Forfatterarkiv: Kjersti

Jerusalema – the dance challenge

Sommeren er for meg ikke så mye tradisjonell ferie, fordi jeg egentlig ikke kan ta helt fri. Men det fine med sommeren er at den byr på mer bekymringsløshet. Det er noe med lyset – særlig lyset – men også gode temperaturer, når man er heldig – som gjør at man senker skuldrene mer enn vanlig. Det er færre bekymringer.

For jeg er en som ikke er så flink til å leve bekymringsløst. Det handler mye om personlighet, tror jeg – og det handler om jobben min. Når man nå en gang har bestemt seg for å tro på at verden skal bli bedre for alle, samtidig som man vet at de som har, stadig får mer, og at de som ikke har, får stadig mindre – så har man egentlig sagt farvel til et bekymringsløst liv.

Men altså, sommeren er tid for bekymringsløshet. Men ikke sommeren 2020. Det skyldes selvfølgelig covid-19 og hvor hardt viruset har rammet og fortsetter å ramme Sør-Afrika – og også Namibia. I sommer har jeg fulgt med på de daglige statistikkene og nyhetene fra Sør-Afrika om situasjonen – med klump i magen hver morgen når jeg har klikket på nettstedene med disse statistikkene og sjekket siste meldinger fra venner i Sør-Afrika. Hvor ille har det blitt siden i går? Har noen jeg kjenner tapt kampen mot viruset? Og når kommer nyhetene om at viruset har nådd de avsidesliggende Englefabrikk-landsbyene? Og hvordan skal vi klare å kompensere for at englemakernes forsørgerbyrde har økt, fordi de er de eneste i landsbyene med inntekt? Og tenk om ingen av butikkene bestiller engler, fordi de har gått konkurs?

Sommeren 2020 har vært full av bekymringer.

Når jeg skriver dette, så ser det ut til at smittekurven er i ferd med å flate ut, og man tror også at de hardest rammede lokalsamfunnene nå har vært gjennom det verste. Så langt. 633.000 er rapportert smittet, 14.563 er døde, 555.000 er blitt friske, og det har vært gjennomført 3.750.000 tester.

Covid-19 har vært brutalt for Sør-Afrika på alle områder, både for enkeltindivider, lokalsamfunn og nasjonen  – både helsemessig, sosiologisk, økonomisk og politisk. Pandemien har bekreftet det man allerede visste – at det sørafrikanske samfunnet er gjennomsyret av korrupsjon og kneler under dårlig styresett og konflikter på alle nivåer og i alle politiske partier.

Og midt i dette katastrofale: Det sørafrikanske hverdagslivet fortsetter.  Og fortsatt synger og danser Sør-Afrika.

Særlig det siste. For opp i alt dette har landet fått en ny nasjonal-hymne – Jerusalema – som vel kan klassifiseres i den for oss noe uvanlige musikkkategorien «house gospel».

Historien er som følger:

Master KG er en 24-årig geni-erklært musikkprodusent fra Limpopo-provinsen, uten formell musikkbakgrunn – men med en allerede legendarisk teft for gode melodier. (jeg har nylig lest en kjempelang artikkel hvor skribenten analyserer hans catchy, men enkle melodier som like geniale som Frank Sinatras «New York, New York». Nåvel, intet mindre). På tampen av 2019 gav Master KG – eller Kgaogelo Moagi, som er hans egentlige navn –  ut låta Jerusalema, med artisten Nomcebo som vokalist. Jerusalema ble fort en megahit i Sør-Afrika, den vant ikke konkurransen om årets sommerlåt, (som kjent er det sommer der, når vi har vinter), men den ble den desidert mest spilte.

Det kom selvfølgelig en video med låta – og det var denne videoen som ble opptakten til det som hendte videre. Videoen er filmet i en av township’ene rundt Johannesburg, og viser masse ulike folk som danser på sin måte til musikken. En slags «dance challenge», altså.

Her ser du den offisielle videoen, som ble sluppet i desember 2019:

Det tok ikke lang tid før det dukket opp nye videoer på sosiale medier av folk som danset til Jerusalema – og med videoene kom hashtag’en #JerusalemaDanceChallenge. Og da Covid-19 satte inn, ble det stadig laget flere videoer inspirert av hashtag’en, blant annet laget ansatte på et av sykehusene en egen videoversjon. Og da var det i gang – #JerusalemaDanceChallenge spredte seg fra sykehus til sykehus.

