Stikkordarkiv: Media

Nederlag er ikke motsatsen til suksess

Det var jo selvfølgelig et utilsiktet sammentreff – men mens jeg i dag har sittet her i Cape Town og lest kommentarer til president Zumas State of the Nation Speech, som han holdt i går i forbindelse med åpningen av  Parlamentet, så falt øynene mine på et sitat av Winston Churchill:

” Success is going from failure to failure without a loss of enthusiasm”.

Sitatet hadde i utgangspunktet ikke noe med hva jeg satt og leste om, det var rett og slett en nett-annonse. Sørafrikanerne er flinke, veldig flinke, til å lage gode reklamer, og de simpelthen ELSKER å bruke sitater og ordspill i dem.  Og jeg har plukket opp mange gode poeng, sitater og ordspill opp gjennom årene ved å se på reklame her i landet. For eksempel den svære reklamen som hang på utsida av O.Tambo-flyplassen i Johannesburg i lang tid – ”I am a slow walker, but I never walk backwards”. Det var reklame for Johnny Walker, whisky-merket, altså – og sitatet var av Benjamin Franklin. Intet mindre.  Og jeg har brukt det sitatet som slagord og oppmuntring for Isandi,  som ikke kan beskyldes for å stå for gasellevekst, akkurat – og rødmer ikke et sekund over at jeg har stjålet slagordet fra en reklameplakat for noe så lite moralsk høyverdig som whisky.

Men altså tilbake til dagens sitat.  Jeg sendte det umiddelbart til en god venn som ville forstå dybden i det, og som jeg vet ville assosiere masse med sitatet.  Som han også gjorde – og jeg tror han sendte det videre her og der – kloke ord fra Afrika, selv om sitatet ikke kom herfra, så er det her de vet å bruke det.  Eller hvem vet – kanskje Winston Churchill pønsket ut dette mens han var i Sør-Afrika, som journalist under Boer-krigen? Nåvel.

Og selv tenkte jeg at det sitatet oppsummerte egentlig situasjonen – og utfordringene –  her i landet. Mottakelsen av Zumas tale er lunken utover de svorne ANC-rekker, som vel er å vente. Heller ikke i Norge er det kjempebegeistring å spore hos opposisjonen når kong Harald har lest trontalen ved åpningen av Stortinget. Men i motsetning til i Norge, hvor ingen analyserer selve taleframføringen hos kong Harald som indikator på regjeringens bebudede politikk, så gjør man det her. I Afrika er man opptatt av stil. Så analysene  fra de mest respekterte kommentatorene sier at ikke bare var det mangel på konkret innhold fra Zumas side, det manglet også engasjement. Zuma klarte ikke å utnytte det potensialet som lå i det historiske momentum som dagen i går hadde –  på dagen 20 år siden Mandela gikk ut fra    fengselet som en fri mann. Debatten i dag har faktisk gått mer på om dette manglende engasjementet i Zumas framføring er et svakhetstegn, mer enn selve politikken og løftene han la fram.  Og dette handler igjen om 2 ting – den oppstandelse som offentliggjøringen av Zumas barn nummer 20 har skapt, og  spørsmålet om Zuma egentlig har noen visjon for sitt land. At maktkampen i ANC mellom Mbeki og Zuma faktisk kun handlet om nettopp det – maktkamp, og ikke  om politikk.

Men så sier kommentatorene videre at dette spiller for så vidt ingen rolle om ANC ikke klarer å skape jobber, avskaffe uverdige boforhold og forbedre utdanningssystemet, så lenge entusiasmen for Zuma fortsatt har gjenklang i det dype laget av befolkningen, hos folk flest.  Mange av kommentarene fra ”folk flest” på nettet bekrefter det – en skriver for eksempel at han vil stemme på ANC helt til Jesus kommer tilbake. Det er for øvrig et sitat han antakelig har plukket opp av nettopp Zuma.

Så et nederlag er ikke motsatsen til suksess –  poenget er å fortsatt være entusisastisk, tross nederlag på nederlag.  Du må beholde stilen, rett og slett. Og det er der man lurer på om Zuma nå er i ferd med å miste taket.

