Craftprat

om dette og hint – og særlig om Afrika

Stikkord: Isandi-historier

  • Frem fra glemselen – du får ikke kvalitet uten volumtrening

    Frem fra glemselen – du får ikke kvalitet uten volumtrening

    I 2015 ble Rietbron Handcraft del av Karoo Angels. Håndverksgruppa som sådann hadde eksistert i 7 år, igjen startet og opplært av Gardi og Hannelie, og med Isandi som aktiv handelspartner. Rietbron Craft holder altså til i landsbyen Rietbron, som er i utgangspunktet mye større enn Vondeling, men like isolert. Beliggenheten på den enorme øde Karoo-sletta er nærmest naturstridig.

    Rietbron Craft laget blant annet hjerter og engler i ståltråd, såkalte Engelinas. Fantastisk fine. Fortsatt er de nesten 1 meter høye englene noe av det fineste jeg tar fram hver jul.

    Men de slo ikke an på samme måte som Vondelings engler. Min teori er at de manglet antakelig den subtile melankolien som fantes i Vondelings fjærengler. For også Vondelings ståltråd-engler mistet marked idet fjærenglene så dagens lys. Og sånn er det fortsatt.

    Rietbron Handcraft var og er en bemerkelsesverdig håndverksgruppe. Når jeg forteller erfarne håndverkseksperter i det sørlige Afrika om Rietbron, om denne gruppa som helt selv har utviklet et samlebåndsprinsipp i produksjon, fordi de har funnet ut at det lønner seg, som helt selv har utviklet et slags velferdssystem seg i mellom, med betalt svangerskapspermisjon og lønn under sykdom, som helt selv har innført regler for arbeidstid og avspasering, som helt på egen hånd tar beslutninger om at de ikke vil ha pengestøtte fra myndighetene, fordi det tar vekk fokus fra jobb og betyr så mye unødvendig rapportering og merarbeid for dem, så måper alle ekspertene. Det er en modenhet, et samhold og en stolthet i den gruppa som ikke har sin like.

    Så det er klart – når det gjaldt Rietbron Handcraft så måtte man gå noen ekstra runder for å prøve å finne et produkt som kunne selge i bøtter og spann. Fordi de fortjente det. Og dessuten – vi som ikke lever av å lage engler for hånd, vi trenger allikevel håp, ikke sant? Så vi trenger sånne som Rietbron Handcraft.

    Samtidig hadde Vondeling altfor mange bestillinger. Så løsningen var åpenbar: Rietbron må lage engler, de også. Men vi visste at det var utfordringer knyttet til dette. Ikke i Rietbron. Men i Vondeling. For mange av Vondeling-håndverkerne hadde hele sin identitet knyttet til nettopp englene. Englene gjorde at de kunne gå med hevet hode når de var i Willowmore, englene hadde gitt dem inntekt, englene var nærmest deres signatur, særlig blant de som ikke kunne lese og skrive. Og dessuten hadde de jo vært på tv, de hadde vært i blader og aviser – og alt dette var på grunn av englene. De følte at de nå ble sett av omverdenen. På grunn av englene. Og de var livredde for at noen, eller noe, skulle ta fra dem denne nye identiteten. Løsningen måtte være at Rietbron lagde noen andre engler enn Vondeling – og derfor ble Baba-englene – de minste englene – skapt. Som et supplement, og ikke en konkurranse til Vondelings engler. Men også dette var vanskelig for Vondeling-håndverkerne.

    Hannelie og jeg utviklet en plan for Baba-englene og tidlig i 2015 dro vi til Rietbron og jobbet sammen med håndverkerne der. Fordi Rietbron allerede hadde lang håndverkserfaring, så tok opplæringen mye kortere tid enn i Vondeling – og i løpet av en uke var alt på plass. Jeg tok et bilde av de første Baba-englene, og sånn så de ut:

    Og så dro Hannelie hjem til Port Elizabeth og jeg dro hjem til Norge – klar for neste fase: Volum-produksjon. For var det én ting som vi hadde lært i løpet av årene med Vondeling-engler, så var det at én ting er at prototyper, laget i ro og mak og med umiddelbar tilbakemelding fra kunden (dvs meg), alltid blir nesten perfekte. Noe annet er det når det skal lages mange engler i høyere tempo for store bestillinger. Da kan det ofte gå utover kvaliteten. Er det godt sjekket at fjærkjolen sitter fast? Er det riktig lengde på fjærene, og er det for mye eller for lite fjær? Er det filthodene jevne og nokså like i størrelse og uten misfarging? Er det for få eller for mange perler på vingene? Er ståltråd-endene festet slik at de er usynlige? Er det riktig proporsjoner på vingene i forhold til fjærkjolen? Er perle-glorien riktig plassert? Er det sjekket at hengetråden er godt nok festet på enden? Har alle englene navnelapp?

