Vi flyttet til Namibia da jeg var 30, Erik 31, Nils 6 og Ingrid 2 år. Ved siden av egne to barn så hadde Erik og jeg i årene i Namibia tre fosterdøtre i tenåringsalder: Tina, Nelly og Esther + i perioder Fatima. De bodde alle i vårt romslige expat-hus i Eros bydel i Windhoek. Nelly fikk i tilegg 2 barn i vår Namibia-periode – Jumah og Dominique – så da var vi altså besteforeldre, på en måte, Erik og jeg. Før vi var 35.

Det var et livat hus og livate år.

Jeg tenkte det var greitt som innledende opplysning i forbindelse med noe jeg har gått og tenkt på de siste dagene.  De årene i Namibia gjorde nemlig at jeg sluttet å anse meg selv som ung. Og i tillegg innså jeg også at mitt hverdagsliv ikke er interessant for noen som helst andre enn de som lever sånn selv. Og vi er – i verdensperspektiv – veldig, veldig få. Og det henger litt sammen, det der – å bli voksen og samtidig utvide radiusen for hva som er interessant.

Og fordi jeg nå ikke lenger var ung, gjorde at jeg tok en del valg. Blant annet stoppet jeg å høre på NRK P3. For P3 har aldri vært noe for besteforeldre på 30 år.  Og det er jo helt ok og sånn det skal være; NRK-kanaler har jo sine lytter-nisjer. Les videre →