Stikkordarkiv: JoJoWires

Calling Joe

Dette er Joe Mapfuno. Han er en av de mellom 3 og 5 millioner eksil-zimbabwere som bor i Sør-Afrika – der de aller, aller fleste har krysset grensen av politiske og økonomiske grunner. Joe holder til i Cape Town-området og eier og driver firmaet JoJoWires, som lager produkter i ståltråd for først og fremst utendørsbruk, ofte med «rusted finish».  Joe har utviklet en røff og særegen stil på produktene sine, med såkalt «coiling» av ståltråden, der mye sveising og muskelkraft er involvert, og der all produksjon foregår utendørs. Alle som jobber hos Joe er eksil-zimbabwere – selv er han i Sør-Afrika på 16. året. Reiser hjem sånn omtrent en gang i året, for å besøke sin gamle mor – og for å bringe håp til storfamilien hjemme, i form av penger, mat, klær og ting.

Joe og hans folk er ikke unike i håndverksindustrien i Sør-Afrika – det er mange tusen eksil-zimbabwere som livnærer seg på håndverk, særlig ståltrådkunsten, og de er sett på som de absolutt dyktigste innen det faget. Jeg skrev om Joe her på Craftprat i 2008, i forbindelse med  mai-opptøyene i 2008. Joe hadde da hentet ut sine folk fra township’ene rundt Cape Town på en lastebil og fått brakt dem i sikkerhet hjemme i sin overfylte 2-roms leilighet.  I was just indirectly affected, som han sa på sitt rolige vis, på mitt spørsmål om hvordan xenofobien påvirket ham og hans virksomhet – og så ville han ikke snakke noe mer om det. I ettertid har jeg tenkt at det kanskje var fordi han ikke ville framstå som en som klaget, og at han rett og slett synes det var vanskelig å snakke om «black brothers against black brothers» med meg, en totalt utenforstående. «Keep it in the family», tross alt.

Et halvt års tid seinere, mot slutten av 2008, fortalte Joe meg om sin nye plan. Den gikk ut på å flytte ut av Cape Town, ca en times kjøretur nordover langs kysten, til en nyetablert settlement, Chatsworth. Her ville han flytte både familien og bedriften. Og det har Joe gjort – sammen med andre eksil-zimbabwere. Jeg har tenkt at det nok ikke er helt tilfeldig at de har valgt dette stedet langt av gårde fra Cape Towns township’er, selv om de alle må ta til takke med ganske så spartanske boforhold i midlertidige skur, i påvente av å ha råd til å bygge hus. Men de er driftige, zimbabwerne i Chatsworth – og jamen har de ikke fått på plass et lydstudio i et av skurene, til bruk for det lille samfunnets unge musikalske talenter. Med Joe som primus motor. Her er et bilde av det, med to av karene i kwaito-gruppa The Triplets. De har nylig utgitt CD – på en svært så uavhengig label, selvfølgelig står driftige Joe bak dette også.

Da jeg hørte om zimbabwerne som forlot Cape Town mot slutten av fotball-VM av frykt for xenofobi i township’ene, tok jeg kontakt med Joe. Og som i 2008 svarer han: «I am just indirectly affected» – føler seg trygg i  Chatsworth, men klar til å hente ut arbeidskarene og venner fra township’ene rundt Cape Town, dersom det blir nødvendig. «But you shouldn’t worry», fortsetter han. «It is a black-to-black problem only».

Hva mente han egentlig med det utsagnet? På den ene siden er det  jo riv ruskende galt det han sier. Det er klart at dette ikke er et «black-to-black problem only». Og det er som om Joe prøver å roe meg ned, så ikke jeg skal være redd for å komme til Sør-Afrika. Og det liker jeg definitivt ikke å høre. Etter alle disse årene med samarbeid – og så tror Joe at jeg er redd for å dra til Sør-Afrika, at jeg kjøper utenlandsk medias versjon av landet og dets problemer? Eller – kanskje han bare snakker av erfaring? At det blir sånn, nå som fotball-VM er over og verdens lyskastere ikke lenger er rettet mot Sør-Afrika, at da må Joe og de andre afrikanerne på gjestevisitt i Sør-Afrika – selv om den har vart i 16 år – møte det som kommer, dersom det kommer. Som de alltid har gjort. For Joe vet mye om det å være 2. rangs borger, hvor enn han er, både i sitt eget land og i andre land. Så det han vel antakelig sier er at det kommer jeg aldri til å forstå hva vil innebære. Og dessuten, hvor mye bryr jeg meg – egentlig? Når alt kommer til alt?

