Stikkordarkiv: sør-afrika

Lappen fra Tutu

Jeg skulle ha vært i Sør-Afrika nå. I Cape Town. Men det er jeg ikke. Alt for mye å gjøre med Isandi gjorde at reisen er blitt utsatt en uke. Veldig ergerlig, for jeg hadde altså i lang tid planlagt å være til stede på den åpne gudstjenesten forrige fredag i St. Georges Cathedral i forbindelse med 80-årsfeiringen av The Arch – Desmond Tutu.

Jeg skulle ha ruslet til katedralen, som er en 20 minutters gange fra der jeg bor, og vært tidlig ute i køen, slik at jeg i hvertfall fikk ståplass helt bakerst. Og så skulle jeg ha istemt «Happy birthday, Arch» og sunget sammen med alle de andre til stede og fått med meg alle talene og hyldningsordene  – og latteren til The Arch. Og det hadde ikke vært ueffent å få med seg en av gjestene  – Bono – synge «Still haven’t found» a capella, med Soweto Gospel Choir som backing. Jeg hadde i det hele tatt sett fram til en gild stund. Les videre →

Toget har gått

I dag spilte Die Antwoord på Øya. Jeg var ikke i Oslo, så jeg fikk ikke konserten med meg. Men det var stinn brakke, etter hva jeg hørte. Min pålitelige kilde, med nær kontakt med musikkpolitiet, leverte meg følgende one-liner sms-anmeldelse: «Det funker som fest, men ingen er enige om på hvilket nivå».

Forrige fredag spilte en annen sørafrikansk artist i Oslo – Hugh Masekela – på Mela-festivalen. Jeg var der. Jeg gikk fra jobben, fra Stallen i Munkedamsveien, over Aker Brygge til Rådhusplassen. Og på den 3-minutters korte spaserturen beveget jeg meg fra det nokså homogene  publikummet på Aker Brygge, der alle liknet på meg selv mht hudfarge, til Rådhusplassen, der jeg klart var en etnisk minoritet. Ganske artig opplevelse med et sånt plutselig skifte – og en sunn påminnelse om at ingen har monopol på å definere hva som er «vanlig».

Les videre →

67 minutter til ære for Mandela

Nelson Mandela fyller 92 år på søndag. Det er nok av artikler og nettsider som skriver om legenden, med tilhørende analyser og kommentarer – så det trenger jo ikke jeg å gi meg i kast med. (man kjenner dog sin begrensning) Akkurat nå kan anbefales det nye nettstedet som Mail&Guardian har lansert i forbindelse med fødselsdagen – madiba.mg.co.za .

Og er du ute etter en litt kritisk vinkling på legenden Mandela, så kan jeg anbefale at du leser denne: The Making of the Mandela Myth. (riktignok en bokanmeldelse, men artikkelen er bra i seg selv.)

Jeg tror sørafrikanere føler at «The Madiba Magic» nå nærmer seg slutten. Mannen er svært gammel, og helsen er dårlig. Og jeg tror det er en av forklaringene på hvorfor det nå er kommet i gang en slags folkeaksjon – Make Like Madiba. Alle vil hylle ham, mens han fortsatt er i live.

Den er fort gjort å forklare hva denne folkeaksjonen går ut på:

Mandela har gjennom  67 ÅR av sitt liv viet seg til kampen for likhet, fred og frihet – for alle mennesker. (hans aktive kamp startet altså da han var 25 år – da sluttet han seg til ANC, og året etter, i 1944, startet han ANC Youth League, sammen med Oliver Tambo og Walter Sisulu)

På bursdagen på søndag oppfordres alle sørafrikanere til å gi 67 MINUTTER til uegennyttig samfunnsinnsats, for å ære Mandela, og for å ære verdiene han alltid har stått for.

Og politikere, kulturliv, næringsliv, akademia – og selvfølgelig kjendisene – har meldt seg til tjeneste, og ikke minst folk flest.

Så langt Sør-Afrika. Kanskje vi kunne gjøre det her i Norge også? 67 MINUTTER av egen tid til beste for de verdiene som blir meningsløse, dersom de ikke medfører praktisk handling – av oss vanlige mennesker.

Oppfordringen er herved gitt: Gjør en god gjerning på søndag i Mandelas ånd – and spread the word.

