Craftprat

om dette og hint – og særlig om Afrika

Stikkord: mote

  • En høyst overraskende mote.

    En høyst overraskende mote.

    Som forberedelse til å skrive denne lille Isandi-historien har jeg brukt en del timer på nettet på leiting etter mindre kjente broderi-teknikker, samt gått gjennom mengder av fantastiske bilder av en oppsiktsvekkende namibisk kjolemote.

    Men la meg starte med Penduka.

    Pendukas broderier består av 3 typer:

    • Village Embroidery – frihåndsbroderiene – som her i et par grytelapper:
    • Pattern Embroidery – her ser du Jorids vakre perlehøns-pute, der flere broderiteknikker er brukt.
    • Epukiru-Stitch – som også er baserte på mønstre, men der broderiene har både relieff og knuter i seg – altså en egen form for kontur-søm. Gudrun og Terje har flere av disse putene, her er en med løve-motiv. Fordi broderi-tråd og stoff hadde samme farge, så kalte vi ofte putene i Epukiru-stitch for «cream on cream».

    Og det er Epukiru-stitch jeg har lett etter på nettet. Uten særlig hell. Noen likner, men aldri helt den typen Penduka lager. Så, hva er dette for noen sting?

    Blant Isandis kunder var det mange håndarbeidsentusiaster som også lurte på hva disse stingene var. Men vi fikk aldri noe klart svar fra Penduka, og grunnleggeren Christien hun voktet dette nærmest som en bedriftshemmelighet. Og det er kanskje ikke så rart, for som sagt – Epukiru-stitch er ikke akkurat noe hverdagslig hobby-broderi.

    Men Christien avslørte såpass at broderi-teknikken kom til Namibia gjennom de tyske misjonærfruene på slutten av 1800-tallet. Og navnet kan tyde på at det stemmer – Epukiru er antakelig en versjon av Epukiro – som er en landsby i utkanten av Kalahari-ørkenen, der det siden 1902 har vært en misjonsstasjon. (Jeg kjenner godt til den landsbyen, for jeg ledet et kulturutvekslingsprosjekt mellom Norge og Namibia i siste halvdel av 1990-tallet, før jeg startet Isandi. Obenda het prosjektet, og ungdomsgruppa Sunshine Kids fra nettopp Epukiro var sentrale i Obenda. Kanskje noen av Isandis kunder opplevde Sunshine Kids på turne med Bjørn Eidsvåg?)

    Så altså – i følge Penduka, så var det tyske misjonærer som brakte med seg denne broderi-teknikken.

    Men det var noe annet som de tyske misjonærene også bragte med seg til Namibia på slutten av 1800-tallet: Viktorianske kjoler, som de påtvang namibiske damer fra Herero-folket å kle seg i. Det oppsiktsvekkende er at den dag i dag, altså mer enn 100 år seinere, når Herero-damer skal skikkelig pynte seg, så sverger de til antrekk som har røtter i denne europeiske klesdrakten.

    Før jeg forteller videre om disse kjolene, så er det på sin plass med en kjapp gjennomgang av namibisk nyere historie:

    Namibia består av 11 såkalte etniske grupper, der Ovambo er den desidert største – over halvparten av befolkningen er Ovambo, og de aller fleste Ovambo bor nord i landet, på grensen til Angola. Andre grupper er Herero, Nama, Damara, Himba, San, Baster/Coloured, Hvite, Kavango, Tswana, Zambezi.

    Herero og Nama utgjør i dag tilsammen ca 12% av befolkningen – mens på begynnelsen av 1900-tallet utgjorde Herero og Nama til sammen over 50%. Og årsaken til denne radikale endringen i demografi er folkemord.

    Namibia var i perioden 1884 – 1919 en tysk koloni, Deutsche Süd-West Afrika. Måten landet ble kolonisert på foregikk ekstremt voldelig, og Süd-West Afrika er omtalt som mest brutale koloni-styret i Afrika.

    Den tyske kolonimakten gikk altså særs brutalt til verks og slo hardt ned på all motstand mot koloniseringen. Såpass hardt at det i dag er anerkjent at tyskerne stod for det første folkemordet i det 20. århundre . Nesten 80% av Herero- og Nama-befolkningen ble utryddet, delvis gjennom regelrette masse-henrettelser, delvis gjennom utarming i konsentrasjonsleire og delvis gjennom å hindre befolkningen å kunne overleve der de bodde. Dette skjedde i perioden 1904-1908.

