Stikkordarkiv: zimbabwe

Calling Joe

Dette er Joe Mapfuno. Han er en av de mellom 3 og 5 millioner eksil-zimbabwere som bor i Sør-Afrika – der de aller, aller fleste har krysset grensen av politiske og økonomiske grunner. Joe holder til i Cape Town-området og eier og driver firmaet JoJoWires, som lager produkter i ståltråd for først og fremst utendørsbruk, ofte med «rusted finish».  Joe har utviklet en røff og særegen stil på produktene sine, med såkalt «coiling» av ståltråden, der mye sveising og muskelkraft er involvert, og der all produksjon foregår utendørs. Alle som jobber hos Joe er eksil-zimbabwere – selv er han i Sør-Afrika på 16. året. Reiser hjem sånn omtrent en gang i året, for å besøke sin gamle mor – og for å bringe håp til storfamilien hjemme, i form av penger, mat, klær og ting.

Joe og hans folk er ikke unike i håndverksindustrien i Sør-Afrika – det er mange tusen eksil-zimbabwere som livnærer seg på håndverk, særlig ståltrådkunsten, og de er sett på som de absolutt dyktigste innen det faget. Jeg skrev om Joe her på Craftprat i 2008, i forbindelse med  mai-opptøyene i 2008. Joe hadde da hentet ut sine folk fra township’ene rundt Cape Town på en lastebil og fått brakt dem i sikkerhet hjemme i sin overfylte 2-roms leilighet.  I was just indirectly affected, som han sa på sitt rolige vis, på mitt spørsmål om hvordan xenofobien påvirket ham og hans virksomhet – og så ville han ikke snakke noe mer om det. I ettertid har jeg tenkt at det kanskje var fordi han ikke ville framstå som en som klaget, og at han rett og slett synes det var vanskelig å snakke om «black brothers against black brothers» med meg, en totalt utenforstående. «Keep it in the family», tross alt.

Et halvt års tid seinere, mot slutten av 2008, fortalte Joe meg om sin nye plan. Den gikk ut på å flytte ut av Cape Town, ca en times kjøretur nordover langs kysten, til en nyetablert settlement, Chatsworth. Her ville han flytte både familien og bedriften. Og det har Joe gjort – sammen med andre eksil-zimbabwere. Jeg har tenkt at det nok ikke er helt tilfeldig at de har valgt dette stedet langt av gårde fra Cape Towns township’er, selv om de alle må ta til takke med ganske så spartanske boforhold i midlertidige skur, i påvente av å ha råd til å bygge hus. Men de er driftige, zimbabwerne i Chatsworth – og jamen har de ikke fått på plass et lydstudio i et av skurene, til bruk for det lille samfunnets unge musikalske talenter. Med Joe som primus motor. Her er et bilde av det, med to av karene i kwaito-gruppa The Triplets. De har nylig utgitt CD – på en svært så uavhengig label, selvfølgelig står driftige Joe bak dette også.

Da jeg hørte om zimbabwerne som forlot Cape Town mot slutten av fotball-VM av frykt for xenofobi i township’ene, tok jeg kontakt med Joe. Og som i 2008 svarer han: «I am just indirectly affected» – føler seg trygg i  Chatsworth, men klar til å hente ut arbeidskarene og venner fra township’ene rundt Cape Town, dersom det blir nødvendig. «But you shouldn’t worry», fortsetter han. «It is a black-to-black problem only».

Hva mente han egentlig med det utsagnet? På den ene siden er det  jo riv ruskende galt det han sier. Det er klart at dette ikke er et «black-to-black problem only». Og det er som om Joe prøver å roe meg ned, så ikke jeg skal være redd for å komme til Sør-Afrika. Og det liker jeg definitivt ikke å høre. Etter alle disse årene med samarbeid – og så tror Joe at jeg er redd for å dra til Sør-Afrika, at jeg kjøper utenlandsk medias versjon av landet og dets problemer? Eller – kanskje han bare snakker av erfaring? At det blir sånn, nå som fotball-VM er over og verdens lyskastere ikke lenger er rettet mot Sør-Afrika, at da må Joe og de andre afrikanerne på gjestevisitt i Sør-Afrika – selv om den har vart i 16 år – møte det som kommer, dersom det kommer. Som de alltid har gjort. For Joe vet mye om det å være 2. rangs borger, hvor enn han er, både i sitt eget land og i andre land. Så det han vel antakelig sier er at det kommer jeg aldri til å forstå hva vil innebære. Og dessuten, hvor mye bryr jeg meg – egentlig? Når alt kommer til alt?