Og så etterpå – eller før – bør vi lese Bertolt Brechts dikt Herberget:

Jeg hører at i New York
på hjørnet mellom 26. gate og Broadway
står det om vinteren hver kveld en mann
og skaffer de husløse som samler seg der
penger han samler inn, så de får plass på herberget.

Men dette forandrer ikke verden.
Dette forbedrer ikke forholdet mellom menneskene.
Dette forkorter ikke utbyttingens tidsalder.

Men noen menn får plass på herberget.

…………………………………………………

(utdrag av diktet, oversatt av Georg Johannessen )

___________________________

PS: Litt mer Mandela: Under kategorien Greitt å vite litt om her på Craftprat er det en sak om Mandelas krage, skrevet for 2 år siden. Men den er fortsatt aktuell – for nettopp den kragen synes jeg nemlig er greitt om flere i Norge visste litt om.

Calling Joe

Dette er Joe Mapfuno. Han er en av de mellom 3 og 5 millioner eksil-zimbabwere som bor i Sør-Afrika – der de aller, aller fleste har krysset grensen av politiske og økonomiske grunner. Joe holder til i Cape Town-området og eier og driver firmaet JoJoWires, som lager produkter i ståltråd for først og fremst utendørsbruk, ofte med «rusted finish».  Joe har utviklet en røff og særegen stil på produktene sine, med såkalt «coiling» av ståltråden, der mye sveising og muskelkraft er involvert, og der all produksjon foregår utendørs. Alle som jobber hos Joe er eksil-zimbabwere – selv er han i Sør-Afrika på 16. året. Reiser hjem sånn omtrent en gang i året, for å besøke sin gamle mor – og for å bringe håp til storfamilien hjemme, i form av penger, mat, klær og ting.

Joe og hans folk er ikke unike i håndverksindustrien i Sør-Afrika – det er mange tusen eksil-zimbabwere som livnærer seg på håndverk, særlig ståltrådkunsten, og de er sett på som de absolutt dyktigste innen det faget. Jeg skrev om Joe her på Craftprat i 2008, i forbindelse med  mai-opptøyene i 2008. Joe hadde da hentet ut sine folk fra township’ene rundt Cape Town på en lastebil og fått brakt dem i sikkerhet hjemme i sin overfylte 2-roms leilighet.  I was just indirectly affected, som han sa på sitt rolige vis, på mitt spørsmål om hvordan xenofobien påvirket ham og hans virksomhet – og så ville han ikke snakke noe mer om det. I ettertid har jeg tenkt at det kanskje var fordi han ikke ville framstå som en som klaget, og at han rett og slett synes det var vanskelig å snakke om «black brothers against black brothers» med meg, en totalt utenforstående. «Keep it in the family», tross alt.

Et halvt års tid seinere, mot slutten av 2008, fortalte Joe meg om sin nye plan. Den gikk ut på å flytte ut av Cape Town, ca en times kjøretur nordover langs kysten, til en nyetablert settlement, Chatsworth. Her ville han flytte både familien og bedriften. Og det har Joe gjort – sammen med andre eksil-zimbabwere. Jeg har tenkt at det nok ikke er helt tilfeldig at de har valgt dette stedet langt av gårde fra Cape Towns township’er, selv om de alle må ta til takke med ganske så spartanske boforhold i midlertidige skur, i påvente av å ha råd til å bygge hus. Men de er driftige, zimbabwerne i Chatsworth – og jamen har de ikke fått på plass et lydstudio i et av skurene, til bruk for det lille samfunnets unge musikalske talenter. Med Joe som primus motor. Her er et bilde av det, med to av karene i kwaito-gruppa The Triplets. De har nylig utgitt CD – på en svært så uavhengig label, selvfølgelig står driftige Joe bak dette også.

Da jeg hørte om zimbabwerne som forlot Cape Town mot slutten av fotball-VM av frykt for xenofobi i township’ene, tok jeg kontakt med Joe. Og som i 2008 svarer han: «I am just indirectly affected» – føler seg trygg i  Chatsworth, men klar til å hente ut arbeidskarene og venner fra township’ene rundt Cape Town, dersom det blir nødvendig. «But you shouldn’t worry», fortsetter han. «It is a black-to-black problem only».

