Debattinnlegg – Bistandsaktuelt 04/10

Og her er debattinnlegget: (mye repetisjon etterhvert….)

Jeg er skeptisk til Fair Trade og fairtrade. For ordens skyld – Fair Trade og fairtrade er to forskjellige ting.

Fairtrade i ett ord er en merkevareordning der PRODUKTET er rettferdig, mens Fair Trade i to ord er benevnelse på selve handelsvirksomheten, det vil si at HANDLINGENE til  individer, organisasjoner eller bedrifter, er rettferdige. Ettordsvarianten er forbeholdt jordbruksbaserte produkter med ekstern sertifisering, og da er Max Havelaar-merket involvert, mens Fair Trade i to ord opererer med selv-sertifisering – det holder at jeg erklærer meg som tilhenger av Fair Trade, så kan jeg bruke det begrepet.  WTFO – World Fair Trade Organization – arbeider imidlertid for å innføre standarder og sertifisering for blant annet håndverksproduksjon, slik at man kan få en tilsvarende merkeordning som Max Havelaar.

Men ingen av de to variantene er varemerkebeskyttet som navn, og de har i alle år blitt brukt om hverandre.

Begrepet har således endt opp som en sekkebetegnelse på idealistisk motivert handel med fattige småskalaprodusenter i sør, med løfte om fattigdomsreduksjon hos produsenten.  Men det er selvfølgelig ingen automatikk i at all handel med fattige småskalaprodusenter er fattigdomsreduserende, langt mindre rettferdig.  Og denne vide bruken av begrepet, kombinert med ambisiøse løfter, gjør at det i realiteten er i ferd med å tømmes for innhold.

Den sertifiserte varianten, altså fairtrade,  garanterer produsentene minimumspriser   for råvarene, samt ekstra betaling, såkalt premium, til sosiale formål, det vektlegges demokratiske rettigheter for arbeiderne og miljøvennlig produksjon. Blant annet. Kritikere hevder på sin side at fairtrade ikke når de fattigste,  men tvert i mot gjør de fattigste fattigere, at ordningen tvinger produsentene til ensidig og på sikt ikke bærekraftig landbruksproduksjon, og at selve premiumen forsterker usunn avhengighet.

Sett fra mitt ståsted, med erfaring fra handel med håndverk fra det sørlige Afrika, har jeg ingen tro på at eventuell sertifisering og Fair Trade-merking av håndverksproduksjon vil øke handelen og gjøre den mer rettferdig og de fattigste mindre fattige. Det eneste man kan garantere er at en slik sertifisering vil måtte bli svært kostbar.

Men min hovedinnvending mot Fair Trade og  fairtrade er av ideologisk karakter.  Det bidrar til en forenkling av hva fattigdomsbekjempelse er, og en opprettholdelse av myter om særlig det fattigste kontinentet – Afrika.  For når du kaller noe for rettferdig, så blir motsatsen urettferdig. Som butikkselger av afrikanske varer vet jeg mye om det. Jeg får mange spørsmål om fairtrade og Fair Trade . Når jeg da svarer at jeg hverken selger fairtrade-produkter, eller kaller handelen for Fair Trade, så blir mange kunder veldig usikre. Men er det urettferdig handel, da? spør de.

Men hvorfor er du så opptatt av rettferdighet når det gjelder afrikanske varer? spør jeg tilbake. Nei, jeg vil jo gjerne vite at alt er i orden hos de jeg kjøper produktene fra, og at de får skikkelig betalt, er som oftest svaret da.

Og det er denne tankegangen knyttet til Fairtrade – i både ett og to ord – ideologiske kritikere  i det sørlige Afrika trekker fram. At rettferdig handel, når alt kommer til alt, ikke er noe annet enn nok et forsøk fra oss i Vesten på å skulle kontrollere Afrika. Vi stoler ikke på dem, men vil dem så vel. Så for at vi skal kjøpe deres varer, så må de gjennom en godhetstest hos oss. Og er du rettferdig, så får du tilgang til det ypperste vi har i vår vestlige verden – Den Bevisste Forbruker – og da kan du tjene mer penger. Det minner om passlovene under apartheidtida, sier de.

Til syvende og sist er både Fair Trade og fairtrade ikke noe annet enn markedsføringsstrategier overfor vestlige forbrukere, for å få dem til å velge varer fra fattige produsenter i sør. Spørsmålet man bør debattere er derfor ikke først og fremst om hvorvidt Fair Trade og fairtrade er bra eller dårlig, men om hvorvidt merking og godhetstesting her i Norge på sikt fremmer og øker handelen med fattige småskalaprodusenter i sør på en bærekraftig måte.  Jeg tror det må finnes andre og bedre måter.

