Stikkordarkiv: sør-afrika

Kapplandets Bondekvinneforening

Jeg driver altså denne Englefabrikken, som holder til i Karoo i Sør-Afrika, med kontor, lager og butikk i den lille byen Willowmore, og med selve produksjonen i de to landsbyene Rietbron og Vondeling. For snaut et år siden fikk jeg en henvendelse fra organisasjonen «Vroe Landbouvereniging Van Kaapland» med forespørsel om jeg kunne være hovedtaler på deres årskonferanse, som skulle holdes i nettopp Willowmore.

Denne henvendelsen var like utenkelig som om jeg skulle bli bedt om å skrive kronikker for avisen Dagen. Eller for VG, for den saks skyld. Så selvfølgelig måtte jeg si ja.

«Vroe Landbouvereniging Van Kaapland» – VLVK – betyr «Kapplandets Bondekvinneforening», og dette er en organisasjon som i henhold til hjemmesiden har som mål å bidra til personlig vekst og utvikling for medlemmene og deres lokalsamfunn. Med andre ord, det kunne ha vært en hvilkensomhelst organisasjon – ingenting provoserende her.

Jeg fortalte en del sørafrikanske venner om denne forespørselen, og alle himlet med øynene og uttrykte at der skulle de gjerne ha vært til stede – for VKVL er rimelig spesielle greier, i følge dem – og føyde til: «Det må vel være første gang at noen snakker engelsk på deres sammenkomster».

Når du tenker Sør-Afrika, så er det ofte sånn svart-hvitt, bokstavelig talt, og det er også slik vi i hovedsak får det formidlet i Norge: Du har svarte og du har hvite. Og vet du litt mer om landet, så har du fått med deg at det bor en del indere, særlig i Durban. Og så er det mange fargede – coloured – i Cape Town. Og så har du de som er coloured og holder til i blant annet Karoo – som for eksempel de som jobber hos Karoo Angels – og de er noe annet enn Cape coloured.

Men så har du sånne som Trevor Noah, som ikke er coloured – men mixed race – og det er noe helt annet igjen. I Sør-Afrika er man fortsatt nærmest besatt av dette med rase, mer enn 25 år siden apartheids fall.

Så Sør-Afrika er altså alt annet enn svart-hvitt. Og er du svart, så er det viktig om du for eksempel er Zulu eller Xhosa, Sotho eller Ndebele. Og sånn er det med hvite også. Veldig forenklet så har du 2 typer hovedgrupper av hvite: Engelskmenn og boere – men også store grupper av folk med andre europeiske opphav, og også en stor jødisk befolkning. (og så har kineserne vært i Sør-Afrika i mer enn 100 år, men det er en annen historie) 

Sørafrikanere med engelsk opphav har engelsk som morsmål, mens boerne snakker afrikaans, som du sikkert allerede vet – et nederlandsk-liknende språk. Men – og det er et stort men –  mens de aller fleste boere også snakker engelsk, så er det ikke så vanlig at de med engelsk opphav snakker afrikaans. Mange skylder på et hat mot apartheid-styret, at de ble tvunget til å lære afrikaans – så derfor har de nektet å lære seg det, men altså, bare så det er sagt – det var ikke de engelsk-hvite sørafrikanerne som avsluttet apartheid.

Mye av aversjonen mot afrikaans fra hvite engelsktalende handler rett og slett om klasse.

Boerne har tradisjonelt hatt «blue collar jobs», og boerne har sammenliknet med engelsk-hvite lavere utdanning, og deres kultur blir sett på som lite avansert, rett og slett litt kitsch. Etter å ha gjort litt privat research på disse fordommene, tror jeg at dette handler like mye om by-land, sentrum-periferi konflikt og den slags, og at denne kitsch’e boer-smaken i musikk, litteratur og innredning ikke er så langt unna hva som er helt gangbart her i Norge. Så sett fra et norsk ståsted så er det like mye de engelske-talende som har en outrert smak og er beint fram snobbete. Hvis man nå absolutt må klassifisere.

Men, tilbake til Sør-Afrika: Det er også blant boerne at du finner størsteparten av fattige hvite, mange lever slik vi har sett fra USA – i campingvogner, som «white trash».  Eller på fraflyttede steder som Rietbron, der hus står tomme og koster ingenting. Boere blir også sett på å være mindre åpne for utenforstående, de er mer religiøse enn de engelsktalende hvite, og opptatt av å bevare egen kultur og tradisjoner. (Muligens går ikke flertallet av boere med FN-pins – jeg skal sjekke nærmere med noen boer-venner)  

Det er også blant boerne du finner de mest høyre-radikale organisasjonene i Sør-Afrika. Det er ikke for ingenting at det er nære bånd, som stadig blir nærere, mellom ytterliggående boer-organisasjoner og rasistiske Trump-tilhengere i USA, der kampsaken er at boerne utsettes for folkemord, organisert av det sørafrikanske flertallsstyret, og at nå må hvite over hele verden stå sammen for å bevare sin egen rase. (En av disse ekstreme boer-organisasjonene ønsker å bygge en egen liten landsby ved siden av Willowmore, der de vil ‘beskytte den hvite boer-kulturs egenart’. Måten å gjøre det på, er å kjøpe et stykke land for utbygging, organisere det som et privat AS, og så kan de som ønsker det, kjøpe seg inn. Med en slik formålsparagraf er det jo ikke alle som føler seg like velkomne, for å si det sånn. Men foreløpig har de ikke fått med seg så veldig mange på de planene.)

Disse ekstreme miljøene snakker med utestemme, og dette kombinert med at boerne er kjent for å hegne om seg og sitt, gjør at nesten enhver boer-organisasjon nærmest per definisjon får et litt frynsete rykte i mer liberale miljøer.

Så det var altså en slik erkekonservativ boer-organisasjon jeg skulle holde foredrag for. Konferansen fant sted i begynnelsen av mars, og temaet jeg hadde fått var «Karoo Angels – Investing in Women». Og hvordan det gikk, skal jeg fortelle om seinere.

Til Ungdommen

ba0b35b6b1014f38be0f9f76beab1e2d

Antakelig kommer ingen ungdom noensinne til å lese det jeg skriver nå.

Jeg skriver allikevel.

