Stikkord: Rietbron

  • Frem fra glemselen – du får ikke kvalitet uten volumtrening

    Frem fra glemselen – du får ikke kvalitet uten volumtrening

    I 2015 ble Rietbron Handcraft del av Karoo Angels. Håndverksgruppa som sådann hadde eksistert i 7 år, igjen startet og opplært av Gardi og Hannelie, og med Isandi som aktiv handelspartner. Rietbron Craft holder altså til i landsbyen Rietbron, som er i utgangspunktet mye større enn Vondeling, men like isolert. Beliggenheten på den enorme øde Karoo-sletta er nærmest naturstridig.

    Rietbron Craft laget blant annet hjerter og engler i ståltråd, såkalte Engelinas. Fantastisk fine. Fortsatt er de nesten 1 meter høye englene noe av det fineste jeg tar fram hver jul.

    Men de slo ikke an på samme måte som Vondelings engler. Min teori er at de manglet antakelig den subtile melankolien som fantes i Vondelings fjærengler. For også Vondelings ståltråd-engler mistet marked idet fjærenglene så dagens lys. Og sånn er det fortsatt.

    Rietbron Handcraft var og er en bemerkelsesverdig håndverksgruppe. Når jeg forteller erfarne håndverkseksperter i det sørlige Afrika om Rietbron, om denne gruppa som helt selv har utviklet et samlebåndsprinsipp i produksjon, fordi de har funnet ut at det lønner seg, som helt selv har utviklet et slags velferdssystem seg i mellom, med betalt svangerskapspermisjon og lønn under sykdom, som helt selv har innført regler for arbeidstid og avspasering, som helt på egen hånd tar beslutninger om at de ikke vil ha pengestøtte fra myndighetene, fordi det tar vekk fokus fra jobb og betyr så mye unødvendig rapportering og merarbeid for dem, så måper alle ekspertene. Det er en modenhet, et samhold og en stolthet i den gruppa som ikke har sin like.

    Så det er klart – når det gjaldt Rietbron Handcraft så måtte man gå noen ekstra runder for å prøve å finne et produkt som kunne selge i bøtter og spann. Fordi de fortjente det. Og dessuten – vi som ikke lever av å lage engler for hånd, vi trenger allikevel håp, ikke sant? Så vi trenger sånne som Rietbron Handcraft.

    Samtidig hadde Vondeling altfor mange bestillinger. Så løsningen var åpenbar: Rietbron må lage engler, de også. Men vi visste at det var utfordringer knyttet til dette. Ikke i Rietbron. Men i Vondeling. For mange av Vondeling-håndverkerne hadde hele sin identitet knyttet til nettopp englene. Englene gjorde at de kunne gå med hevet hode når de var i Willowmore, englene hadde gitt dem inntekt, englene var nærmest deres signatur, særlig blant de som ikke kunne lese og skrive. Og dessuten hadde de jo vært på tv, de hadde vært i blader og aviser – og alt dette var på grunn av englene. De følte at de nå ble sett av omverdenen. På grunn av englene. Og de var livredde for at noen, eller noe, skulle ta fra dem denne nye identiteten. Løsningen måtte være at Rietbron lagde noen andre engler enn Vondeling – og derfor ble Baba-englene – de minste englene – skapt. Som et supplement, og ikke en konkurranse til Vondelings engler. Men også dette var vanskelig for Vondeling-håndverkerne.

    Hannelie og jeg utviklet en plan for Baba-englene og tidlig i 2015 dro vi til Rietbron og jobbet sammen med håndverkerne der. Fordi Rietbron allerede hadde lang håndverkserfaring, så tok opplæringen mye kortere tid enn i Vondeling – og i løpet av en uke var alt på plass. Jeg tok et bilde av de første Baba-englene, og sånn så de ut:

    Og så dro Hannelie hjem til Port Elizabeth og jeg dro hjem til Norge – klar for neste fase: Volum-produksjon. For var det én ting som vi hadde lært i løpet av årene med Vondeling-engler, så var det at én ting er at prototyper, laget i ro og mak og med umiddelbar tilbakemelding fra kunden (dvs meg), alltid blir nesten perfekte. Noe annet er det når det skal lages mange engler i høyere tempo for store bestillinger. Da kan det ofte gå utover kvaliteten. Er det godt sjekket at fjærkjolen sitter fast? Er det riktig lengde på fjærene, og er det for mye eller for lite fjær? Er det filthodene jevne og nokså like i størrelse og uten misfarging? Er det for få eller for mange perler på vingene? Er ståltråd-endene festet slik at de er usynlige? Er det riktig proporsjoner på vingene i forhold til fjærkjolen? Er perle-glorien riktig plassert? Er det sjekket at hengetråden er godt nok festet på enden? Har alle englene navnelapp?

