Jeg havnet på sykehus her i sommer. I Dar es Salaam. En ille influensa førte til dehydrering som måtte behandles profesjonelt.  Når jeg forteller om dette til andre, så har reaksjonen ofte vært: «Sykehus i Tanzania! Det må jo ha vært spesielt. Var du ikke redd?». Underforstått, sykehus i Tanzania må være fælt, siden Tanzania er et fattig land.

Men det var ikke fælt. Det var jo et privat sykehus, må vite. Med spesialkompetanse på sånne tilfeller som mitt. Dehydrerte expats som må raskt testes og eventuelt behandles for malaria.

For det går fint an å drive et veldig bra lite sykehus i Dar es Salaam, så sant du har noen til å betale for det. Og det har man jo. Alle utlendinger  – og de er det nok av – har arbeidsgivere som betaler det som det koster, for deg og din familie. Helt uavhengig om du jobber på en ambassade, i bistandsorganisasjon eller i en utenlandsk bedrift . Og kan ikke det lille private sykehuset ordne opp,  så blir du evakuert med fly til et større sykehus i Sør-Afrika. Privat, det også, selvfølgelig.

Man gambler jo ikke med de ansattes helse. Og vi expats tar dette for gitt, og bryr oss egentlig ikke om regningen. Den betaler vi jo uansett ikke selv. Så la det koste hva det koste må. For skrekken er å havne på et offentlig sykehus.

For på det offentlige sykehuset, der det er køer og mangel på mat og medisiner og underbemanning, havner de som ikke kan betale. De fattige. De vanlige menneskene.

Jeg har ofte tenkt at det er et slags syndrom som folk får når de bor i utlandet som expats. Viktighetssyndromet, kaller jeg det. Vi ser på oss selv som viktige personer, årsaken er vel en kombinasjon mellom jobben vi har – det å hjelpe andre, direkte og indirekte, eller å ha en ikke helt vanlig jobb, gjør at du føler deg viktig  – og livsstilen, som er en kontrast til det livet vanlige folk lever. Og det blir ikke bedre av at man har arbeidsgivere som tar seg av alt du har av praktiske utfordringer. Jeg har deltatt i diskusjoner med forsåvidt relativt oppegående folk (med veldig vekt på relativt) som er i harnisk over at arbeidsgiver ikke ordner med å skifte lyspærer i leiligheten deres.

Jeg har sittet og tenkt på dette viktighetssyndromet mens jeg har hørt på NRKs Verdibørsen her på morgenkvisten. For der har de snakket om narsissisme, om det er en «folkesykdom». Og for å understøtte dette refererte de til en undersøkelse om at for 50 år siden vurderte 1 av 10 nordmenn seg som viktige – nå er det minst 8 av 10 som gjør det samme. Så viktighetssyndromet ser ut til å ikke bare omfatte nordmenn langt hjemmefra. Man kanskje si at dette er den endelige seier for selvhjelpslitteraturen, og det er kanskje fantastisk at stadig flere nordmenn føler seg viktige. Jeg skulle heller ønske at stadig flere følte at de levde meningsfulle liv.

Men altså, det er 8 av 10 av oss som tenker at vi er viktige, og det ligger i sakens natur, at når du er viktig, så forventer du et visst fokus. På deg selv og dine behov.

Og dette dreier seg også om det norske helsevesenet – hva det skal være, og for hvem. Høyresida i norsk politikk vil ha inn flere private i helsevesenet, for å redusere køene, som de sier. Det tror jeg bare sånn passe på at kommer til å skje. Det handler om kapitalismens grunnleggende lære om tilbud og etterspørsel. For etterspørselen etter helsetilbud kommer bare til å øke. Terskelen for hva som er sykdom og trenger behandling i et samfunn der 8 av 10 er viktige, blir stadig lavere. Og med et privat helsevesen kommer ikke dette til å bli mindre. Det private helsevesenet lever jo av at vi er syke. Det er en parallell til bistandspolitikken, som høyresida forøvrig kritiserer, at tilbud om hjelp skaper behov for hjelp. Og gjør den som hjelpes avhengig av hjelp. Og den som hjelper blir også avhengig av at det er et stadig økende behov for hjelp.