I mai 1992 var en av etterkrigstidens største statsmenn på besøk i Norge. Programmet var fullbooket med besøk på Slottet, TV-opptredener, politiske samtaler, konserter og arrangementer, alt til hovedpersonens ære. Selv ba han om å få møte noen norske ungdommer som hadde støttet hans sak, den gangen da det politiske etablissementet verden over fortsatt var i tvil om hans sak var verdt å støtte . Det var jo så mange hensyn, det var jo så mye som måtte vektes, det var så mye strategi. Men nå var ting endret. Nå støttet alle ham, og alle ville ha sin bit av ham. Han ba om at møtet med de norske ungdommene skulle være uten presse til stede, og heller ikke skulle det være noen offentlige og viktige personer der. Han ville kun møte vanlig norsk ungdom. Statsmannen var Nelson Mandela, og treffet med de norske ungdommene fant sted på et møterom på SAS-hotellet i Oslo. Mandela tok seg god tid til å samtale, og spesielt én ting han sa, ble stående: En sak som blir frontet av ungdom, kan aldri mislykkes.

Mandela refererte til Soweto-opprørene i 1976. Dette opprøret var annerledes enn de tidligere opprørene mot apartheid-styret. For dette var igangsatt av unge mennesker, bosatt i township’en Soweto utafor Johannesburg, og de protesterte mot utdanningssystemet som apartheid-staten påtvang dem. Protestene handlet om deres virkelighet, deres engasjement, det var deres opprør mot den systematiske uretten som de var født inn i. Den sørafrikanske regjeringen svarte med å skyte, drepe og arrestere ungdommene. Men opprøret bare spredde seg, og regjeringen innførte unntakstilstand. Men en ild var tent, og opprøret lot seg ikke stanse, og det spredde seg, utover Sør-Afrikas grenser og til resten av verden.

Først 18 år seinere ble apartheidregimet oppløst, i 1994, og det er nok av analyser og forklaringer på hvem, hva, hvor, hvorfor og når. Men det var Soweto-ungdommenes opprør som endret kampen. Og det var dette Nelson Mandela fortalte de norske ungdommene en maidag i 1992, på et rom på SAS-hotellet i Oslo.

Spol fram 30 år fra 1976, til 2006.

En stor og sint menneskemengde står utafor Høyesterett i Johannesburg og roper: Burn the bitch. Heksa som skal brennes, heter Fezeka Ntsukela Kuzwa. Hatet mot henne er enormt, så stort at hun må smugles inn i rettssalen, hun må operere under dekknavn – Khwezi – og hun må leve i skjul. Og grunnen til hatet? Hun har anmeldt visepresident Jacob Zuma for voldtekt. Zuma er ikke en tilfeldig bekjent av Khwezi, han hadde sittet sammen med Khwezis far på Robben Island, jobbet sammen med ham for ANC i eksil, og Zuma har kjent Khwezi hele hennes liv. Hun har sett på ham som en far, helt siden hennes egen far ble drept i en bilulykke da hun var 10 år.

Jacob Zuma var den folkelige politikeren som strategene og makten i ANC ville bytte daværende president Tambo Mbeki ut med. Grasrotas mann. Han som var noe annet enn den distanserte Mbeki, han med intellektuelt image og vanskelige begreper som African Renaissance. Ingen danset som Zuma, og ingen sang så inderlig kampsangen fra apartheid-tida som Zuma: Umshini Wami – gi meg maskingeværet . Vi må bevare kulturen vår og tradisjonene våre, sa Zuma. Med meg ved roret så får de fattige det bedre, med meg ved roret blir vi en stolt nasjon. Og folket lot seg begeistre. Endelig en som sa ting som de var. En mann av folket som skjønte dem. Og det ble forhandlet og dealet. Visstnok hadde Jacob Zuma en del hundre korrupsjonsanklager mot seg, visstnok var det saker og ting i hans fortid og nåtid, visstnok var han ikke helt redelig i alt han sa og lovte, men hvilken politiker er det? – for her måtte man tenke strategi og taktikk og partiets framtid og fokusere på det store bildet. Så korrupsjonsanklagene hadde man en plan for hvordan kunne bli ryddet av veien – og alt lå til rette for at Zuma kunne spille Mbeki av banen. Så kom søksmålet fra Khwezi. Det passet overhodet ikke inn i planen, for ble Zuma dømt, så kunne han ikke bli president. Så her måtte det mobiliseres bredt på alle fronter. Zuma måtte ikke miste oppslutning, ANC måtte ikke framstå svake. Og resultatet var blant annet mange topp-politikere i ANC som holdt kjeft før, under og etter rettssaken, menn og kvinner som hadde kjent Khwezi hele hennes liv, og visste at hun snakket sant. Og resultatet var også den rasende mobben utenfor Høyesterett i Johannesburg. Og det var ikke først og fremst patriarkatet som stod og ropte at heksa skulle brenne. Det var ANCs kvinnebevegelse som ledet an. For Khwezi kom i veien for deres overordnede politiske planer.

Zuma ble frikjent, fordi dommeren mente at samleiet hadde vært frivillig. For var det ikke sånn at Khwezi hadde en promiskuøs fortid, hvorfor ellers var hun hiv-positiv? Var det ikke sånn at hun allerede som 5-åring hadde krabbet opp i fremmede menns senger? Og var det ikke sånn at hun hadde på seg en kanga? Og det, forklarte den da 64-årige Zuma, det var i hans kultur en invitasjon til sex. For i hans kultur var det en manns plikt å ikke forlate en kvinne når han som mann opplevde at kvinnen var seksuelt tent. Ellers ville hun følt seg ydmyket, forklarte Zuma. Han gjorde henne bare en tjeneste. Og når det gjaldt hiv-statusen hennes, så medga Zuma at han selvfølgelig var klar over dette, han hadde jo kjent henne hele sitt liv, og han var som en onkel for henne etter at hennes far døde, men han hadde jo tatt en dusj etter samleiet, så da mente han å ha kvittet seg med eventuell smitte. Khwezis forklaring ble ikke trodd på noe punkt. Og et hinder i veien for at Jacob Zuma kunne bli president i Sør-Afrika, var fjernet. Og president ble han i 2009.

Og slik startet de mørkeste årene i Sør-Afrikas unge demokrati. Zuma hadde makten, og sørget for at hans støttespillere fikk bekle alle viktige stillinger, og sørget for at alle i kretsen rundt ham ble rikelig belønnet. Korrupsjonen økte, økonomien gikk stadig dårligere, folk flest forble fattige. Misnøye og fortvilelse fikk fotfeste i den sørafrikanske hverdagen. Mens Zuma og hans krets virket uovervinnelige. Og Khwezi ble glemt av de aller fleste. Bortsett fra noen aktivister, da – som rundt merkedager som 8. mars og datoen for rettsaken holdt appeller og skrev kronikker. Om at Khwezis historie ikke måtte bli glemt. Om at det sørafrikanske rettssystemet viser forakt for kvinners liv, erfaringer og opplevelser . Om at Khwezi representerer en uhyggelig statistikk – én av tre sørafrikanske kvinner oppgir at de har blitt voldtatt. Men alt dette utløste ikke noe særlig engasjement utover menigheten av menneskerettsaktivister og kjønnsaktivister – ’jovisst er alt dette ille, men nå har vi virkelig andre mer seriøse problemer å hanskes med her i landet. Økonomien går så dårlig.’

