Mimrekveld med en godt brukt dvd.

Nå som Gaddafi er tatt av dage, så er det bare en versting igjen i gamleklassen av statsledere: Robert Mugabe. (ja, også Nord-Koreas Kim Jong-Il, men han er jo ikke så gammel, det bare virker sånn – og muligens Fidel Castro – han er vi jo ikke helt sikre på om er snill eller slem. Samt et par andre som Vesten ikke er så opptatt av, så de husker vi ikke navnet på.)

Men Vesten har ikke alltid vært like fordømmende ovenfor Gaddafi. Han har, som vi vet, også vært likt av Vesten. Og det har Robert Mugabe også vært. The good guy. Bare sjekk dvd’en «Graceland – the Harare concert«.

I år er det 25 år siden Paul Simon kom med Graceland-albumet. Og neste år skal han turnere igjen med Graceland-konseptet, har jeg hørt. Det blir stort.

Jeg husker da albumet kom i 1986. En anmelder i Nye Takter, den gangen del av Arbeiderbladet (nå Dagsavisen) hadde en grundig anmeldelse av  «Graceland» med panegyrisk begeistring over det nyskapende i samspillet mellom Simon og de sørafrikanske musikerne (og det er vel Graceland som på alvor definerte worldmusic som sjanger) , og konkluderte med at dette ville bli et historisk album, det var uforskammet bra, og desidert Paul Simons beste. Men, journalisten avsluttet med et stort MEN – vi lesere burde IKKE kjøpe albumet, fordi man kunne ikke anbefale noe som ville medføre oppfordring til å bryte  kulturboikotten av Sør-Afrika. (selv om FN mente at Graceland kunne være unntatt kulturboikotten. Men Nye Takters journalist overprøvde det vedtaket. Musikkjournalister har jo alltid tatt sin rolle veldig alvorlig.)  Jeg synes jo det var snålt – men var man apartheidmotstander, så måtte man jo være prinsippfast i troen på at kulturboikotten var bra og stille seg solidarisk bak den. Så jeg kjøpte ikke albumet. (Mens anmelderen altså satt og koste seg med sitt eksemplar….jeg har etterpå lurt på hvorfor Nye Takter i det hele tatt anmeldte Graceland i 1986?)

Paul Simon og de sørafrikanske musikeren turnerte med Graceland i 1987, men de spilte ikke i Sør-Afrika, fordi medartister, som Miriam Makeba og Hugh Masekela, var i eksil av politiske årsaker, og kunne derfor ikke dra inn i Sør-Afrika uten å bli arrestert. Så Sør-Afrika konserten ble holdt i nabolandet: I Harare, Zimbabwe. Der regjerte Robert Mugabe, den gang som nå. Men på den tida var han godt likt i Vesten – en ekte frigjøringshelt, som hadde nedkjempet raseskillestyret i Rhodesia.

Konsertopptaket fra Harare-konserten i 1987 er et godt bevis for det. Jeg har sittet og sett på den DVD’en i kveld. Som jeg har gjort mange ganger før. Verdens musikkøyne er rettet mot Harare – hele stemningen er magisk, og alt som skjer, både på og utenfor scenen, er symbolladet: Sør-Afrikas toppmusikere spiller i nabolandet fordi de ikke kan spille i sitt eget land, og de spiller en musikk som allerede er gått inn i historien, sammen med en verdensstjerne. Folk har strømmet til i 1000-tall , svarte som hvite, for å oppleve dette – mange har krysset grensen fra Sør-Afrika, og alle er med på å synge «Free Nelson Mandela». Og det er en voldsom kraft i alle knyttenevene som reiser seg mot Harares himmel – alle er forenet i en felles kamp for rettferdighet og frihet.

Og vertskap for konserten er Zimbabwe – og altså Robert Mugabe. Vi ser store plakater av ham, og film-klippene legger vekt på et Zimbabwe i harmoni. Åå, det er vakkert . Som en drøm å se for oss apartheidmotstandere – Zimbabwe er helten, Sør-Afrika er verstingen. For det er lagt inn klipp fra Sør-Afrika også i konsertfilmen, fra gruvene i Johannesburg. Og det er ikke vakkert. Og ikke harmonisk. Sånn sett bekrefter konsertfilmen den rådende oppfatningen på den tida av the good and bad guys.  Og hvis du tror at dette var før Mugabe ble gal og begynte å regelmessig utrydde sine motstandere, så tar du feil. På den tida konserten fant sted var han i full gang med nedslaktingen av 20.000 mennesker i Matabeleland, ved hjelp av 5.brigaden sin – en særs brutal spesialhær trent av nordkoreanske militære.   Men vi i Vesten var ganske enkelt mest opptatt av Sør-Afrika og menneskerettighetsbruddene som foregikk der.

Min private boikott av Graceland i 1986, instruert av Nye Takter, er jo helt latterlig, sånn sett i ettertid. Men sånn så verden ut den gangen.

Og mens jeg sitter og ser på Graceland-DVD’en så tenker jeg at man gjør klokt i å huske på hvordan verden så ut før. Eller rettere sagt – hvordan vi mente den så ut. Slik at vi ikke faller for fristelsen for å være så skråsikre på dette med the bad and the good guys. Og dessuten er det en god unnskyldning for å se gamle dvd’er man liker om og om igjen.

___________________________________________________________

PS: Forøvrig er høydepunktet fra The Harare Concert ikke en Simon-låt, men Hugh Masekelas «Stimela» – om togene som kommer til Johannesburg med unge menn fra hele det sørlige Afrika, som skal jobbe i gullgruvene som migrant workers. Den låta er fantastisk. Jeg har skrevet om den før her på Craftprat. «Toget har gått». Og har du ikke sett det opptaket, så bør du gjøre det.

Toget har gått

I dag spilte Die Antwoord på Øya. Jeg var ikke i Oslo, så jeg fikk ikke konserten med meg. Men det var stinn brakke, etter hva jeg hørte. Min pålitelige kilde, med nær kontakt med musikkpolitiet, leverte meg følgende one-liner sms-anmeldelse: «Det funker som fest, men ingen er enige om på hvilket nivå».

Forrige fredag spilte en annen sørafrikansk artist i Oslo – Hugh Masekela – på Mela-festivalen. Jeg var der. Jeg gikk fra jobben, fra Stallen i Munkedamsveien, over Aker Brygge til Rådhusplassen. Og på den 3-minutters korte spaserturen beveget jeg meg fra det nokså homogene  publikummet på Aker Brygge, der alle liknet på meg selv mht hudfarge, til Rådhusplassen, der jeg klart var en etnisk minoritet. Ganske artig opplevelse med et sånt plutselig skifte – og en sunn påminnelse om at ingen har monopol på å definere hva som er «vanlig».

Les videre