Forfatterarkiv: Kjersti

Pusteproblemer

Det var denne våren 2020, mens man fortsatt bare kunne samles 5 personer. (Hvorfor 5? Hvorfor ikke 6, eller 7, eller 4?) 

Så vi var altså 5 som var sammen, og vi spiste middag og pratet om dette og hint. Jeg husker ikke helt om hva, men det var helt sikkert noe om corona. Jo, forresten – det var noe om sammenhengen mellom corona og spanskesyken.

Så ringte telefonen til en av oss. Det var sykehjemmet som ringte. De ville bare informere om at mor hadde pusteproblemer.

Det var ikke første gang at hun fikk denne telefonen – for mor har vært på sykehjem i mange år, og disse pusteproblemene har alltid vært der. Og i alle disse årene har hun sluppet alt hun har i hendene og dratt til sykehjemmet for å være hos mor med pusteproblemer. For kanskje denne gangen var det alvor. Kanskje denne gangen fikk mor slippe. Men inne mellom, og stadig oftere, har hun ikke dratt når sykehjemmet ringte. Og det har plaget henne.

«For å si det rett ut – det har vært en lettelse i disse corona-tidene å slippe å måtte vurdere å dra til sykehjemmet når telefonene kommer. Og det uten å ha dårlig samvittighet. Ingen kan anklage meg for å være en datter som ikke elsker sin mor.»

Og så snakket vi videre om andre temaer. Ikke fordi vi ikke bryr oss om mor, eller corona på norske sykehjem. Men fordi alle vi som spiste middag sammen den dagen vet at det er et så uendelig stort og smertefullt tema å gå inn i: Hvorfor sitter en mor på et sykehjem og har pusteproblemer, år ut og år inn? Og som sitter der våren 2020, uten et eneste besøk. Hvorfor er livet så urettferdig for noen?

Alle disse mødrene

Det var en sånn liten vennemiddag, en årlig seanse med venner som ikke sees så ofte. Det var fortsatt januar, og tradisjonen er at vi snakker om året som har gått. Vi tar runden rundt bordet. Hva var viktig?

Den eldste av oss begynner runden og hun sier:

Året har handlet mye om mor. Jeg tror moren min nekter å dø før jeg har forsonet meg med henne. Hun er av de eldste av de eldste, og hun vil ikke dø. Hun nekter. Jeg reiser og besøker henne hver måned, og hun blir så glad. For hun vil at det skal være henne og meg, som fortrolige venninner. Mor og jeg.

Hun vil at jeg skal huske henne som en som alltid heiet på henne. Hun gjorde jo ikke det. Vi var aldri fortrolige. Hun har alltid vært sterkere enn meg. Og nå skal hun vinne enda en gang, en siste gang. Og derfor holder hun seg i live, tror jeg. Hun nekter å dø før jeg har sagt at ‘ja, mor – det var alltid du og jeg.’

Det ble en lang middag, og bak alle temaene som det ble snakket om, ikke nødvendigvis alltid så veldig dypsindige – men allikevel, bak alt sammen handlet det om mødre.

Alle disse mødrene.

Og etterpå har jeg tenkt på andre folk jeg kjenner og deres mødre. Alle har sin egen historie.  Og jeg har tenkt – dette skal jeg skrive om.

Alle disse mødrene.

Kapplandets Bondekvinneforening

Jeg driver altså denne Englefabrikken, som holder til i Karoo i Sør-Afrika, med kontor, lager og butikk i den lille byen Willowmore, og med selve produksjonen i de to landsbyene Rietbron og Vondeling. For snaut et år siden fikk jeg en henvendelse fra organisasjonen «Vroe Landbouvereniging Van Kaapland» med forespørsel om jeg kunne være hovedtaler på deres årskonferanse, som skulle holdes i nettopp Willowmore.

Denne henvendelsen var like utenkelig som om jeg skulle bli bedt om å skrive kronikker for avisen Dagen. Eller for VG, for den saks skyld. Så selvfølgelig måtte jeg si ja.

«Vroe Landbouvereniging Van Kaapland» – VLVK – betyr «Kapplandets Bondekvinneforening», og dette er en organisasjon som i henhold til hjemmesiden har som mål å bidra til personlig vekst og utvikling for medlemmene og deres lokalsamfunn. Med andre ord, det kunne ha vært en hvilkensomhelst organisasjon – ingenting provoserende her.