Hva mente han egentlig med det utsagnet? På den ene siden er det  jo riv ruskende galt det han sier. Det er klart at dette ikke er et «black-to-black problem only». Og det er som om Joe prøver å roe meg ned, så ikke jeg skal være redd for å komme til Sør-Afrika. Og det liker jeg definitivt ikke å høre. Etter alle disse årene med samarbeid – og så tror Joe at jeg er redd for å dra til Sør-Afrika, at jeg kjøper utenlandsk medias versjon av landet og dets problemer? Eller – kanskje han bare snakker av erfaring? At det blir sånn, nå som fotball-VM er over og verdens lyskastere ikke lenger er rettet mot Sør-Afrika, at da må Joe og de andre afrikanerne på gjestevisitt i Sør-Afrika – selv om den har vart i 16 år – møte det som kommer, dersom det kommer. Som de alltid har gjort. For Joe vet mye om det å være 2. rangs borger, hvor enn han er, både i sitt eget land og i andre land. Så det han vel antakelig sier er at det kommer jeg aldri til å forstå hva vil innebære. Og dessuten, hvor mye bryr jeg meg – egentlig? Når alt kommer til alt?

Vi har alle ansvar for vårt eget liv, sier vi så kjekt her i velferdslandet Norge. Men noen her i verden har mer ansvar enn andre. Zimbabwere – og de aller fleste andre afrikanere – tilhører helt klart den gruppa. Og spør du meg, så slår de knock-out på nordmenn flest når det gjelder å ta ansvar for eget liv.

Helt til slutt – et bilde av noe hva Joe lager. Produktene hans – og særlig dette kjempehjertet – har vel vært i de aller fleste norske interiørblader. Her ser du det brukt som del av det norske klesmerket Ti-Mo sin sommerkolleksjon 2010. Anne Helene Gjelstad er fotografen.

Fint, ikke sant?

Jeg har jo som prinsipp at jeg ikke skal blande noe særlig kommers inn i denne bloggen, altså lite egenreklame for Isandis produkter. Men nå gjør jeg et unntak. For Joe vet at jeg skriver dette blogg-innlegget om ham – og han vil ikke like det, dersom jeg ikke reklamerer for produktene hans. Som han sier: We are first and foremost doing business.

For til syvende og sist er det denne merkelappen Joe ønsker å ha hengende ved seg:

Joe Mapfuno, en av det sørlige Afrikas dyktigste og mest innovative ståltrådkunstnere.

Så her er et annet bilde – tatt i Oslo i går, og en variant med eføy, som vi har stående hos Isandi for tida. Kongekrone fra JoJoWires. Passer ingen kjente hodestørrelser. Men passer alle hager og balkonger. Laget av kongen av ståltråd. Her får du kjøpt den – og andre av Joes produkter.

Og altså laget i et nytt lite lokalsamfunn, der alle fortsatt kun bor i skur. Bestående kun av eksil-zimbabwere, langt nok unna Cape Towns urolige townships. Her hvor man bare er  indirectly affected.

________________________________________________

Mer om fremmedhatet i Sør-Afrika i  forrige innlegg: Hva gjør folk flest etter 11. juli?

Hva gjør folk flest etter 11. juli?

I dag var jeg i en butikk her i Oslo og overhørte en samtale mellom to godt voksne damer – de kommenterte medieoppslagene knyttet til brannen på ventemottaket i Lier. «Tenk å være så lite takknemlige, etter alt hva vi gjør for dem. Nei, send dem ut. Skulle ikke forundre meg om de får opphold nå, bare fordi de har tent på asylmottaka. For min del kunne de godt ha brent opp sjøl også.»

De damene kan umulig ha sett bildet av Ernesto Alfabeto Nhamuave.

Dette er et bilde fra Reiger Park Informal Settlement utafor Johannesburg, tatt 18. mai 2008. Den brennende mannen er en 3-barnsfar ved navn Ernesto Alfabeto Nhamuave. Han var blitt satt fyr på av en rasende mobb, og døde seinere av skadene. Ernesto var innvandrer fra Sør-Afrikas naboland Mozambique, og han var offer for fremmedhat – xenofobi – som eksploderte 12. mai 2008, og som utviklet seg til 3 uker med drap, vold og plyndring av afrikanske innvandrere, deres hjem, eiendeler og deres forretninger i townships og slumbosetninger over hele Sør-Afrika.

