Egentlig gammelt nytt

Mine faste morgenrutiner innbefatter å lese nettaviser fra Norge, Sør-Afrika og Namibia, samt å prøve å lese minst én overskrift hos nettutgaven til Jornal de Angola – portugisisk er alt annet enn min sterkeste side. På min nettavisliste er  Bistandsaktuelt.no  – Norads fagblad – og da jeg sjekket nettavisutgaven i dag tidlig, så jeg til min forundring at jeg hadde skrevet et debattinnlegg, publisert i går. Jeg vedkjenner meg absolutt debattinnlegget, men saken er at jeg sendte dette inn i  januar 2009, altså for mer enn ett år siden. Og så vidt jeg kan huske, ble det publisert i nettutgaven den gangen, men uten at innlegget avstedkom noen reaksjoner, eller motsvar. Men nå er det altså tilbake, som rykende ferskt debattinnlegg. Det er kanskje ok, det. Jeg har jo etterhvert lært meg å måtte leve med at jeg er utstyrt med dårlig timing. Alltid litt for tidlig ute.

Og hva innlegget handler om? Rettferdig handel. Selvfølgelig, nær sagt. Og her er det, men egentlig er det altså gammelt nytt:

RETTFERDIG – FOR HVEM?

Vi har nettopp passert høysesongen for gaver ”med mening”, som gjør at mottaker blir glad og giver samtidig gjør noe godt for fattige og hjelpetrengende, både her i Norge og ikke minst i Afrika. Parallelt er man fra politisk hold opptatt av å øke vår handel med nettopp Afrika, som del av vår bistandsinnsats. Imidlertid, fagmiljøet for norske bedrifter som handler direkte med Afrikas fattige er nokså lite, for å si det forsiktig. Mye handler om forhold i produsentlandene, men mye handler også om norske forhold – om godhetsretorikk og manglende strategi. Ikke all handel virker fattigdomsreduserende, like lite som all økonomisk aktivitet automatisk kommer de fattige til gode. Men norsk bistand mangler en analyse av og forståelse for hvor og hvordan i handelens verdiskapingskjede fattigdomsreduksjon skjer. Norads støtteordninger for handel er rettet inn mot den formelle økonomien, mens de fattigste handelspartnerne nesten uten unntak befinner seg i den uformelle økonomien. Støtteordningene retter seg dessuten mot de øverste leddene i verdiskapningskjeden. Der finner vi sjelden de fattigste.

Fattigdomstiltak for mennesker som lever i uformell sektor er som regel de private organisasjonenes domene. I uformell sektor skjer faktisk mye eksportrettet handelsvirksomhet, knyttet til ulike donor-avhengige sysselsettingstiltak innen først og fremst håndverkssektoren, men der handelen aldri er mål i seg selv, men et middel. Ikke overraskende blir den økonomiske bærekraften i slike virksomheter svært skjør. Det kunne man kanskje ha forsvart så sant sysselsettingen virker fattigdomsreduserende. Imidlertid, undersøkelser som Cape Craft Design Institute har gjort i Sør-Afrika viser at håndverkerne som er sysselsatt gjennom non-profit virksomheter tjener dårligere enn håndverkere som er ansatt i kommersielle virksomheter, og at de sysselsatte relativt sett bare blir fattigere og er fanget i et avhengighetsforhold. Like interessant er funnene som viser at lederlønningene i den non-profit-organiserte delen av håndverkssektoren er mye høyere enn i den kommersielle delen, altså at lønnsforskjellene mellom håndverker og sjef er størst i den delen som til vanligvis her hos oss får merkelappene ”idealistisk” og ”non-profit”.

Norad støtter markedsføring av et rikholdig utvalg av ”u-landsvarer”, så sant disse er ansett for å ha kommersielt potensial her i Norge. Kombinert med få føringer for fattigdomsreduksjon i handelssamarbeidet framstår Norad som politikkløs på området. Men det å ikke ha en politikk er selvfølgelig en politikk i seg selv. Gjennom å ikke mene noe, så gir Norad legitimitet til at godhetsretorikken som mange av ”u-landsvarene” er omgitt av kan blomstre fritt. Det etterprøves ikke i særlig grad om markedsføringens gode budskap faktisk er sant.

Isandi har drevet handel med håndverk fra det sørlige Afrika til det norske markedet i snart 10 år, og vi har således hatt god anledning til å observere nordmenns ulike begrunnelser for å kjøpe, eller ikke kjøpe, afrikanske varer. Vi nordmenn er i utgangspunktet positive, men det er slående at vi må ha en grunn for å handle afrikansk. Vi kikker etter godhetsmerkelapper som ”rettferdig”, ”fair trade” og ”non-profit”, og noen blir ekstra inspirert til å shoppe av å få høre om hvor traurig livene er for produsentene. Vi vil jo så gjerne hjelpe.