Så går det 10 år.

I august 2016 holder Zuma en tv-sendt tale i Pretoria for å gratulere landets valgkommisjon med et vel gjennomført lokalvalg. Zuma er ingen god taler, det er mer høytlesning enn talekunst han bedriver. Derfor får han ikke med seg hva som skjer under hans tale, han ser bare ned i manus. Men det som skjer er at plutselig reiser 4 unge kvinner seg, går fram og stiller seg på rekke foran talerstolen, der presidenten står og leser. De tar fram og holder over hodet 5 håndskrevne plakater: ”I am 1 in 3”- ”#” -”10 years later” – ”Khanga” – «Remember Khwezi” . Uten ett ord. De bare holder opp plakatene. Zuma får altså ikke med seg hva som skjer, mens forsamlingen sitter lamslåtte. Og tv-opptakene viser panikkhandlende ministre og andre dignitærer som febrilsk prøver å få politi og vakter til å gripe inn overfor jentene. Og de blir fjernet med makt. Men budskapet hadde hele nasjonen sett.

18 måneder seinere, i februar 2018 blir Jacob Zuma tvunget til å gå av som president.

Sør-Afrikas skarpeste journalistpenn, Richard Poplak, skrev i sin analyse av Zumas fall at alt startet med disse jentenes stille aksjon i august 2016. For det de gjorde gjennom sin tause handling, var å kreve politikken tilbake til folket. De brakte begreper som anstendighet og ærlighet tilbake i den sørafrikanske debatten. Og slike verdier er det eneste bærekraftige limet som kan holde et så skjørt demokrati som Sør-Afrika sammen. Og det motet disse 4 jentene viste, gjorde at mange i ANC skammet seg. Med rette. De hadde ikke oppvist noe som var i nærheten av samme mot når det gjaldt å stille Zuma til ansvar. Og for mange av ANCs medlemmer ble dette en vekker. Nettopp fordi de kunne sin historie om 1976 Soweto-opprøret.

Samtidig med Zumas fall skjedde nok en skoleskyting i USA. 17 ungdommer ble drept og 14 skadet av en 19-årig tidligere elev ved en skole i Florida.

Etablissementet i USA reagerte som de alltid gjør etter slike tragedier: Man oppfordrer til bønn og kjærlighet og samhold. Og så fortsetter alt som før. Men ikke denne gangen. For denne gangen reagerte unge folk og sa høyt og tydelig at dette fant de seg ikke i. De nektet å godta at de skal måtte leve med frykt for å bli skutt på skolen, bare fordi voksne mener at det er en menneskerett å få bære våpen. Unge folk fra denne skolen i Florida er de første som har klart å få den mektige National Rifle Association til å komme på defensiven, både politisk og i opinionen.

Fortsatt er ingen våpenlover endret i USA. Men det kommer til å skje. Og når historien en gang skal skrives, så kommer det til å stå at endringene startet den dagen i februar 2018 da ungdommene på Marjory Stoneman Douglas High School sa at dette fant de seg ikke i lenger.

Her i Norge er det også mange unge folk som har bestemt seg for å si i fra. Om seksuell trakassering, om kroppspress, om hat-retorikk, om diskriminering, om det å ha opplevd terror og måtte leve med dette resten av livet. Mange har blitt rådet til å holde munn, mange føler seg oversett og blir ikke hørt, mange opplever at deres engasjement og opplevelser er brysomme og i veien.

Og det er til deg som står midt opp i en kamp for verdier og sannheter du tror på at jeg skriver dette. Endringene skjer ikke over natta, og det du håper på, skjer muligens ikke på din vakt. De skjer antakelig helt sikkert ikke på din vakt.

Men glem aldri: En sak som blir frontet av ungdom, kan aldri mislykkes.

Glem ikke det når noen igjen later som om nasjonens lim handler om strategi og taktikk, maktkamp og dealing .

La ingen forakte deg fordi du er ung.

________________________________

Hvordan det gikk med Khwezi?

De brant ikke henne, men de brant ned huset hennes. Drapstruslene fortsatte, og livet i Sør-Afrika ble uutholdelig etter rettssaken. Til slutt måtte hun dra i eksil, sammen med moren sin. Først til Nederland, så til Tanzania. Etter nesten 10 år vendte hun anonymt tilbake til Sør-Afrika, og i oktober 2016 døde hun. Da datoen for begravelsen ble bestemt, annonserte det lokale ANC-laget at de skulle ha en støtte-markering for Zuma, på samme dag, og rett ved siden av kirken der venner og støttespillere skulle ta et siste farvel med Khwezi. Budskapet var ikke til å misforstå: Til og med i døden skulle ikke Khwezi slippe å bli minnet om hennes nemesis.

Og selv med Jacob Zuma vekk så er det langt fram før de 4 jentene med sine håndskrevne plakater vil oppleve at deres sak blir hørt.

#handsoffCaster

Jeg lurte på hvor lang tid det ville gå før norske medier ville skrive om henne, ettersom resten av verden gjør det. Så kom det denne uka, for eksempel på nrk.no– under overskriften ”Hun er OLs største dilemma.” Det handler om sørafrikanske Caster Semenya, som i natt løper finalen på 800 meter. I kvinneklassen. Og dilemmaet handler akkurat om det, om at Caster Semenya ikke passer inn under betegnelsen ”vanlig kvinne”, ettersom hun har et høyere testosteronnivå enn hva som er vanlig for flertallet av kvinner. Skal hun da få lov til å konkurrere i kvinneklassen?

Dersom du ikke husker helt hva Caster Semenya-saken går ut på, så anbefales NRKs artikkel, men kort fortalt så handler det om at under VM i friidrett i 2009 i Tyskland entret en 18-årig løper-sensasjon fra Sør-Afrika banen og vant 800-meter helt overlegent. Det var et sjokk for idrettsverdenen – hun var helt ukjent, og ikke minst – så hun ikke veldig mandig ut? Disse musklene? Denne mørke stemmen? Hadde hun ikke antydning til bart, og hår under armene? Var hun blitt utsatt for anabole steroider, var hun kjønnsoperert? Var hun et slags monster?