Jeg fortalte en del sørafrikanske venner om denne forespørselen, og alle himlet med øynene og uttrykte at der skulle de gjerne ha vært til stede – for VKVL er rimelig spesielle greier, i følge dem – og føyde til: «Det må vel være første gang at noen snakker engelsk på deres sammenkomster».

Når du tenker Sør-Afrika, så er det ofte sånn svart-hvitt, bokstavelig talt, og det er også slik vi i hovedsak får det formidlet i Norge: Du har svarte og du har hvite. Og vet du litt mer om landet, så har du fått med deg at det bor en del indere, særlig i Durban. Og så er det mange fargede – coloured – i Cape Town. Og så har du de som er coloured og holder til i blant annet Karoo – som for eksempel de som jobber hos Karoo Angels – og de er noe annet enn Cape coloured.

Men så har du sånne som Trevor Noah, som ikke er coloured – men mixed race – og det er noe helt annet igjen. I Sør-Afrika er man fortsatt nærmest besatt av dette med rase, mer enn 25 år siden apartheids fall.

Så Sør-Afrika er altså alt annet enn svart-hvitt. Og er du svart, så er det viktig om du for eksempel er Zulu eller Xhosa, Sotho eller Ndebele. Og sånn er det med hvite også. Veldig forenklet så har du 2 typer hovedgrupper av hvite: Engelskmenn og boere – men også store grupper av folk med andre europeiske opphav, og også en stor jødisk befolkning. (og så har kineserne vært i Sør-Afrika i mer enn 100 år, men det er en annen historie) 

Sørafrikanere med engelsk opphav har engelsk som morsmål, mens boerne snakker afrikaans, som du sikkert allerede vet – et nederlandsk-liknende språk. Men – og det er et stort men –  mens de aller fleste boere også snakker engelsk, så er det ikke så vanlig at de med engelsk opphav snakker afrikaans. Mange skylder på et hat mot apartheid-styret, at de ble tvunget til å lære afrikaans – så derfor har de nektet å lære seg det, men altså, bare så det er sagt – det var ikke de engelsk-hvite sørafrikanerne som avsluttet apartheid.

Mye av aversjonen mot afrikaans fra hvite engelsktalende handler rett og slett om klasse.

Boerne har tradisjonelt hatt «blue collar jobs», og boerne har sammenliknet med engelsk-hvite lavere utdanning, og deres kultur blir sett på som lite avansert, rett og slett litt kitsch. Etter å ha gjort litt privat research på disse fordommene, tror jeg at dette handler like mye om by-land, sentrum-periferi konflikt og den slags, og at denne kitsch’e boer-smaken i musikk, litteratur og innredning ikke er så langt unna hva som er helt gangbart her i Norge. Så sett fra et norsk ståsted så er det like mye de engelske-talende som har en outrert smak og er beint fram snobbete. Hvis man nå absolutt må klassifisere.

Men, tilbake til Sør-Afrika: Det er også blant boerne at du finner størsteparten av fattige hvite, mange lever slik vi har sett fra USA – i campingvogner, som «white trash».  Eller på fraflyttede steder som Rietbron, der hus står tomme og koster ingenting. Boere blir også sett på å være mindre åpne for utenforstående, de er mer religiøse enn de engelsktalende hvite, og opptatt av å bevare egen kultur og tradisjoner. (Muligens går ikke flertallet av boere med FN-pins – jeg skal sjekke nærmere med noen boer-venner)  

Det er også blant boerne du finner de mest høyre-radikale organisasjonene i Sør-Afrika. Det er ikke for ingenting at det er nære bånd, som stadig blir nærere, mellom ytterliggående boer-organisasjoner og rasistiske Trump-tilhengere i USA, der kampsaken er at boerne utsettes for folkemord, organisert av det sørafrikanske flertallsstyret, og at nå må hvite over hele verden stå sammen for å bevare sin egen rase. (En av disse ekstreme boer-organisasjonene ønsker å bygge en egen liten landsby ved siden av Willowmore, der de vil ‘beskytte den hvite boer-kulturs egenart’. Måten å gjøre det på, er å kjøpe et stykke land for utbygging, organisere det som et privat AS, og så kan de som ønsker det, kjøpe seg inn. Med en slik formålsparagraf er det jo ikke alle som føler seg like velkomne, for å si det sånn. Men foreløpig har de ikke fått med seg så veldig mange på de planene.)

Disse ekstreme miljøene snakker med utestemme, og dette kombinert med at boerne er kjent for å hegne om seg og sitt, gjør at nesten enhver boer-organisasjon nærmest per definisjon får et litt frynsete rykte i mer liberale miljøer.