    Alle disse kvalitetsmarkørene for en «perfekt» engel får man kun til dersom håndverkerne må lage mange. Og det må de øve seg på. Mengdetrening gir kvalitet. Men det var jo ikke mulig for Rietbron-håndverkerne å kunne sitte å øve seg på mengdetrening uten noen inntekt, så da ble løsningen at Isandi gav dem en stor ordre. 200 av hver av Baba-englene. Det ble 1200 engler, dersom jeg ikke husker feil. Ikke å anbefale, sånn reint bedriftsøkonomisk, det er klart.

    Jeg trodde vel den gangen at Baba-englene kom til å selge like godt som de større englene, men det gjorde de ikke. Det var først da Rietbron begynte med det som virkelig ble best-selleren over alle – Gardi-englene, de som hadde 3-dimensjonale heklede vinger – at inntekt og bestillinger ble sikret for gruppa.

    Men som alltid – når noe ikke har gått som planlagt – så har jeg lært at jeg må tenke: Og hva kan jeg lære av dette?

    Og hva lærte jeg? Jo, at dette med mengdetrening var riktig. For kvaliteten på englene var god. Så denne metoden måtte fortsette.

    Og så lærte jeg at det ikke er sånn at de rimeligste englene selger best. Det er andre faktorer enn pris som gjør om en engel blir en bestselger. Det handler om dette udefinerbare ‘noe’ som de større fjærenglene har. Englene blir ikke solgt først og fremst fordi de er søte, men fordi de er vakre.

    Og så lærte jeg å ta på alvor redselen Vondeling-håndverkerne hadde for at noen skulle frarøve dem deres identitet, ved at noen andre også skulle lage engler. Og det resulterte i fellesaktiviteter med de to gruppene – utflukter både her og både der – og ikke minst, All Crafters Meeting – ACM – det årlige årsmøtet i englefabrikken – der alle er samlet. Krever en god del logistikk, men det er uten tvil verdt det.

    Og på årets ACM skjedde en milepæl, 9 år etter at Vondeling-gruppa ble så opprørte over at Rietbron-håndverkerne også skulle lage engler. Nå satt Rietbron-håndverkerne og lærte bort deres store «hemmelighet» til Vondeling-gruppa – nemlig hvordan hekle de etterspurte 3D-vingene. For flere må rett og slett kunne lage dem, for disse er blitt selve signaturen til Karoo Angels.

    Og ingen var opprørte, og stemningen var god.

  • Frem fra glemselen – 600 engler som aldri var bestilt

    Frem fra glemselen – 600 engler som aldri var bestilt

    Da Englefabrikken startet opp – den gangen englene ble kalt Vondeling-engler fordi de ble laget i Vondeling-landsbyen – så var dette et prosjekt i regi av sosialdepartementet i Eastern Cape-provinsen, med det mål å gjøre noe med håpløsheten i den lille landsbyen. Dette var i 2006, og på den tida trodde sørafrikanske myndigheter på håndverks-kooperativer som en løsning på så mangt. Og derfor ble Vondeling Optel Craft startet. Og fordi Isandi også trodde at håndverks-kooperativer var en løsning på så mangt, så er resten historie, som man sier.

    De to-tre første årene ble Vondeling Optel Craft fulgt tett opp av Gardi og Hannelie, to konsulenter som var leid inn av sosialdepartmentet til å hjelpe gruppa med alt fra opplæring i selve håndverksteknikkene, utvikling av produkter, innkjøp av materialer og grunnleggende bedriftøkonomi. Ja alt, bortsett fra markedsføring – det ble sett på som «out of reach», tross alt snakker vi om en svært isolert og avsidesliggende landsby i et av Sør-Afrika minst befolkede områder, og der innbyggerne knapt kunne lese og skrive.

    Gardi og Hannelies engasjement inkluderte selvfølgelig mye kommunikasjon, men dette er mange år før mobiltelefon blant fattigfolk på landsbygda ble vanlig, slik det er i dag. Det fantes heller ikke noen mobilmast som dekket Vondeling. Men fasttelefon fantes, i form av en telefonkiosk i landsbyen.

    Da englene virkelig begynte å ta av, i form av at Isandi kjøpte inn i stort antall fordi nordmenn – og svensker! – elsket disse englene, så fikk Vondeling Optel Craft sin egen telefon av kommunen. Og denne var helt sentral i all kommunikasjon i lang tid. Ikke minst da konsulent-støtten til Vondeling stanset, og de skulle klare seg på egen hånd. Da betydde fasttelefonen alt. Hannelie fortsatte heldigvis som frivillig mentor, og hun var kontakten mellom Isandi og Vondeling Optel Craft. Uten henne hadde det ikke gått. For det hadde ikke hjulpet om jeg ringte til telefonen i Vondeling, for på dårlig linje fra Norge var engelsk enda vanskeligere å forstå. Jeg prøvde noen ganger – det gikk ikke noe særlig bra.