Og så var hun ganske enkelt Mokgadi Caster Semenya. Født i Ga-Masehlong og vokste opp i landsbyen Fairlie, i Limpopo-provinsen, nord i Sør-Afrika. Født som jente, og med identitet som jente. Og akseptert av familie og lokalsamfunn som jente. Som Caster.

Men idrettsverdenen kunne ikke godta dette, at Caster Semenya bare var Caster Semenya, så først suspenderte de gullet hennes for så seinere å beslutte at hun skulle få beholde det. Men før dette hadde Det Internasjonale Friidrettsforbundet satt i gang med kjønnsundersøkelser og andre forferdelig ydmykende tester for ei ung jente, som bare gjorde det hun ønsket mest av alt å gjøre: Å løpe så fort hun kunne. Fortsatt er det ikke klart hva som faktisk ble testet, hvem som godkjente dette, og om Caster selv var informert om hva som var hensikten med dem.

Og hele verden mente noe. Og latterliggjorde henne. Britiske bookmakere hadde veddemål på kjønnstesten, og en australsk nyhetsside mente å vite at hun hadde innvendige testikler. Andre skrev at hun ikke hadde livmor. I kjølvannet av det hele innførte Det Internasjonale Friidrettsforbundet en regel som klassifiserte kvinner som kvinner ut ifra deres testosteron-nivå. Og alle skjønte hva som var i vente: Skulle Caster Semenya få lov til å konkurrere internasjonalt, så måtte hun senke testosteron-nivået. Noen hevder at Caster Semenya har tatt medisiner for å oppnå dette, for hun vil bare fortsette med det hun liker mest: Å løpe fort. Resultatene hennes ble dårligere etter disse reglene ble innført, noen mener at det var fordi testosteron-nivåene hennes nå faktisk var blitt lavere, andre mener hun bevisst løp saktere, kun for å ikke provosere. Og hun prøvde å ikke provosere på andre måter også – det sørafrikanske damebladet YOU hadde en bli-ny-reportasje med Caster Semenya, da den internasjonale debatten, hatmeldingene og latterliggjøringen var på sitt mest intense i 2009, med forside-tittelen: ”We turn SA’s power girl into a glamour girl. And she loves it!”. De trodde vel dette var for å hjelpe henne. Det er hjerteskjærende.

Idrettsverdenen – og verden for øvrig – hadde vel ikke tenkt så mye på dette før 2009, at klassifisering av mann og kvinne ikke er så rett fram og enkelt. Før altså Caster kom. Men mens resten av verden nå 7 år seinere i det minste ser ut til å anerkjenne at dette med kjønn er glidende overganger, at dette med XX og XY kromosomer ikke er så rett fram og kategorisk, at testosteronnivå og kjønn ikke nødvendigvis henger sammen, og at kjønn og kjønnsidentitet ikke er så opplagt – så henger idrettsverden igjen i en retorikk og oppfatning der verden er enten-eller.

Idretten har vel alltid vært besatt av kjønnsinndeling, særlig kvinnekjønnet. Fram til 1999 måtte kvinnelige idrettsutøvere i internasjonale konkurranser posere naken for å få godkjentstempelet som kvinner, og fram til høsten 2015 måtte også kvinners testosteronnivå testes. For det viste seg at det er ikke bare Caster Semenya som har høyt testosteronnivå, og er såkalt hyperandrogen. Mange kvinner er hyperadrogene, og det er slett ikke en vitenskapelig bevist sammenheng mellom testosteronnivå og idrettsprestasjoner. Dette utfordret den indiske sprinteren Dutee Chand, også hun hyperandrogen, i 2014, i en rettsak mot Det Internasjonale Friidrettsforbundet som hun vant i november 2015. Og da måtte altså denne reglen foreløpig oppheves. Og følgelig trenger ikke Caster å ta noen flere medisiner for å være kvinne nok. Enn så lenge. Og det er dette som nå diskuteres og menes masse om, at siden Caster helt sikkert ikke tar testosteron-dempende medisiner, så kommer hun til å vinne. Og er det rettferdig?

For mens verden hyller og dyrker Usain Bolts uslåelighet, og ingen stiller spørsmål ved om hans ekstreme oksygen-opptak burde diskvalifisere ham, og ingen sier at mannlige basketball-spillere ikke må få lov til å være 2 meter høye, så har mange altså bestemt seg for at tilfellet Caster Semenya kan ødelegge for kvinneidretten i sin helhet.

Forståsegpåere, som oftest fra idretten selv, trekker fram argumenter som alt fra at ingen andre kommer jo til å vinne dersom jenter med høyt testosteron-nivå deltar, (ja, og hva så?) og hva om det blir en slags jakt på jenter a la Caster, at skumle nasjoner leiter opp slike jenter rundt omkring i verden – vi vet jo at de finnes særlig utafor Europa – kidnapper dem og aler dem opp til noen slags monster-løpere med bart og hår under armene?

Vi andre, som ikke er riktig så gira på idrett som det ypperste her på jorda, mener vel at doping, korrupsjon grådighet og gigantomani er vel det som virkelig vil ødelegge idretten. Og er det ikke sånn at alle elite-idrettsutøvere på verdensnivå har en eller annen form for spesielle fysiske egenskaper som gjør dem suverene på sitt felt? Og dessuten, det må jo uansett mye trening, enda mer trening, og 100% fokus, pluss en del penger til for å vinne?

Alle som er mot at hun skal delta viser en påfallende omsorg for Caster Semenya som person. Stakkars henne, hun kan jo ikke noe for at hun er blitt født sånn – men vi må jo ha regler. Hvordan skal det ellers gå? Det minner jo velding om en annen debatt fra et annet lukket samfunn med sekt-tendenser – homofil-debatten i kristne miljøer. Og ja, vi elsker den enkelte homofile, men vi må ha regler. Hva vil ellers Gud si? Hvis Caster kan løpe som kvinne, hva vil Den Olympiske Ånd si? Samkjør dette med at Caster er en afrikansk kvinne, så er den nedlatende sjåvinismen komplett. Og det er det menneskerettighetsaktivister og sivilsamfunnet, særlig i Sør-Afrika, påpeker. Dette likner på freakshowet rundt Sarah Bartman – Khoisan-kvinnen som for 100 år siden ble sendt rundt i Europa på turne i vitenskapens navn, under artistnavnet «Hottentot Venus», for at den siviliserte verden skulle kunne betrakte hennes store rumpe og genetalier. Eller for å si det med Kate Fagan, som skrev på twitter: «I know Semenya is a woman, because people are trying to control her body.»