    Historikere mener å bevise at grusomhetene som ble gjennomført i Namibia gav tyskerne kunnskap og erfaringer som ble benyttet i Nazi-regimets utryddelser og konsentrasjonsleire noen tiår seinere. Det er i Namibia at ordet Konzentrationslager ble første gang brukt.

    Namibia som tysk koloni varte ikke veldig lenge, 1. verdenskrig satte en stopper for det. Sørafrika-unionen hadde sluttet seg til engelsk side under krigen, og tok over Süd-West Afrika som et protektorat i 1914, som nå fikk navnet South West Africa. Men det var først i 1919, som del av Versailles-traktaten, at Tyskland offisielt anerkjente at de hadde tapt sin vestafrikanske koloni. De tyske sporene etter tyskerne er fortsatt sterke på alle samfunnsområder, og det bor sånn cirka 30,000 namibiere av tysk avstamning i dag i Namibia.

    Og kort fortalt videre: Etter 1. verdenskrig fortsatt Sørafrika-unionen å beholde kontrollen over South West, på tross av protester fra namibierne og det internasjonale samfunnet. Dette fortsatte også gjennom 2. verdenskrig. Og så kom apartheid i Sør-Afrika, og den kalde krigen mellom USA, Cuba og Sovjetunionen manifesterte seg i Namibias nabo-land, Angola – og det ble enda en grunn for apartheid-styret i Sør-Afrika til å ikke gi slipp på South West. Tvert i mot ble Namibia mer og mer integrert og styrt som Sør-Afrika, med samme rase-politikk og apartheidpolitikkens adskilte utdanning-, jobb- og bolig-strukturer, samt ekstra sterk militært nærvær, på grunn av Angola.

    Namibiernes kamp for selvstendighet og demokrati var lang, men i 1990 ble landet endelig fritt. Namibia er altså en av de yngste statene på det afrikanske kontinentet, og landet har måttet frigjøre seg ikke bare fra én, men to okkupasjonsmakter – Tyskland og Sør-Afrika.

    Folkemordet har selvfølgelig satt svært dype og traumatiske spor hos namibiere, særlig da hos Herero og Nama-folket. Helt siden folkemordet ble kjent har menneskerettsgrupper i og utenfor Namibia vært engasjert i spørsmålet om tysk unnskyldning – og ikke minst, erstatning for lidelsene. Det offisielle Tyskland innrømmet og beklaget folkemordet så seint som i 2021, selv om de hadde forsøkt seg tidligere på en slags unnskyldning uten å ville bruke ordet «folkemord».

    I 2021 ble også en slags intensjonsavtale signert med en økonomisk ramme på 1 milliard Euro, selv om den har mer karakter som økonomisk bistand til Namibia, enn erstatning til de direkte berørte. Avtalen er derfor svært kontroversiell innad i Namibia, fordi de berørte opplever at de ikke er blitt tilstrekkelig involvert i premissene og utarbeidelsen. Avtalen er derfor så langt ikke ratifisert av Namibia.

    Så langt nyere namibisk historie – der altså folkemordet på Herero og Nama er et særs smertefullt kapittel. Du kan lese mer om det på Wikipedia:

    Folkemordet på Herero- og Namafolket

    Og det var altså den tyske okkupasjonsmakten som kom med sin viktorianske klesstil og påtvang namibierne å gå i disse klærne.

    Man ville jo da tro at så fort undertrykkerne ikke lenger hadde makt, så ville man straks kvitte seg med disse klærne. Også fordi de er særs upraktiske i et særdeles varmt klima, må man jo kunne si – med lange ermer, høye tilknappede halser og lag på lag av underskjørt.

    Men, nei. Herero-kvinnene beholdt sine viktorianske kjoler, og har gjort dem til sine egne. Med en særs namibisk vri: Hodeplagget, som hos misjonærfruene var en kyse eller et skaut – er erstattet med dette:

    Ojtikaiva heter det, og symboliserer horn på kuer, som igjen er symbolet på makt og rikdom for mange av de ulike etniske gruppene i Namibia. (Jeg leste seinest i dag om testamentet til Hage Geingob, Namibias president som døde i februar i år. I dette testamentet som nå er blitt offentliggjort, opplyses det om at han eide 150 kuer, som barna hans nå arver.)

    Så altså, Ojtikaiva er ikke et hvilket som helst hodeplagg. Selve kjolen heter forresten Ohorokova på Herero.