    Engle-bestillingene fra Norge fikk derfor denne logistikken: Jeg sendte epost til Hannelie med bestilling- Hannelie ringte Vondeling Optel Craft og leste opp bestillingen på telefonen på afrikaans – Vondeling-gruppa lagde englene – Farmeren som kjørte forbi Vondeling-landsbyen på vei til Willowmore for å foreta de månedlige innkjøpene tok med seg esker med de ferdige englene og leverte dem på bensinstasjonen – Samtidig ringte Vondeling-gruppa Hannelie for å fortelle at englene var ferdige og at de kom i så og så mange esker som veide og målte x og y – Hannelie sendte så epost til meg om at englene er ferdige og her er eske-målene, og nå kan du kan betale inn på Vondelings bankkonto i Willowmore – Jeg lagde så en «ordentlig» faktura, som kunne brukes til eksport, for i Vondeling var det ingen PC eller den slags, alt ble skrevet for hånd – Jeg sendte så epost til Isandis speditør i Cape Townom om at englene var ferdige og stod i esker på bensinstasjonen i Willowmore, vedlagt er eksport-faktura og her har du målene og vekten på eskene – På mystisk vis og med mange involvert kom engle-eskene til slutt til Cape Town og kunne så sendes til den andre siden av jorda.

    Og så – noen uker seinere ble englene pakket opp i Norge, og da hadde de ikke sett dagslys siden de noen uker eller måneder tidligere hadde blitt pakket ned i Vondeling. Det er jo et mirakel at det gikk så bra som det gjorde. Og det var virkelig mange gode krefter involvert.

    Men det gikk ikke alltid etter planen. En gang – jeg tror det var i 2009 – pakket vi opp en stor bestilling på 600 engler. I eskene var det 600 Levona-engler. Problemet var bare at vi hadde ikke bestilt Levona-engler, vi hadde bestilt mange andre engler. Og de 600 Levona-englene hadde heller ikke med kort – (dette var før navnelappenes inntog). De var bare pakket inn i en plastpose. Skikkelig krise, egentlig. «Hva har skjedd?» spurte jeg Hannelie i en epost. Det gikk noen dager – og så kom svaret: «Vondeling hadde mest lyst til å lage Levona, og de trodde ikke det gjorde noe, for du sier jo alltid at alle englene selger. Og når det gjelder innpakkingen så hadde de ikke flere kort».

    Så da satt vi der da, med 600 engler vi ikke hadde bestilt. Og uten de englene som vi hadde bestilt, og som forhandlere og kunder rundt omkring i landet ventet på. Det er i sånne situasjoner at man må tenke: «Og hva kan vi lære av dette?» For det er jo alltid noe å lære, som en klok person sa til meg i unge år: «Det er ikke nederlaget i seg selv som er interessant, men hva du lærer av det.».

    Så, hva lærte jeg?

    For det første – at engler kan brukes til så mangt: Når det er riktig mange av dem, så kan de for eksempel bli til en kjole :).

    Dernest, når man sier at alle engler selger, så må man ta konsekvensen av det man sier. Selv om jeg egentlig hadde sagt dette til dem for å skryte av den stadig bedre kvaliteten, og generelt for å være veldig positiv. Altså, vi kunne ikke sende de 600 ikke-bestilte englene tilbake. Isandi har jo aldri hatt mange penger, så å måtte betale for 600 engler man ikke hadde bestilt + frakt og fortolling – det merket bankkontoen. Så jeg begynte å være mer ærlig i mine tilbakemeldinger. Isandi hadde ikke råd til noe annet.

    Og dette med manglende kort skyldtes jo at det gikk under «markedsføring», og ikke som en del av produktet. Og markedsføring hadde håndverksgruppa ikke lært noe om. Så derfor – heretter ble innpakking og alt dets vesen del av produktet. En Vondeling-engel var ikke komplett før den var pakket inn på vakkert vis.

    Og den viktigste lærdommen: Det må bygges opp et eller annet i Willowmore, som kan fungere som lager, både for engler og materialer, som kan ta seg av kvalitetskontroll, som kan være bindeledd mellom Vondeling-håndverkerne og markedet.

    Og det var det som i 2013 ble til Karoo Angels.

  • Historier fra Penduka og Namibia

    Historier fra Penduka og Namibia

    Her har du 3 nye historier, alle inspirert av Penduka, Isandis første leverandør. Samt et besøk til Namibia nå i april. Og ikke minst, inspirert av bilder fra mange av Isandis kunder: Jorid, Kari, Anne, Anne Mona, Kjerstin, Gudrun og Terje. Takk til dere!

    Africa Moves On
    Prisen for en historie
    En høyst overraskende mote

    God lesning!

    Hilsen Kjersti

  • En høyst overraskende mote.

    En høyst overraskende mote.

