Flerkoneriet til Sør-Afrikas president Jacob Zuma har fått noen presseoppslag her i Norge i det siste. Siste ute var Dagbladet som skriver om hvor mye alle konene og barna koster sørafrikanske skattebetalere – og det er ca. 12 millioner kroner. Nå koster for eksempel det monogame norske kongehus en god del mer, Kronprinsparet  alene belaster det norske statsbudsjettet med  23 millioner kroner i 2010 – så man kan jo ikke trekke den slutning at monogami vinner over polygami i økonomisk forstand. Selv om det antakelig var hensikten med artikkelen – å vise at flerkoneriet til Zuma umulig kan være til nasjonens beste.

Egentlig er det underlig at det i det hele tatt er en sak for utenlandsk vestlig presse, dette her – hva flerkoneriet koster Sør-Afrika, så lenge man selv er del av et system som forsvarer og bevarer styreformer som monarki, som man jo absolutt må si også «koster skattebetalerne dyrt» – som er ordlyden Dagbladet bruker i artikkelen om Zuma.

Og sørafrikanske kommentatorer, svarte som hvite, Zuma-kritikere som -tilhengere, vil nettopp framheve det – Vestens utrolige arroganse overfor samfunnsordninger som er annerledes enn hvordan vi selv har ordnet oss. Igjen er vi tilbake til debatten om Vestens manglende forståelse for at det ikke er alle menneskers drøm her på kloden å bli og leve som oss.

Vi er rett og slett ikke et almenngyldig referansepunkt.

Og det er i den konteksten mye av Afrikas homofobi også må forståes. For leser og hører man argumentasjonen til de som forsvarer homofobe lover som mange afrikanske land allerede har, eller planlegger å innføre, så framhever alle følgende:

1. Homofil livsstil er rotfestet i gresk kultur, som har formet mye av europeisk kultur, men ikke afrikansk.

2. Afrika har aldri pådyttet afrikansk sedvane og kultur til Vesten og forlanger ikke at europeiske land skal tillate flerkoneri, for eksempel. Så hvorfor må Vesten fortsette å gjøre nettopp dette – pådytte vestlig kultur og late som om det er almenngyldig og det beste for alle mennesker?

Nå er det jo mye å si om denne argumentasjonen, men det er nyttig uansett å lese hvordan forsvarere av homofobe lover begrunner sine synspunkter. En slik artikkel finner du her: Nothing African about homosexuality: African culture has no place … – hentet fra New Africans februar-utgave. I samme utgave omtales også Malawis rettsforfølging av to homofile menn pga deres planer om å inngå partnerskap – som i følge norske medier fikk Erik Solheim til å ta opp spørsmålet om homofili-lovene med Malawis lederskap da han var der på besøk nylig – og som i sin tur gjorde de malawiske lederne svært opprørte: At norsk bistand til landet ble knyttet til dette spørsmålet.

I Uganda er det flertall i parlamentet for innføring av syv års fengsel for homofil praksis, og dødsstraff for det som omtales som «aggravated homosexuality» – som defineres som «homofil sex som involverer en mindreårig eller en handicapped person, der gjerningsmannen er hiv-positiv». Lovforslaget har ført til massive internasjonale protester, der Vesten truer med kutt i bistand, dersom loven blir vedtatt. President Museveni er jo flink til å balansere mellom nasjonale interne forhold og spenninger og det å holde vestlige donors i godt humør, og det spekuleres i om han kommer til å nedlegge veto mot loven – ettersom han sier at en slik lov vil få utenrikspolitiske konsekvenser, som vil skade Ugandas internasjonale interesser.  Nå er jo ikke Uganda noe demokrati i vår vestlige forståelse, men hadde det vært demokrati, så hadde loven med 100% sikkerthet blitt vedtatt i det ugandiske parlament. Men heldigvis har Uganda en diktator som lytter til signalene fra Vesten.

Og da er vi tilbake til dilemmaet – og nettopp det kritikerne kaller Vestens arroganse: Når alt kommer til alt, er ikke noe hellig for Vesten – det eneste vi er opptatt av, er at alle skal bli som oss. Demokrati er bra når det passer oss, og for tiden er vi opptatt av homofiles rettigheter i Vesten. Da må også Afrika være opptatt av det – og derfor sniker vi det inn i våre programmer og våre vilkår for samarbeid og hjelp til Afrika.

Men hva sier afrikanske homofile selv? Vel, de sier ikke så mye. I allefall ikke høyt – konsekvensene for å være modig kan være fatale. Og det er den andre siden av dilemmaet. For kan det kalles arroganse å kjempe for at mennesker skal få leve sine liv som hele mennesker – uansett hvor i verden de bor?

Jeg spurte en afrikansk venn om dette. Han svarte at arrogansen består ikke i  at jeg som vestlig forsvarer homofiles – for meg – universelle rettigheter. Men at arrogansen er knyttet til at vi pålegger Afrika samme tempo i og agenda for  samfunnsutviklingen som vi har. Afrika gis aldri en sjanse til selv å finne ut av egne moralske spørsmål og utfordringer.  Ta eksempelet med artikkelen som det henvises til overfor – argumentasjonen der kan bare imøtegåes av folk som er like så lærde i afrikansk kultur som artikkelforfatteren. Det er høyst sannsynlig at de personene som kan ta den debatten selv har røtter i det afrikanske kontinentet – og ikke i Vesten. Å ikke ta høyde for det i vår iver etter å utvikle Afrika, er antakelig vår største arroganse.