    Da vi bodde i Namibia på 90-tallet var det et vanlig syn å se Hereo-damer med draktene sine i Windhoeks bybilde. Og da vi flyttet hjem igjen til Norge, fikk jeg med et minne fra en håndarbeidsgruppe som ønsket å gi meg noe de mente representerte dem. Og hva de laget? Jo, et applikert bilde av kjolene og hodeplaggene deres.

    Herero- og Nama-drakter til hverdagsbruk har stort sett forsvunnet nå. Men til gjengjeld brukes draktene desto mer i selskapeligheter. Og en drakt brukes helst bare én gang. Så ethvert bryllup, begravelse, eller andre signifikante markeringer med Herero-kvinner til stede blir rett og slett en mote-event. Designen er mer utfordrende nå enn den opprinnelige viktorianske versjonen, nå er det adskillig mer hud som vises, men det er fortsatt metervis på metervis med stoffer som må til.

    Den største moteskaperen for tida i Namibia heter McBright Kavari – og han spesialiserer seg på Herero-kjoler. DW – Deutsche Welle – har laget en fin liten 3-minutterssak om ham og kjolene hans – og den ser du her:

    https://www.dw.com/en/bringing-herero-dresses-to-the-catwalk/video-65564239

    (det finnes masse bilder av Herero-kjolene på nettet, men grunnet rettigheter så kan jeg ikke vise her på Craftprat de jeg synes er de fineste – så derfor bør du få med deg DWs lille snutt. Det er for eksempel en helt utrolig Gucci-versjon med i videoen. Alle bilder for øvrig er hentet fra Wikipedia.)

    Men altså, hvordan i all verden er det mulig å annektere klesdrakten til en brutal undertrykker, og attpå til gjøre den til et stasplagg? Dette har antropologer, forskere og motehistorikere over hele verden grublet og grubler fortsatt over. Leiter du på nettet etter ‘Herero Dresses’ så får du veldig mange treff. For denne historien både fascinerer og interesserer – og framstår samtidig bisarr.

    Forklaringen som oftest gis er at ved å gjøre undertrykkernes klesplagg til ditt eget, fratar du undertrykkerens makt over deg. Slik at du selv eier historien, og hvordan den fortelles videre. Og du framstår sterk, og du framstår som den som vant. TIl slutt. Du bruker din egen historie, hvor enn smertefull den er, og gjør den til ditt eget stolte symbol.

    For, mens kjolene til de tyske misjonærfruene for lengst er glemt og ingen ofrer dem en eneste tanke eller oppmerksomhet, så lever Herero-kjolene i beste velgående, utvikler seg stadig, og setter Namibia også på motekartet. På sin høyst originale måte.

    Men det er og blir en usannsynlig mote. Som har sine røtter i et folkeslag som ikke lot seg kue. Og som reiste seg igjen.

  • La oss kaste litt terninger

    Og mens norske kvinnelige journalister fortsetter sitt skravlende intimitetstyranni – denne uka blant annet i form av terningkast på kulturministerens skisko, der du og jeg er invitert til å delta i terningkastingen, sitter jeg i Dar es Salaam og tenker på Eunice Mloytwa i Khayelitsha township utafor Cape Town.

    Det er gått et par måneder siden jeg besøkte Eunice sist, og i mellomtiden har hun lagt ned sitt mangeårige community project og startet i stedet en bedrift med seg selv som eier. Hun driver fortsatt med det samme – søm av skoleuniformer og foreningsdrakter, samt litt perlearbeider . Hun har jo snakket om det en stund, om problemene med alle forventningene dette med community project skaper, om vanskelighetene med å skille hva som er hennes ansvar og lokalsamfunnets ansvar, vanskelige grenseoppganger mht hvordan inntekter og ansvar skal fordeles. Så nå er Iliwa Lapakadhe historie, og nå er det velkommen til Uni Wearhouse – the uniform specialist.

    Men fortsatt er de samme personene på jobb hos Eunice, fortsatt driver hun samtalegrupper for unge jenter i bydelen, og fortsatt driver hun suppekjøkken for bydelens eldre. Forskjellen er at nå er dette Eunice sin business.

    Hun sover veldig mye bedre om nettene nå, sier hun.

    Eunice er – i tillegg til å drive med anvendt ludologi hver dag, og også uten å vite det, antakelig – helt i forkant av Den Store Trenden i Afrika: Framvekst av privat næringsliv, ofte med en sosial agenda, på bekostning av tradisjonell NGO-virksomhet.