    Som forberedelse til å skrive denne lille Isandi-historien har jeg brukt en del timer på nettet på leiting etter mindre kjente broderi-teknikker, samt gått gjennom mengder av fantastiske bilder av en oppsiktsvekkende namibisk kjolemote.

    Men la meg starte med Penduka.

    Pendukas broderier består av 3 typer:

    • Village Embroidery – frihåndsbroderiene – som her i et par grytelapper:
    • Pattern Embroidery – her ser du Jorids vakre perlehøns-pute, der flere broderiteknikker er brukt.
    • Epukiru-Stitch – som også er baserte på mønstre, men der broderiene har både relieff og knuter i seg – altså en egen form for kontur-søm. Gudrun og Terje har flere av disse putene, her er en med løve-motiv. Fordi broderi-tråd og stoff hadde samme farge, så kalte vi ofte putene i Epukiru-stitch for «cream on cream».

    Og det er Epukiru-stitch jeg har lett etter på nettet. Uten særlig hell. Noen likner, men aldri helt den typen Penduka lager. Så, hva er dette for noen sting?

    Blant Isandis kunder var det mange håndarbeidsentusiaster som også lurte på hva disse stingene var. Men vi fikk aldri noe klart svar fra Penduka, og grunnleggeren Christien hun voktet dette nærmest som en bedriftshemmelighet. Og det er kanskje ikke så rart, for som sagt – Epukiru-stitch er ikke akkurat noe hverdagslig hobby-broderi.

    Men Christien avslørte såpass at broderi-teknikken kom til Namibia gjennom de tyske misjonærfruene på slutten av 1800-tallet. Og navnet kan tyde på at det stemmer – Epukiru er antakelig en versjon av Epukiro – som er en landsby i utkanten av Kalahari-ørkenen, der det siden 1902 har vært en misjonsstasjon. (Jeg kjenner godt til den landsbyen, for jeg ledet et kulturutvekslingsprosjekt mellom Norge og Namibia i siste halvdel av 1990-tallet, før jeg startet Isandi. Obenda het prosjektet, og ungdomsgruppa Sunshine Kids fra nettopp Epukiro var sentrale i Obenda. Kanskje noen av Isandis kunder opplevde Sunshine Kids på turne med Bjørn Eidsvåg?)

    Så altså – i følge Penduka, så var det tyske misjonærer som brakte med seg denne broderi-teknikken.

    Men det var noe annet som de tyske misjonærene også bragte med seg til Namibia på slutten av 1800-tallet: Viktorianske kjoler, som de påtvang namibiske damer fra Herero-folket å kle seg i. Det oppsiktsvekkende er at den dag i dag, altså mer enn 100 år seinere, når Herero-damer skal skikkelig pynte seg, så sverger de til antrekk som har røtter i denne europeiske klesdrakten.

    Før jeg forteller videre om disse kjolene, så er det på sin plass med en kjapp gjennomgang av namibisk nyere historie:

    Namibia består av 11 såkalte etniske grupper, der Ovambo er den desidert største – over halvparten av befolkningen er Ovambo, og de aller fleste Ovambo bor nord i landet, på grensen til Angola. Andre grupper er Herero, Nama, Damara, Himba, San, Baster/Coloured, Hvite, Kavango, Tswana, Zambezi.

    Herero og Nama utgjør i dag tilsammen ca 12% av befolkningen – mens på begynnelsen av 1900-tallet utgjorde Herero og Nama til sammen over 50%. Og årsaken til denne radikale endringen i demografi er folkemord.

    Namibia var i perioden 1884 – 1919 en tysk koloni, Deutsche Süd-West Afrika. Måten landet ble kolonisert på foregikk ekstremt voldelig, og Süd-West Afrika er omtalt som mest brutale koloni-styret i Afrika.

    Den tyske kolonimakten gikk altså særs brutalt til verks og slo hardt ned på all motstand mot koloniseringen. Såpass hardt at det i dag er anerkjent at tyskerne stod for det første folkemordet i det 20. århundre . Nesten 80% av Herero- og Nama-befolkningen ble utryddet, delvis gjennom regelrette masse-henrettelser, delvis gjennom utarming i konsentrasjonsleire og delvis gjennom å hindre befolkningen å kunne overleve der de bodde. Dette skjedde i perioden 1904-1908.

    Historikere mener å bevise at grusomhetene som ble gjennomført i Namibia gav tyskerne kunnskap og erfaringer som ble benyttet i Nazi-regimets utryddelser og konsentrasjonsleire noen tiår seinere. Det er i Namibia at ordet Konzentrationslager ble første gang brukt.

    Namibia som tysk koloni varte ikke veldig lenge, 1. verdenskrig satte en stopper for det. Sørafrika-unionen hadde sluttet seg til engelsk side under krigen, og tok over Süd-West Afrika som et protektorat i 1914, som nå fikk navnet South West Africa. Men det var først i 1919, som del av Versailles-traktaten, at Tyskland offisielt anerkjente at de hadde tapt sin vestafrikanske koloni. De tyske sporene etter tyskerne er fortsatt sterke på alle samfunnsområder, og det bor sånn cirka 30,000 namibiere av tysk avstamning i dag i Namibia.