Så det var altså en slik erkekonservativ boer-organisasjon jeg skulle holde foredrag for. Konferansen fant sted i begynnelsen av mars, og temaet jeg hadde fått var «Karoo Angels – Investing in Women». Og hvordan det gikk, skal jeg fortelle om seinere.

En middelaldrende dames bekjennelser

En dag fikk jeg ikke lenger til å skrive på Craftprat – det som jo hadde vært min ventil for mye av det jeg har reflektert over på grunn av jobben min.

Mangel på skriverier handlet om altfor mye jobb – eller rettere sagt, altfor mange jobber.

Og det handlet om sorgen over mor, som har vært lammende. Det sitter langt inne å skrive disse ordene. For folk som snart er 60 år sørger ikke over en mor som er død. Vi har regler for sorg i Norge. 

Det er en del år siden mor døde, og jeg skrev litt i ettertid om det på Craftprat, og også om tida før hun døde, mens hun var sterkt pleietrengende med en sjelden Parkinsons-diagnose. Fortsatt får jeg henvendelser fra folk som har lest dette. Og som gjerne vil snakke om sin egen skjulte sorg, som de ikke kan snakke høyt om. Og det har vært en sak på TV2 nett og et intervju i KK, basert på Craftprat-skriveriene om sorgen over mor.

For meg har dette vært en mangefasettert opplevelse. For jeg hadde jo innerst inne håpet at denne lille media-oppmerksomheten og henvendelsene skulle handle om jobben min – for der har jeg mye på hjertet. Jeg har altså jobbet med arbeidsplasser på grasrota i det sørlige Afrika i mer enn 20 år, og jeg har lært og observert mye, som jeg ville tro at kunne være relevant for alle som nå snakker med veldig store bokstaver om at privat næringsliv og nye arbeidsplasser er det som skal få Afrika ut av fattigdommen.  Og de siste 10 årene har jeg jobbet fulltid med å bygge opp en merkevare, Karoo Angels, som produseres på den sørafrikanske landsbygda. Og jeg kunne ha sagt litt av hvert om tankegangen bak hvorfor dette med en merkevare. Jeg kunne sagt litt av hvert om hva som skal til for å klare å sysselsette de som i utgangspunktet ikke lar seg sysselsette – og jeg har tenkt at dette er relevant her i Norge, der vi sliter med stadig økende utenforskap i arbeidslivet. I det hele tatt, jeg kunne ha sagt litt av hvert.

Men det var altså jeg som sørgende middelaldrende dame som fanget oppmerksomheten. De synes jeg var modig. For en slik sorg er det jo flaut å streve med. Og det er det jo, kanskje. 

Men nå er det på tide å skrive igjen. Den lammende følelsen er kanskje i ferd med å slippe taket. Så nå skal jeg skrive om sorg, om mødre som dør og de som ikke dør, om de som sørger mer enn meg, og de som aldri har sørget. Og så skal jeg skal skrive om jobben min.

Så slik skal jeg nå introdusere nye Craftprat:

Jeg heter Kjersti. Jeg er 58 år. Jeg har en englefabrikk i Afrika. Jeg snakker med moren min hver dag. Hun døde for 7 år siden.

Til TenSing-bevegelsen fra en outsider som kom forbi

Kjære TenSing-bevegelsen og kjære TenSingere

Gratulerer med 50 år!

Noen gjorde meg oppmerksom på at tidligere TenSing-sekretærer har sendt sine hilsener til FB-sida, så da er det jo på sin plass at jeg også bidrar.

Fra 1975 til 1992 var TenSing mitt oksygen. Først i Y-sing i Larvik, deretter i Trondheim Ten Sing, og til slutt som TenSing sekretær fra 1985 til 1992.

Jeg var på mitt første TS-seminar i Ulsteinvik i 1976, og det ble definerende for mitt liv i mange år framover. 14 år gammel var jeg da og antakelig den yngste deltakeren, og det var vel også grunnen til at daværende TenSing-sekretær Sindre Eide advarte meg mot å kjøpe den rykende ferske LP’en som hadde slått ned i kristen-Norge som en bombe: ”Inn for landing” med Bjørn Eidsvåg og frender, med sjokkerende låter som ”Kristen livsstil” og Fremmede har fortært din kraft”. Bare det å bli advart var jo grunn nok for meg å kjøpe den. TenSing radikaliserte meg på mange måter, og det var grensesprengende.

Og det var på TenSing-seminarene i årene etterpå at jeg fikk idealer for hva et ungdomsarbeid skal være.