    Eunice sitt firma går veldig, veldig bra – hennes nisjeprodukt har til og med fått kunder inne i det «hvite» Cape Town – og bare det er en revolusjon i seg selv. Nå skal det sies at Eunice alltid har hatt framtidsrettede ideer, og alltid tenkt nytt – hun er en stor, liten revolusjonær, rett og slett.

    Her er et bilde av Eunice, tatt i forrige uke, foran sitt nye forretningsskilt:

    Legg merke til hva Eunice har på hodet. Det er et tradisjonelt hodeplagg i Xhosa-kulturen, som alle gifte kvinner går med – særlig kvinnene som er opptatt av kulturelle røtter og holder på gamle tradisjoner. Og for deg som har lest litt på Craftprat før om Eunice, så vet du også at hos henne jobber mange bestemødre, og de bærer alle disse tradisjonelle hodeplaggene.

    For la oss nå gå tilbake til den norske terningkast-debatten denne uka. La oss dvele litt ved redaktør og moteekspert Marianne Jemtegård og hennes bidrag i debatten.

    Hun sier til Dagbladet:

    – Det henger ikke på greip å snakke om aggressive, revolusjonerende ideer med en trett bestemorhatt på hodet».

    Sier du det, Jemtegård.

    Her har du flere bestemor-hatter, Jemtegård:

    Og la oss nå gjøre det som vi kvinner visstnok liker så godt – la oss kaste litt terninger over Eunice, Ellen, Leymah og Tawakkol. Over deres hatter og sko. La oss gjøre det, og la Jemtegård lede oss. For Jemtegård har funnet en sammenheng som hun deler med Dagbladets lesere:

    «Snakker en politiker om framgang og suksess må hun kle seg med verdighet og stil. En politiker må ha grep om signalene klærne sender ut. Det er noe alle framgangsrike ledere tenker på».

    Så kom igjen,  Jemtegård. Hva mener du om hattene og skoene her og signalene de sender ut? Er det feil farge på Ellens kjole i forhold til skoene, og burde Leymah heller ha valgt noe mindre tettsittende, og er ikke Tawakool litt kjedelig kledd, rett og slett?

    Ååå.

    Du mente ikke kvinner utenfor den vestlige sfære, nei.  Å nei, å nei.

    Men kast allikevel, Jemtegård.

    Vi venter veldig på din vurdering av kombinasjonen av bestemorhatter, revolusjonerende ideer og framgangsrike ledere.

  • Nytt fra motefronten

    Jeg sysler med en sak om afrikanske monumenter av nyere dato, og i den anledning er Nord-Korea sterkt involvert. Er litt begrensa hva man kan finne på nettet om samarbeid mellom Nord-Korea og Afrika, men man dumper jo bort i mye annet oppsiktsvekkende. Blant annet følgende pressemelding fra AFP, sendt ut i forrige uke. Synes den er verdt et oppslag i seg selv – her er den engelske versjonen om the fashion vogue som sprer seg i internasjonal mote for tiden:

    The trademark suit sported by North Korean leader Kim Jong-Il is now in fashion worldwide thanks to his greatness, Pyongyang’s official website said Wednesday.

    Uriminzokkiri, quoting an article in communist party newspaper Rodong Sinmun, said the modest-looking suits have gripped people’s imagination and become a global vogue.

    «The reason is that the august image of the Great General, who is always wearing the modest suit while working, leaves a deep impression on people’s mind in the world,» it said.

    «To sum it up, that is because his image as a great man is so outstanding.»

    The article quoted an unidentified French fashion expert as saying world fashion follows Kim Jong-Il’s style.

    «Kim Jong-Il mode which is now spreading expeditiously worldwide is something unprecedented in the world’s history,» the stylist was quoted as saying.

    The suits consist of an overall-style zipped-up tunic and matching trousers, usually in khaki or blueish-grey.

    The 68-year-old leader wears them even when receiving foreign dignitaries.

  • Trøste og bære

    Det må jo sies at sørafrikanske myndigheter ikke alltid gjør det helt enkelt for seg selv – ta den 2 siders annonsen som landets myndigheter har latt trykke i bladet HENNE nå i februar.