Dette bildet viser Reiger Park, der Ernesto ble brent til døde, etter en uke med mobbens herjinger.

Etter disse ukene i mai var status 62 døde, de fleste innvandrere, mer enn 600 alvorlig skadede, 1000-vis av innvandrere hadde søkt dekning først i politistasjoner, kirker, moskeer, synagoger, samfunnshus – og deretter ble de flyttet til provisoriske teltleire, satt opp av myndighetene, som vist på bildet nedenfor – og ytterligere 1000-vis hadde forlatt Sør-Afrika. Opptøyene gjorde også at regjeringen satte inn væpnede styrker mot landets egne innbyggere, for å kontrollere situasjonen – og det var første gang etter apartheids fall at noe slikt skjedde. Landet – og verden forøvrig – var i sjokk. Hvordan kunne fremmedhat mot andre afrikanere få slik fotfeste i – av alle land – nettopp Regnbuenasjonen? Landet som selv hadde vært avhengig av andre afrikanske lands gjestfrihet under frigjøringskampen, landet som i flere tiår var selve symbolet på solidaritet, og som alle frihetselskende mennesker forbandt med toleranse og kamp mot rasisme og undertrykkelse. Landet som fikk til fredelig overgang til fleretallsstyre og demokrati. Landet som hadde Nelson Mandela.

1400 personer ble arrestert i forbindelse med opptøyene, og fortsatt er ikke alle rettsakene avsluttet, og noen har ikke kommet så langt som til en rettsak ennå, og mange av siktelsene er også frafalt, pga at de fornærmede har forlatt landet. Flyktningleirene var satt opp som en midlertid løsning, men fortsatt er leiren i De Doorns nær Cape Town ikke stengt, og det har i tiden etter 2008-opptøyene vært flere provisoriske flyktningleire som har kommet og gått, på grunn av lokale uroligheter. Sørafrikanske myndigheter valgte en strategi som gikk ut på å få immigrantene raskt tilbake til lokalsamfunnene de kom fra, samt å sende så mange som mulig tilbake til sine opprinnelsesland, i samarbeid med disse landenes myndigheter. Strategien var ikke særlig vellykket, ettersom mange av immigratene ikke hadde verken gyldige identifikasjonspapirer eller oppholdstillatelse i Sør-Afrika, og at de ikke alltid følte seg veldig velkomne tilbake, hverken i lokalsamfunnene i Sør-Afrika eller i sine egne land. Resultatet var at myndighetene måtte love at ingen skulle bli deportert mot sin vilje, selv om de manglet de nødvendige papirene.

Men – hvem var de som stod bak opptøyene, hvem var det de angrep – og hvorfor?

Nettet er full av diskusjoner og rapporter om temaet – noen litt mer tvilsomme enn andre, for å si det forsiktig. Og det er jo heller ingen enkle svar her, det er komplekse sammenhenger og forklaringer – og ulike fagmiljøer er heller ikke enige. Men, hva det ser ut til å være enighet om, er at de som i utgangspunktet stod bak opptøyene var en avgrenset gruppe voldelige kriminelle, men som lykkes i å fyre opp flere, såkalte «vanlige folk». Men hvorfor lot «vanlige folk» seg fyre opp?

Tja, med dagens overhørte samtale friskt i minne, så er det jo utrolig hva vi «vanlige folk» kan få oss til å si og mene, uten å helt skjønne konsekvensene av hva vi faktisk sier. Jeg tror jo overhodet ikke det er spesielt for sørafrikanere som bor i townships, og når man leser norske nettdebatter så tenker man at det kanskje først og fremst er spesielt for nordmenn å la seg fyre opp. Men altså – som bakenforliggende årsaker så trekkes fram:

1. Kamp om knappe ressurser. Mange sørafrikanere har opplevd en relativ forverring av levestandard siden innføring av demokrati, og mange føler at de ikke har fått hva de er blitt lovet – jobb, infrastruktur og bolig. Det er kamp om ressursene, særlig i de fattigste boområdene. Mange opplever at immigrantene kommer og tar del i ressurser som ikke er deres, fordi de rett og slett ikke er sørafrikanere. I ettertid har det vært mye snakk om at populistiske lokal-politikere har nøret opp under fremmedhatet, for å dekke over egen utilstrekkelighet og brutte løfter.