    Og kort fortalt videre: Etter 1. verdenskrig fortsatt Sørafrika-unionen å beholde kontrollen over South West, på tross av protester fra namibierne og det internasjonale samfunnet. Dette fortsatte også gjennom 2. verdenskrig. Og så kom apartheid i Sør-Afrika, og den kalde krigen mellom USA, Cuba og Sovjetunionen manifesterte seg i Namibias nabo-land, Angola – og det ble enda en grunn for apartheid-styret i Sør-Afrika til å ikke gi slipp på South West. Tvert i mot ble Namibia mer og mer integrert og styrt som Sør-Afrika, med samme rase-politikk og apartheidpolitikkens adskilte utdanning-, jobb- og bolig-strukturer, samt ekstra sterk militært nærvær, på grunn av Angola.

    Namibiernes kamp for selvstendighet og demokrati var lang, men i 1990 ble landet endelig fritt. Namibia er altså en av de yngste statene på det afrikanske kontinentet, og landet har måttet frigjøre seg ikke bare fra én, men to okkupasjonsmakter – Tyskland og Sør-Afrika.

    Folkemordet har selvfølgelig satt svært dype og traumatiske spor hos namibiere, særlig da hos Herero og Nama-folket. Helt siden folkemordet ble kjent har menneskerettsgrupper i og utenfor Namibia vært engasjert i spørsmålet om tysk unnskyldning – og ikke minst, erstatning for lidelsene. Det offisielle Tyskland innrømmet og beklaget folkemordet så seint som i 2021, selv om de hadde forsøkt seg tidligere på en slags unnskyldning uten å ville bruke ordet «folkemord».

    I 2021 ble også en slags intensjonsavtale signert med en økonomisk ramme på 1 milliard Euro, selv om den har mer karakter som økonomisk bistand til Namibia, enn erstatning til de direkte berørte. Avtalen er derfor svært kontroversiell innad i Namibia, fordi de berørte opplever at de ikke er blitt tilstrekkelig involvert i premissene og utarbeidelsen. Avtalen er derfor så langt ikke ratifisert av Namibia.

    Så langt nyere namibisk historie – der altså folkemordet på Herero og Nama er et særs smertefullt kapittel. Du kan lese mer om det på Wikipedia:

    Folkemordet på Herero- og Namafolket

    Og det var altså den tyske okkupasjonsmakten som kom med sin viktorianske klesstil og påtvang namibierne å gå i disse klærne.

    Man ville jo da tro at så fort undertrykkerne ikke lenger hadde makt, så ville man straks kvitte seg med disse klærne. Også fordi de er særs upraktiske i et særdeles varmt klima, må man jo kunne si – med lange ermer, høye tilknappede halser og lag på lag av underskjørt.

    Men, nei. Herero-kvinnene beholdt sine viktorianske kjoler, og har gjort dem til sine egne. Med en særs namibisk vri: Hodeplagget, som hos misjonærfruene var en kyse eller et skaut – er erstattet med dette:

    Ojtikaiva heter det, og symboliserer horn på kuer, som igjen er symbolet på makt og rikdom for mange av de ulike etniske gruppene i Namibia. (Jeg leste seinest i dag om testamentet til Hage Geingob, Namibias president som døde i februar i år. I dette testamentet som nå er blitt offentliggjort, opplyses det om at han eide 150 kuer, som barna hans nå arver.)

    Så altså, Ojtikaiva er ikke et hvilket som helst hodeplagg. Selve kjolen heter forresten Ohorokova på Herero.

    Da vi bodde i Namibia på 90-tallet var det et vanlig syn å se Hereo-damer med draktene sine i Windhoeks bybilde. Og da vi flyttet hjem igjen til Norge, fikk jeg med et minne fra en håndarbeidsgruppe som ønsket å gi meg noe de mente representerte dem. Og hva de laget? Jo, et applikert bilde av kjolene og hodeplaggene deres.

    Herero- og Nama-drakter til hverdagsbruk har stort sett forsvunnet nå. Men til gjengjeld brukes draktene desto mer i selskapeligheter. Og en drakt brukes helst bare én gang. Så ethvert bryllup, begravelse, eller andre signifikante markeringer med Herero-kvinner til stede blir rett og slett en mote-event. Designen er mer utfordrende nå enn den opprinnelige viktorianske versjonen, nå er det adskillig mer hud som vises, men det er fortsatt metervis på metervis med stoffer som må til.