    Alle disse kvalitetsmarkørene for en «perfekt» engel får man kun til dersom håndverkerne må lage mange. Og det må de øve seg på. Mengdetrening gir kvalitet. Men det var jo ikke mulig for Rietbron-håndverkerne å kunne sitte å øve seg på mengdetrening uten noen inntekt, så da ble løsningen at Isandi gav dem en stor ordre. 200 av hver av Baba-englene. Det ble 1200 engler, dersom jeg ikke husker feil. Ikke å anbefale, sånn reint bedriftsøkonomisk, det er klart.

    Jeg trodde vel den gangen at Baba-englene kom til å selge like godt som de større englene, men det gjorde de ikke. Det var først da Rietbron begynte med det som virkelig ble best-selleren over alle – Gardi-englene, de som hadde 3-dimensjonale heklede vinger – at inntekt og bestillinger ble sikret for gruppa.

    Men som alltid – når noe ikke har gått som planlagt – så har jeg lært at jeg må tenke: Og hva kan jeg lære av dette?

    Og hva lærte jeg? Jo, at dette med mengdetrening var riktig. For kvaliteten på englene var god. Så denne metoden måtte fortsette.

    Og så lærte jeg at det ikke er sånn at de rimeligste englene selger best. Det er andre faktorer enn pris som gjør om en engel blir en bestselger. Det handler om dette udefinerbare ‘noe’ som de større fjærenglene har. Englene blir ikke solgt først og fremst fordi de er søte, men fordi de er vakre.

    Og så lærte jeg å ta på alvor redselen Vondeling-håndverkerne hadde for at noen skulle frarøve dem deres identitet, ved at noen andre også skulle lage engler. Og det resulterte i fellesaktiviteter med de to gruppene – utflukter både her og både der – og ikke minst, All Crafters Meeting – ACM – det årlige årsmøtet i englefabrikken – der alle er samlet. Krever en god del logistikk, men det er uten tvil verdt det.

    Og på årets ACM skjedde en milepæl, 9 år etter at Vondeling-gruppa ble så opprørte over at Rietbron-håndverkerne også skulle lage engler. Nå satt Rietbron-håndverkerne og lærte bort deres store «hemmelighet» til Vondeling-gruppa – nemlig hvordan hekle de etterspurte 3D-vingene. For flere må rett og slett kunne lage dem, for disse er blitt selve signaturen til Karoo Angels.

    Og ingen var opprørte, og stemningen var god.

  • Definisjonen på en gladnyhet

    Denne uka har jeg vært i Eastern Cape i Sør-Afrika, i Cacadu District, som rommer blant annet landsbyene Vondeling og Rietbron, med hvert sitt håndverkskooperativ, og begge med Isandi på kundelisten. Området der Vondeling og Rietbron ligger kalles Karoo – og det øde slettelandskapet, omgitt av majestetiske fjell, er ganske enkelt noe av det vakreste i verden. For tiden er det vinter i Karoo – ned mot kuldegrader om natta, men ganske varmt om dagen. Om vinteren blomstrer aloene, så som på bildet her.

    Og når det skumrer rundt halvseks-tida ser  det slik ut:

    Hverdagslivet for folk flest er ikke enkelt i Karoo, og Cacadu District er en av de fattigste regionene i Sør-Afrika. Med på turen var sjefsredaktøren og en journalist i Die Burger, Sør-Afrikas største afrikaans-avis.   Det går jo rykter i Sør-Afrika om disse to håndverksgruppene i Karoo – av alle steder –  som selger og selger og selger produkter til Norge. Hvordan er det mulig?

