Det er en interessant sak i dag på dn.no under overskriften «Millardflopp på kvinner» om Innovasjon Norges angivelige mislykkede satsning på kvinnelige gründere. Statistikken som underbygger den konklusjonen er at prosentandelen av kvinner som står for nyetableringer har gått ned fra 32,6 i 2007 til 26,8% i 2009, tross altså betydelige midler til nettopp å skulle oppnå det motsatte. Regjeringens mål er 40% innen 2013, og det virker ikke oppnåelig.

Fra IN sin side sier man at dette skyldes holdninger og at rollemodellene er så få, foreløpig, mens det fra forskerhold sies at det skyldes at kvinner er opptatt av andre ting enn den tradisjonelle definisjonen på nyskaping. Hadde helsetjenester, f.eks., vært mer privatdrevet enn hva tilfellet er i Norge, så hadde man sett en mye høyere andel av kvinnelige gründere. Tja, mon det. Hvis den tankegangen skulle holde vann, så burde det for eksempel være langt flere kvinnelige gründere av private barnehager, enn mannlige. Det er det vel ikke?

Men det er jo selvfølgelig et poeng med å innrette kartet etter terrenget – samtidig som det er politikkens oppgave også å endre selve terrenget.  Og det er vel midt i mellom de to tilnærmingene Innovasjon Norge antakelig skal og må operere.

Mulig IN driver med veldig mye fornuftig og får til en hel del – også på kvinnefronten. Men innemellom kan man jo lure. Veldig. Innovasjon Norge har kontor i Sør-Afrika, i Johannesburg. Der sitter de i tårnet, dvs. i Sandton Tower, og forvalter blant annet Norads penger som skal gå til næringslivssamarbeid mellom Norge og Sør-Afrika (ja, egentlig hele Afrika.) MatchMaking-programmet kalles det.

Og der i tårnet sitter de altså og tenker ut saker og ting, går jeg ut ifra. En dag i 2008 tror jeg de må ha sittet og snakket sammen i tårnet sitt,  omtrent som følger:

– Du, nå har jeg lest denne strategien til Norad og regjeringen om at det skal satses på kvinner i næringslivssamarbeidet med Afrika. Statistikkene våre ser jo veldig dårlige ut, så vi må finne på noe.

– Ja, og samtidig må vi jo også satse på handel, det står det også at vi skal gjøre.

– Ja, helt enig. Vi må jo sørge for at vi får fortsatt penger fra Norad. Jeg foreslår at vi slår i sammen både handel og kvinner, så blir det bra på begge statistikker.

– Ja, men så god ide, du!

– Men hva skal vi satse på??

– hm

tenke, tenke, tenke – mens man kikker ut fra tårnet og ser ned på de eksklusive butikkene på Mandela Square i Sandton, der bemidlede sørafrikanske kvinner går rundt med shopping-posene sine.

–  Jeg har det! Kosmetikk! Det liker alle kvinner!

–  Genialt – hvor tar du det fra?

– Nei, du vet jo at vi er innovative – det ligger i navnet, og det forplikter!

Og resultatet av disse innovative minutter i tårnet var at  høsten 2008 kom 8 sør-afrikanske kvinner involvert i velværebransjen i Sør-Afrika til Norge med det mål å etablere handelssamarbeid med Norge.

Og siden har ingen hørt noe mer om hva som kom ut av dette. (Jeg har drevet med iherdig googling og lesing på Norads og Innovasjon Norges nettsider i dag – og har ikke funnet noe.)

Mulig det hele ikke gikk helt for seg slik  jeg har beskrevet ovenfor. Mulig dette var del av en nøye uttenkt strategi, basert på et universelt regnestykke kvinner+kosmetikk=sant. Og mulig Norad synes dette var en glimrende ide og helt i tråd med deres likestillingssatsning i bistanden.

Men i Sør-Afrika har jeg ikke møtt så veldig mange som syntes dette var like glimrende. «Vi har jo mye mer spenstige kvinnerettede programmer som også kunne inneholde handel, f.eks. «Women in Wines» – kvinnelige vingårdseiere.» Og en annen kommenterte: «Trodde Norge var litt opptatt av svart eierskap osv – det er jo klart at svarte kvinner som eier noe innen velværebransjen fokuserer på produkter for det største markedet hos oss, dvs. den delen av befolkningen som har farget hud. Det er jo ikke noe eksport-produkt, akkurat, for Norge.»

Og en tredje sa: «Men hvem i all verden fant på dette?»

Og det lurer jeg på også.