    Den største moteskaperen for tida i Namibia heter McBright Kavari – og han spesialiserer seg på Herero-kjoler. DW – Deutsche Welle – har laget en fin liten 3-minutterssak om ham og kjolene hans – og den ser du her:

    https://www.dw.com/en/bringing-herero-dresses-to-the-catwalk/video-65564239

    (det finnes masse bilder av Herero-kjolene på nettet, men grunnet rettigheter så kan jeg ikke vise her på Craftprat de jeg synes er de fineste – så derfor bør du få med deg DWs lille snutt. Det er for eksempel en helt utrolig Gucci-versjon med i videoen. Alle bilder for øvrig er hentet fra Wikipedia.)

    Men altså, hvordan i all verden er det mulig å annektere klesdrakten til en brutal undertrykker, og attpå til gjøre den til et stasplagg? Dette har antropologer, forskere og motehistorikere over hele verden grublet og grubler fortsatt over. Leiter du på nettet etter ‘Herero Dresses’ så får du veldig mange treff. For denne historien både fascinerer og interesserer – og framstår samtidig bisarr.

    Forklaringen som oftest gis er at ved å gjøre undertrykkernes klesplagg til ditt eget, fratar du undertrykkerens makt over deg. Slik at du selv eier historien, og hvordan den fortelles videre. Og du framstår sterk, og du framstår som den som vant. TIl slutt. Du bruker din egen historie, hvor enn smertefull den er, og gjør den til ditt eget stolte symbol.

    For, mens kjolene til de tyske misjonærfruene for lengst er glemt og ingen ofrer dem en eneste tanke eller oppmerksomhet, så lever Herero-kjolene i beste velgående, utvikler seg stadig, og setter Namibia også på motekartet. På sin høyst originale måte.

    Men det er og blir en usannsynlig mote. Som har sine røtter i et folkeslag som ikke lot seg kue. Og som reiste seg igjen.

  • Prisen for en historie

    Prisen for en historie

    Så var det Pendukas Village-broderier, da. Opp gjennom årene har jeg gjentatt til det nærmest kjedsommelige at alle Isandi-kunder burde ha et Village Embroidery produkt. En grytelapp, for eksempel, eller en presskanne-varmer. Slik som Jorid i Trondheim har. Eller en pute, slik som Gudrun og Terje har.

    Village Embroidery er historie-fortelling i særklasse – frihåndsbroderiene skildrer llivet som leves på landsbygda, og den naivistiske måten å brodere på gjør at det blir nærmest tegneserier, der du ikke er helt sikker på hvor fortellingen starter, og hvilken vei man skal lese den. Øverst til høyre? Fra midten og utover til venstre og så nedover? En kunde fortalte meg at hun spiste alltid frokosten sin på en spisebrikke med Village Embroidery. Hver morgen satt hun og tolket historiene på spisebrikken, og hun oppdaget stadig nye fortellinger. En fin måte å starte dagen på, nærmest litt meditativt.

    Village Embroidery var som sagt noe av det flotteste Isandi solgte, her ser du bilde fra utstilling på Galleri Osebro i Porsgrunn i 2007.

    Men det var alltid en problematisk side ved disse produktene. For fikk de som broderte egentlig nok betalt?

    Et par setninger om prising av håndverk først: Håndverksarbeid er nesten utelukkende betalt som «piecework» – som betyr at man får betalt per produkt man lager. Som regel reflekterer dette en slags timepris, fordi det er nokså gitt hvor mange produkter, eller komponenter, man kan lage i timen, og betalingen tilpasses dette. Og i det ligger implisitt at jo raskere man jobber, dess bedre blir timelønna. Det har sine positive sider, men det har også noen ikke særlig positive sider.

    Så altså, de aller fleste håndverksprodukter tar utgangspunkt i en gitt timepris. Og så kan – og bør – man selvfølgelig diskutere om denne timeprisen er for lav – (jeg har aldri vært borti en diskusjon om timeprisen er for høy), men altså: Det er en slags ramme om det hele.

    Men, dette med å sette en timepris fungerte ikke for damene som broderte Village Embroidery. Ikke fordi man ikke ønsket å få det til, men fordi den type håndarbeid er umulig å kvantifisere. Hvis jeg for eksempel spurte om hvor lang tid det tok å brodere et 30×30 cm stort landsby-motiv – altså, at jeg prøvde å finne en slags kvadratmeterpris, så fikk jeg alltid til svar: «Det er umulig å si. En dag, kanskje, eller kanskje en halv dag, eller kanskje to dager. Det kommer helt an på hvilken historie jeg har lyst til å brodere. Og så må jeg ha nok tid til å gjøre andre ting også.»

    «Men hvis du broderer litt luftigere, liksom – litt færre figurer på putene?» spurte jeg. «Og jeg betaler det samme. Da får du jo bedre betalt, fordi det tar kortere tid for deg.» Svaret tilbake var: «Men, det handler jo ikke om tid, det handler om historien jeg vil fortelle. Og det må ta den tiden det tar.»

