Stikkordarkiv: Fellesrådet for Afrika/SAIH

«har bodd i Afrika»-argumentet

En liten digresjon på en onsdag formiddag, mens jeg egentlig skriver en bloggpost om en fæl video. Jeg hadde besøk av en gammel venn fra Norge for et par uker siden, og vi kom inn på ideologiske spørsmål vi var opptatt av i unge år – og som fortsatt er gyldige: Hva betyr det i praksis å gi unge folk tro på seg selv, og tro på seg selv som del av et fellesskap? Vi var begge engasjert i TenSing-bevegelsen på den tida – (for deg som tror at Ten Sing og TenSing-bevegelsen er det samme, så tar du grundig feil), og vi mente den gang som nå at dette med å si til folk at de er mye verdt må omsettes i praksis for at det skal ha noe som helst mening og legitimitet.

Det var ideologiske barske tak på den tida, og jeg var som leder for rørsla i stadig intens debatt med  «the establishment» – lederne i Norges KFUK-KFUM.  Det var debatter jeg ofte opplevde som håpløse. Og noe av det mest håpløse jeg visste om var når mine meningsmotstandere slo i bordet med sitt kronargument for å bevise at jeg tok feil: For det første var de teologer og ergo forsto seg på Gud og Guds vilje, dernest var de tenåringsforeldre, og ergo forsto de seg på tenåringer og tenåringers beste. Jeg tror de oppfattet seg selv gjennom dette å besitte en uslåelig kombinasjon av dypere livsforståelse – og derfor også LØSNINGEN.  De hadde utdannelsen som talte, og de hadde personlig nærhet til målgruppa. Noe nærmere SANNHETEN var det nesten umulig å komme når det gjaldt hvordan en kristen organisasjon skulle behandle unge mennesker.

Hadde bare ting vært så enkle, tenkte jeg. Som verken var teolog eller hadde tenåringsbarn.

Og dette snakket vi altså om for et par uker siden, min venn og jeg.

I går møtte jeg sannelig samme type argumentasjon igjen.

Jeg hadde med meg en norsk journalist til Khayelitsha, for å være guide til en lokal bedrift som jeg tror kunne egne seg som en brukbar vinkling på temaet som journalisten skal skrive om. (sosialt entreprenørskap)

Og så snakket vi litt om ditt og datt på vei ut til Khayelitsha, blant annet om journalist-dekningen av fotball-VM. Min medpassasjer i bilen nevnte i den forbindelse hvor håpløst hun synes Dagbladets journalister og deres ballbinge-prosjekt i Soweto var. (du husker kanskje den saken? DB-journalistene ble personlig engasjert i å ville gjøre noe for barn og ungdom i Soweto, og satte i gang med å samle inn penger til en ballbinge. Dessuten rapporterte de i vei om sine møter med Sør-Afrika, nokså ufiltrert og naivt. Akkurat sistnevnte mistenker jeg DB-journalistene å gjøre med vilje. )

Jeg var ikke enig med gårsdagens bilpassasjer – jeg mener at de som virkelig tabbet seg ut i forbindelse med fotball-VM generelt og DB-saken spesielt var Fellesrådet for Afrika og deres VM-bloggprosjekt. Mest fordi de var så sinte, og veldig engstelige for at noen lettvinte sportsjournalister skulle ta fra dem Afrika. Følgelig angrep de DB-journalistene ved å bruke all sin Afrika-kunnskap – og det var jo ikke småtteri. Men det var ikke lurt.

Og alt mens Afrika fortsatte med sitt. (Det er rart med det, Afrika har tendens til å fortsette med sitt)

Men journalisten innvendte at noen av folka tilknyttet Fellesrådet hadde mer cred for meningene sine enn DB-journalistene, fordi de hadde jo vokst opp i Afrika.

Jada, svarte jeg. Det har Hanne Habintu Hærland også. Og Hilde Frafjord Johnsen. Og statssekretær i UD Gry Larsen. Blant annet.

Og felles for dem alle er at de bruker dette som en forklaring for at nettopp de skjønner mer enn de fleste når det gjelder Afrika og verden for øvrig, at de er oppvokst i Afrika,i det minste tilbrakt noen måneder der, som Gry Larsen har, og at dette bruker de aktivt i sine profesjonelle jobber. Altså en kombinasjon av personlig livserfaring og yrkesvalg som gjør at de mener at besitter mer sannhet enn andre.

Og det forløsende argumentet er: «Jeg har bodd i Afrika».

Og andre kommer trekkende med at de har studert i Afrika. For ikke å snakke om kommentarene på nettavisene, som titt og ofte begynner med «jeg har selv bodd flere år i utlandet…..» eller denne: «Jeg ferierte i fjor i Afrika og så med egne øyne…..»

Og felles for dem alle?

Barn av ikke-afrikanske foreldre. Innvandrere, med andre ord. (Midlertidige, vel å merke.)