Vi har alle ansvar for vårt eget liv, sier vi så kjekt her i velferdslandet Norge. Men noen her i verden har mer ansvar enn andre. Zimbabwere – og de aller fleste andre afrikanere – tilhører helt klart den gruppa. Og spør du meg, så slår de knock-out på nordmenn flest når det gjelder å ta ansvar for eget liv.

Helt til slutt – et bilde av noe hva Joe lager. Produktene hans – og særlig dette kjempehjertet – har vel vært i de aller fleste norske interiørblader. Her ser du det brukt som del av det norske klesmerket Ti-Mo sin sommerkolleksjon 2010. Anne Helene Gjelstad er fotografen.

Fint, ikke sant?

Jeg har jo som prinsipp at jeg ikke skal blande noe særlig kommers inn i denne bloggen, altså lite egenreklame for Isandis produkter. Men nå gjør jeg et unntak. For Joe vet at jeg skriver dette blogg-innlegget om ham – og han vil ikke like det, dersom jeg ikke reklamerer for produktene hans. Som han sier: We are first and foremost doing business.

For til syvende og sist er det denne merkelappen Joe ønsker å ha hengende ved seg:

Joe Mapfuno, en av det sørlige Afrikas dyktigste og mest innovative ståltrådkunstnere.

Så her er et annet bilde – tatt i Oslo i går, og en variant med eføy, som vi har stående hos Isandi for tida. Kongekrone fra JoJoWires. Passer ingen kjente hodestørrelser. Men passer alle hager og balkonger. Laget av kongen av ståltråd. Her får du kjøpt den – og andre av Joes produkter.

Og altså laget i et nytt lite lokalsamfunn, der alle fortsatt kun bor i skur. Bestående kun av eksil-zimbabwere, langt nok unna Cape Towns urolige townships. Her hvor man bare er  indirectly affected.

________________________________________________

Mer om fremmedhatet i Sør-Afrika i  forrige innlegg: Hva gjør folk flest etter 11. juli?

Greitt å vite litt om: Nord-Koreas største eksportartikkel

Jeg synes det var veldig hyggelig med Nord-Koreas mål i kampen mot Brasil. De nord-koreanske spillerne ble jo så veldig oppriktig glade! En av Aftenpostens utsendte rapporterte om sine opplevelser som publikummer under kampen, der  han stod på tribunen sammen med en håndfull nordkoreanske supportere – som visstnok skulle være fra Namibia, i følge dem selv. Men både journalisten og de som har kommentert hans innlegg, er tvilende til det, fordi media tidligere har rapportert at det er importert egne kinesiske tilhengere til Nord-Koreas kamper, samt at det visstnok skal befinne seg japanske supportere med nord-koreansk opphav.

Jeg, derimot, er overbevist om at de er ekte nord-koreanere, og at de er kommet fra Namibia. Og grunnen til det er at Namibia er stor mottaker av Nord-Koreas største eksportartikkel: Arts & Crafts, altså kunsthåndverk. Og når jeg skriver «største eksportartikkel», så mener jeg stort, bokstavelig talt.

For Nord-Korea har spesialisert seg på å bygge monumenter gjennom selskapet Mansudae Overseas Project, og disse monumentene ser ut til å falle veldig i smak blant en del afrikanske statsledere.  Først ute var Robert Mugabe  i Zimbabwe – han bestilte monumentet National Heroes Acre, relativt stort monument, må man vel kunne si, på hele 230.000 m2.  Slik ser det ut:

Dette nasjonalmonumentet ligger utenfor hovedstaden Harare, og er altså en gravplass for helter. Det er ledelsen i Mugabes parti  Zanu-PF, det vil si Mugabe selv, som bestemmer hvem som får heltestatus. Så langt jeg har funnet ut, så er det foreløpig 50 graver der hittil, dvs. det er antall døde zimbabwere som hittil har oppfylt Mugabes definisjon av en helt:

«Those heroes subordinated their personal interests to the collective interest of Zimbabwe. They accepted and endured pain, suffering and brutality with fortitude even unto death.»

