because it’s very unfair.”

    (*NAFTA står for North American Free Trade Agreement)

    Og noe ytterligere bevis trenges vel ikke: Fair Trade, fairtrade og rettferdig handel er begreper rett og slett helt tømt for innhold.

     

    Ting som ikke ble solgt – pynt til Mester Grønn.

    Mester Grønn er en storselger av Fairtrade-roser fra Øst-Afrika. Kjempefine roser. Det som er litt plundrete å forstå, er at Mester Grønn kjøper inn både Fairtrade-roser og vanlige roser fra samme farm. Det hele er basert på etterspørsel, selvfølgelig. Altså – dersom vi som kunder etterspør Fairtrade-roser, så kjøper Mester Grønn inn disse. Og da betales litt ekstra – den såkalte premium’en – til produsenten. Men dersom vi ikke etterspør Fairtrade-roser, så kjøper Mester Grønn inn vanlige roser. Men fortsatt fra samme produsent, men uten premium. Mitt spørsmål er: Hvorfor kunne man ikke kjøpe inn alle rosene med premium, og så bare droppe hele kategoriseringen?

    I tillegg til planter og den slags, så selger jo Mester Grønn mye stæsj. Oppildnet av Mester Grønns sosiale profil og afrikanske rose-engasjement tok Isandi kontakt og spurte om de også ville kjøpe noe av stæsj’et sitt fra Afrika. Og det var Mester Grønn positive til.

    Vi hadde en helt spesiell produsent i tankene: Rietbron Craft. Denne gruppa holder til i nabolandsbyen til Vondeling, der man lager engler som verden ikke får nok av. Men i Rietbron hadde man ingen engler å lage, og de trengte så sårt noen oppdrag. Så vi gikk i gang med produktutvikling og heklet og strikket stæsj i tynn ståltråd og med en aldri så liten perle her eller der. Blant annet laget Rietbron denne – som del av en blomsterpinne:

    Prøve til Mester Grønns stæsj.

    Vi fikk aldri den bestillingen vi håpet på fra Mester Grønn. Veldig trist, der og da. Men sånn i ettertid var det kanskje det beste som kunne skje. For en dag var englekapasiteten hos Vondeling helt sprengt, og etterspørselen bare økte . Og da var jo Rietbron der, med ledig kapasitet . Og nå er Rietbron Craft en fullt integrert del av det som nå heter Karoo Angels, og gruppas 8 medlemmer lager engler på fulltid.

    Men – jeg har spart på alle prøvene og prototypene vi utviklet til vår Mester Grønn-drøm som ikke ble noe av. Noen av dem synes jeg er så veldig fine, og jeg har alltid vært lei meg for at det aldri ble noe ut av disse prøvene. Og i høst satt jeg igjen og så på den nydelige heklete blomsten. Og da slo det meg: Dette er en Karoo-engel!

    Og nå i februar og mars har jeg vært i flere uker i Karoo hos Vondeling og Rietbron – og der har vi sammen laget en helt ny engel, med blomsten fra det mislykkede salgsframstøtet til Mester Grønn. Nelly heter hun, og hun ser slik ut:

    Nelly – en av årets nye Karoo-engler. Laget av ting som ikke ble solgt.

     

    Hun kommer til julesesongen 2017, og det kommer aldri på tale at noen skal få kjøpe Nelly med en liten tilleggspris, slik at man kan sette en merkelapp på henne og kalle henne rettferdig. For fokuset er jo da med ett flyttet til kundens behov for å være snill. Og det er ikke derfor Rietbron Craft lager engler, for å tilfredsstille noen andres behov for veldedighet. Rietbron Craft vet selv hvorfor de lager dem: ”To make these angels is our career”.

    Lærdom 7: Noe som en gang var ubrukelig, kan seinere bli svært så brukelig. Spar alltid på det fine, ubrukelige.

  • Et hittebarn som er plukket opp.

    Jeg glemmer alltid å fortelle det – hva Vondeling Optel Craft betyr. Vondeling er jo navnet på landsbyen – opprinnelig en togstasjon – og navnet betyr noe så uvanlig som «hittebarn«. Da håndverksgruppa i Vondeling startet opp, fant de selv på sitt navn: Vondeling Optel Craft. Optel betyr å bli plukket opp – så navnet betyr altså noe sånt som «hittebarnet som er blitt plukket opp gjennom håndverk».

    Det er jo litt svulstig, på en måte – litt vel løfterikt, liksom – og det er vel derfor jeg ikke har snakket så mye om navnet. For Vondeling Optel Craft er i god tradisjon i så måte – det er ofte voldsomme ambisiøse navn på håndverksprosjektene her i det sørlige Afrika, som igjen viser hvor mye man tror på det man gjør når man starter opp. Jeg har sett mange sånne navn opp gjennom årene: «håp gjennom hardt arbeid», «tro på deg selv», «framtiden er vår» , «gi aldri opp».

    Og det er ekstra stusselig og nitrist når navn og virkelighet viser seg å ikke gå i hopes. Som mer er regelen enn unntaket, dessverre.

    Men tilbake til hittebarnet som er plukket opp. (mer…)