Stikkord: Swinging Angel

  • En slags gardindusk

    En slags gardindusk

    Her er historie nummer to om lille «Swinging Angel», som befinner seg i Volda. Del 1 leser du her:


    Da jeg startet Isandi i 1999 fantes det i Norad en støtteordning for handelssamarbeid med produsenter i sør. Isandi drev jo nettopp med handelssamarbeid med produsenter i sør, så følgelig søkte jeg denne støtteordningen. Og fikk penger. Og sånn ble Isandi del av norsk bistand, og var en del av dette komplekset i  en ti-års tid.

    Det var merkelige tider. Og det var litt av noen år – morsomme, krevende og frustrerende – både for Isandi og for Norad.

    På 2000-tallet var stimulering av økt handel en del av næringslivsbistanden. Tanken var at økt handel på grasrotnivå bidro til økt inntekt i sør, og derav redusert fattigdom. Her i nord skulle Norad-støtten først og fremst brukes til markedsføring av disse produktene. Isandi var en av de få 100% kommersielle bedriftene, tror jeg, som fikk slik støtte. Andre, så som Sally Ann,  hadde organisasjoner som Frelsesarmeen i bakgrunnen, og mange baserte seg på høy grad av frivillighet. 

    Det er vel ingen overdrivelse å si at støtten til Isandi var en smule kontroversielt i deler av Norad og UD. For eksempel: Dette at Isandi holdt til i Bogstadvei-området – Norges viktigste handlegate som den ble kalt på den tida – var jo ikke helt innafor.  Men for Isandi var det logisk – og ideologisk: Isandis mål var å endre nordmenns syn på Afrika og afrikanere gjennom handel av fine ting. Isandi skulle formidle historier om det ressurssterke Afrika. Så enkelt, og så vanskelig. Og da måtte man jo også være til stede der folk vanligvis går og handler. Det betydde at man måtte tørre å oppsøke andre miljøer enn de som til vanlig er opptatt av Afrika: Folk som allerede er innafor universet av bistands- og solidaritetsorganisasjoner.

    Så Isandi fikk altså støtte til denne tankegangen i en del år, og Isandi fikk også mye publisitet utenfor bistandsverdenen – nettopp ved å erklære at afrikanske gave- og interiørprodukter er likeverdige med andre produkter. Og derfor var det, slik jeg så det, ikke det minste merkverdig eller kontroversielt å ha en butikk på Majorstua.

    Men hva har den lille ‘Swinging Angel’ med alt dette å gjøre?

    Historien er som følger:

    Isandi hadde altså denne butikken i Sorgenfrigata. Det var mange fra Norad og bistandsmiljøene som kom innom for å se. Mange var positive, men de aller fleste var, når sant skal sies, nokså skeptiske og rett fram negative. 

    En gang kom det en innom, som åpnet sitt besøk med å si høyt og tydelig, så alle hørte: «Å, jeg blir altså sååå trist.» «Javel?», spurte jeg. «Ja, det er så trist å se noen som satser så mye, når vi alle vet at dette ikke kommer til å gå.»

    Det var jo oppmuntrende ord.

    En annen kom innom for mene noe om at det var noen andre produkter jeg burde selge, og noen kom innom og forkynte at her var det altfor dyrt, for de selv kunne kjøpe samme produkter mye rimeligere når de var på jobb i det sørlige Afrika. «Jaså, du sier ikke det», svarte jeg. Eller, den andre varianten – folk som var rett ut fornærmet over at Isandi solgte ting som de selv hadde kjøpt – «skal det liksom være sånn nå da, at folk i Bogstadveien kan handle det samme som jeg har hatt med meg i kofferten?» Og så var det de som var innom for å spionere på vareutvalget, for å finne ut hvilken leverandør de kom fra, slik at de kunne handle dem billigere selv når de dro på jobb til Afrika. 