Men hva var sitatet egentlig reklame for?

Et lederutviklingsprogram i regi av Stellenbosch University Business School. Samme status her i landet som BI har i Norge.  Og hvordan reklamerer BI for sine kurs og studier? Tja, jeg vet faktisk ikke.  Har sant og si aldri lagt merke til noe reklame fra BI. Men den finnes sikkert. Men den er vel ikke ment for å skape assosiasjoner. Eller entusiasme. Den skal vel skape resultater, tenker jeg. Hva nå enn det er.

Paulinas hus

morgenkåseri NRK 5. februar

Det var altså dette med at fattige mennesker er helt vanlige mennesker. Men det er nå engang sånn at vi bedrestilte har sterke meninger – ofte med de edleste hensikter – om hvordan de fattige bør innrette seg, slik at det blir litt framdrift i livene deres. Her er en historie om det:

Paulina Witbooi het hushjelpen min da jeg bodde i Namibia for noen år siden. Det var en del innkjøringsproblemer mellom hushjelp og husfrue, som først og fremst skyldtes at den norske husfruen var umåtelig ambisiøs på hushjelpens vegne. ALT som var gjort galt mot fattige svarte kvinner i Namibia siden apartheidstyre, kolonitid og lenge før det også, prøvde jeg å rette opp med Paulina som medium.

Så Paulina ble pushet på engelskkurs og formelle kurs i hushjelping – jada, de fins – hun fikk selvfølgelig over gjennomsnittlig betalt, regulert arbeidstid, ferier og fridager. Jamen satt ikke jeg også barnevakt for Paulinas barn, slik at mor kunne gå på dette engelskkurset – og en gang foreslo jeg til og med at hun kunne gå ut og ha det litt hyggelig, mens jeg tok meg av barnepass. Jeg tok henne med på interessante utstillinger med postapartheid kunst og andre ting som jeg mente hun ville like, selvfølgelig inkludert en tur innom organisasjonen for fri rettshjelp for kvinner, sånn for alle tilfelles skyld, og ikke minst fikk hun oppfordring om å utarbeide sin egen arbeidsplan for hushjelpingen. Hadde jeg ikke tatt til vettet, så hadde jeg vel også pålagt henne å sette opp karriereplan og innført medarbeidersamtaler.

Paulina er et høflig menneske, så hun fulgte alle disse ambisiøse tiltakene så godt hun kunne og fikk opp til flere diplomer i engelsk, sølvpuss og stryking. Men jeg kom altså til sans og samling og forstod at jeg bare var en nordmann fryktelig langt hjemmefra på mange måter, så det roet seg. Paulina skulle få slippe å bli reddet fra undertrykkelse, og vi ble enige om at det var helt greit at Namibias universitet ikke fikk en professor i engelsk ved navn Paulina Witbooi. Så vi begynte i stedet å finne ut av Paulina egentlig ville – og vi begrenset tiltakene til arbeidstiden. Og det var å ha tepause når såpeserien Egoli gikk på tv, samt å kunne stryke tøy til gospeltimen på Nama-språksendingene på radio. Blant annet. Så det gikk seg til.

Men en ting skapte debatt: Det var synet på hva hun skulle bruke lønna til. Paulina var kommet som enslig mor fra landsbygda til tilværelse som husløs i hovedstaden Windhoek – søsteren hadde allerede jobb som hushjelp hos noen bekjente av oss, og det var – og er  – slik ting fungerer i hushjelpbransjen med hensyn til rekruttering. Paulina bodde følgelig hos oss i vår Servant’s Quarter, og jeg mente at hun burde nå, høytlønnet hushjelp som hun var uten husleieutgifter, benytte sjansen til å spare penger slik at hun kunne kjøpe seg en liten tomt, såkalt plot, i Katutura township, med tiden kanskje bygge et hus. Det er viktig for svarte fattige kvinner at de eier reelle verdier som eiendom og på den måten frigjør seg fra mennenes dominans, bla bla bla bla, forklarte jeg i vei. Men hva gjorde Paulina? Jo, hun kjøpte i stedet et stereoanlegg – på krita. Kvalitetsmessig var dette stereoanlegget intet scoop, for å si det forsiktig. Og ikke nok med dårlig kvalitet, med på kjøpet fulgte astronomiske renter – en elendig investering, helt objektivt sett  –  og Paulina trådte med dette inn i gjeldsslavenes uendelige verden.

