Stikkordarkiv: ståltrådkunst

Ting som ikke kunne bli solgt – en håndbok i håp

Jeg selger altså ting og tang fra Afrika, først og fremst fra det sørlige Afrika, men også fra andre deler av kontinentet. Jeg tok ut noen salgsrapporter her om dagen, og da viser det seg at Isandi har solgt sånn cirka 500.000 enheter siden starten i 1999. Det aller meste av disse halv million enhetene er håndlagde ting, altså de er formet av menneskehender på en langsom måte. Og alle disse 500.000 enhetene bærer med seg en eller annen form for håp. Eller det var i det minste planen, til og med hele årsaken til at Isandi ble startet: Å selge håndlagde ting fra det sørlige Afrika skulle gi håp både her og der.

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive det jeg skriver nå for sånn cirka fire år siden. Det var omtrent da jeg opplevde at dette håps-perspektivet ikke var så selvsagt lenger. Det kom ikke plutselig over natten, men en helt konkret hendelse i Sør-Afrika gjorde sitt: Marikana-massakren i august 2012. Den skal jeg skrive mer om seinere, men altså – for fire år siden tenkte jeg at jeg burde begynne å skrive ned hva jeg har lært opp gjennom årene med Isandi. Dels for å kunne prøve å sortere og analysere litt, dels for å kunne fortelle historien, og dels for å finne ut om det fortsatt er noe vits i å selge en halv million gjenstander til et overflodssamfunn som det norske, laget av folk langt av gårde, nederst på rangstigen i et land der myndighetenes innsats for disse kan oppsummeres med ett ord: Svik.

Og så tenkte jeg at det kanskje finnes andre der ute som har tenkt at de også skulle selge håndlagde ting og tang fra land langt av gårde. Og at det jeg har lært og erfart kunne være til nytte i den sammenheng. Og at også andre som driver i håpsbransjen, dog uten å selge ting, kunne synes det er ok å høre om mine erfaringer. Og alt dette tenkte jeg altså sånn i begynnelsen av 2013.

Men så skjedde det så mye, og ikke minst kom jeg bort i så mye som gjorde at jeg synes jeg måtte tenke mer, observere mer, lære mer, forstå mer. Men nå er det gått 4 år. Og det er ingen ting så langt i 2017 som tyder på at dette blir håpets år.

Det er på tide å komme i gang.

_________________________________________

Ikke alle de halv millionene av gjenstander har vært lettsolgte, for å si det forsiktig. Så jeg tenkte at hvert skriveri skulle også ha en liten presentasjon av ting som ikke kunne bli solgt.

Så da er vi i gang:

Ting som ikke kunne bli solgt – 1: Julekrans.

Ståltrådkunsten finner du over hele verden, og for ikke så mange generasjonene siden også i Norge. (”De reisende”, taterne, livnærte seg på å selge bruksgjenstander laget av ståltråd. Mange av oss har for eksempel en ståltrådvisp i kjøkkenskuffen – selv om de er masseprodusert i dag, så stammer disse fra nettopp taterhåndverket.) Men ingen er flinkere til å lage alt mulig av ståltråd enn ståltrådkunstnere i det sørlige Afrika. Gjerne kombinert med glassperler. Det aller meste blir solgt i den uformelle sektoren, altså på gatehjørner, markeder og liknende. Som regel til turister, som føler at de ikke har vært på skikkelig ferie hvis de ikke har prutet. ‘Hva??? Håndlaga nøkkelring til 5 kr??? Ikke tale om, du lurer ikke meg – jeg betaler kun 3,50.’

Streetwires i Cape Town var først ute i Sør-Afrika med å satse på eksport av ståltrådkunst til anstendige priser, og har gjennom dette bidratt mye til å formalisere håndverket. Streetwires var en av Isandis første leverandører, og ståltrådkunsten slo veldig an i butikken i Sorgenfrigata. Særlig til jul. Engler, hjerter og stjerner, laget i ståltråd og perler, solgte veldig bra. Vi snakker begynnelsen av 2000-tallet, og nordmenn likte skinnende stål og minimalistiske hjem. (Dette er altså før Shabby Chic og Vintage og Retro gjorde sitt inntog – og det høres kanskje utrolig ut, men folk synes faktisk at de hadde hyggelige hjem den gangen også.) Og Streetwires julepynt var tingen.