    Men bevares, det var absolutt mange hyggelige folk også – som ble oppriktig begeistra, og foreslo andre leverandører og selv hadde sine hjertebarn av kvinneprosjekter de mente Isandi burde samarbeide med.

    Oppsummert: Folk hadde meninger om Isandi.

    Som sagt, det var merkelige tider.

    Ett besøk utmerket seg: En godt voksen Norad-mann kom inn, og man så jo med en gang at han ikke hadde for vane å besøke gave- og interiørbutikker. Han stilte seg opp ved disken og  kom med sitt høylytte hjertesukk: «Hvorfor kan ikke disse damene i Afrika lage noe annet enn gardin-dusker?»

    Nå fantes det ikke en eneste gardindusk til salgs hos Isandi, og ikke noe som liknet heller, men jeg husker jeg tenkte: «Hm, gardindusk – ingen dum idé.» Men jeg svarte på mitt mest høflige vis: «Nei, altså – hva synes du at de skulle lage?» «Noe nyttig!!!», utbrøt den alvorlige mannen.

    Jeg skjønte jo at det var ingenting å hente i en diskusjon med Norad-representanten, og kunden har jo dessuten alltid rett, så jeg sa meg helt enig i at alle afrikanske damer burde lage noe nyttig.

    Men egentlig var dette underlige opptrinnet en høstdag i Sorgenfrigata selve essensen i skepsisen fra det alvorlige Norad: Isandi drev med tant og fjas. 

    Nå er det jo sånn at det aller meste av alle ting som produseres og handles her i verden ikke kan kalles nyttig, akkurat – så hvorfor skulle nettopp afrikanske damer være pålagt å måtte lage noe nyttig? Er det fordi de ikke må falle for fristelsen å ta lett på sin fattigdom og sitt elende ved å lage lettsindige ting? Og hva er nyttig? Og er nyttig det samme som alvorlig?  Og hvorfor var gardin-dusker uforenelig med norsk bistand?

    Men, duskene slo tilbake, eller rettere sagt – svingte tilbake – for sånn omtrent et års tid seinere dukket Swinging Angel opp  – det nærmeste Isandi noensinne har kommet en gardin-dusk. 

    Og mens vidløftige prosjekter som LOSA gikk raskt overende, handelssamarbeid er for lengst avskaffet i norsk bistand og ingen der i gården ser ut til lenger å mene at håndverk er noe som kan bidra til mindre fattigdom, samtidig som bistanden er stadig mer alvorlig og fjern fra folk flest, både her og der – så svinger det altså fortsatt i duske-engler rundt omkring i Norges land.

    Men som sagt, det var merkelige tider, 

  • En svingende engel i Volda – del 1

    En svingende engel i Volda – del 1

    Her ser du en Swinging Angel fra Khumbulani Craft, som Isandi solgte i perioden 2004 – 2007, dvs i «Låve»-perioden. Khumbulani Craft organiserte håndverksgrupper i flere av de sørafrikanske provinsene, og Swinging Angel ble laget av en gruppe i Mpumalanga.
    Det er Astrid som har sendt inn bildet, og engelen pryder veggen til hennes mor i Volda.

    Swinging Angel har antakelig fått navnet sitt på grunn av perle-radene som beveger seg når de berøres – nærmest som dusker – og denne lille engelen fortjener flere historier. I første omgang har jeg skrevet to – her er den første:

    London – South Africa

    Sånn i ettertid kan man jo lure på hvorfor jeg synes det var helt naturlig å starte en butikk i Sorgenfrigata på Majorstua, veldig nært shopping-gata Bogstadveien (men ikke I Bogstadveien, og det lærte jeg seinere er hele forskjellen på å synes, og å ikke synes), der det utelukkende skulle selges gaver og interiør fra Afrika.

    Med stort pågangsmot satte jeg ut skiltet: ‘Isandi – Design fra det sørlige Afrika.