Heroes Acre brukes til div parader og arrangementer, og ved siden av mengder med sitteplasser, så består momumentet av en Evig Ild, en Obelisk og en bronsestatue av Den Ukjente Soldat – som i denne sammenheng er 3 personer, 2 menn og 1 dame. Sånn ser den ut:

På samme tid som Heroes Acre ble bygd – på begynnelsen av 1980-tallet – startet et militært samarbeid mellom Kim Il-Sung og Mugabe, i forbindelse med opprettelsen av den beryktede 5. brigaden. Ca 3.500 soldater ble trent i hemmelighet av nord-koreanere, av litt over hundre militæreksperter som ble sendt av Kim Il-Sung. Formålet med 5. brigaden var å slå ned gerilja-virksomhet og opposisjon i særlig Matabeleland – som konsekvens av bruddet i den nokså skjøre koallisjonen, både politisk og militært, mellom Mugabes parti ZANU og den andre store politiske grupperingen i det nye frie Zimbabwe, ZAPU – begge med hver sin militæravdeling fra frigjøringskampen i den gang Rhodesia. Partitilhørigheten fulgte ofte etniske skillelinjer, mellom hhv shona (ZANU) og ndebele (ZAPU) . Gerilja-virksomheten ble støttet direkte og indirekte av apartheid-styret i Sør-Afrika, og Mugabes tilknytning til det kommunistiske Nord-Korea må derfor også forstås i et slikt geopolitisk bilde. 5. brigaden var ekstremt brutal og voldelig, og opererte altså helt på egenhånd i det militære systemet, direkte underlagt Mugabe selv, selv om den pr definsjon skulle være en del av den nasjonale hæren. Blant annet brukte 5. brigaden eget sambandsutstyr. Over 20.000 sivile ble likvidert av brigaden, og fortsatt er denne delen av Zimbabwes historie fylt med masse uforløst smerte, sorg og sinne.

Nettopp 5.brigadens aktiviteter på 80-tallet er gitt som årsak til at den bebudede fotballkampen mellom Zimbabwe og Nord-Korea i forkant av VM ble avlyst. Et ganske engasjert innlegg fra Zimbabwe om dette kan du lese på bloggen North Korean Economy Watch – www.nkeconwatch.com . Jeg følger litt med på den bloggen  – ikke først og fremst fordi jeg er så veldig opptatt av Nord-Korea, men fordi det står mye om Afrika der, sånne ting som ikke fanges opp av norske medier.  Og den siste oppdateringen på forholdet mellom Zimbabwe og Nord-Korea er  altså knyttet til fotball-VM, samt en sak om salg av ville dyr fra Zimbabwe til en zoologisk hage i Pyongyang Zoo. Og dette innlegget som jeg refererte til, er usentimental, og derfor sterk lesning om hva det vil si å leve som pariakaste i den globale landsby. Her leser du det.

Men tilbake til Mansudae Overseas Project og deres kunsthåndverksprosjekter.

Namibias landsfader og første president, Sam Nujoma, er god venn med Robert Mugabe. Sam var på besøk hos Robert, og fikk se Heroes Acre. Han synes det var veldig fint, og han ville også ha maken i Windhoek – og gikk da til spesialistene på området, Mansudae Overseas Project. Og så ble Namibias Heroes Acre bygget – ferdigstilt i 2002 -og ligger på en liten høyde sør for sentrum av Windhoek. Du ser Heroes Acre veldig godt fra Katutura, tidligere township’en i Windhoek – særlig om kvelden, da bader momumentet i lys.

Her er et bilde fra Heroes Acre i Windhoek – monumentet er 286 meter langt og 134 meter bredt, med en nesten 10.000 m2 stor  parkeringsplass.

Veldig likt det i Harare, med samme konsept med Evig Ild, Obelisk og Ukjent soldat-skulptur i bronse.

I tillegg er den Ukjente Soldat i Windhoek-utgaven prikk lik landsfader og tidligere president (og fortsatt den som trekker i trådene i Namibia) Sam Nujoma. Sånn ser den ut, 8 meter høy:

Det er plass til 174 helter som skal begraves her – hittil er ikke så veldig mange graver opptatt.