Det er jo som om vi skulle tro på en kongolesisk innvandrer med hensyn til forklaring på hvordan Norge er. Eller tiltro en utenlandsk student som har studert ved universitetet i Oslo et semester eller to eller tre, at han eller hun forstår bedre enn andre hvordan Norge burde løse sin problemer.

Og det gjør vi jo ikke, eller?

Og – hvis nå dette med «har bodd i Afrika»-argumentet er gyldig, hvorfor lytter vi ikke mer til afrikanerne som nå er bosatt i Norge med hensyn til hva som er løsningen for Afrika?

God stemning og den afrikanske ekstase

Da jeg startet Isandi for en del år siden  – som altså selger håndverksprodukter fra det sørlige Afrika – så dukket det opp en reaksjon blant en del Afrika-kjennere som jeg ikke hadde forventet. De følte seg tydeligvis litt truet over at «deres» Afrika skulle være tilgjengelig for hvermannsen i Norge, og etter kommentarene å dømme var det sånn at de nærmest ønsket at Isandi ikke skulle lykkes, at vi ikke skulle klare å selge disse tingene. Selv om de kom fra deres – og mitt – elskede Afrika. Og jeg har brukt adskillig energi opp gjennom årene på å høre på folk som kan fortelle meg at visstnok selger Isandi fine ting, men selv har de mye finere ting fra Afrika. Som de dessuten har kjøpt mye billigere. I Afrika.

Når du driver med handel, så har kunden alltid rett. Så trikset for å dem til å slappe av, er simpelthen å være helt enig med dem: Ja, det er strålende at du vet om finere ting enn hva Isandi har, og så veldig hyggelig at de fineste tingene er hos deg selv, og enda bedre at du kjøpte dem billig  i Afrika og slapp å legge igjen penger hos Isandi og betale moms til den norske stat. Neida, jeg vet at du bidrar nok som det er gjennom ditt ektefølte og ærlige engasjement for Afrika, og at dette med trade not aid får gjelde noen andre enn deg. Jada, jeg vet at du jobber med alvorlige problemer i Afrika. Neida, de problemene kan ikke løses gjennom kjøp av afrikanske gardiner.

Min dyrekjøpte erfaring er: La aldri noen føle at du tar Afrika fra dem.  For da blir det dårlig stemning. Og med dårlig stemning blir det lite handel – og da hjelper det jo ikke at du har verdens fineste Afrika-varer å selge.

For – gjør det egentlig så mye at folk får føle at de kan beholde sitt Afrika? Uansett er det ingen av oss som sitter på sannheten og den fulle oversikten over Afrika. Og noen ganger var – og er – det jo til og med sånn at de som følte for å kommentere Isandis vareutvalg faktisk visste om finere ting enn det jeg hadde klart å oppspore.

Så etterhvert er jeg blitt litt avslappet på det der. Og alt blir så mye hyggeligere når skuldrene kan være litt senket.

I forbindelse med fotball-VM så er det opprettet en blogg i regi av Fellesrådet for Afrika/SAIH (Studentene og Akademikernes Internasjonale Hjelpeorganisasjon). Den leser du her. Ambisjonen for bloggen er det ikke noe i veien med – her er hva den tar mål av seg å være:

VI VIL med dette bidra til en så bra dekning som mulig av det første verdensmesterskapet til å bli spilt på det afrikanske kontinentet. Med bra mener vi ikke nødvendigvis positiv, men kunnskapsrik, kritisk, nyansert og i henhold til de samme kvalitetskriteriene som skal gjelde for journalistikk overalt, i verden som i resten av Norge.

DERFOR TILBYR Fellesrådet og SAIH gjennom denne portalen med kildetips og råd for journalister som skal dekke fotball-vm, samt bakgrunnsstoff om mesterskapet, vertsnasjonen og andre tema vi mener er relevante. Dessuten vil vi bruke denne bloggen til å diskutere hva som er bra og dårlig journalistikk, hvordan fotball-vm dekkes og hva det betyr.

På nettsiden er det listet opp en del kilder, som antakelig er ment for journalister som skal skrive om fotball-VM. Jeg vet ikke om disse kildene blir brukt så mye, noe sier meg at de blir i allefall brukt mindre enn forventet  – for det virker rett og slett som om Fellesrådet/SAIH er litt såra og skuffa. Folk bruker andre kilder enn det de har funnet fram, og er opptatt av andre saker – kjøper andre Afrika-varer, rett og slett. I Afrika. Så noen er i ferd med å ta Afrika fra dem.

Bloggen begynte som en slags kildebank, men er nå gått over til å være overvåkning, som er ordlyden Maren Sæbø –  redaktøren for bladet Verdensmagasinet X , utgitt av blant annet nettopp Fellesrådet/SAIH – bruker i sitt velformulerte angrep på Dagbladets VM-bloggende gladgutter – » Sportsjournalister på bistandssafari«. Den eneste norske avis som har fått godkjent fra VM-bloggen  så langt, er Vårt Land. Vårt Land er som kjent mer enn gjennomsnittlig opptatt av Afrika, så dette er kanskje ikke noen bombe. Og både Vårt Land, Verdensmagasinet X og VM-bloggen rekrutterer vel strengt tatt lesere fra samme bistandsinteresserte miljø. Så det er vel kanskje av begrenset interesse for oss andre med sånne intern-karakterer?