    Så journalistene ønsket å møte både Vondeling Optel Craft og Rietbron Handcraft og Isandi – og hengte seg altså med på turen.  Vi overnattet i Willowmore, den nærmeste byen av en viss størrelse i nærheten av de to landsbyene. Det tok ikke lang tid etter  vi ankom Willowmore før det ble rapportert inn via gjestehus-verten  at det var folk i byen som gjerne ville snakke med journalistene. Om lokalsykehuset i Willowmore.

    Jeg tenkte som så at det er vel et eller annet som er galt med sykehuset. Det er vel ikke bare i Norge at sykehus-reportasjer sjelden handler om noe positivt.  Særlig dersom det gjelder lokalsykehus. Og det tok ikke mange minuttene før journalisten fikk en «concerned citizen of Willowmore» på tråden. Mye prating fram og tilbake på afrikaans. Mye rynking i pannen, mye «huff og huff» – men så: «beie lekker, beie lekker». (som betyr «veldig bra») Min afrikaans er svært begrensa, så jeg ba om oversettelse, ettersom jeg ikke forstod hvorfor ting ble så beie lekker etterhvert som samtalen skred fram. Og så fortalte journalisten: «Budsjettene til alle sykehusene i Cacadu er brukt opp for i år, de har ikke penger igjen til mat til pasientene, ikke til sykepleie, ikke til viktige medisiner – og veldig redusert legekapasitet. Men her i Willowmore har de nå mobilisert slik at lokalbefolkningen bidrar med mat til pasientene, og til en viss grad til sykepleie, så langt de har kunnskap, samt at de har samlet inn penger i kirkene til medisiner. Og legene jobber masse gratis for å hjelpe til. Dette er en skikkelig gladnyhet – så denne vil jeg gjøre noe på!»

    Sa journalisten. Jeg spurte hva som var så spesielt oppløftende med at helsekassene i Willowmore og i de andre småbyene i Cacadu var tomme.

    Men journalisten repliserte:  «Folk i dette området har alltid blitt svikta, de har aldri opplevd å få tilgang til «basic rights». De kommer ingen vei ved å protestere – demokrati i Sør-Afrika handler foreløpig ikke om at folk flest blir hørt og sett. Men disse folka gjør noe sjøl ut av en håpløs situasjon. De tar ansvar sjøl, så langt de klarer. Og det er til syvende og sist det som gjør at det fortsatt muligens kommer til å gå bra i Sør-Afrika. Derfor er dette en gladnyhet.»

    Jeg tenkte med meg selv at i såfall er det ikke bare definisjonen på en gladnyhet som er himmelropende forskjellig mellom Norge og Sør-Afrika, men også hva vi forventer av et demokrati. Og hva vi mener vi har rett på.

    Dagen etter var jeg i Vondeling og Rietbron. I Rietbron sparket de fotball, oppildnet av fotball-VM. Sånn så det ut:

    Klinikken i Rietbron er stengt for tida, ble jeg fortalt  – ingen penger – , så det nytter ikke å komme dit med noen fotballskader, eller noen andre skader eller sykdommer, for den saks skyld. Og i Vondeling, som ikke har noen egen klinikk, er det slutt på helsesøsteren som kommer en gang i måneden. Kassa er tom.

    4 timers kjøretur unna ligger en av VM-stadionene,  i Port Elizabeth. I forbindelse med fotball-VM har sørafrikanske myndigheter garantert FIFA  helsetilbud 24/7 på høyeste faglige nivå – såkalt «top international standard» til alle som på en eller annen måte er direkte involvert i fotball-VM. Spillere, ledelse, sponsorer, dignitærer, funksjonærer og publikummere på kampene. Det er importert ekstra helsepersonell for å kunne sikre dette, ambulansehelikopterne står klare, skulle noe skje, og det er opprettet flere klinikker på alle stadionene, med alt medisinsk utstyr tilgjengelig. Blant annet. Alt betalt av Sør-Afrika – FIFA har jo ingen utgifter til fotball-VM, bare inntekter.

    Det er ikke sånn at de har tatt helsebudsjettene fra Cacadu til fotball-VM. Men mens det ser ut til å være en utømmelig kasse når det gjelder FIFAs krav, så er det altså tom kasse når det gjelder folkets krav. Skjønt, krever de egentlig? Det er  jo bare å gruble videre – er Willowmores dugnadsinnsats for lokalsykehuset en gladnyhet?