Og oppildnet av dette satt jeg en kveld på kontoret på bakrommet i Sorgenfrigata og bestilte nok et juleprodukt i ståltråd: Julekrans. Jeg forklarte på epost – eller var det på faks? –  at jeg ønsket en litt tykk ståltrådkrans som skulle brukes både som dørpynt og som adventskrans. Med litt perler inne mellom. Kunne gjerne koste litt, så de kunne gjerne være litt rause med ståltråden. Det er jo jul!

Problemet var at i Sør-Afrika bruker man ikke julekranser på døra, og man bruker ikke adventskranser. (Selv om man bekjenner seg til den kristne tro. Det er jo ikke til å tro.)

Et annet problem var at dette med bildedeling på internett var veldig begrenset på den tida. Og hverken Isandi eller Streetwires hadde digitalt kamera.

De 100 julekransene ankom. De så sånn ut:

Veldig liten julekrans i ståltråd og et par perler.

Veldig liten julekrans i ståltråd og et par perler.

Jeg tror jeg må ha glemt å angi mål på kransene. Ingen kjøpte dem. Ingen. Selv om de etter hvert kostet kr. 15,-.

Jeg prøvde å finne alternative bruksområder, og sammen med mine kollegaer hadde vi brainstorming. Hvis man hang dem etter hverandre nedover og i flere remser – kunne de da fungere som gardin? Men nei, de ble heller ikke solgt som gardin.

Og 15 år seinere var de fortsatt usolgt. Og de tok veldig stor plass. Og ståltråden var blitt grå på disse 15 årene. Men det kom ikke på tale å kaste dem. Jeg kaster ikke håndverk. Men så – julen 2015, altså for et år siden – kom jeg på en ide. Disse kransene er perfekte fakkelboks-holdere! Sånn:

fakkelboksholder

fakkelboksholder

Og de ble umiddelbart solgt. Alle sammen.  Til den nette sum av kr. 5. Et skup, altså.

Lærdom 1: Ikke bestill 100 eksemplarer av et produkt du ikke har sett.

Lærdom 2: Norske juletradisjoner er ikke universelle. Og har som regel veldig lite med den kristne tro å gjøre.

Calling Joe

Dette er Joe Mapfuno. Han er en av de mellom 3 og 5 millioner eksil-zimbabwere som bor i Sør-Afrika – der de aller, aller fleste har krysset grensen av politiske og økonomiske grunner. Joe holder til i Cape Town-området og eier og driver firmaet JoJoWires, som lager produkter i ståltråd for først og fremst utendørsbruk, ofte med «rusted finish».  Joe har utviklet en røff og særegen stil på produktene sine, med såkalt «coiling» av ståltråden, der mye sveising og muskelkraft er involvert, og der all produksjon foregår utendørs. Alle som jobber hos Joe er eksil-zimbabwere – selv er han i Sør-Afrika på 16. året. Reiser hjem sånn omtrent en gang i året, for å besøke sin gamle mor – og for å bringe håp til storfamilien hjemme, i form av penger, mat, klær og ting.

Joe og hans folk er ikke unike i håndverksindustrien i Sør-Afrika – det er mange tusen eksil-zimbabwere som livnærer seg på håndverk, særlig ståltrådkunsten, og de er sett på som de absolutt dyktigste innen det faget. Jeg skrev om Joe her på Craftprat i 2008, i forbindelse med  mai-opptøyene i 2008. Joe hadde da hentet ut sine folk fra township’ene rundt Cape Town på en lastebil og fått brakt dem i sikkerhet hjemme i sin overfylte 2-roms leilighet.  I was just indirectly affected, som han sa på sitt rolige vis, på mitt spørsmål om hvordan xenofobien påvirket ham og hans virksomhet – og så ville han ikke snakke noe mer om det. I ettertid har jeg tenkt at det kanskje var fordi han ikke ville framstå som en som klaget, og at han rett og slett synes det var vanskelig å snakke om «black brothers against black brothers» med meg, en totalt utenforstående. «Keep it in the family», tross alt.