Når vi vet hva slags påkjenning helsepersonell har vært og går gjennom i forbindelse med korona-pandemien – så er det rett og slett så man begynner å grine når man ser disse videoene. Her er en fra Røde Kors-sykehuset i Cape Town:

Og hele Sør-Afrika tar #JerusalemaDanceChallenge – som for eksempel staben hos WonkiWare – Isandis største leverandør. Her ser du deres versjon:

 

Og det er ikke bare i Sør-Afrika at Jerusalema og har slått an – den har for lengst spredt seg til resten av Afrika, Asia, USA og Europa – bare sjekk ut de hundrevis av versjonen som ligger ute på Youtube (men ingen norske versjoner, så langt jeg har funnet – hos oss hadde vi riktignok regjeringen som danset i vei før sommeren, men det var vel ikke så mange som ble inspirert til å «take up the challenge»)

En av de virkelig store afrikanske megastjernene – nigerianske Burna Boy – er blitt med på en ny versjon  – og med det så har Jerusalema fått en afrobeat-oppdatering. (Og denne versjon ligger akkurat nå som nummer 6 på Billboard, og i august var den på inne på topp 5 på iTunes i såpass ulike land som Belgia, Bulgaria, Portugal, Burkina Faso, Tyskland og Frankrike, for å nevne noen) Snart kommer det en video til denne versjonen – og det ryktes at dette er eksplosive saker. Kanskje eksplosjonen får gjenklang helt til Norge.)

Men i mellomtida kan du jo høre Burna Boy-versjonen:

Men hvorfor ble akkurat denne sangen den nye hymnen under korona-pandemien? Det er kombinasjonen av alt, «the full package»: religiøs tekst, melodi, rytmer og dans som oser av levd liv – denne kombinasjonen som vi nordmenn ikke umiddelbart forstår kraften i.

Teksten sier: Min plass er ikke her. Jerusalem er mitt hjem. Beskytt meg, gå sammen med meg, ikke la meg bli igjen her. Jerusalema handler om håp, rett og slett. For Sør-Afrika nekter å gi opp håpet. Og derfor danser de.

Og for meg som brukte sommeren til å bekymre meg, så har #JerusalemaDanceChallenge også gitt håp, selv om jeg ikke danser. For jeg har oppdatert mitt morgenrituale: Etter å ha lest statistikkene, så ser jeg dagens Jerusalema-video.

Det holder, det.

 

Her er teksten til Jerusalema, med engelsk oversettelse i parents. Språket er litt uklart, sier ekspertene. Master KG selv sier det er SePedi. Andre sier det er mye zulu i linjene – jeg er melder blankt her, må jeg innrømme.

Jerusalema ikhaya lami(Jerusalem is my home)
Ngilondoloze(Guard me)
Uhambe nami(Walk with me)
Zungangishiyi lana(Do not leave me here)
Jerusalema ikhaya lami(Jerusalem is my home)
Ngilondoloze(Guard me)
Uhambe nami(Walk with me)
Zungangishiyi lana(Do not leave me here)

Ndawo yami ayikho lana(My place is not here)
Mbuso wami awukho lana(My kingdom is not here)
Ngilondoloze(Guard me)
Zuhambe nami(Walk with me)
Ndawo yami ayikho lana(My place is not here)
Mbuso wami awukho lana(My kingdom is not here)
Ngilondoloze(Guard me)
Zuhambe nami(Walk with me)

Ngilondoloze(Guard me)
Ngilondoloze(Guard me)
Ngilondoloze(Guard me)
Zungangishiyi lana(Do not leave me here)
Ngilondoloze(Guard me)
Ngilondoloze(Guard me)
Ngilondoloze(Guard me)
Zungangishiyi lana(Do not leave me here)

Sigmund sendte en sms

Det var i Cape Town for noen måneder siden, i november. Min norske mobil ringte. Det var et ukjent nummer, så jeg tok den ikke, men gjorde det jeg som regel gjør når jeg er i Sør-Afrika: Sender en sms og skriver at jeg er i Sør-Afrika, men tilbake i Norge om ikke så lenge, så dersom det ikke haster, vent til da. Eller dersom det er viktig, send en sms.