2. Nasjonalistisk nasjonsbygging. Det foregår en debatt om hvorvidt de høyst påkrevde nasjonsbyggende tiltakene etter apartheids fall, der fotball-VM er et av dem, var forfeilet på den måten at man ikke mer dynamisk prøvde å integrere det afrikanske – og ikke bare dyrke «det sørafrikanske.» Av politiske grunner så måtte jo Sør-Afrika holde sine grenser åpne da de ble et demokrati, etter i så mange år å ha ført en anti-afrikansk fiendtlig politikk – og man måtte forstå at dette ville gjøre Sør-Afrika til en smeltedigel også i afrikansk forstand.

3. «South African exeptionalism». Mange sørafrikanere snakker om hvor ødeleggende det har vært for landets forhold til resten av Afrika å være «verdens darlings», denne følelsen av at de er «noe helt spesielt», «vi har jo Mandela, altså er vi alle litt Mandela, og vi fortjener spesialbehandling». Deres lidelser opp gjennom historien er bedre dokumentert og har fått mer global oppmerksomhet, sammenliknet med andre afrikanske land. Bantu-undervisning, der afrikansk historie ikke var inkludert, har jo ikke hjulpet på dette. Det er faktisk ofte påfallende hvor lite sørafrikanere vet om sitt eget kontintent, for ikke å snakke om sine naboland.

4. Politiske og økonomiske forhold i Zimbabwe – og i resten av Afrika. Det strømmer daglig tusenvis av flyktninger over grensen fra Zimbabwe, flesteparten av dem illegale. De kommer til Sør-Afrika for å tjene penger, som de kan sende hjem til familien, slik at de kan overleve. Sør-Afrika har ført – og fører – en nokså ambivalent politikk vvs Zimbabwe og Robert Mugabe, man har valgt et «stille diplomati», dvs. at man er veldig forsiktig med å åpenlyst kritisere Zimbabwe og særlig Mugabe. Forsøkene på å stenge grensene og ha strengere grensekontroller er vel bare sånn halvhjertet – bortsett fra under fotball-VM, da. Zimbabwe har hatt et mye bedre (og mange vil si fortsatt har) undervisningssystem enn Sør-Afrika, noe som medfører at den jevne zimbabwer snakker mye bedre engelsk og har generelt mye bedre utdannelse enn den jevne sørafrikaner, og ofte er det også høyt utdannede zimbabwere som kommer til Sør-Afrika. Sørafrikanske arbeidsgivere vet dette, og særlig i serviceindustrien er det flere og flere zimbabwere som jobber. I tillegg har veldig mange av dem en entreprenør-innstilling som sørafrikanere ikke ser ut til å ha. Det samme gjelder folk fra Malawi, Somalia, Congo, Mozambique, dvs alle som kommer til Sør-Afrika, med ett mål: De skal jobbe for å tjene penger, fordi det ikke finnes jobber for dem i deres eget land. Og Sør-Afrika, som den største og mest åpne økonomien på kontinentet, er da et naturlig sted å prøve lykken. Det er helt påfallende – jeg har gjort litt empiriske undersøkelser og spurt sørafrikanske venner, svarte som hvite (vel, mest hvite da, i dette tilfellet) om nasjonaliteten til hushjelpene og gartnerne deres. Og flere og flere bytter ut sine sørafrikanske ansatte til fordel for en annen afrikaner. Jeg har spurt dem om hvorfor, og svaret er entydig: «De er bedre utdannet, snakker bedre engelsk og jobber mer».

Den jevne sørafrikaner reagerte selvfølgelig med avsky da bilder og reportasjer fra opptøyene dukket opp i media. På det praktiske plan mobiliserte enkeltmennesker og ulike organisasjoner innsamlingsaksjoner av klær og nødvendig utstyr for å hjelpe de som var rammet, nettdebattene og ring-inn-programmene på radio svømte over av engasjement. Politikere, akademikere, kunstnere, næringslivet – alle var engasjert i debatten, i tillegg til «folk flest»: Hvordan kunne dette skje?