Vi har alle ansvar for vårt eget liv, sier vi så kjekt her i velferdslandet Norge. Men noen her i verden har mer ansvar enn andre. Zimbabwere – og de aller fleste andre afrikanere – tilhører helt klart den gruppa. Og spør du meg, så slår de knock-out på nordmenn flest når det gjelder å ta ansvar for eget liv.

Helt til slutt – et bilde av noe hva Joe lager. Produktene hans – og særlig dette kjempehjertet – har vel vært i de aller fleste norske interiørblader. Her ser du det brukt som del av det norske klesmerket Ti-Mo sin sommerkolleksjon 2010. Anne Helene Gjelstad er fotografen.

Fint, ikke sant?

Jeg har jo som prinsipp at jeg ikke skal blande noe særlig kommers inn i denne bloggen, altså lite egenreklame for Isandis produkter. Men nå gjør jeg et unntak. For Joe vet at jeg skriver dette blogg-innlegget om ham – og han vil ikke like det, dersom jeg ikke reklamerer for produktene hans. Som han sier: We are first and foremost doing business.

For til syvende og sist er det denne merkelappen Joe ønsker å ha hengende ved seg:

Joe Mapfuno, en av det sørlige Afrikas dyktigste og mest innovative ståltrådkunstnere.

Så her er et annet bilde – tatt i Oslo i går, og en variant med eføy, som vi har stående hos Isandi for tida. Kongekrone fra JoJoWires. Passer ingen kjente hodestørrelser. Men passer alle hager og balkonger. Laget av kongen av ståltråd. Her får du kjøpt den – og andre av Joes produkter.

Og altså laget i et nytt lite lokalsamfunn, der alle fortsatt kun bor i skur. Bestående kun av eksil-zimbabwere, langt nok unna Cape Towns urolige townships. Her hvor man bare er  indirectly affected.

________________________________________________

Mer om fremmedhatet i Sør-Afrika i  forrige innlegg: Hva gjør folk flest etter 11. juli?

Just indirectly affected – en historie om Sør-Afrikas xenofobi

Joe Mapfuno er en av Isandis leverandører av ståltrådkunst. For dem som er litt kjent med Isandi-produkter, så er det altså Joe og hans folk som lager de såkalte «madrassfjær-produktene» under navnet JoJo Wire Metal – her ser du noen av produktene som Joe foreslår for høsten:

Joe er eksil-zimbabwer i Cape Town, her har han bodd i snart 14 år. Vi spiste frokost sammen forrige lørdag, for å snakke om bestilling av varer til julesalget.

Vi snakker jo også om mye annet, om Zimbabwe osv. Men for tiden er et naturlig tema Sør-Afrikas fremmedhat, som har gitt groteske utslag i noen av township’ene utenfor Johannesburg og videre forplantet seg til et par township’er utenfor Cape Town. Jeg spurte Joe om han på noen måte var påvirket av opptøyene og aksjonene. «Just indirectly», svarte han. «Og det vil si?», spurte jeg. «De fleste av folkene som jobber for meg, unge eksil-zimbabwere, bor i township’en. Vi fikk nyss om at det var uro på gang, og jeg ringte dem og gav beskjed om at de måtte samle sammen eiendeler og stå langs veien, og så ville jeg komme å hente dem med bakkien. Vi tok 4 bakkie-turer, og rakk å få dem ut før mobben slo til. Alt de ikke fikk med seg, ble enten stjålet eller ødelagt. Så det bor hos meg 12 stykker – vi har 2 rom, og hos onkelen min bor det 30 stykker. Men det har roet seg nå, så de flytter nok tilbake. So I have just been indirectly involved.» «But how can you call that indirectly involved? To me you seem to be very much directly involved» Joe ler. «You know, we Zims know the difference between directly and indirectly involved».