morgenkåseri NRK 4. februar

Vinterens sykelønnsdebatt har hatt mange innfallsvinkler – en av dem har vært hvordan vi tilpasser vårt sykdomsbilde slik at det gir uttelling i form av sykemelding. Det er jo ikke noe særnorsk fenomen. I land uten sykelønnsordninger og andre sosiale goder prøver folk flest også å innrette seg for å overleve i vanskelige tider, som ofte er konstante – blant annet ved å gjøre seg interessante for potensielle økonomiske bidragsytere, enten i nærmiljøet – ikke noe sted er det mer handelsvirksomhet enn i fattige slumområder – eller man prøver å tiltrekke seg oppmerksomhet utenfra.

Barer, butikker og verksteder i den uformelle økonomien, altså den økonomien du ikke finner i noe statsbudsjett –  har ofte uortodokse navn, og i Namibia er den levende navnekulturen i særklasse fantastisk. Bare i Katutura township finnes det anslagsvis 4.000 barer og businesser i den uformelle økonomien, vi snakker innbyggermessig om en by på Drammens størrelse. Og med slik konkurranse kan du selvfølgelig ikke kalle business’en din hvasomhelst.

En god del av disse foretakene har navn som refererer til den internasjonale politiske agenda. F.eks. så er det en bar på 2×2 meter ved navn International Peace and Conference Centre Bar. Og en “free church” – en 4×4 meter stor kirke, som bygningsmessig kun er et støpt gulv men med et ditto stort skilt, heter The Jesus Christ Church on Earth by his Special Envoy.

Min teori er at disse navnene er inspirert av hva folk flest i Namibia hører på radio og ser på tv  – og at ordene opptrer hyppigere enn i våre medier, relativt sett. Selv om det i norske nyhetssendinger muligens refereres til ord som ”fredssentre” og “spesialutsending” hvert 3. minutt hele døgnet, så har vi jo så mange andre informasjonskanaler, så relativt sett høres ikke disse ordene i det hele tatt. Men vi har jo våre egne ord som er allemannseie – NAV og sykelønn og pappaperm, for eksempel.

Men hvorfor hører man disse politisk korrekte ordene så ofte i media i fattige land? En av grunnene er at bistandsgivere har en tradisjon med å donere ikke bare penger, men også radio- og tv-programmer. Det skal ikke så fryktelig mye fantasi til for å skjønne at de landene som takker ja til gratisprogrammer er selvfølgelig de som har store problemer reint ressursmessig med å lage egne programmer. Og av en eller annen grunn har giverne av disse programmene funnet ut at det fattigfolk trenger mest, er alvorlige programmer om alvorlige tema. Man synes de trenger P2, for å si det sånn. I tillegg er ulike hjelpetiltak og bistandsprosjekter rett og slett en stor del av samfunnslivet – og det er ikke så rart, egentlig – for det jo helt objektivt sett litt av hvert som det bør rettes opp i, og som enkeltmennesker og organisasjoner – nasjonale som utenlandske – prøver å gjøre noe med.

Giversamfunnet påvirker altså hverdagslivet i f.eks. Namibia. Det er bare å sjekke ordforrådet til folk flest. Mennesker med minimal skolegang og nokså haltende engelsk turnerer ord som “sustainability”, “funding”, “project proposal”, “transparency” på det mest naturlige vis, som en del av dagligspråket. Og det er ikke fordi de leser tunge rapporter eller skriver søknader, det er fordi ordene dukker så ofte opp – på radio, blant annet. Og akkurat som brukshyppigheten av ordet NAV er en slags indikator på ymse ting i det norske velferdssamfunn, så kan dette dagligtale-vokabularet i fattige samfunn fungere som en slags indikator på ekstern bistandsavhengighet.

På et av mine besøk til de fattigste områdene i Namibia kom ei ung jente kom bort til meg og spurte: “Could you please support my project?” Jeg spurte hva prosjektet gikk ut på. “It’s my babygirl. She is 3 months old, but sick. She is a very good project.” Jeg tenkte da jeg stod der: I Norge utløser tilsvarende prosjekt bistandsordningen ”Rett til lønn under barns sykdom”. Så konklusjonen? Både norske foreldre og fattige namibiske enslige mødre er i samme båt. Glade i gode prosjekter – og avhengig av bistand.