(I forbindelse med opptøyene ble det startet en nettside www.xenophobia.org.za – og der er det masse informasjon å hente, med gode oppdateringer på medias dekning av xenofobiske tendenser i Sør-Afrika, samt mange sterke vitnesbyrd om hva som skjedde i mai 2008. Likeledes har engelske wikipedia en bra artikkel: Xenophobia in South Africa , som også omtaler fremmedhatet i Sør-Afrika før 2008. På nettet nå er det Mail&Guardian som følger xenophobia-utviklingen nøye.)

Men etter juli 2008 ble det stort sett stille i media – bortsett fra en eller annen rapport om at xenofobi hadde blusset opp lokalt her og der, særlig i 2009. Sør-Afrikas fokus har vært på fotball-VM og alle forberedelsene i den forbindelse, inklusive symbolske nasjonsbyggende tiltak – og man har også vært livredde for negativ publisitet som man fikk i forbindelse med mai 2008-opptøyene. Men selve årsakene til xenofobien ble jo ikke borte av den grunn – tvertimot, det strømmer stadig flere zimbabwere til Sør-Afrika, arbeidsløsheten er ikke blitt mindre, folk er misfornøyde med sine politikere på alle plan, og utdanningsnivået har ikke forbedret seg, og immigrantene er fortsatt like flinke og driftige. Så antakelig har fotball-VM bare fungert som en midlertidig buffer og kanskje til og med forsterket tendensene, fordi de har fått ulme i fred. For i de siste ukene skriver alle sørafrikanske medier daglig om at xenofobien kommer til overflaten igjen for fullt etter 11.juli, når siste VM-fotballspark er tatt – «we will get you on July 12».

Jeg hørte disse ryktene først rundt påsketider – eksil-zimbabwere fortalte at det gikk rykter om både «clean-up»-kampanjer, dvs at myndighetene kom til å sende ut alle uten lovlige papirer, samt at det kom til å bli opptøyer på samme vis som i 2008. «Men denne gangen skal vi være mer forberedt», sa de. Og på nå søndag rapporterte media om zimbabwere som forlot Cape Town i hopetall, med alle sine eiendeler, av frykt for hva som kanskje vil komme etter 11. juli. «The Exodus», som en av avisene skrev. Og i Johannesburg har så å si alle somaliere flyttet til samme område i Mayfair, slik at det er blitt en somalisk ghetto, der de kan bedre forsvare seg mot den sørafrikanske mobben. (jeg skrev om Det somaliske problem her på Craftprat i juni 2008)

Men fortsatt er det bare rykter, bortsett fra det som blir kalt «minor incidents» – en kongoleser som blir kastet av toget, en zimbabwer som blir banket opp, en somalier som får brent opp sin butikk. Men ryktene taes alvorlig – og i går var det krisemøte mellom flere ministre i regjeringen der man diskuterte tiltak for å dempe ryktene og samtidig ha handlingsplaner klare, dersom det skulle komme til opptøyer som i 2008. Men noe er annerledes nå, sier mange – denne gang står faktisk mange lokalsamfunn opp for sine innvandrer-naboer og forsvarer dem. Det fortelles om lokale borgervern og mobilisering. Og denne gang legger man ansvaret på lokale politikere som søker gevinst ved å fyre opp under fremmedhatet for å dekke over sin egen inkompetanse og manglende resultater, og man legger ansvaret på lokale forretningsmenn som ikke tolererer konkurranse fra dyktigere innvandrere.

Sør-Afrika holder pusten nå – og håpet er at «vanlige folk» ikke vil ha gjentakelser fra mai 2008. «Vanlige folk» er alltid håpet. Det er bra – og skremmende på samme tid. Jeg burde ha sagt det til damene i butikken.

________________________________________________

Bildene i denne bloggposten er i hovedsak hentet fra www.xenophobia.org.za.

Wat Kyk Jy? Die Antwoord

Og NÅ om Die Antwoord.


En venn av meg viste meg i februar i år noen YouTube-klipp av en ny musikkgruppe i Cape Town – Die Antwoord. «It’s radical», sa han – som jo er et standard engelsk uttrykk her i Sør-Afrika for noe oppsiktsvekkende. Men det er ikke bare oppsiktsvekkende, det er virkelig radikalt.  Og siden den tid har jeg fulgt litt med på Die Antwoord – og jeg er ikke den eneste. Pr dato har haugevis av millioner sett deres videoer, og for tida er Die Antwoord Sør-Afrikas største kultur-eksportartikkel. Og som før nevnt – i utgangspunktet ikke helt i målgruppen for NRK P2 Jungeltelegrafens lyttere og konsert-gjengere på Oslo World Music Festival – selv om det er fra Afrika.