Men tilbake til Dagbladets blogg og avisas VM-dekning. Jeg skal ikke mene så mye om verken kaffekopp som innsamlingsaksjon eller ballbinger her og nå – bortsett fra at Afrikas problemer skyldes i hvertfall ikke at det er for mange ballbinger for unger. Samtidig som det heller ikke er løsningen. Men jeg tror at prosjektgruppa for Fellesrådet/SAIHs VM-blogg må ha glemt at de tilhører en veldig liten del av Norges befolkning: De som forholder seg til Afrika gjennom rapporter og forskning og workshops. Ikke noe galt med det – men jeg tror at for de fleste oss såkalte «vanlige» nordmenn som både hører om og kommer til Afrika, så er møtet først og fremst visuelt og sanselig. Også for journalister. Selvfølgelig også for journalister.

Jeg skulle for noen år siden være innleder i  Studentersamfundet i Trondheim. Tema var «Et annerledes Afrika» dvs. «annerledes» i betydningen «positiv». Sammen med meg var en annen innleder, som skulle snakke om «Den afrikanske ekstase», som han hadde studert, jeg tror det nærmest var på doktorgradsnivå. Så det var ikke mangel på kompetanse. Men mens vi stod der og tørrtente litt, så oppdaget jeg at karen hadde manus. Og jeg tenkte med meg selv: Man kan jo ikke snakke om den afrikanske ekstase med manus. Dette må jo gå galt.

Og det gikk galt. Og jeg scoret flere poeng enn jeg strengt tatt fortjente, bare fordi jeg skjønte bedre at «Et annerledes Afrika» formidles mer troverdig på alle andre måter enn via et ferdig manus.

Det er en slag ekstase, på godt og ondt, i Sør-Afrika for tida – men jeg finner ingen kilder på VM-bloggen, som visstnok er del av «Norges beste Afrika-portal»,  som formidler dette. Jeg tenker ikke her på kilder i form av forskningrapporter og annet «kvalitetssikret» materiale, men kilder som viser det folkelige – og noen ganger fullstendig politisk ukorrekte Sør-Afrika. Hvor er kulturlinkene, humorlinkene, såpeserie-linkene, motelinkene, kjendislinkene – og hvorfor i all verden har ikke VM-bloggen tipset om Die Antwoord? Og hva med litt bilder, rett og slett?

Etter å ha sjekket kildene på http://www.vm.afrika.no – der  man framhever særlig forskningsrapporten «Player and Referee – Conflicting Interests and the 2010 FIFA World Cup», utgitt av Institute for Security Studies,  med sideantall 236 –  skjønner jeg  veldig godt journalister som finner det mer artig og spennende å referere til samtaler med gartnere, hushjelper og sjåfører. Kjære forvaltere av Norges beste Afrika-portal, hadde dere virkelig trodd noe annet? (Og dessuten – ingen steder i verden er gartnere, hushjelper og sjåfører mer artig og lærerikt å snakke med enn i Sør-Afrika. Og min erfaring er at det er altfor FÅ nordmenn på besøk i Sør-Afrika som snakker med gartnere, hushjelper og sjåfører)

Nevnte VM-blogg overvåker også min lille ubetydelige blogg – og jamen ble de ikke litt sinte på meg også – fordi jeg skrev at vuvuzelaenes folkelige engasjement ikke var funnet relevant når man skulle oppsummere den norske debatten rundt «nye bilder av Afrika» («nye» i betydningen «positive «). Du leser om dette her (For øvrig – greitt å få med seg: I norske debatter der ord som  «annerledes» og «nye» kombineres med ordet Afrika, så betyr disse ordene  alltid «positiv».)

Og etterpå har de overvåket meg videre – blant annet har de hørt (eller lest) morgenkåseriet mitt om Afrikas stemme – og jeg tror også de leser dette jeg skriver nå.

Så da vil jeg benytte anledning å si til dere som er involvert i Fellesrådets/SAIHs VM-blogg:

Slapp av. Senk skuldrene. Det er ikke så farlig. Vi tar ikke Afrika fra dere. Vi synes dere er ok. Vi synes det er bra at dere står på, og vi innser at dere må overvåke oss som bruker andre kilder enn dere.

Så derfor et godt råd fra en som har prøvd å selge Afrika i en del år: Pass litt på stemningen. Ellers så får dere ikke solgt en eneste vare.

Og et annet råd: Våg å slippe manus.

Da gjenstår vel bare et aldri så lite bilde. Tror jeg velger en protea-blomst, som igjen er en fynbos, botanisk familie som kun finnes i Cape-provinsen. Og blomstrer nå for tida, på trær og busker. Veldig, veldig pen.

________________________________________________________