Morgenkåseri om fairtrade og Fair Trade

Morgenkåseri NRK P2  – 06. april. (som stort sett er et slags sammendrag av hva jeg har skrevet om tidligere – de fleste morgenkåseriene lager jeg på den måten.) På bakgrunn av det kåseriet ble jeg bedt om å skrive et debattinnlegg i Norads blad Bistandsaktuelt. Det er nødvendigvis ikke like muntlig i formen, da. Men altså først – morgenkåseriet:

God morgen, og vel overstått påske! Kanskje du har tatt deg en kopp kaffe på morgenkvisten – og kanskje den til og med er av den rettferdige typen – fairtrade-kaffe.

Og kanskje du har nydt litt påskesjokolade i uka som gikk – og mulig du i den anledning har opplevd et etisk dilemma, fordi kakobønnene i påskesjokoladen kommer fra land der det ikke finnes fairtrade-kakao. Før påske avslørte nemlig en dansk dokumentar at kakaobønnene vi nordmenn liker- altså rent smaksmessig –  kommer fra Elfenbenskysten, med utbredt barnearbeid involvert.

Noen var raskt ute i media og krevde at rettferdighet måtte også komme til Elfenbenskysten – og det kan man jo ikke være i mot.  Rettferdighet, altså. Men det spørs  om fairtrade-kakao er svaret på det kravet.

Det er bare å si det som det er  Jeg har lenge vært erklært skeptiker til Fair Trade, og jeg er jamen ikke sikker på fairtrade, heller. For de som lever i villfarelse – og det har jeg oppdaget er de aller fleste – så er altså Fair Trade og fairtrade to forskjellige ting.

Veldig kort fortalt er Fairtrade i ett ord en merkevareordning der PRODUKTET er rettferdig, mens Fair Trade i to ord er benevnelse på selve handelsvirksomheten, det vil si at HANDLINGENE til mennesker, organisasjoner og bedrifter , er rettferdige. Ettordsvarianten er forbeholdt jordbruksprodukter med ekstern sertifisering og da er det også et merke involvert, mens Fair Trade i to ord opererer med selv-sertifisering, dvs det holder at jeg erklærer meg som tilhenger av Fair Trade, så kan jeg bruke det navnet. Ikke rart det blir forvirring.

Prinisppene for den sertifiserte varianten er jo så bra – produsentene får garanterte minimumspriser  og ekstra betaling til  felles sosiale formal, det vektlegges demokratiske rettigheter for arbeidsstokken og miljøvennlig produksjon, Blant annet. Men kritikere hevder på sin side at fairtrade ikke når de fattigste, men tvert i mot gjør de fattigste fattigere, og at ordningen tvinger produsentene til ensidig og på sikt ikke bærekraftig landbruksproduksjon.

I utgangspunktet dreier min skepsis mot Fair Trade og  fairtrade seg om selve navnet. Rettferdig. For mye kan sies om handel med fattige småskalaprodusenter, og mye er bra og blir stadig bedre, men spesielt rettferdig er det ikke. Handel mellom en rik kunde og en fattig produsent kan aldri bli rettferdig i ordets egentlige betydning. For verden er ikke rettferdig, livet er ikke rettferdig – og det vet vi. Og minst rettferdig er livet for fattigfolk. Også det vet vi. Men av en eller annen grunn har vi altså funnet ut at visse typer av kommersielle samhandlinger med fattige produsenter i sør, best beskrives som rettferdig. Er det navnet valgt for å tilfredsstille produsenten i sør, eller kunden i nord?

Når du kaller noe for rettferdig, så blir automatisk motsatsen urettferdig. Som butikkselger av afrikanske varer vet jeg mye om det. Jeg får mange spørsmål om Fairtrade og Fair Trade – i en salig blanding – er det jeg, eller produktene, eller produsentene, som bør være rettferdige? – ikke godt å si, antakelig alle  – men folk spør.  Når jeg da svarer at jeg hverken selger Fairtrade-produkter, eller kaller handelen for fair trade, så blir folk veldig usikre. Men er det urettferdig, da? spør de.

Men hvorfor er du så opptatt av rettferdighet når det gjelder afrikanske varer?, spør jeg tilbake.

Nei, jeg vil jo gjerne vite at alt er i orden hos de jeg kjøper produktene fra, at de får skikkelig betalt og sånt, er som oftest svaret da.