Men i natt løper hun altså i finalen. Og i Sør-Afrika heier de voldsomt på Caster Semenya, spesielt fordi de vet hva som venter av hat og latterliggjøring etter finalen i natt – sjekker du hva som trender på sørafrikansk twitter for tida, så finner du veldig høyt oppe: #handsoffCaster . Og Caster selv twitret denne uka: ”Dear Haters. I have so much more for you to be mad at. Just be patient”.

Og vi andre bør også heie på Caster i natt. Det som defineres som kvinnelig blir smalere og smalere, skjønnhetsidealene blir smalere og smalere, og hva som er sett på som naturlig, blir smalere og smalere. Derfor: #handsoffCaster .

__________________________

NRKs artikkel går ikke fri for tendensiøs beskrivelse, den heller.  Hvis du vil lese litt bedre journalistikk om saken, så sjekk ut  denne  og  denne .

 

 

 

Om å tegne folk som aper

Kunstneren Thomas Knarvik har tegnet blant annet Ali Elsbati som en ape. Det er visstnok satire. Og etterpå har samme Knarvik brukt mye tid på å forklare hva han mente. Min første reaksjon var: Når det er sånn at man må bruke mange ord på å forklare hva en satiretegning skal bety, så kan vel ikke den tegningen akkurat karakteriseres som en inner-tier?

Men, det er ikke bare i Norge at det er blitt tegnet aper i det siste. I Sør-Afrika bor og jobber Jonathan Shapiro, og hans tegninger under kunstnernavnet Zapiro har gitt følgere og fans overalt, og han regnes som en av verdens ledende satire-tegnere. Det er mange av oss som daglig sjekker Zapiros strek for å få hans kommentar til sørafrikanske og internasjonale nyheter.

I satirikerens ånd og tradisjon sparker Zapiro alltid oppover, og han sparker hardt. Særlig president Jacob Zuma får gjennomgå. Zapiros mest ikoniske – og kontroversielle – tegning viser Zuma som står klar til å voldta en liggende Fru Justitia, altså rettssystemet, med bind for øynene, holdt nede av Zumas sterkeste støttespillere i sørafrikansk politikk. Presidenten blir alltid tegnet med et dusjhode på toppen av hodet. Zapiro forklarer at dette dusjhodet er der for at sørafrikanere og resten av verden aldri skal glemme at Jacob Zuma i 2006, mens han var visepresident, ble anklaget for voldtekt av en hiv-smittet kvinne, og at han under rettssaken forklarte seg at ja, han visste at hun var HIV-smittet, men han tok seg en dusj etter samleiet for på den måte å kvitte seg med eventuell hiv-smitte. Dette var samtidig med at han var leder for det nasjonale aids-rådet.

Zapiros tegninger går selvfølgelig ikke upåaktet hen hos makta, og han har fått utallige søksmål om erstatninger i millionklassen mot seg opp gjennom åra. Det har også vært nok av kommisjoner og organisasjoner som har bedt ham om å dempe seg, som for eksempel droppe å tegne Zuma med dusjhode fordi det latterliggjør Sør-Afrika overfor resten av verden. Indirekte får Zapiro skylda for litt av hvert – som at verden synes Sør-Afrika har en komisk og dum president, at sørafrikansk økonomi taper på det, og sånn sett bidrar til arbeidsløsheten. Men Zapiro har aldri gitt seg, eller endret på noe som helst – og dusjhodet henger stadig fast på president Zumas hode.

President Zuma og hans støttespillere på sin side vikler seg stadig mer inn i konglomerater av korrupsjonsanklager og anklager om at han har kuppet mer og mer av de statsstyrende organer, og kritikken om at han egentlig ikke bryr seg om noe annet enn sin egen lommebok og behagelige liv vokser for hver dag.

Zuma har faktisk mer enn 700 korrupsjonsanklager mot seg, men han har alltid klart å vri seg unna både disse og andre svært så kontroversielle ting han har vært og er innblandet i, takket være lojale støttespillere i regjering-, justis- og myndighetsapparat – Zuma ser ut til å være ”untouchable”. Men i 2016 har det skjedd oppsiktsvekkende ting – først dømte konstitusjonsdomstolen Zuma for å ha brutt grunnloven i forbindelse med oppgraderinger av hans private eiendommer i KwaZulu Natal. Dernest vedtok Høyesterett å åpne for å gjenoppta korrupsjonsanklagene mot Zuma.

Men i forrige uke slo Zuma tilbake. Den nye sjefen for NPA – National Prosecution Authority (omtrent tilsvarende til den norske riksadvokaten), Shaun Abrahams, er svært Zuma-lojal og besluttet, ikke overraskende, at dette Høyesteretts-vedtaket skulle ankes.

Zapiro tegnet som en kommentar til dette presidenten som en lirekasse-spiller, som spilte på sitt ”state organ” – med Shaun Abrahams dansende i bånd, som ja, nettopp, en ape.

Og det eksploderte i alle kanaler. Det kom meninger, analyser, forklaringer, avisledere, tomler opp og tomler ned, og #ZapiroMustFall. Og vi som fulgte debatten fikk  –  i alle fall undertegnede – ny kunnskap om simiansering – som altså handler om hvordan ape-metaforer har blitt brukt hos alt fra Platon til Hollywood til medisinsk forskning til sexisme for å beskrive noen mennesketyper som underlegne den hvite rase. (For å si det sånn – ingen, absolutt ingen av de norske meningsytrerne har vært i nærheten av å legge for dagen en slik kunnskap om denne bruken av ape-metaforer. For eksempel kan du lese dette:  Comparing Black People To Monkeys Has A Long Dark Simian History) Zapiro på sin side forsvarte seg med at han hadde jo tidligere også tegnet aper, og han hadde også tegnet hvite mennesker som aper – og dessuten var jo hovedpersonen i tegningen Jacob Zuma, og ikke Shaun Abrahams.

Men så sa folk: «Jamen, Zapiro – hva med Penny Sparrow?»

Og så svarte Zapiro : «Hva??? Jeg og Penny Sparrow???!!»

La oss spole tilbake til nyttår 2016. Til Durbans strandpromenade. Etter innføring av demokrati i 1994 ble denne promenaden gjort tilgjengelig også for svarte mennesker – og etter hvert er det blitt en tradisjon at folk flest feirer 1. nyttårsdag på stranda i Durban. Det kryr av glade folk i alle aldre, ikke helt ulikt vår 17. mai. En som hadde synspunkter på denne folkefesten var en hvit dame i 60-årene ved navn Penny Sparrow. På Facebook kommenterte hun at det var mye søppel på strendene dagen derpå, og konkluderte med at hun heretter vil kalle alle svarte sørafrikanere for apekatter, siden disse også kaster søppel rundt seg: ”from now I shall address the blacks of south Africa as monkeys as I see the cute little wild monkeys do the same pick, drop and litter.»Og så et smilefjes.