    I annonsen promoteres  Sør-Afrika som turistmål – med målgruppe norske kvinner som ønsker å besøke landet med hovedaktiviteter shopping og det å nyte livet. Sånn sett helt i tråd med HENNES målgruppe – i følge bladet selv er HENNE til for kvinner som kan svare bekreftende på følgende 3 spørsmål: Liker du å nyte livet? Er du glad i shopping? Ønsker du å være oppdatert?  Det å være oppdatert er jo et relativt begrep, men her har både Henne og annonsen mye til felles. Man kan absolutt påstå at man er oppdatert, bare man definerer verden og interessefeltene smale nok.

    For hva kan Sør-Afrika lokke med i denne annonsen? Jo, kort sammenfattet: At du kan shoppe og besøke 4 ulike moteuker i landet, samt dra på spa, spise og bo luksuriøst. Det minner  umiskjennelig om internasjonal tv-propaganda fra 60- og 70-tallets apartheidstyre, som gjennom å promotore Sør-Afrika som det beste sted  i verden for hvite mennesker å bo, håpet på at flere hvite mennesker skulle komme flyttende.

    Annonsen i HENNE er  svært tekstrik – her er noen eksempler  – jada, teksten er på norsk: «Bare en 40 minutters kjøretur fra Johannesburg finner du Sterkfontein og Menneskehetens Vugge, et fossilt område på 470 000 mål som har fått verdensarvstatus. Sterkfontein er et hulekompleks hvor et 3.3 millioner år gammelt skjelett ble funnet i 1998. I nærheten finnes også Magaliesberg Mount Grace Country House and Spa. Her må du prøve hotellets Hydroterapi Spa Garden som har et såkalt Liquid Sound Flotation Pool».

    Og om Cape Town står det: «Her kan du feste med byens velstående innbyggere og spise på kontinentets aller første Nobu-restaurant. () I tillegg har du et sjenerøst utvalg av smakfullt innredede luksushoteller eller gjestehus å bo i. Husk at Cape Town også tilbyr noen fantastiske vinturer, for å ikke å glemme en halv dags båttur til Robben Island, hvor Nelson Mandela satt i fengsel».

    Og om Durban: «Durban Fashion Week er en ekstravagansa av nytt og spennende designertalent og er den eneste moteuken bortsett fra Miami som utfolder seg rett på stranden, på Sundeck at Suncoast Casion and Entertainment Centre.»

    Og for å reise mellom disse byene så anbefales det å ta luksustog. «Alle tilbyr vakkert innredede, romslige suiter, gourmetmat og alt annet du kunne ønske deg, for eksempel plasmaskjermer og DVD-spillere. Premier Classe tilbyr også Armani African Spa, Afrikas første spa på tog. Men mest spektakulært av alt er opplevelsen av Sør-Afrikas legendariske natur i all sin variasjon og prakt som ruller forbi – kanskje mens du nyter en massasje eller pedikyr?»

    Oppsummert – norske damer skal la seg lokke til Sør-Afrika fordi de ønsker Gucci, vin, fest, pedikyr og Mandela-romantikk i en pakke.

    Det er ikke først og fremst en moralsk indignasjon over at annonsen ikke viser et mer riktig bilde av det sørafrikanske samfunnet,  som gjør meg så oppgitt. Det er bare det at det er så utrolig lite musikalsk gjort. Ikke kan de kjenne sin norske målgruppe, og ikke kan de kjenne sitt eget lands store turistfortrinn, nemlig HÅPET. Det minner umiskjennelig om utopisk propaganda jeg fikk i posten på 80-tallet fra Nord-Korea. På klønete vis later man som om landet er noe annet enn det er. Ja, det er jo egentlig ikke klønete, det er bare trist.

    Og ikke kan tekstforfatteren vite særlig mye om sørafrikansk mote, heller. Da hadde han eller hun for eksempel fått med seg at den for tiden hippeste klesbutikken i Sør-Afrika faktisk ikke befinner seg i noen av de stedene som er nevnt i annonsen – men i Soweto. Burgundy Fly heter den. Men Soweto og andre township’er er jo utenfor annonsen geografiske interessefelt – det får da være måte på å være oppdatert. Selv om det muligens hadde vært en slik opplysning som nettopp hadde fått noen norske moteinteresserte kvinner til å ta turen til Sør-Afrika.

    Mitt spørsmål er: HVEM har forfattet denne glitrende teksten, og HVEM har godkjent den? Og hvor dum går det an å være, og allikevel ha jobb i South African Tourism? Eller er det fortsatt noen i 60-tallets propaganda-ministerium som ikke har gått av med pensjon?

    Trøste og bære.