Og det er denne tankegangen knyttet til Fairtrade – i både ett og to ord – ideologiske kritikere i det sørlige Afrika trekker fram. At denne rettferdige handelen, når alt kommer til alt, ikke er noe annet enn nok et forsøk fra oss i Vesten på å skulle kontrollere Afrika. Vi stoler ikke på dem, men vi vil dem så vel. Så for at vi skal kjøpe deres varer, så må de gjennom en godhetstest hos oss. Og er du rettferdig, så slipper du igjennom til det ypperste vi har i vår vestlige verden – Den Bevisste Forbruker – og da kan du tjene mer penger, og til og med forsørge din familie og sende barna på skole. Det minner om passlovene under apartheid-tida, sier de.

Mange tusen nordmenn er fans av rettferdig handel på  Facebook. Og det er sikkert skikkelig urettferdig å blande passlover opp i Fair Trade. I hvertfall for de tusenvis av norske fans.

Om Fairtrade og Fair Trade og rettferdighet.

Det er bare å si det som det er: Jeg har lenge vært erklært skeptiker til Fair Trade, og nå er jeg blitt erklært skeptiker til også Fairtrade. For de som lever i den villfarelse – og det har jeg oppdaget er de aller fleste nordmenn – så er altså Fair Trade og Fairtrade to forskjellige ting.

Veldig kort fortalt er Fairtrade i ett ord en merkevareordning der PRODUKTET er rettferdig, mens Fair Trade i to ord er en benevnelse på selve handelsvirksomheten som utføres, det vil si at MENNESKER og ORGANISASJONER/ BEDRIFTER involvert i handelskjeden er rettferdige. Ettordsvarianten – dvs. Fairtrade – kan man kun bruke når produktet er eksternt sertifisert – og da får produktet et merke – nemlig dette
– og det er organisasjonen Fairtrade Norge som forvalter denne merkevaren i Norge.

Fair Trade i to ord opererer med selv-sertifisering, dvs det holder at jeg erklærer meg som tilhenger av Fair Trade, så kan jeg bruke det navnet. Og dersom jeg kan avse en del euro i året så kan jeg også melde med inn i World Fair Trade Organization  – og da kan jeg få bruke dette symbolet

,

så sant jeg har bevist at jeg oppfyller visse krav til etisk standard. For ordens skyld, WFTO har egentlig fått ny logo – men den klarte jeg ikke å få lastet ned – mulig det har noe å gjøre med at de skal bli strengere på hvem som får bruke logoen deres.

Men uansett, selve ordene – Fair Trade og Fairtrade – kan brukes av alle, de er ikke varemerkebeskyttet.

Begge deler, både ett- og toordsvarianten, med og uten logo, er til syvende og sist ikke noe annet enn en markedsføringsstrategi overfor oss vestlige forbrukere med dårlig samvittighet. Ved siden av alt du kan kjøpe av rettferdige bananer og roser og kaffe og te og sukker og vin og kjeks og ris, så kan du også få kjøpt rettferdig musikk og rettferdige lydeffekter, du kan drikke deg full på rettferdig brennevin, for ikke å snakke om rettferdige kondomer, laget av rettferdig lateks. Det er gripende lesning på nettet om folk som endelig føler at de kan ha sex med god samvittighet. Og noen produkter er delvis rettferdige, for eksempel en viss type sjokolade, der selve kakoen er rettferdig, men ikke melken – dvs kua. Og noen klesplagg består for eksempel av 6 prosent rettferdighet, i form av rettferdig bomull. Nå er jo alle disse eksemplene ovenfor en salig blanding av ettordsbegrepet og toordsbegrepet, med og uten symboler og merker – og det er helt sikkert ikke rettferdig av meg å blande sammen dette og bidra til enda mer forvirring blant allerede forvirrede forbrukere. (I folkeopplysningens ånd skrev jeg  i 2008 et lengre innlegg her på Craftprat om Fairtrade og Fair Trade og forskjellen på de to: Lynkurs i Fairtrade og Fair Trade )

En journalist ringte meg for noen uker siden og ville snakke om hvorfor  jeg var skeptisk til Fairtrade – i ett ord, altså. Nå er det altså Fair Trade jeg i utgangspunktet er mest skeptisk til, men journalisten hadde heller ikke fått med seg denne forskjellen. Fair Trade har jeg vært opptatt av ettersom det toucher veldig mye inn på det jeg driver med til daglig – handel med afrikanske småskalaprodusenter av håndverk – så jeg har en del erfaring å bringe til torgs på området. Mens Fairtrade dreier seg om  handel med jordbruksvarer, som jeg altså ikke driver med – og således har mer utenforstående betraktninger om – og etterhvert skepsis til.