Fru Sparrow ble veldig fort gjort oppmerksom på av FB-og twittersamfunnet at dette var ikke særlig smart å dele offentlig. Dagen etter kom hun derfor med en ny FB oppdatering – som vel ikke akkurat dempet inntrykket av en person som har stereotype oppfatninger av ”de andre”: Jeg beklager min uttalelse, noen kan kanskje ha oppfattet den rasistisk. Det var den ikke. I virkeligheten kjenner jeg flere svarte mennesker, og jeg har alltid hjulpet underpriviligerte”.

Og dermed var Penny Sparrows korte karriere som samfunnsdebattant over. Hun mistet jobben som eiendomsmegler, sitt medlemskap i opposisjonspartiet Democratic Alliance, og sin Facebook-konto. Og hun er blitt saksøkt av ANC.

Det var selvfølgelig mange som uttrykte støtte til Penny Sparrow – hun fikk absolutt sine tomler opp og smilefjes. Blant annet fra radiokjendis og Idol-dommer Garreth Cliff. Han mistet faktisk Idol-dommerjobben på grunn sin støtte til det han mente var fru Sparrows rett til ytringsfrihet, og dette gikk så hardt inn på Cliff at han har nå saksøkt sørafrikanske Idol for 20 millioner. Men ingen savner ham der, egentlig.

Og så var det motsatsen – de som ble rasende provosert og sinte. Det var nok av dem også. En av dem var Velaphi Khumalo. Han mente at ANC nå måtte gjøre mot hvite hva Hitler gjorde mot jødene – utrydde dem.  Khumalo ble også utestengt fra Facebook, og også han er saksøkt for rasisme. Av medlemmer i opposisjonspartiet Democratic Alliance.

Men veldig mange var bare oppgitte. Som en kommentator skrev: Penny Sparrow er som den eldre tanta i familieselskapet som alltid sier pinlige ting, og som alle egentlig er fryktelig lei av, og som man håper man slipper å invitere.

Grunnen til at folk ikke orket Penny Sparrow og hennes meninger er ikke fordi man ikke diskuterer rasisme i Sør-Afrika. Det gjør man absolutt hele tida. All sørafrikansk debatt, både den i og utenfor sosiale medier, har rasisme-temaet som et underliggende premiss. Diskuter hva som helst – mote, musikk, litteratur, politikk, økonomi, utdanning, økologi, mat, transport, psykologi, psykiske lidelser, religion, smak og behag, – rasisme-aspektet er alltid med.

Grunnen til at Penny Sparrow fikk de aller fleste til å sukke tungt, var at sørafrikanere vet at slike uttalelser er kontra-produktive. Skal man ha noen som helst sjanse til å komme videre i dette landet, så kan man ikke bruke tid og krefter på å diskutere om folk skal finne seg i å bli kalt for aper. For selvfølgelig skal ikke folk finne seg i å bli kalt for aper. Og følgelig så kaller man ikke folk for aper. La oss heller konsentrere oss om saken, den som handler om hvordan rasismen er institusjonalisert i Sør-Afrika, den som handler om hvor vanskelig det er å endre på gamle systemer, privilegier og maktforhold, selv om man aldri så mye vedtar at dette skal endres, den som handler om raseriet som ulmer i befolkningen, den eskalerende volden, den økende marginaliseringen, de økende forskjellene, avmakten og angsten som flere og flere opplever. Den sørafrikanske debatten er blytung, og alle som deltar med et snev av vilje til å gjøre noe mer enn å provosere, vet at man har et stort ansvar for å være konstruktiv.

Og det var koblingen til Penny Sparrow som fikk Zapiro til å gå til noe så sjeldent som å gi et intervju. Han sa: «Dersom det er sånn at folk tenker at jeg er på linje med Penny Sparrow, så har jeg bommet. Og jeg må tenke meg om.»

Og så i helga kom Zapiro med følgende tegning:zapiro-out-to-listen-may16

Zapiro kunne glatt ha oversett all kritikk. Det er vel antakelig noen millioner som hver dag ser hans tegninger  – og den harde kjernen av fans hadde uansett heiet på ham og ropt begeistret «stå på!». Han hadde blitt en enda større helt for mange, og mange hadde gitt ham ekstra kudos for at han «sa det som det var» – og at dette var ytringsfrihet på høyt nivå. Han kunne rett og slett bare ha sagt at han har alltid provosert, og at dersom noen oppfattet dette rasistisk, så var deres problem, og ikke hans.

Thomas Knarviks tegning av Elsbati forklarer kunstneren selv slik: ” I min naivitet trodde jeg at tegninger som var så parodisk rasistiske ville signalisere at de ikke var ment som oppriktig rasistiske ytringer, men ville peke hen mot et overordnet nivå.» Zapiro argumenterte motsatt – nettopp fordi tegningen kunne oppfattes banal og rasistisk, så skulle han aldri ha tegnet den. Fordi den ødelegger for selve debatten.

Og for ordens skyld: På mandag var Zuma med dusjhode tilbake.

Når jeg leser og hører debatten i kjølvannet av Thomas Knarviks tegninger, så slår det meg at disse debattantene totalt mangler erfaring fra samfunn der rasisme-debatten er reell, der man ikke kan tillate seg å drive med Facebook-jåleri for å provosere litt og for å få opp litt temperatur. Og derfor blir den norske debatten både naiv og farlig, for ingen som deltar i den tror at den egentlig får noen konsekvenser. Vi bare snakker litt om det, og poster litt, ikke sant?

Kadra Yusuf har rett i sin kronikk i Dagsavisen om Skravleklassens parallellsamfunn  at vi trenger et dialogmøte mellom skyttergravskrigerne på Facebook.

Og ikke minst, de debatt- og tegneglade herrer burde gjøre det som Zapiro valgte å gjøre: Gå ut for å lytte.

Det er alvor der ute, skjønner dere.

Om et Valentinsdrap og die swart gevaar

Husker du rettssaken mot Oscar Pistorius, også kjent som Blade Runner?  Kort oppsummert: Oscar Pistorius er 29 år gammel, født uten leggbein, begge bein ble amputert nedenfor knærne da han var baby. Det hindret ikke foreldrene til Oscar å ha ambisjoner for gutten, og han ble aldri behandlet som en handikappet når det gjaldt deltakelse i sport, som er nærmest en obligatorisk skole- og fritidsaktivitet for sørafrikanske barn i middel- og overklassen.