Die Antwoord er såkalt zef – som best kan sammenliknes med hva vi kaller «white trash». Og det er det som gjorde at jeg rota meg bort i hippe Soweto i forrige blogg-innlegg. For zef finnes ikke hipt, og det er så langt fra trendsettende som mulig i Sør-Afrika, og i hvertfall i Cape Town. For geografisk og demografisk er  Cape Town på mange måter mye ved det samme som før apartheids fall – det hippe skjer i City Bowl.  Det er ikke noe hip township a la Soweto i Cape Town, og det er definitivt heller ikke hipt på Cape Flats, der coloured-befolkingen bor, eller i de hvite fattige forstedene.

Så hva er zef? Det finnes ymse diskusjonsfora på nettet om begrepet – og som en kommenterer: Det er jo helt utrolig at afrikaans endelig har kommet med et nytt bidrag til den globale ordboka, vi er jo ellers mest kjent for ordet apartheid….

Zef  definierer en helt spesiell kultur, som utgjøres først og fremst av  fattige hvite og coloured afrikaans-snakkende folk – en slags urban underklasse. Kort oppsummert – det er  kitsch, bad taste, stygt, teit, vulgært og pinlig – og et kulturuttrykk ingen med et snev av ambisjoner ønsker å bli identifisert med. For å overføre det til norske forhold: Zef er nordmenn på fylleraid til Strømstad på Skjærtorsdag. Zef er så folkelig at det blir for mye av det gode.

I en sørafrikansk kontekst så er det jo sånn at den svarte kulturen etter apartheids fall endelig har opplevd anerkjennelse og oppsving, som preger musikk, mote, kunst og litteratur. African Renaissance var begrepet tidligere president Thabo Mbeki innførte. Den hvite kulturen har jo sin anerkjennelse – dvs. den med klare referanser til europeisk kultur, og den indiske , den jødiske og den muslimske kulturen likeså. Men så er det to grupper i det sørafrikanske samfunnet som aldri har fått anerkjennelse, mye fordi den ikke har noen røtter å vise til – og det er den urbane arbeider- og underklassen blant coloured og boere, som begge har afrikaans som morsmål. Og bare som en liten oppfriskning av kunnskapen her: Afrikaans er språket som boerne tok med seg fra Nederland, altså en slags hollandsk, som apartheid-regjeringa tvang alle sørafrikanere å ha som morsmål. Det er derfor blitt sett på som undertrykkernes språk, og Soweto-opprøret 16. juni 1976, som endret hele anti-apartheidkampen,  handlet mye om motstanden mot afrikaans. Mange trodde afrikaans ville dø ut etter apartheids fall, men det har det ikke. Språket er ekstremt rikt og uttrykksfullt, og har vist seg å være veldig seiglivet som gate- og slangspråk, og er utbredt innen kwaito (sørafrikansk rap).  Coloured og boere har altså afrikaans som morsmål fortsatt – de har jo rett og slett ikke noe annet «native language». Noen mener zef likner på kulturen i Eminem-filmen «8 Mile», men den filmen er jo blottet for humor – og zef har masse humor. Rå, riktignok.

Die Antwoord formidler altså zef – og det er bad, bad, bad. Når du logger deg på YouTube fra Sør-Afrika for å se videoene deres, så må du bekrefte at du er over 18 år – Sør-Afrika har jo alltid vært opptatt av decency og pent språk på tv. (et litt absurd fenomen, den sørafrikanske sensuren – sex og banning sensureres ganske kraftig, mens vold er ok – og det i et av verdens mest voldelige samfunn.)

Die Antwoord består av Ninja, Yo-Landi Vi$$er og DJ Hi-Tek  + div gjesteartister av alle hudfarger, størrelser og fasonger. Die Antwoord er en rap-gruppe – eller rave-rap, som de kaller det selv, men der videoene og location for videoene er like viktig som musikken. Etter sigende skal de gjøre bra sceneshow, men de startet som et internett-fenomen, ved at deres første album $O$, ble tilgjengelig gjennom gratis nedlasting på nettet.