Like etterpå kom en sms fra samme nummer. Den var fra Sigmund. Han heter egentlig ikke Sigmund, men jeg synes det er et fint navn, så jeg kaller ham det. Han skrev at han hadde lest om mine tanker om det å sørge over tap av en mor i godt voksen alder. Sigmund er eldre enn meg, men hans sorg var ikke mindre. Og han trengte en å snakke med. For ingen forstår, skrev han.

Vi avtalte at Sigmund skulle ringe meg når jeg var tilbake i Norge. Og det gjorde han. Vi hadde en lang prat, der han fortalte om moren sin. «Det var alltid mor og jeg», sa han. «Jeg er født utenfor ekteskap. Derfor jeg vokste opp hos besteforeldrene mine, mens mor jobbet og jobbet helt til hun hadde fått en stilling, en leilighet og en økonomi som gjorde at hun kunne ta seg av meg. Da flyttet jeg til henne, langt fra der hun kom fra, langt fra mine besteforeldre. Da var jeg 6 år. Og etter det var det bare mor og meg. Hun fant seg aldri noen annen mann, og hun drømte aldri om et annet liv enn å være mor for meg. Selv har jeg både kone, barn og barnebarn, og jeg har hatt et godt liv, med en god jobb. Men ingen forstår hvordan jeg, som en pensjonist, og attpåtil en mann, savner moren min. For hun var jo bare en helt vanlig dame, og alle har vi jo mødre som dør.

Mor døde på fredelig vis, og vi fikk tatt farvel på en god måte. Etterpå gikk jeg gjennom alle tingene hennes i omsorgsboligen der hun bodde de siste årene. Det var ikke så mye, for hun levde et nøysomt liv. Men i en skuff i kommoden hennes fant jeg noe jeg ikke visste om: Mine små babyklær, pent brettet sammen, fra den gangen hun måtte dra fra meg. I alle år hadde hun spart på disse klærne, og jeg visste ingenting. Jeg tror at disse ørsmå plaggene var noe konkret hun kunne se på og ta i, liksom som et håp og en motivasjon for henne, alle disse tusenvis av dagene hun måtte være borte fra meg. All denne ensomheten og lengselen hun må ha kjent, bare for at hun skulle kunne bevise for omverdenen at hun var en verdig mor.

Og jeg hørte at Sigmund gråt da han fortalte dette.

Investing in Women

Jeg skrev for en stund siden om den høyst overraskende invitasjonen jeg fikk fra Kapplandets Bondekvinneforening – Vroe Landbouvereniging Van Kaapland –  der jeg ble bedt om å være hovedtaler på deres årskonferanse, som ble holdt i Willowmore i mars.

Sørafrikanske venner himlet med øynene da jeg fortalte om forespørselen. Det var kanskje ikke så overraskende, egentlig. Mer overraskende var at også venner og bekjente i Willowmore himlet med øynene. Jeg oppfatter dem som nokså konservative, så stor var min forbauselse da også de forkynte at  «VLVK, der gikk grensen for hva de kunne støtte. Makan til konservative greier».

Så det var jo med en god porsjon skepsis at jeg møtte opp på konferansen, klar for å snakke om «Karoo Angels – Investing in Women». Men alt gikk fint. Hyggelige og positive damer i godt humør, som ikke viste noen skepsis overfor en norsk dame som blander seg inn i «deres» samfunn – tvert i mot var de veldig ivrige på å ta kontakt og prate etter foredraget – og de handlet engler i massevis for å støtte Karoo Angels.

Alt var i det hele tatt veldig ufarlig.

Og det var nettopp det jeg tenkte på da alt var over. At temaet jeg snakket om er så lite kontroversielt. Du provoserer ingen ved å si at vi bør investere i kvinner.

På midten av 90-tallet jobbet jeg med bistand i Namibia, blant annet med ansvar for Norads kvinnebevilgning til landet. Allerede da hadde man holdt på en stund med å investere i kvinner. Og siden har man holdt på:  Kvinnebistand, kvinnearbeidsplasser, kvinneprosjekter, kvinnehelse, kvinneutdanning. De siste åra har man riktignok gått over til å bytte ut ordet kvinne med jente, men innholdet er det samme: Investeringer i kvinner. Og i mange afrikanske land har man egne ministre for kvinner, og de er ofte knyttet direkte til presidentens kontor, altså i prinsippet høyt oppe i makt-hierarkiene.