Oscar Pistorius ble altså god til å løpe, tross manglende bein. Han fikk etterhvert laget seg noen utrolige proteser, som likner mer på propell-blader enn på bein, derav navnet Blade Runner. Og med disse på laget inntok han det øverste sjikt av verdensberømte idrettsstjerner. Han vant alt i paralympisk, konkurrerte med funksjonsfriske og ble et forbilde verden over. Verdens raskeste mann uten bein.

Oscar hadde en vakker kjæreste, Reeva Steenkamp, som ved siden av å studere jus, var modell og deltaker i Sør-Afrikas versjon av Paradise Hotel. Og sammen var dette paret A-kjendiser i Sør-Afrika: Idrettshelten og den vakre tv-stjerna.

Men så, natt til Valentinsdagen i 2013 skjøt og drepte Oscar sin kjæreste i sin fasjonable leilighet i Pretoria.

Rettssaken som fulgte varte i 7 måneder. Egentlig var jo bevisene opplagte: Reeva ble skutt med 4 skudd gjennom en lukket og låst dør til toalettet, der hun etter all sannsynlighet hadde søkt tilflukt. Toalettet lå i tilknytning til soverommet, som befant seg i leilighetens 2. etasje, som igjen befant seg i et boligkompleks, og som igjen var del av en såkalt «gated community» – altså at boligen ligger inne i et lukket avgrenset boligområde, med strengt vakthold og «right of admission reserved». Med andre ord: Muligheten for at det var noen utenfra som befant seg inn på dette låste toalettet var så å si ikke-eksisterende. Videre avslørte rettssaken at Reeva og Oscar hadde kranglet samme dag, naboene hørte skrik i forkant av skuddene, Oscar var kjent for sitt eksplosive temperament, for sin forkjærlighet for avanserte skytevåpen, og for sitt alkohol- og medikamentbruk.

Men Oscar ble ikke dømt for forsettelig drap.

Hvorfor? Jo, fordi forsvarerne brukte Sør-Afrikas mest tungtveiende psykologiske argument: Die Swart Gevaar – den svarte faren. Begrepet ble introdusert av apartheid-regjeringen på 60-tallet, for å forsterke argumentene for å kunne dele folk i grupper, holde gruppene adskilt og ha særlover for visse grupper. Logikken er som følger: De svarte er ikke mindre verdt som mennesker, neida, vi har jo kristne verdier, Gud har skapt oss alle og elsker oss alle – men saken er at de svarte er annerledes. Die Swart Gevaar er frykten for disse annerledes menneskene. Dersom man ikke holder dem på avstand, i egne områder, vil de komme å stjele, drepe, ødelegge og voldta hvite mennesker. For sånn er de svarte. Temmet av oss europeere, men innerst inne er de villmenn.  Men for all del: Gud elsker dem også. Bare ikke sammen med oss. Fellesskap er umulig. Adskillelse eneste mulighet. Og når dette er tenkemåten, ja, da er det opplagt at man blir redd når de andre kommer for nær.  Og derfor må man stenge dem enda mer ute, som igjen gjør at man blir enda mer redd – og sånn fortsetter det.

Forsvarerne til Oscar trakk altså fram Die Swaart Gevaar i rettssaken – mer enn 50 år seinere etter at apartheidregjeringen innførte begrepet. For tross Nelson Mandela, tross biskop Tutus visjon om regnbue-nasjonen, tross en svart flertallsregjering de siste 22åra,  er den svarte fare et høyst levende begrep blant hvite.

Dersom man skal stille en kollektiv diagnose på hvite sørafrikanere – noe man selvfølgelig ikke skal – så er det paranoid nevrotisk.  For ordens skyld: Jeg er også en hvit sørafrikaner i denne sammenheng, vi kommer ikke unna gruppa vår i dette landet.Og bare for å ha lagt litt statistikk på bordet: De som har mest grunn til å være redde for kriminalitet i Sør-Afrika,  det er fattigfolk. Og de er som kjent som regel ikke hvite.

Men altså – der i soverommet til Oscar og Reeva natt til 14. februar 2013 – når Oscar beveger seg med pistolen i hånda til toalettet, som er inne i leiligheten, som er i leilighetskomplekset, som igjen er innenfor murene, som er voktet av sikkerhetsfolk og all verdens piggtråd og elektronisk utstyr –  der inne, innerst inne, der hører Oscar en lyd. Og med pistolen i hånda, så skyter han først ett skudd gjennom den låste toalettdøra. Så et skrik. Reevas skrik. Så ytterlige tre skudd, fordi Oscar er overbevist om at det er en inntrenger der inne, en innbruddstyv. En svart mann. Og forsvarerne fortsetter: Dette er hans oppvekst, hans miljø, hans erfaring – frykten for de svarte. Dette har han blitt lært. Det ligger en automatikk i hans reaksjon. Det blir enten ham – eller den ukjente svarte fare der inne på toalettet. Og denne frykten får ham til å reagere irrasjonelt.  Oscar skjønte ikke at det var Reeva, han ville ikke drepe Reeva, han ville drepe en innbruddstyv. Fordi han var livredd, slik han er oppdratt til å være. Oppdratt av mor, far, familie – og regjering. Ikke den nåværende, riktignok – men en regjering fra gamle dager som var så effektiv i sin propaganda at generasjoner etter er påvirket av hva de sa. Og handler der etter. Oscar Pistorius dreper sin kjæreste fordi han lever i et samfunn preget av frykt, sier forsvarerne. Og juryen er enig. Dommen blir 5 år for uaktsomt drap. All verdens saklige bevis for at Oscar Pistorius dreper sin kjæreste fordi han er en sint og frustrert ung mann med altfor lett tilgang til våpen, at dette er egentlig er nok et bevis for kvinners elendige rettsbeskyttelse i Sør-Afrika, overkjøres av det sublime beviset som trumfer alt: Die swart gevaar.

Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug og Oslo Frp-leder Aina Stenersen snakker også om frykt. Sylvi Listhaug snakker stort sett bare om bekymring og frykt, men kaller det etterpå for realisme. Aina Stenersen sier at grunnen til at asylmottak må være lukket, er at det forsvant 1.500 fra mottakene i fjor, og disse brødfør seg på å overfalle nordmenn. Die swart gevaar. Og derfor må vi behandle alle asylsøkere som om de er swart gevaar. De tilhører nemlig samme gruppe.