Og Sam Nujoma ble så fornøyd med Heroes Acre – prislapp litt over 50 millioner Nok, pluss årlige og stadig økende vedlikeholdskostnader – at han likeså godt engasjerte nord-koreanerne til å bygge det nye State House i Windhoek, et nokså omdiskutert palass, med en total prislapp som nærmer seg en halv milliard kroner. Her er et bilde derfra – hele State House er ikke ferdig ennå, og blant annet derfor er det nord-koreanere i landet fortsatt – og det er da fullt mulig at disse har tatt en 2 timers flyturen til Sør-Afrika for å se fotball.

I tillegg har Nord-Korea og Namibia signert avtaler om samarbeid i helsesektoren – litt uklart om det er kommet i gang – i forbindelse med nordkoreansk statsbesøk til Namibia i 2008. De ble da også enige om å samarbeide om teknologituveksling. Namibia er verdens 4. største produsent av uran, og mange lurer på om ikke Nord-Koreas veldige interesse i Namibia handler om nettopp dette mineralet. Men foreløpig er det ingen avsløringer i namibisk eller annen media om et slikt samarbeid.

Nord-Korea har også vært involvert i monument-bygging i Kinshasa (DRC) og i andre afrikanske land, blant annet Botswana, Etiopia, Angola, Mosambik, Togo, Benin og Burkina Faso – og stort sett likner de alle på hverandre – det er svære bronsestatuer over falne helter, ofte tidligere og nåværende presidenter -og laget over samme lest som statuene på Heroes Acre i hhv Harare og Windhoek. De likner visstnok også ofte på Kim Il-Sung-statuer, der det egentlig kun er hodet  og klesdrakten som er byttet ut, men her uttaler jeg meg på litt gyngende grunn.

Men for tiden er det momumentet  African Renaissance i Dakar som får mest omtale, og det er blitt et kontroversielt monument i Senegal. African Renaissance ser slik ut:

Momumentet er bygget i forbindelse med 50-årsmarkeringen for Senegals uavhengighet, men pådriveren bak bronsestatuen – president Abdoulaye Wade – har ambisjoner om at den skal representere hele Afrika  og vise Afrikas framvekst som et stolt og uavhengig kontinent, klare til å ta ansvar for egen framtid og skjebne. I tillegg har presidenten vært opphengt i størrelsen på monumentet – han vil at det skal med sin nesten 50 meters høyde være Afrikas svar på Eiffeltårnet i Europa og Frihetsstatuen i USA. African Renaissance har en prislapp ca. 170 millioner NOK – og framstiller altså en mann, en kvinne og et lite barn som reiser seg fra et fjell, der barnet peker mot fremtiden. Statuen ble innviet nå i april, med mange afrikanske statsledere til stede – og igjen er det Mansudae Overseas Project som har bygget, selv om arkitekten er sengaleser. Men – Senegal er et muslimsk land – og det hadde nok ikke presidenten tenkt helt nøye igjennom. For kjempestatuen viser blant annet en naken kvinnelegg, og generelt har store deler av den muslimske befolkningen gitt uttrykk for at den hyller menneskelig kropp og er således ikke et muslimsk monument. Også den kristne minoriteten har presidenten ertet på seg, da han sammenliknet statuen med Jesus. Opposisjonen i Senegal er ikke fornøyd med verket, hverken design- eller prismessig, men presidenten er nok veldig fornøyd selv, han har faktisk krevd opphavsrett og således royalties fra billett-inntektene.

Men hva er nå Mansudae Overseas Project? Det er den internasjonale avdelingen av Mansudae Art Project – som visstnok sysselsetter 4.000 mennesker i Nord-Korea, og omtaler seg selv om verdens største kunststudio. MAP har faktisk en vestlig nettside , som du finner her, og du kan også lese om MOP her. – i en nyhetsbulletin fra Nord-Korea.

(Nord Korea har jo utviklet eget lukket internett og operativsystem, så det er jo veldig begrenset hva man finner på nettet, utgitt av landet selv)

Men tilbake til Heroes Acre i Namibia. Her en omtale av monumentet fra en namibisk turistnettside:

Many Namibians – not only from the white part of the population – find the pompous memorial quite naive, misplaced and ludicrous. One can’t help but gain the impression that the ruling SWAPO party here has erected a monument for itself. Many visitors of the memorial feel rather awkward. Nevertheless, the war memorial is worth a visit – perhaps even due to its grandiose absurdity, because it reveals a lack of African self-confidence after more than a century of humiliation through colonialism.