    Det var ingen kiosk-velter, for å si det sånn. Men, jeg åpnet altså butikk i Sorgenfrigata i år 2001 (etter først å ha vært i en kjeller i Trudvangveien), og jeg satte ut dette skiltet. 

    Jeg vet hvorfor jeg tenkte at dette ville være liv laga. For mens Norge tok selvbevisstheten til et nytt nivå og synes at alt norsk var bra og best i kjølvannet av vinter-OL på Lillehammer, så bodde jeg i Namibia, langt unna idrettsøvelser som fordrer kombinasjonen av mye nedbør og minusgrader, og var påvirket av det som skjedde på den siden av kloden: Den fantastiske demokratiske vinden som blåste over det sørlige Afrika. Frigjøringen av Namibia, avskaffelsen av apartheid, løslatelsen av Nelson Mandela, allmenn stemmerett over hele regionen og Sør-Afrikas nye grunnlov. Og med demokratiet kom også en selvbevissthet og en kulturell oppblomstring av kreativitet, uttrykksformer og innovasjon, som selvfølgelig smittet over til håndverkssektoren. Det var en gullalder, rett og slett – som fant gjenklang i Thabo Mbekis ikoniske tale: ‘I am an African’ fra 1996, og som skapte begrepet ‘African Renaissance’.

    Den selvbevisste vinden fra det sørlige Afrika ble vel knapt en litt flau bris der i Bogstadveien, og jeg gir ingen Bogstadvei-shoppere skylda for det.

    Men vinden nådde andre steder også – London, for eksempel. Der var man også veldig begeistret for the African Renaissance, og satte i gang et svært amibisiøst design-og produktsamarbeid med et budsjett ingen har sett hverken før eller seinere. (Hvem som betalte for gildet, vet jeg ikke) LOSA kalte man det – London – South Africa. Ideen var som følger: Hvis vi sender de beste britiske designerne til Sør-Afrika, og de designer noe som de flinke sørafrikanske håndverkerne kan lage, og vi så selger disse designproduktene til Conran shop og andre eksklusvie interiørbutikker, så vil jo dette bli fantastisk for alle! Vi må få disse sørafrikanske håndverksproduktene ut av souvenir-segmentet, vi må lage noe som de med penger og god smak vil ha. Dette må da være African Renaissance på sitt beste!  Produkter designet av verdens beste designere i London, og laget av kvinner på landsbygda i Sør-Afrika. Du skal se vi får disse håndverkerne ut av fattigdom også. Hipp hurra for LOSA. 

    Og til Sør-Afrika dro blant annet Tom Dixon, Jay Osgerby, Kate Blee, Nathalie Hambro og Julia Leakey, og satte i gang med produktutvikling på landsbygda. Tidlig i 2002 ble resultatet – The LOSA Collection – lansert i auksjonshuset Sotheby’s ærverdige lokaler i London. Intet mindre. Det var stinn brakke av betydningsfulle mennesker. Merkelig nok var jeg også på åpningen, av den enkle grunn at LOSA hadde inkludert én sør-afrikansk designer – eller rettere sagt, det var ingen designer – det var Monkeybiz, som jo hadde som kjennetegn at det nettopp ikke var noen designere involvert. 

    Isandi hadde et nært samarbeid med Monkeybiz på den tida, og jeg dro for å treffe Monkeybiz sin gründer, keramikeren Barbara Jackson, og hennes partner Carrol Boyes, og også for å samle stoff til en liten promo-video vi skulle lage om Monkeybiz. Det var Barbara som ordnet at jeg ble invitert. Jeg ankom lokalet og fant to svært oppskjørtede venner. «Disse produktene har ingenting med Sør-Afrika å gjøre!» utbrøt Carrol. «Dette er så arrogant overfor all den kreativiteten og kunnskapen som finnes hos oss. Hvorfor er ingen sørafrikanske designere involvert?» Jeg var nok ikke like oppskjørtet som Barbara og Carrol, for jeg var ikke helt oppmerksom på problemstillingen, men produktene i LOSA-utstillingen gjorde heller ikke så veldig inntrykk på meg. Bortsett fra Monkeybiz, selvfølgelig – de skilte seg veldig ut med sin totale annerledeshet, og var egentlig en anti-tese til alt som LOSA skulle være. Jeg tror ikke så mange fikk med seg den ironien.