Og altså – så selvsagt er dette at selv de meste konservative organisasjoner i Sør-Afrika har investeringer i kvinner som tema. Og etterpå kan vi snakke hyggelig om det rundt en kaffekopp.

Men i løpet av de 25 år jeg har vært engasjert i kvinnearbeidsplasser i det sørlige Afrika, så må jeg si at det egentlig har skjedd forsvinnende lite. Og det var det jeg tenkte på i ettertid av konferansen. At alt bare er blitt prat og planer, planer og prat. Og alle er så enige om at kvinner må med.

Dette var i begynnelsen av mars. Noen uker seinere var ikke verden den samme. Eller, den er kanskje den samme. Med én stor forskjell: For mange er det bare blitt mer av det dårlige.

I helga sendte Sør-Afrikas president Cyril Ramaphosa ut en pressemelding der han fordømte vold mot kvinner og barn. «Femicide» var ordet han brukte – vi har vel ikke noe godt norsk ord, men kan oversettes som «folkemord på kvinner». Hjemmevold og vold mot kvinner har økt dramatisk i Sør-Afrika under Covid-19 nedstengingen. Det skulle jo egentlig ikke komme som et sjokk på noen, for å si det forsiktig. Foranledningen for den politiske reaksjonen nå var medieoppslagene knyttet til funn av unge kvinner som var blitt drept på de mest bestialske måter i løpet av de siste ukene, og en dramatisk økning av forlatte spedbarn.

Det er nå gått litt over 3 måneder siden jeg snakket til hyggelige og velmenende damer om å investere i kvinner.

Nå gjør hele tematikken meg bare uendelig trist.  Det er bare blitt mer av det dårlige.

Morsbinding

En venn sendte melding og inviterte på middag. ‘Fortsatt under korona-restriksjoner, så vi blir ikke mange’, skrev han.

Det er etterhvert en tradisjon med disse middagene – rause måltider, med forretter, hovedrett, oster og dessert.

Min venn har reist mye, så det har alltid vært innslag av noe eksotisk og spennende han disker opp med. Men de siste gangene er det mer og mer tradisjonsrik norsk mat. Jeg har spurt ham litt om oppskriftene på disse, og da svarer han: De har jeg fra mor.

Moren er død. Han snakker ikke mye om henne.  Men han lager hennes matoppskrifter når han ber på middag. Og denne gangen var det bare mors oppskrifter.

Det har vært ulike kvinner i min venns liv. Alle forhold med stor intensitet. 

Etter denne middagen slo det meg at kanskje den eneste kvinnen han noengang virkelig har elsket, er moren.

Alle disse mødrene som ikke tar ultralyd

Jeg skrev om vordende norske mødre som drar til Danmark for å ta tidlig ultralyd.

Så sant de har råd.

Og derfor handler det etiske ved bioteknologi og bioteknologiloven også om spørsmål knyttet til ulikhet. Det handler om de som har råd, og de som ikke har råd.

Så har du de vordende mødrene som ikke tar tidlig ultralyd. De tar ikke sein ultralyd, heller. Jeg kjenner noen av disse mødrene, de er håndverkerne til Karoo Angels. Det sørafrikanske offentlige helsevesenet tilbyr ikke ultralyd, og de har ikke råd til å betale for privat ultralyd.

Når jeg tenker på de barna jeg kjenner i lokalsamfunnene i Rietbron og Vondeling, så er det ikke så uvanlig at barn har en funksjonshemming, enten fysisk eller psykisk. 

Jeg har søkt litt på tilgjengelig dokumentasjon om barn født med psykiske utviklingshemninger i Sør-Afrika, sammenliknet med Europa. Det fødes f.eks. dobbelt så mange barn med Downs syndrom i Sør-Afrika enn i Europa. Og fattige områder er overrepresentert.  Det har helt klart en sammenheng med økonomi, og igjen handler det om klasse. Om de som har, og de som ikke har.

Da jeg begynte å jobbe i de marginaliserte lokalsamfunnene i Rietbron og Vondeling, så ble jeg fortalt at mange fikk barn på grunn av barnetrygden – fordi det var den eneste inntekten de hadde. (Barnetrygden er i dag 400 rand, altså sånn ca 250 kr.) Og det var grunnen til at såpass mange barn ble født med Downs syndrom, fordi mødrene ble gravide så lenge de kunne. De trengte pengene.