    Vi endte nå alltid opp med en slags kvadratmeter-pris, uansett, og så lenge det resulterte i bedre betaling enn forrige år, så var damene fornøyde. Men sannheten er at det var altfor dårlig betalt i forhold til arbeidsinnsatsen som ble lagt ned.

    Penger var altså ikke den eneste motivasjonen for å brodere Village Embroidery. Selve historiene var like viktige: Sorger, gleder, hendelser, visjoner og drømmer som både ble fortalt, kommentert og bearbeidet – og altså, formidlet gjennom nål og tråd. Og tiden det tok å få brodert disse historiene fikk tilpasse seg historien, og ikke omvendt.

    Jeg har møtt det samme igjen hos andre håndverksgrupper. For eksempel da jeg begynte å jobbe med Vondeling Optel Craft – forløperen til Karoo Angels. I begynnelsen eksperimenterte vi ganske mye med ulike engler, og jeg la da merke til at noen av de eldre i gruppa laget mer kompliserte engler enn hva de ble bedt om å lage. De la til detaljer, og brukte lang tid på å lage sine personlige vrier. Det var overhodet ikke det viktigste å bli fort ferdig, virket det som. Jeg tenkte da at dette er som med landsby-broderiene – englene uttrykker også historier som må fortelles. Noen vil kalle det terapeutisk, jeg tenker at det er mer enn det.

    Hvis du kikker nøye på landsbybroderiene, så vil du oppdage at det er aldri bare ett dyr, eller ett menneske som er brodert. Det er alltid grupper. Det er alltid flere. Broderi-historiene handlet altså om noe mer enn bare individet, det er ikke bare sin egen historie broderi-damene forteller.

    Alle mennesker og alle samfunn bærer med seg historier. Og et godt samfunn kjennetegnes ved at alles historier teller med, at alle mennesker i dette samfunnet opplever at de blir hørt, at samfunnets felles historie er noe alle kan kjenne seg igjen i. Å oppleve at din historie teller med, er det som gir deg menneskeverd. Men blir din historie ikke anerkjent av noen, så mister du din verdighet.

    Namibia har ingen velferdsstat som kan garantere deg husvære, utdannelse, helsevesen, økonomisk og sosial trygghet. Sagt på en annen måte: Det er veldig mange namibiere og namibiske lokalsamfunn som opplever at deres historie aldri har blitt hørt. Broderi-damene for eksempel, hører med til den gruppa. Men landsby-broderiene ble en kanal for å få fortalt historiene. Og det gav en følelse av verdighet. Ikke bare for dem selv, men for det lille lokalsamfunnet de tilhørte.

    På en måte kan man si at broderi-damene drev med det vi kaller frivillig innsats for å bidra til et bedre lokalsamfunn. De fortalte lokalsammfunnets historier gjennom å brodere, selv om de ikke fikk godt nok betalt for innsatsen. Og denne frivillige innsatsen bidro til å opprettholde deres verdighet.
    Men deres økonomiske lavstatus ble ikke endret.

  • Africa Moves On

    Africa Moves On

    Penduka var Isandis første leverandør.  Der og da, i 1999, var Pendukas produkter noe helt unikt i Norge.

    Altså, kort oppsummert: Penduka ble startet i 1992 av Christien Roos, sammen med Martha Muulyau. Christien og Martha møtte hverandre hos Ehafo, et rehabiliteringssenter for fysisk handikappede. Christien jobbet der som ergoterapeut, mens Martha var en bruker av senteret, ettersom hun var rammet av polio. Christien og Martha fant fort ut at de delte en felles lidenskap for tekstiler og håndarbeid, og dette ledet til oppstarten av Penduka. 

    Helt fra starten av var visjonen at hos Penduka skulle kvinner med fysiske handikap få jobb, men de skulle også få bo hos Penduka, dersom de ønsket det. Og slik ble Penduka helt fra starten av et helt spesielt sted, som i dag kalles Penduka Village – Penduka-landsbyen.

    Jeg kom i kontakt med Penduka gjennom min jobb på den norske ambassaden i Windhoek. Som lokal-ansatt hadde jeg ansvar for blant annet Norads daværende kvinne-bevilgning, og Penduka var et av prosjektene Norad støttet.

    Penduka holdt til et stykke utenfor hovedstaden Windhoek, men flyttet etterhvert mer sentralt til Goreangab Dam, som ligger i utkanten av Katutura, township’en i Windhoek.

    Som sagt, jeg hadde med Penduka å gjøre gjennom jobben, men kjøpte inn privat ymse tekstiler som jeg hadde med meg hjem til Norge i sommerferiene, som gaver til venner og familie, men også for å friske opp vår generasjonshytte i Larvik. (og som seinere ble en hytte-reportasje i ukebladet Hjemmet) Familie, venner og bekjente som så Penduka-tekstilene, likte dem også veldig godt og slik begynte bestillingene fra Norge jevnlig å komme til Penduka Village. Dette var i perioden 1994 – 1997.