    Men det var ett unntak: På et stort rundt bord var det noe utrolig vakkert som jeg nesten mistet pusten av: 50 lysholdere laget av strutseegg, alle med tente lys i. Jeg ble helt betatt. Og tenkte: Dette er noe for Isandis kunder!

    De andre produktene var litt livløse, synes jeg. Og hva i all verden skulle man bruke Tom Dixons etasje-vase i telefontråd til, egentlig? Men for å få tak i strutseeggene så måtte jeg kjøpe inn mye annet fra kolleksjonen, for liksom å «telle med», og sånn havnet mesteparten av LOSA-kolleksjonen hos Isandi i Sorgenfrigata. De var heller ingen kiosk-veltere. Og det ble bare med den ene bestillingen – bortsett fra strutseeggene, da, som virkelig ble en Isandi-klassiker. 

    Og det ble vel bare den ene LOSA-bestillingen for andre butikker også, for det ble rot med produksjon og levering. Det viste seg å ikke være noe bærekraft i prosjektet. Og alt man hadde oppnådd – bortsett fra å bruke mye penger – var å erte på seg hele håndverkssektoren i Sør-Afrika, ved å insistere på at det var folk utenfra som visste best hva som Sør-Afrika burde lage av håndverk, uten kjennskap til kulturen, til håndverkstradisjonene og til materialene. Dette var egentlig eurosentrisk sjåvinisme på sitt verste. Eller den klassiske historien om bruk av arbeidere i lavkostnadsland til produksjon, hvis man vil vinkle det slik. Selv om intensjonene sikkert var de aller beste.

    Den sørafrikanske partneren for LOSA-samarbeidet var Khumbulani Craft, som var del av Siyazizisa Trust, en stor sørafrikansk NGO. Og da hele ståheien rundt LOSA hadde lagt seg, og alle var enige om at dette var vel egentlig nokså mislykka, så tenkte Isandi at det sitter jo noen håndverkere igjen her, som ikke har noe skyld i at noen mente at de hadde laget feil ting, og at de burde lage noe annet. Så vi ba om å få se hva Khumbulani Craft egentlig laget, når de ikke skulle drive med African Renaissance på høyt nivå i London. 

    Og der var den: The Swinging Angel. Denne 10 cm høye sjarmøren ble sporenstreks kjøpt inn. Og Isandis kunder elsket den fra første stund – med glassperlefrynsene, hårsveisen, og armene og vingene i telefontråd.

    Men den forble et Isandi «insider»-produkt, for utenfor Isandis-sfæren – dvs butikkene i Norge vi solgte til – synes mange at den ble for «etnisk». Og på den tida var det liksom agentur-salg Isandi skulle leve av. Og dessuten dukket det etterhvert opp noen andre engler fra en øde liten landsby som het Vondeling, og med dem begynte et helt nytt kapittel i Isandi-historien.

    Khumbulani finnes ikke lenger, og jeg har lett og lett etter The Swinging Angel, for å se om den fortsatt blir laget i regi av noen andre. Men jeg har ikke funnet noe. Men kanskje Karoo Angels kan lage en variant, har jeg tenkt – og har satt det på lista over gode ideer…..

    Men altså – mens LOSA og alt det grandiose forsvant like fort som det kom, med mye ståhei og bråk og vonde følelser, så fantes det i bakgrunnen en bitteliten engel som var den som påkalte smil og gode følelser – og som den dag i dag henger rundt omkring i norske hjem. I Volda, for eksempel.