Et halvt års tid seinere, mot slutten av 2008, fortalte Joe meg om sin nye plan. Den gikk ut på å flytte ut av Cape Town, ca en times kjøretur nordover langs kysten, til en nyetablert settlement, Chatsworth. Her ville han flytte både familien og bedriften. Og det har Joe gjort – sammen med andre eksil-zimbabwere. Jeg har tenkt at det nok ikke er helt tilfeldig at de har valgt dette stedet langt av gårde fra Cape Towns township’er, selv om de alle må ta til takke med ganske så spartanske boforhold i midlertidige skur, i påvente av å ha råd til å bygge hus. Men de er driftige, zimbabwerne i Chatsworth – og jamen har de ikke fått på plass et lydstudio i et av skurene, til bruk for det lille samfunnets unge musikalske talenter. Med Joe som primus motor. Her er et bilde av det, med to av karene i kwaito-gruppa The Triplets. De har nylig utgitt CD – på en svært så uavhengig label, selvfølgelig står driftige Joe bak dette også.

Da jeg hørte om zimbabwerne som forlot Cape Town mot slutten av fotball-VM av frykt for xenofobi i township’ene, tok jeg kontakt med Joe. Og som i 2008 svarer han: «I am just indirectly affected» – føler seg trygg i  Chatsworth, men klar til å hente ut arbeidskarene og venner fra township’ene rundt Cape Town, dersom det blir nødvendig. «But you shouldn’t worry», fortsetter han. «It is a black-to-black problem only».

Hva mente han egentlig med det utsagnet? På den ene siden er det  jo riv ruskende galt det han sier. Det er klart at dette ikke er et «black-to-black problem only». Og det er som om Joe prøver å roe meg ned, så ikke jeg skal være redd for å komme til Sør-Afrika. Og det liker jeg definitivt ikke å høre. Etter alle disse årene med samarbeid – og så tror Joe at jeg er redd for å dra til Sør-Afrika, at jeg kjøper utenlandsk medias versjon av landet og dets problemer? Eller – kanskje han bare snakker av erfaring? At det blir sånn, nå som fotball-VM er over og verdens lyskastere ikke lenger er rettet mot Sør-Afrika, at da må Joe og de andre afrikanerne på gjestevisitt i Sør-Afrika – selv om den har vart i 16 år – møte det som kommer, dersom det kommer. Som de alltid har gjort. For Joe vet mye om det å være 2. rangs borger, hvor enn han er, både i sitt eget land og i andre land. Så det han vel antakelig sier er at det kommer jeg aldri til å forstå hva vil innebære. Og dessuten, hvor mye bryr jeg meg – egentlig? Når alt kommer til alt?

Vi har alle ansvar for vårt eget liv, sier vi så kjekt her i velferdslandet Norge. Men noen her i verden har mer ansvar enn andre. Zimbabwere – og de aller fleste andre afrikanere – tilhører helt klart den gruppa. Og spør du meg, så slår de knock-out på nordmenn flest når det gjelder å ta ansvar for eget liv.

Helt til slutt – et bilde av noe hva Joe lager. Produktene hans – og særlig dette kjempehjertet – har vel vært i de aller fleste norske interiørblader. Her ser du det brukt som del av det norske klesmerket Ti-Mo sin sommerkolleksjon 2010. Anne Helene Gjelstad er fotografen.

Fint, ikke sant?

Jeg har jo som prinsipp at jeg ikke skal blande noe særlig kommers inn i denne bloggen, altså lite egenreklame for Isandis produkter. Men nå gjør jeg et unntak. For Joe vet at jeg skriver dette blogg-innlegget om ham – og han vil ikke like det, dersom jeg ikke reklamerer for produktene hans. Som han sier: We are first and foremost doing business.

For til syvende og sist er det denne merkelappen Joe ønsker å ha hengende ved seg:

Joe Mapfuno, en av det sørlige Afrikas dyktigste og mest innovative ståltrådkunstnere.

Så her er et annet bilde – tatt i Oslo i går, og en variant med eføy, som vi har stående hos Isandi for tida. Kongekrone fra JoJoWires. Passer ingen kjente hodestørrelser. Men passer alle hager og balkonger. Laget av kongen av ståltråd. Her får du kjøpt den – og andre av Joes produkter.

Og altså laget i et nytt lite lokalsamfunn, der alle fortsatt kun bor i skur. Bestående kun av eksil-zimbabwere, langt nok unna Cape Towns urolige townships. Her hvor man bare er  indirectly affected.

________________________________________________

Mer om fremmedhatet i Sør-Afrika i  forrige innlegg: Hva gjør folk flest etter 11. juli?