Dessuten – jeg vet veldig godt at mine foreldre, med lange og kompliserte sykdomsbilder, ikke hadde vært interessante for noe privat helsevesen. Fordi min mor og far var de 2 av 10 som ikke er viktige. Det jeg også vet, er at takket være et sterkt offentlig helsevesen og satsning på det, så kunne min mor bo på enerom med bad på Byskogen sykehjem, med dyktige sykepleiere rundt seg 24/7, mens far 15 år tidligere bodde på samme sykehjem, men på tomannsrom med bad på gangen og med ansatte med lav kompetanse. Og jeg vet også at i dag hadde man kunnet behandlet fars hjerneslag umiddelbart, fordi det er blitt satset på kompetanseheving og forskning i det offentlige helsevesenet. Jeg vet at i dag har mennesker som får hjerneslag mulighet til en helt annen livskvalitet enn den min far fikk. Det tok ham 9 år å dø, i dag hadde det vært 9 år med liv. Og jeg er veldig stolt over et slikt offentlig helsevesen, som tar skritt for skritt for skrittt i riktig retning. Også for de 2 av 10 som ikke er viktige.

Og så blir det hevdet så kjekt at et privat helsevesen vil gjøre mye for nyskaping. Det tror jeg også bare sånn passe på. Et privat helsevesen må i sakens natur gå dit pengene er.  Det er bare å se på Sør-Afrika, det. Der har de et gjennomført todelt helsevesen –  privat og offentlig. Og uten unntak drar de med penger eller privat helseforsikring til de private sykehusene. Det er jo ikke for ingenting at man som expat blir evakuert til private sykehus i Sør-Afrika. For der er privatsykehusene knallgode. Vanlige folk er henvist til overfylte offentlige sykehus, uten medisiner, mat og helsepersonell – og med kompliserte sykdomsbilder hos pasientene, for eksempel kombinasjonen av diabetes, TB og hiv/aids. Det private helsevesenet får ikke disse tilfellene, og det er også grunnen til at forskning og utvikling av behandling av disse folkesykdommene står på stedet hvil – fordi det offentlige helsevesenet ikke tiltrekker seg de dyktigste forskerne og helsearbeiderne. Og alt dette skaper en nedadgående spiral – det offentlige helsevesenet blir stadig dårligere og mindre effektivt, og gapet til det private blir stadig større. Og de som taper, er vanlige folk. De som ikke er viktige.

Alle som er en smule oppdatert på hiv/aids-behandling vet at dersom en slik folkesykdom hadde rammet Vesten slik som i Afrika, så hadde effektive behandlinger kommet mye, mye lenger. For de kommersielle helseaktørene går dit pengene er. Sånn må det være i en kommersiell verden.

Og nå ser disse kommersielle helseaktørene en stor pengebinge i det norske helsevesenet. Et helsevesen som har ambisiøse planer og ambisiøse budsjetter. Det brukes i den forbindelse som et slags argument at et privat helsevesen vil åpne for kvinnelige gründere. Man framstiller dette som at det private helsevesenet er sykepleieren som starter sin egen bedrift og tilbyr hjemmesykepleie til kommunen, og det blir flott for alle. Det er mulig at det finnes slike kvinnelige gründere som vil ta nattevakter og turnus, på lik linje med de offentlige ansatte sykepleierne – for det er vel ikke tenkt slik at de private skal kun jobbe på dagen, og så må de offentlige ansatte ta nattevaktene? Og det er helt logisk at sykepleiere med egen liten bedrift kan tjene mer penger enn de offentlige ansatte, fordi det er en del driftskostnader som en enkeltmannsforetak eller små AS ikke belemres med. Men det er jo en illusjon å tro at det nye kommunale helsetilbudet nå skal være bemannet av små idealistiske enkeltmannsforetak. For all empiri viser at det skjer en konsentrasjon av helsefortak, særlig i det private. Store, utenlandske kommersielle aktører kjøper opp de private helseforetakene. For det ligger en enorm kommersiell gevinst i å få et sugerør inn i den norske helsekassa.

I det norske helsevesen er behovet for helsetjenester uendelig. Og Erna og Siv har lovet at de skal betale for ditt behov inn i evigheten. Og det kan hende du tror på det. Det kan også hende at du synes det er ok at noen skal tjene seg søkkrike på din sykdom, eller at du egentlig ikke bryr deg, så sant du får behandling. Men et eller annet sted går ikke regnestykket opp. Særlig når 8 av 10 oss mener vi er viktige. Men når du blir en av de 2 som står igjen, eller du oppdager at verden forøvrig ikke synes at du var så viktig allikevel  – hvem skal da gi deg behandling?

For skulle ikke det være vår felles oppgave – at de 2 som står igjen, de som ikke er viktige – er sikret et godt helsevesen? Uavhengig av hvor de bor i Norge, når på døgnet de blir syke, hvor gamle de er, og hva enn type sykdom de har. Så de kan få leve meningsfulle liv. Selv om de ikke er viktige.