«Men hvorfor sparer du ikke til hus? Det er jo det du ønsker deg!» sa jeg. «Nei, hus er noe du kan gi meg. Det er mange hvite som gir hushjelpene sine hus.  Men stereoanlegg synes jo ikke du at jeg trenger, så det må jeg ordne selv. Alt det andre ordner jo du.»  Og hva skjedde videre? Jo, stereoanlegget ble seinere stjålet – mens kredittkortgjelden aldri fikk ny eier. Og jeg la meg aldri mer opp i hva Paulina brukte pengene sine på. Og Paulina har i dag både plot og hus, betalt av henne selv. Men det er en annen historie.

Morgenkåseri i november

Utdrag fra dagbok på Isandis nye nettside (som foreløpig ikke virker helt som planlagt…):Morgenkåseri på NRK P2 i november: Rollespillenes tid om vår urettferdige verden er ikke forbi! Norad er på saken og har åpnet Utviklingshuset for ungdom. Intervju med Agenda 3:16 om etiske julegaver. Jeg tror ikke at det først og fremst er etikken i Isandi-produktene som appellerer, men at de kommuniserer til forbrukeren andre aspekter ved det å være menneske, dvs. bidrar til å menneskeliggjøre det å være forbruker. Du har flere sanser enn evnen til å ta fram lommeboka. Et vanlig vestlig forbrukerprodukt har all informasjon samlet i en strekkode. Våre produkter er strekkodefrie og har informasjonen og verdien samlet i selve produktet.

Men altså – her er morgenkåseriet:

«I en av høstens utgaver av bladet Bistandsaktuelt var månedens sitat: ”Verden er kaotisk, men Norad er på saken”. Det var jo et artig utsagn som fattet interesse, noe som man dessverre ikke kan si er vanlig for bistandsdebatter, så jeg ble inspirert til å sjekke ut hva denne saken dreier seg om. Og kortversjonen er at Norad har åpnet et Utviklingshus i Oslo, som de har jobbet med i mange år for å få ferdig, og dette huset er for ungdom mellom 15 og 19 år, og der skal de lære om litt av hvert når det gjelder verdens urettferdighet og fattigdom og den slags.

En journalist fra Klassekampen hadde vært på besøk på Utviklingshuset, og hun var ikke udelt imponert over det hun så og opplevde, og synes at Norad ikke presenterte årsakene til fattigdom, men bare ”sånn er det”. Derfor uttalelsen om den kaotiske verden. Norad har svart tilbake i opptil flere oppslag, og bakom kan man ane en slags begeistring over at noen litt utenfor de innerste sirkler har sagt noe om dem med litt snert i. Så Norad er absolutt på saken – og de sier at alt blir mye bedre når Utviklingshusets interaktive spill blir ferdig. Dette er et PC-basert spill – og nå siterer jeg: ”som utfordrer kunnskap, vurderingsevne og innlevelse. Ungdommene blir delt opp i grupper som representerer forskjellige samfunnsaktører i to oppdiktede land som nettopp er kommet ut av en konflikt.”

Du verden.