Jeg var på besøk hos en jeg kjenner i Katutura – Loyde, som driver en shebeen, dvs. en uformell bar, hjemme i huset sitt. Jeg uttrykte min skepsis til Heroes’ Acre mht størrelsen, utformingen og persondyrkingen, men min bekjente Loyde var ikke enig: «Det er flott at vi har et slikt stort momument som vi har bygget selv, akkurat som Europa og USA har. Og jeg ser på momumentet fra shebeen’en min hver kveld, da står det opplyst og minner meg om the struggle.» Unødvendig å si at Loyde stemmer Swapo, og kan ikke få seg til å si noe negativt om landsfader Sam Nujoma. Og jeg tror ikke jeg kan påsta at Loyde lider av mangel på namibisk selvtillit, slik turistnettstedet indikerer. «Men hvorfor kunne dere ikke bygget noe som var mer i henhold til namibisk symbolikk og byggetradisjon?», spør jeg. Det er åpenbart at Loyde ikke forstår spørsmålet, men det er vel først og fremst jeg som ikke forstår hennes tenkning. Akkurat som jeg sliter med å helt forstå hvorfor hun – i likhet med mange jeg kjenner fra svart middelklasse i det sørlige Afrika – ser ut til å elske møbler og nips som har lite med hva man vil kalle afrikansk design, kultur, tradisjon og arkitektur å gjøre, men tvertimot liker alt som er importert.

Inkludert monumenter fra Nord-Korea.

For det har ikke bare med mangel på genuine namibiske interiør- og monumenttradisjoner å gjøre, det handler ikke bare om klassetilhørighet og mangel på høyere utdannelse. Det handler ikke bare om økonomi og prislapp, det handler ikke bare om en ung nasjon uten identitet, det handler ikke bare om koloniarv og apartheids nedbryting av egen afrikansk kultur. For jeg tror det også handler om afrikaneres evne til å inkorporere og assimilere inn i sine egne høyst levende kulturer. (jfr mitt tidligere blogg-innlegg  «en kul bunad»)

Og når det gjelder monumentene fra Nord-Korea så handler det nok også en del om at de som bestiller disse monumentene ser ut til å være først og fremst godt aldrende karer som vel må sies å ha utspilt sin rolle når det gjelder å definere hva det nye Afrika kommer til være.

Just indirectly affected – en historie om Sør-Afrikas xenofobi

Joe Mapfuno er en av Isandis leverandører av ståltrådkunst. For dem som er litt kjent med Isandi-produkter, så er det altså Joe og hans folk som lager de såkalte «madrassfjær-produktene» under navnet JoJo Wire Metal – her ser du noen av produktene som Joe foreslår for høsten:

Joe er eksil-zimbabwer i Cape Town, her har han bodd i snart 14 år. Vi spiste frokost sammen forrige lørdag, for å snakke om bestilling av varer til julesalget.

Vi snakker jo også om mye annet, om Zimbabwe osv. Men for tiden er et naturlig tema Sør-Afrikas fremmedhat, som har gitt groteske utslag i noen av township’ene utenfor Johannesburg og videre forplantet seg til et par township’er utenfor Cape Town. Jeg spurte Joe om han på noen måte var påvirket av opptøyene og aksjonene. «Just indirectly», svarte han. «Og det vil si?», spurte jeg. «De fleste av folkene som jobber for meg, unge eksil-zimbabwere, bor i township’en. Vi fikk nyss om at det var uro på gang, og jeg ringte dem og gav beskjed om at de måtte samle sammen eiendeler og stå langs veien, og så ville jeg komme å hente dem med bakkien. Vi tok 4 bakkie-turer, og rakk å få dem ut før mobben slo til. Alt de ikke fikk med seg, ble enten stjålet eller ødelagt. Så det bor hos meg 12 stykker – vi har 2 rom, og hos onkelen min bor det 30 stykker. Men det har roet seg nå, så de flytter nok tilbake. So I have just been indirectly involved.» «But how can you call that indirectly involved? To me you seem to be very much directly involved» Joe ler. «You know, we Zims know the difference between directly and indirectly involved».