Begrepet skikkelig betalt er en gjenganger. Spør du hva som legges i begrepet, så vil nesten alle svare at skikkelig betalt er å kunne spise seg mett og sende barn på skolen. Kvalitetsaspektet på maten og skolen trekkes sjelden fram, langt mindre det å sitte igjen med overskudd etter at man er skikkelig betalt. Jeg undres: Hvor har den norske forbruker lært denne retorikken? Survivalist level kalles den slags betaling i håndverkskretser i det sørlige Afrika og er et fy-ord, fordi det som regel virker fattigdomskonserverende. Ofte blir afrikanske produkter likestilt med norske godhetsvarer og godhetsinitiativ. Det er vanskelig å forklare overfor en dyktig afrikansk håndverker hva nordmenn egentlig tenker om henne, når hennes produkter markedsføres på samme ”godhetskonto” som tiltak rettet mot norske utsatte grupper, så som prostituerte rusmisbrukere. Godhetsretorikkens farligste effekt er at den ”klientelliserer”. Det gir intet bærekraftig handelssamarbeid..

Den mest brukte merkelappen er ”rettferdig handel” – fair trade. Det ser ut til å råde en oppfatning om at all handel med ”grasrota” i Afrika automatisk er rettferdig. Det er mye man kan si om Isandis og andres handelssamarbeid, og mye er bra, og visst virker det ofte fattigdomsreduserende, men spesielt rettferdig er det ikke. Jeg har ikke møtt en eneste håndverker i det sørlige Afrika som mener at hans eller hennes handelsmuligheter med utlandet kan klassifiseres som rettferdige.

Nå kan man jo si at det er ØNSKET fra oss bevisste forbrukere i Vesten om en rettferdig handel som er det avgjørende her, og man kan også muligens si at det er MER rettferdig enn annen handel vi i Vesten bedriver. Men skal våre ønsker og våre referanser være førende for hva vi kaller et handelssamarbeid? Begrepet ”rettferdig handel” kommer fra de frivillige organisasjonene, der man er vant med store målsettinger og kraftige uttrykk. Det virker samlende og motiverende. Faren er at slike målsettinger, når de blir gjentatt mange nok ganger, oppfattes som sannheter. Det er tvilsomt om handelsstanden selv ville ha lansert et slikt begrep. Man vet at man ville bli etterprøvd i hht kjøps- og markedsføringslover. Det kunne fort blitt dyrt.

Det er vi i de øverste leddene i verdiskapingskjeden og alle vi som snakker på vegne av de fattige, som driver med merkelapper. Jeg har fortsatt til gode å møte en håndverker som har bedt meg om å gi produktene hun lager en merkelapp som uttrykker at dette er rettferdig, eller som beskriver deler av livet hennes som helt klart tilhører privatsfæren. Hun ønsker ikke en merkelapp for at vi bedrestilte skal ha god samvittighet. Hun ønsker likeverdige markedsmuligheter. Hun ønsker ganske enkelt rettferdighet.

Visa om løgna

Jeg har nettopp sendt inn en rapport til Norad. Jeg har skrevet en del Norad-rapporter opp gjennom årene, og etterhvert opplever jeg denne rapportskrivingen som mer og mer meningsløs. Ikke fordi at rapporter nødvendigvis er feil –  det gjelder jo tross alt bruk av offentlige midler  –  men fordi bistand er til de grader blitt et fag innen akademia. Og der de som kan faget forvalter sannheten. Som om akademia noensinne har forvaltet sannheten om livet. For det er jo det bistand handler om –  fattigfolks liv.

Jeg har egentlig en lang argumentasjonsrekke på plass – om hvordan selve bistandsterminologien gjør at vi endrer vårt syn på hva som er fokus for bistand, hvordan bistandsdebatten er så elitær at den derfor blir uvesentlig i samfunnet – og hvordan dette i sin tur gjør prosjektrapporteringen til Norad så meningsløs.

Men jeg tenker jeg i stedet tar en Alf Prøysen-vise – til ære for oss som grubler og ikke er sikre på noe som helst. En hyllest til oss som føler oss mer beslektet med løgna når de store svar skal gis i form av meningsløse rapporter.

Og detti er visa om løgna
du hørte så lindt som a læt…
Sæinnheta syng og marsjere,
løgna går omvæg og græt….

Sæininnga seire i solskinn
og vill itte kjøpslå om fred,
løgna sitt livredd i skuggen
og sverger sin saligheds ed!

Sæinninga sitt i en ting-sal
med fakta og klare bevis,
løgna sitt dødsdømt i pine
og dikte om Paradis…..

Sæinninga peke ut vægen
snor-rett med glass-skår og stein,
løgna har lønlige stier
for børrføtte, såre bein.

Løgn… Ska vi slå øss i hopes?
Sei det er meg du vil ha!
…..du ska sleppe å sjå meg i aua
bare du svara «ja».

Kvisk det er meg du er gla ti!
Gjøm deg ved hjertet hos meg!
Så ska jeg blunde att aua
og kviske det såmmå ått deg….