Og det hele er 100% FAKE.

For bak Die Antwoord står først og fremst Watkin Tudor Jones, aka Ninja, som er en kjent avantgarde-kunstner, med bakgrunn i ymse rap-grupper – og også har gjort ting som å lage rare dukkefigurer for barn i filt, som naturlig del av rapgruppen MaxNormal.TV sin kunstneriske utfoldelse. (de dukkene kom omtrent samtidig som vi i Isandi drev med Shwe-Shwe Poppis, i 2007, og begge dukkene ble plukket opp av samme agent – The African Toyshop.)

I 2009 annonserte Waddy Jones at han planla et nytt performance-kunstprosjekt, der han skulle ta det folkelige i seg helt ut.  Og resultatet er Die Antwoord, som virkelig ble lagt merke til da videoen «Zef Side» ble tilgjengelig på YouTube i desember 2009, eller der omkring – og fra februar 2010 har det tatt helt av, med videoen «Enter the Ninja».  Mye er på engelsk (med afrikaans aksent) – helt klart med målsetting å komme seg utover sørafrikanske grenser og også inkludere alle ulike etniske grupper i Sør-Afrika i sitt uttrykk. Så lenge det er zef.

Alt er iscenesatt, men det kompromisses ikke på noe. For eksempel: Tatoveringene er stygge og dårlige,  men de er ekte. Og i alle intervjuer Die Andwoord gjør, så er de 100% Die Antwoord. Men det er hele tiden sånn at man ikke vet helt om de tuller, eller mener alvor. Nettet er full av diskusjoner om dette er bra musikk, om hvorvidt Yo-Landi er hot eller ikke, om hvor ekte eller hvor fake dette egentlig er, hva de egentlig mener i intervjuene sine – i det hele tatt, hva dette er som fenomen, for det likner ikke på noe annet. Og hvorfor liker vi så veldig å se på det pinlig folkelige og vulgære, er det KUN for å le? En fransk kommentator skriver at Die Antwoord er for tida verdens beste performance-kunst.

Man kan kanskje oppsummere at hensikten med Die Antwoord er at zef skal få anerkjennelse som kulturuttrykk. Eller som Ninja sier i «Enter the Ninja»: «they told me I was a loser, but look at me now – I am on the interweb.» I den grad Die Antwoord har noen hensikt. Vi vet jo ikke. De bare er. På interweb. (for de som ønsker å analysere mot mer norske fenomener – man kan helt sikkert finne paralleller i Paradise Hotel og Rikingen og ymse realityshows, om dette med «but look at me now – I am on the interweb». Forskjellen er at Die Antwoord er  fake og regissert av hovedpersonene selv, samtidig som diskusjonene på nettet om gruppa overhodet ikke er det .)

Da gjenstår det vel bare å se videoene!

For nybegynnere anbefales:

Først Zef Side:

og så Enter the Ninja:

og for de som er mottakelige for det ytterst vulgære – Taxijam – som krever bekreftelse på 18-årsgrense.

og har du god tid, så er det vel verdt å få med seg et av intervjuene med gruppa (her:Yo-Landi og Ninja):

Ja, og helt til slutt – Die Antwoord betyr  «svaret». Og hva «Wat Kyk Jy» betyr? «Hva glaner du på?». Visstnok det siste du hører blir sagt før du blir slått ned, dersom du har forvillet deg inn i en zef-bar.

En hel nettside er nå dedikert zef-kulturen, og den heter selvfølgelig: http://www.watkykjy.co.za. Men du må kunne litt afrikaans for å få utbytte av den… altså egentlig kun for zeffere, og ikke for oss kikkere og wannabees, og som ikke vet om vi egentlig synes dette er kult, men som ser på Die Antwoord bare fordi alle andre kule gjør det. Wat Kyk Jy?

Jeg oppdaget forresten nå at Svaret skal spille på Roskilde 4. juli. Og etter all denne analyseringen så kan det jo hende at Die Antwoord er som skapt for Jungeltelegrafen og Oslo World Music Festival.

_______________________________________________

se også: Die Antwoord: Car-crash music , Oppdatering fra zef-land