Denne siste uka har alt handlet om interiørmesser, som altså er bransjemesser, der butikker og andre utsalgssteder og miljøer for interiør gjør sine innkjøp for kommende sesong. Jeg har besøkt Formex i Stockholm, Maison&Objet i Paris, og Isandi har deltatt på Gave- og Interiørmessa på Lillestrøm. Man kan jo bli deprimert av mindre, for dette er på mange måter galskap satt i system. Det er så lett å sitte på Isandis låve å tenke at verden går framover og at forbrukerer flest er bevisste  – for får vi ikke stadig nye kunder  som er helt enig i at det fine med  våre produkter er at de er  langsomt produsert og skal langsomt forbrukes? Og hadde vi ikke en veldig bra salgsdag på lørdag (jada, det var jo salg, men allikevel), der samtlige kunder – kanskje bortsett fra to – kjøpte ting som de oppriktig ønsket seg eller andre?

Det er bare å ta seg en tur på de nevnte messene, så blir min fikse og optimistiske ide om at verden går framover, effektivt tatt livet av.  Det er jo altså så mange ting, og så mange like ting, og så mange identitetsløse ting, og de er alt annet enn langsomt produsert, og er overhodet ikke ment å vare lenge. Og alle disse tingene står utstilt på stander – hundrevis, ja tusenvis av stander. På Maison&Objet var det i år  mer enn 3.000 stander, det blir så mye at man ikke kan klare å ta det innover seg  – så la oss konsentrere oss om Gave- og Interiør på Lillestrøm – der var det 376 stander. Si at i snitt hadde hver stand på Lillestrøm minst 200 produkter, i Paris 300 –  tror ikke jeg overdriver, snarere tvert i mot. Da var det altså totalt over 75.000 produkter tilgjengelig på Lillestrøm-messen, Paris hadde da ca en million produkter. Og når du går der blant disse standene så spør du deg uvilkårlig: Er det dette som skal være kapitalismens velsignelse, frihet til å velge blant hhv 75.000 og 1.000.000 produkter, fordelt på relatvit sett nokså begrenset antall kvadratmetre?

Men la oss holde oss til Lillestrøm-messa. 75.000 er jo tross alt et tall det går an å ta innover seg. Og der er det i tillegg 75.000 billige produkter, det er det ikke alltid på Paris-messa. (Og deler av Parismessa kan vel til og med karakteriseres som ekte kulturmøtepunkt, mer enn en salgsmesse) Men altså når du går en kald snøfylt januar-søndag på Norges Varemesse og ser på disse 75.000  nips og naps og nups som utover våren skal multipliseres i hht til bestillinger og fylles i opp interiør- og gavebutikkene over hele Norge, så vet du at det er alltid noen som må ta regninga for at du og jeg kan kjøpe billig. For tida er det asiastiske barn og kvinner som gjør det. Tar regninga, altså. Strengt tatt tar de vel tipsen også for oss.

Den norske messa er i særklasse deprimerende. Ikke på grunn av at jeg synes den er kjedelig, som jeg jo absolutt mener at den er. Men fordi den gir deprimerende bekreftelse på hva man frykter er den norskeste trenden over alle trender – nemlig feminisert cocooning.  Interiør brukes som en slags kaoskontroll – «hvis jeg bare får enda hvitere og dypere sofa, og enda større og flere stearinlys i glasskolber, og dersom jeg kjøper enda litt flere ting som ser slitt og gammelt ut og helt uten farge, og planlegger at jeg til våren skal gå med høye gummistøvler og kjempestor tekopp og bake muffins og plante frø i små potter, hvis alt rundt meg har litt soft-filter, da blir livet slik de små skiltene jeg har hengende rundt omkring – «harmony» og «love».  Og fordi alt rundt meg er pastell, luftig og vakkert, så blir jeg også det.»

Og mens denne trenden er på hell i resten av Europa og har vært det lenge, så bare øker den i Norge. Noen burde forske på dette og sammenstilt det med øvrige trekk og tendenser i samfunnsutviklingen i Norge. Det er nettopp det de gjør på Tendence-utstillingene på Maison&Objet – tolker tidsånden. Disse utstillingene er helt fantastiske, og egentlig den eneste grunnen til at jeg drar til Paris på messe. Mer om det seinere.