For 30 år siden var cirka 100 ungdommer i Larvik engasjert i den lokale Ten Sing-gruppa. Vi var opptatt av vår urettferdige verden – ungdom er ofte det – og vi arrangerte derfor rollespill om fattig og rik. Det foregikk over en helg, der noen få fikk spise sjokolade og hamburger og spille høy musikk og danse og utfolde seg over mye plass, mens flertallet på 90 var stuet bort i et trangt hjørne på Larvik bedehus og måtte dele på litt kokt ris og vann. Det var voldsom innlevelse fra begge sider, og alle var enige om det hele var skikkelig urettferdig. Men 30 år etter må det jo slåes fast at verden ikke ble så mye mindre urettferdig tross vår iherdige rollespillinnsats, men de fleste av oss har skikket oss vel senere i livet, selv om de færreste har meldt seg til tjeneste for den globale fattigdommens bekjempelse. Noe så veldig nytenkende var vi vel heller ikke, så vi hadde jo fått ideen til dette rollespillet fra noen andre. Og opp gjennom årene har man hatt yngre venner og egne barn som også har drevet med rollespill om fattig og rik – og nivået på disse spillene er betydelig mer avanserte enn vår pedagogikk og vårt kunnskapsnivå fra den gang. Den siste varianten jeg har hørt om er av en sånn type der nøkkelen ligger i å få deltakerne til å skjønne at dersom de samarbeider – de fattige og de rike, så blir alt bedre og alle vinner. Men det er det visstnok dessverre ingen som skjønner, bare de som har gått på kurs og lært hvordan knekke koden. Og de er da ikke deltakere i spillet, de organiserer det hele. Altså akkurat som Norads Utviklingshus.

Min nærliggende konklusjon på det hele var at Utviklingshuset er på mange måter ’Same old shit, but just very much more expensive new wrapping’.

Men ettersom jeg er utenfor målgruppa for Utviklingshuset, så tenkte jeg at jeg fikk høre hva målgruppa selv mener. Tja, svarte de. Vi vet hvordan det der blir, en fancy teknologisk basert utstilling som er sånn ”alle skal med”, men som ikke er noe å bryne seg på, i hvert fall ikke reint spillmessig. For et bra spill er ikke for alle, ikke alle skal kunne klare det, og det er derfor alt sånt pedagogisk aldri slår an. Og hvorfor tror dere alltid at ungdom blir veldig engasjert for en eller annen sak, eller lærer mer, av å spille på pc eller trykke på en skjerm? Og hvorfor må vi undervises om å forandre verden, når årsaken til problemene helt klart ligger hos de voksne? Skjønner dere ikke at vi deltar i alle disse voksen-påfunnene bare for å være høflige? Og så sier de med et skjevt smil: ”Neida, vi er ikke sinte. Vi er bare veldig, veldig skuffet.”

Could you please support my project?

Den uformelle økonomien i Namibia har en levende navnekultur som mangler sidestykke. Det er ikke særegent for Namibia at uformelle barer og butikker og verksteder har uortodokse navn, men ingen steder er det så fantastisk som i Namibia. Bare i Katutura township utenfor hovedstaden Windhoek finnes det anslagsvis 4.000 barer og «businesses» i den uformelle økonomien – vi snakker innbyggermessig om en by på Drammens størrelse. Og med en slik konkurranse er det klart at du kan ikke kalle business’en din hvasomhelst.

For de av dere som har litt peiling på hva Isandi driver med, så vet dere at vi er veldig stolte over og glad i kortserien Shakatura, som nettopp er bilder fra disse «business’ene». Min favoritt i den serien er Top Life Bar, med underteksten money go, money come back. Send en epost til kunde@isandi.no, dersom du vil kjøpe noen av disse kortene. 12 kroner koster de per stk. Verdt hver krone.

Jeg har lagt merke til at en god del av disse foretakene har navn som refererer til den internasjonale politiske agenda. F.eks. så er det en bar på 1×1 meter ved navn International Peace and Conference Centre Bar. Og en «free church» jeg ofte kjører forbi – det er en 3×3 meter friluftskirke uten vegger og med presenning som tak – heter The Jesus Christ Church on Earth by his Special Envoy Samuel Uulenga (spesialutsendingens navn er med vilje ikke korrekt gjengitt). Skiltet er større enn selve kirken.

Min teori er at disse navnene er ord som folk flest hører på radio, ser på tv og leser i avisene – og at ordene opptrer hyppigere enn i våre medier, relativt sett. Selv om vi har kontinuerlige nyheter og «spesialutsending» muligens sies hvert 3. minutt hele døgnet, så har vi jo så mange andre kanaler og stasjoner, så relativt sett drukner ordet og høres ikke i det hele tatt.