Jeg tror ikke det kan være den eneste forklaringen. Og det er vel dette forskerne ser nærmere på.  For min del forholder jeg meg til egne observasjoner, og jeg har ikke møtt så mange eldre mødre som sier at de får barn for pengas skyld. Jeg har heller ikke spurt dem om de hadde valgt bort sine funksjonshemma barn dersom de kunne. Om de ville ha tatt abort.

Jeg vet ikke hva de ville ha svart.  Men det jeg vet er at noen av mødrene har vært ulykkelige som gravide, og noen har prøvd å abortere av den grunn – funksjonshemma barn eller ei – mens andre har ønsket seg barn veldig. Det er like store sprik i forventninger som det er i Norge, vil jeg tro. Like store følelsesregistre blant disse mødrene som blant norske mødre. Og de føler en like stor kjærlighet for sine funksjonshemma barn som andre mødre. De er ikke «annerledes» på noen måte.

Men det er en klasse-spiral som bare graver seg dypere og dypere ned. Disse barna med funksjonshemminger får ingen tilrettelagt undervisning, de får aldri mulighet til realisere sitt potensial, de kommer garantert til å gå inn i de arbeidsløses lange, lange rekker – og der står de helt bakerst. De er taperne blant taperne. De som ikke har noe annet sted å gjøre av seg enn å bli boende der de er født. Og der blir de på alle måter bare et forsterkende bevis på hvor håpløse disse lokalsamfunnene er.

Og i disse lokalsamfunnene bor også alle disse mødrene som ikke har tatt ultralyd. De sitter med ansvar for sine funksjonshemmede barn livet ut.

Det er igjen de som har minst fra før som må ta den tøffeste støyten.

Alle disse kommende mødrene som tar ultralyd

Jeg snakket med en bekjent for litt siden. Hun fortalte om sin slektning som er gravid. «Heldigvis rakk hun til Danmark, før corona’en stengte ned den muligheten».

Ja vel, svarte jeg – litt i stuss over hvorfor slektningens reiser var et tema knyttet til graviditetsnyheten,

«Hun måtte jo ta tidlig ultralyd, så hun fikk sjekket at alt var ok med barnet. Og det får man gjort i Danmark. Kostet litt, men verdt det.» 

Dette kom overraskende på meg, og jeg forstod at jeg er veldig lite oppdatert på hva norske gravide damer foretar seg. «Mener du at hun dro til Danmark for å sjekke at alt var ok med barnet, før 12-ukersgrensen for abort i Norge?»

Det stemte. 

Denne gravide slektningen kjenner jeg som en helt normal norsk jente. Ingenting spektakulært med henne, hverken når det gjelder meninger eller livsstil. Bra utdanna, bra jobb, hun gifta seg i Den Norske Kirke, og er opptatt av tradisjoner og familie og den slags.

Og nettopp fordi hun er så veldig lite uvanlig, så tenkte jeg at dette må jeg jo undersøke litt nærmere. Altså – er det vanlig at norske kommende mødre drar til Danmark for å ta tidlig ultralyd ved en privatklinikk?

Så jeg spurte litt rundt. Og fikk bekreftet at det er ganske vanlig. «Alle» kjente noen som hadde gjort dette. Med ett stort forbehold: Så sant kvinnen har råd til det.

Altså, dette handler om penger. I alt jeg har lest og hørt i den pågående diskusjonen om bioteknologiloven, så virker dette å være nesten fraværende: Klasse-perspektivet. 

Noen har råd til å omgå norsk lovgiving, og det virker å være allment akseptert. Men dette snakkes det ikke så høyt om, dette bare gjøres. Og det kommer til å fortsette, uavhengig av den norske bioteknologiloven.

De som ikke har råd til å dra til Danmark,  derimot – det er de som skal bli beskyldt for å ville utradere Downs syndrom og skape et sorteringssamfunn av verste sort, dersom de får muligheten.  Og dette snakker man til gjengjeld veldig høyt om.

Hva mener KrF om dette? Hva mener Kjell Ingolf Ropstad om klasse-perspektivet i debatten om bioteknologi-loven?