Nå vil noen hevde at Oscar Pistorius hadde og har grunn til å være redd. Sør-Afrika er et land med svært høy kriminalitet – og Cape Town har den tvilsomme ære av å være verdens 14. farligste by. De tretten foran på lista ligger alle i Latin-Amerika. Og det er ikke bare hvite sørafrikanere som er redde, alle, uansett hudfarge, er mer eller mindre redde. Og de aller reddeste, og det med god grunn, finner du blant den svarte befolkningen. Og frykt avler mer frykt. Som igjen skaper større avstand, som igjen skaper mer frykt og paranoia. Dersom du spør de som har greie på slikt i Sør-Afrika, om hva som må gjøres for redusere kriminaliteten, så svarer de, litt forenklet: Vi må skape tillit på alle plan i samfunnet, vi må vi fordele godene og ressursene på en bedre måte, og vi må redusere ulikhetene. Men ingen av disse tingene klarer vi uten at vi får bukt med frykten, som nærmest er blitt del av vår nasjons DNA. Og vi aner egentlig ikke hvordan vi skal få til det. Dette er prisen vi betaler for apartheid, for å ha delt folk inn i grupper.

Jeg nevnte dette med den paranoide nevrosen som er så veldig til stede her i Sør-Afrika. Det er egentlig ikke mulig å være ironisk til en slik diagnose: Fundamentalt redde mennesker er ikke morsomt, selv om de er rike og ressurssterke. Det er slitsomt og ødeleggende på alle måter med et samfunn der frykten er så definerende. Jeg skulle ønske jeg kunne rope til hele Norge: Don’t go that route. Og til politikere som fronter frykt som et slags verdigrunnlag, til dere vil jeg si: Historien vil dømme dere hardt.

_____

PS: Like før jul ble påtalemyndighetens anke i Oscar Pistorius-saken tatt til følge av Høyesterett, på grunnlag av nye bevis i saken. Dommen ble omgjort til forsettlig drap. Pistorius har anket dommen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Om lukkede asylmottak der man skal lære seg håndverk

Mot slutten av forrige uke dukket den påtroppende nye lederen i Oslo Frp opp i NRKs Politisk Kvarter. Aina Stenersen snakket om en lang liste over forslag til innstramming i asylpolitikken som årsmøtet til Oslolaget skulle vedta nå i helgen. Og som ble vedtatt.

Blant annet forslaget om at alle asylsøkere skal leve sine liv inne på lukkede mottak fram til asylsøknadene er behandlet. Ikke fordi at Oslo FrP vil asylsøkerne noe ondt – nei, tvert imot, i følge Stenersen. De vil få god omsorg og bli tatt godt vare på, der på mottaket. Det vil faktisk være til asylsøkernes eget beste, for Oslo FrPs leder snakket på Politisk Kvarter om at asylsøkerne skal få opplæring i praktiske håndverksyrker, som de kan ha god nytte av når de skal sendes tilbake for å gjenoppbygge landet de kommer fra. Det er ikke helt klart for meg om dette forslaget om å lære håndverksyrker også skal gjelde de som allerede er kommet til Norge som asylsøkere og har fått innvilget opphold – skal de også delta i predefinert utdanning, ettersom de seinere skal sendes tilbake til der de kommer fra, uansett? Og som en konsekvens av dette – er det visse utdannelser som asylsøkere – med eller uten midlertidig opphold – ikke skal kunne få lov til å ta? Kan en asylsøker studere astrofysikk, for eksempel?

Det verste med apartheid-politikken i Sør-Afrika var at den delte folk opp i grupper. Og at styresmaktene gjennom dette ikke anerkjente ressursene til flertallet av befolkningen. Det kan skrives side opp og side ned om prisen det sørafrikanske samfunnet i dag betaler for å ha behandlet mennesker som medlemmer av grupper og ingenting annet, i stedet for å se og anerkjenne individene og ressursene.

Det ble opprettet lukkede mottak i Sør-Afrika også – townships, kalles det, klare avgrensede geografiske områder, godt på utsida av den ”egentlige” byen. Selv den minste by i Sør-Afrika hadde – og har fortsatt – minst én township for svarte og én for fargede. Under apartheid innførte man passlover, som gjorde at svarte og fargede kunne bevege seg inn i det ”ekte” Sør-Afrika – det Sør-Afrika som var forbeholdt de hvite – kun dersom de hadde et pass som gav dem adgang til å forlate disse township’ene. Og den adgangen hadde du kun dersom de hvite trengte deg – dersom de trengte en hushjelp, en gartner, en håndverker.

Og var du svart og ikke bodde i en township, eller du ble så gammel at du ikke lenger kunne brukes som hushjelp, gartner eller håndverker, så måtte du bo der du kom fra – i landområdene som ble kalt Bantustans – homelands – som for eksempel regionene Transkei, Ciskei, KwaZulu – hver etnisk gruppe, sitt Homeland – og det helt uavhengig av om du faktisk var født der. Du tilhørte jo en gruppe, og det var det som definerte ditt liv og din framtid. Punktum.

Apartheid-styret selv framstilte jo ikke dette som inhumant. Nei, tvert i mot – du kan se mange propagandafilmer om hvor lykkelige svarte var når de fikk bo i sine Homelands og der drive å bygge landet sitt. Å du, som de murte og flettet kurver. For det var jo nærmest et eget land – i Bantustan kunne de svarte bestemme selv, med egen konge og regjering og det hele. Så lenge de ikke bestemte noe som kunne true de hvites herredømme, riktignok.

Apartheid-styret definerte også utdannelsen din. Dersom du var svart, fikk du annet pensum enn hvite. Bantu-education ble det kalt. Svarte trengte ikke avanserte greier som matte, fysikk og biologi. Det holdt med afrikaans og litt engelsk – ikke noe språkopplæring på ditt eget morsmål – litt grunnleggende pluss- og minus-stykker, mye innføring i den kristne moral, mye pugging om den stolte sørafrikanske hvite historie og verden sett fra det hvite Sør-Afrika sitt ståsted. Og ellers burde du lære noe praktisk. Et håndverksyrke. Hvis du strakk deg veldig langt, kunne du bli sykepleier, men ikke lege. Tekniker, men aldri ingeniør. Lærer, men aldri professor. Og for all del, ikke glem å kunsten å flette kurver. Du skal jo bygge landet ditt.

Apartheid-regimet falt. Men apartheid-strukturene lever videre – mer enn 20 år seinere. Det går ikke så veldig bra med Sør-Afrika anno 2016. Og som man kan skrive side opp og side ned om all ulykke og elendighet apartheid-styret medførte, så kan det også skrives side opp og side ned om hvorfor alt har gått så galt etterpå.

Men det hele startet med at noen med makt bestemte at visse mennesker skulle deles inn i grupper, med dertil hørende egne tilpassede lover om hvor de kunne gå, hva de kunne gjøre, og hva de kunne bli.