Men hvorfor opptrer disse politisk korrekte ordene så ofte i media, relativt sett? Jo, fordi donorsamfunnet og verdens kulturstormakter, samt FN-systemet, har en tradisjon med å donere ikke bare penger, men også radio- og tv-programmer. Det skal ikke så fryktelig mye fantasi til for å skjønne at de landene som takker ja til gratisprogrammer er selvfølgelig de som har store problemer reint ressursmessig med å lage egne programmer. Man må jo fylle sendeflaten. Og av en eller annen grunn har giverne av disse programmene funnet ut at det fattigfolk trenger mest, er pedagogiske og alvorlige programmer om alvorlige temaer. Gjerne om andre fattige mennesker i andre deler av verden. Er du fattig, så er du fattig. Og du skal i hvertfall ikke le av noe sendt på radio.

Også norsk UD har i sin gavmildhet drevet med donasjon av gratisprogrammer. Minst ett av dem fant veien til Namibia mens jeg bodde i Windhoek.

Jeg fikk nyss om dette, og inviterte meg selv til å se programmet sammen med venner i Katutura. Jeg tenkte det kunne være en artig opplevelse – å se Norge fra Katuturas ståsted, liksom. Hadde det enda bare vært artig. Programmet handlet om norsk likestillingspolitikk, intet mindre. Man fulgte norske kvinnelige stortingsrepresentanter i deres hverdagsliv. Filmet på vinterstid. Kaci Kullmann Five trillet handlevogn i matvarebutikken, Kristin Halvorsen hentet barn i barnehagen, og Hill Martha Solberg padlet kajakk. Identifikasjon mellom program og seer var minimal, for å si det mildt. Det ble ingen triumfkveld i Katutura for «det norske», og jeg dro slukøret hjem. Men bevares – programmets tekniske kvalitet var uovertruffen.

Jeg har bare hatt en tilsvarende underlegenhetsfølelse mht norsk kultur i mitt liv, og det var da jeg var utvekslingsstudent i Frankrike i unge år. Melodi Grand Prix sto for tur, og franske venner og vertsfamilie sa ja til å se på dette programmet, kun for å være hyggelige og kun for å få et innblikk i norsk kultur, som jeg hardnakket hevdet at fantes. Jeg kommer aldri til å glemme tausheten som oppstod idet tv-skjermen ble fylt av Finn Kalvik, som sang og sang i 3,5 veldig lange minutter.

Jeg vet ikke om disse kulturimperalistiske medietiltakene fortsatt eksisterer, men noe sier meg at det gjør de. For det er helt klart at donor-samfunnet har stor påvirkning på alle slags medier i f.eks. Namibia. Det er bare å sjekke ordforrådet til folk flest. Folk med minimal skolegang og nokså haltende engelsk turnerer ord som «sustainability» «progress», «donor», «funding», «project proposal», «transparency» på det mest naturlige vis, som en del av dagligspråket. Og det er ikke fordi de leser tunge rapporter, det er fordi de hører det – på radio – og også fordi de mest populære avisene alltid har sine «educational» sider med litt artigere layout enn resten av trykksaken, sponset og kvalitetssikret av en bistandsorganisasjon. Og spør du meg, så er dette dagligtale-vokabularet en vel så god indikator på bistandsavhengighet som ymse evalueringer om temaet.

Det er fortsatt sånn at i de mindre flatterende bydelene av Katutura så vekker det oppsikt når en hvit person kommer. Mange folk tar kontakt, og de regner med at du er bistandsarbeider. Ikke så rart kanskje – for til de strøkene av Katutura er det jo bare bistandsarbeidere og andre med «special interest» som drar, så sant man ikke bor der. For noen år siden kom ei ung jente bort til meg og spurte:

«Could you please support my project?»

Jeg spurte hva prosjektet gikk ut på.

«It’s my babygirl. She is 3 months old. She is a very good project».