    I 1998 fikk Penduka støtte til å delta på en valgfri europeisk varemesse, og fordi Penduka allerede hadde et slags lite marked i Norge, så tenkte Christien at en salgsmesse i Norge kunne være noe. Og sånn kom Penduka til Varemessa på Sjølyst høsten 1998. Etter salgsmessa satt Christien igjen med et ganske stort varelager, og ingen midler til å få sendt produktene tilbake til Namibia. Så da ble vi enige om at jeg skulle overta varelageret og selge for Penduka – og derfra var det ikke så langt til at jeg tenkte at jeg får jo kjøpe dette varelageret, og så får jeg kanskje lage et firma som kan selge dette på skikkelig vis, for det er jo marked for dette i Norge. Eller?

    Joda, det viste seg å være et marked. Særlig for kundetilpassende tekstiler. Dette var Pendukas store nisje. Jeg har fortsatt de tykke permene av bestillingene som gikk på telefaks mellom Oslo og Windhoek for spesiallagde gardiner, sengetepper, duker, puter og sengetøy, metervarer – og kunstverk. (Tror de er både her og både der fortsatt – lerret malt med batikkfarger som gikk fra en fargeskala til en annen, og som Erik laget blindrammer til på bakrommet i Sorgenfrigata. For en tid.)

    Her er bestilling fra juni 2003, allerede den 23. bestillingen så langt det året…..

    Vi utviklet en egen terminologi for mønstre, stil, farger og teknikk – og sett sånn i ettertid er det ikke til å tro at leverings-prosenten var godt opp mot 100%. Og nesten ingen reklamasjoner. Og jeg vet at det fortsatt er mange av isandis kunder som daglig bruker tekstilene som Penduka laget til dem for over 20 år siden. Her ser du batikk-teppet som Kari fortsatt har:

    Men etter en sånn 10-års tid med intenst samarbeid, så dabbet det av – både fra Pendukas og Isandis side var det behov for å strømlinjeforme produksjon, alternativet var å sette opp prisene veldig mye.  Dessuten var det et stort problem: Stoffene brukt i produktene gikk ut av produksjon: K-sheeting, Nuomsosis, Calico – dette var særs solide bomullsstoffer til hverdagsbruk, vevet i Sør-Afrika. Grunnen til stopp i produksjonen handlet om kinesiske og asiatiske produkters inntog i Afrika. Disse tekstilene var dårligere i kvalitet – men som vi vet, dessverre trumfer pris som regel kvalitet – og resultatet ble at de sørafrikanske tekstil-fabrikkene måtte stenge. Og ingen erstatninger kunne måle seg med de opprinnelige. 

    Jeg besøkte Penduka-landsbyen igjen nå i april. Lokasjon og sted er fortsatt det samme, og det er rett og slett et imponerende sted.

    Tekstil-håndverket står fortsatt sentralt i historien om Penduka, men det er turist-aktivitetene som gjør at de overlever økonomisk. Og det er ikke småtteri hva de kan tilby – jeg siterer rett fra nettsida deres, bare for å vise mangfoldet:

    Shop – Accommodation – Restaurant – Functions – Events – Tours – Craft workshops – Cultural Experiences – Pedal Boats – Educational Playground – Vegetable Garden – Chicken coop – Sundowner – Picnic 

    Og turistene strømmer til, og på Tripadvisor rangerer Penduka høyt. For det er ikke mange autentiske township-opplevelser du kan få som turist i Namibia. Nå ligger Penduka et bittelite stykke utenfor selve Katutura, men du kjører gjennom en av de mest travle gatene – Evelyn street – der det er tett med barer, restauranter og hang-outs – dette er «the cool Africa».  Og Penduka-landsbyen selv er og oppleves 100% autentisk.

    Produktutvalget i Penduka-butikken er nokså begrenset og på langt nær så mangfoldig som det var mens Isandi-samarbeidet pågikk. Mønstrene er de samme som for 25 år siden, men utvalget er mindre, og produktene lages altså på andre stoffer. Fargeutvalget er også redusert. Med andre ord, her tenkes det helt klart produksjonsøkonomi. Og det er helt ok.

    For produktene til Penduka har nå en annen funksjon: De støtter opp om Penduka-merkevaren, den som nå kalles Penduka-landsbyen, hvor man bor og spiser og padler og er på konferanse og og drar på sightseeing og driver mediterer og lærer seg noe nytt, mens man nyter salat dyrket på akvaponisk vis. Det er en ganske formidabel transformasjon de har klart å gjennomføre.

    For deg som har et Penduka-produkt fra «gamle dager», så eier du altså din bit av historien fra den gangen tekstilene definerte Penduka. Og for noen tekstiler!!

    Men de kommer aldri mer tilbake. Det er egentlig helt ok. For historien om Penduka er dypest sett et strålende eksempel på at ting endrer seg, selvfølgelig også i Afrika.

    Africa moves on.