Min hovedkritikk mot Fair Trade – som også gjelder Fairtrade – har i utgangspunktet vært av ideologisk karakter – at hele benevnelsen er laget først og fremst for at vi i Vesten skal føle oss bedre, og at det innebærer en farlig forenkling av  hva fattigdomsbekjempelse er og en opprettholdelse av myter om afrikanere og Afrika – som til syvende og sist vil virke mot sin opprinnelige hensikt, selv om den er aldri så edel. Jeg skriver om det ideologiske nå i dag, og kommer tilbake til andre aspekter i et annet blogg-innlegg.

Min første innvending går på selve navnet. Rettferdig. Fair Trade-begrepet oppstod i NGO-kretser – blant frivillige organisasjoner som har til kjennemerke at de mobiliserer folk og medlemmer for de gode og store ideer og slagord.  Min teori er at dersom handelsstanden selv hadde funnet på begrepet «rettferdig handel», så hadde det aldri fått gjennomslag – fordi man vet at man må forholde seg til markedsføringslover og krav om ikke å føre forbrukerne bak lyset. For mye kan sies om handel med  fattige småskalaprodusenter, og mye er bra og blir stadig bedre, men spesielt rettferdig er det ikke.  Jeg har til gode å møte en eneste håndverksprodusent i Afrika som mener at hans eller hennes handelsmuligheter med vesten er rettferdige. Handel mellom en rik kunde og en fattig produsent kan aldri bli rettferdig i ordets egentlige betydning. For verden er ikke rettferdig, livet er ikke rettferdig – og det vet vi. Og minst rettferdig er livet for fattigfolk. Også det vet vi. Men av en eller annen grunn har vi altså funnet ut at visse typer av kommersielle samhandlinger med fattige produsenter i sør, best beskrives som rettferdig.

Men nå kan man jo si at det er selve ønsket om rettferdighet som er det viktige her, og at denne handelsvirksomheten er mer rettferdig enn annen handel. Men det farlige med slik store mobiliserende løfter og slagord er at det fort blir en selvoppfyllende profeti. Når bare mange nok tror på og støtter rettferdig handel, så blir  handelen vi støtter rettferdig.

Nå har noen forsøkt seg på å si at Fair heller kanskje skal oversettes med «real» – men leser du for eksempel på Fair Trade Norge sine hjemmesider, så ser du at de bruker ordet «rettferdig» ganske så konsekvent.

Min andre hovedinnvending mot Fairtrade og Fair Trade er forenklingen og inndelingen av afrikanere i de snille og de slemme. For når du kaller noe for rettferdig, så blir automatisk motsatsen urettferdig. Som butikkselger med afrikanske varer vet jeg mye om det. Hos Isandi får vi mange spørsmål om Fairtrade og Fair Trade – i en salig blanding – er det vi, eller produktene, eller produsentene, som bør være rettferdige – ikke godt å si, antakelig alle  – men folk spør.  Når vi da svarer at vi hverken selger Fairtrade-produkter, eller kaller handelen for fair trade, så blir folk veldig usikre. Men er det urettferdig, da? spør de, vantro.

Men hvorfor er du så opptatt av rettferdighet når det gjelder afrikanske varer?, spør vi da tilbake.

Nei, vi vil jo gjerne vite at alt er i orden hos de vi kjøper produktene fra, er som oftest svaret da.

Og det er dette svaret ideologiske kritikere av Fair Trade i det sørlige Afrika trekker fram som hovedargumentet mot hele påfunnet. At Fair Trade, når alt kommer til alt, ikke er noe annet enn nok et forsøk fra oss i Vesten på å skulle kontrollere Afrika. For at vi skal kjøpe deres varer, så må de gjennom en godhetstest hos oss – og gjerne få et stempel eller et merke, for vi vil dem så vel. Er du rettferdig, så slipper du igjennom til det ypperste vi har i vår vestlige verden – den bevisste forbruker – og da kan du tjene mer penger. Det minner om passlovene under apartheid-tida, sier de.

Opprøret  i Sharpeville mot nettopp passlovene markerer 50 år i dag. Og 5.000 nordmenn er fans av rettferdig handel på Facebook. Og det er skikkelig urettferdig å blande minner om ubehagelige passlover med Fair Trade. I hvertfall for de 5.000 nordmennene.