Jeg hadde klassisk korsang-bakgrunn, og ble inspirert av TenSing-sekretær Arne Myskja, som viste meg at korsang trengte ikke å være dette enten-eller, altså enten fengende, men kormessig svak TenSing-sang, eller stivnet, men kvalitetsmessig sterk tradisjonell korsang, og han fikk meg til å kjøpe diverse LP’er med Leif Strands Kammarkör. For en enkel jente fra Larvik var dette grenseoverskridende, og jeg hører fortsatt på disse platene. Og så var det Kristin og Raggen Tesdal, som skrev låter for TenSing, og låter som fungerte for TenSing. Og Torkil Baden som var min dirigentlærer og som forberedte meg på dirigentjobben som en 15-årig jente ikke kunne fått noe annet sted.

Og ledergjengen som viste meg verden utenfor – disse samfunnsengasjerte, flinke, dedikerte folka som løftet himmelen adskillige hakk.

Og alle disse impulsene, ideene og lærdommen tok jeg med meg videre til lokalarbeidet i Larvik og Trondheim, og seinere, da jeg selv ble leder på TenSing-seminar og deretter TenSing-sekretær, så opplevde jeg at min jobb var å videreføre det beste fra TenSing-seminarene på 70-tallet.

Men ellers, sånn sett i ettertid, var jeg en outsider som kom forbi. Jeg hadde verken planer eller ønsker om en videre kirkelig eller K-M-relatert karriere. Og jeg tok med meg andre outsidere. Og jeg tror at vi outsidere var en vitamin-innsprøytning som TenSing trengte den gangen. Faktisk så ble jeg TenSing-sekretær fordi KFUK-KFUM hadde egentlig bestemt seg for å legge ned arbeidet. Så det var ingen karriere-bevisste som ville ha den jobben, og man kunne derfor ansette en skarve sivilingeniør med verken musikk- eller teologi-utdannelse, eller med kjent K-M-etternavn i den jobben. Men dette reflekterte vi overhodet ikke over – vi bare tok med oss uhorvelig mengder med energi og ungdommelig overmot, og rett og slett bestemte oss for at Ten Sing var viktig. Like viktig som Blitz, som den gangen var det definerende innen ungdomsstyrte miljøer.

For TenSing er først og fremst et dannelsesprosjekt. Og i sine beste stunder av og til også et demokratiprosjekt. For oss var en TenSinger et bevisst menneske og en bevisst samfunnsborger.

Og folk kunne gjøre så mye narr av TenSing som de ville, det gikk ikke inn på oss. Vi hadde for lengst forsonet oss med at det verste med TenSing er musikken. Og med denne holdningen og selvinnsikten på hva vi ikke var, så føltes det derimot for oss helt naturlig å bli kalt inn til rådgivende møte på utenriksminister Thorvald Stoltenbergs kontor, eller å stille i debatt med Gro Harlem Brundtland om EU-spørsmålet, eller møte regnskogsforkjemperen Sting, eller selveste Nelson Mandela.

Og med samme overmot utvidet vi TenSings musikalske univers – anført av folk som synes at gospel – heri opptatt Bjørn Eidsvåg – var noe reaksjonære greier. Man foreslo punk i stedet, og dessuten var det et veldig progressivt irsk band som TenSing burde få med seg. Og sånn ble U2 ble introdusert på TS seminar i 1983, og mange kjenner historien om TT i Trondheim i 1984, der hovedkomiteen i Oslo takket nei til U2 til en pris på kr 80.000, som lokalkomiteen i Trondheim hadde fått napp på, og tok i stedet Vazelina Bilopphøggers til kr 60.000. Ikke like kjent er historien om TenSings forhold til RagaRockers. Så sant det ikke er kastet, så finnes det i K-Ms arkiver rettigheter til Notebanken til å kunne utgi notene til diverse Raga-låter, med tillatelsene signert Michal Krohn. Han signerte helt sikkert ikke fordi han synes at TenSing var kult, men fordi han antakelig trengte sårt de 3 100-lappene per låt som han fikk.

Selvfølgelig – RagaRockers og TheAllerVærste framført av kor, band med dans og drama kan jo ikke bli grensesprengende bra. Men det brydde vi oss ikke noe om. Igjen, for en ekte TenSinger var intet musikalsk uttrykk fremmed. En TenSinger tar del i verden.

Men, TenSing-repertoaret rundt omkring begynte på den tida å bli mer eller mindre dårlige kopier av kommersielle hitliste-låter – mye inspirert av TenSing Norway-repertoarene. På underlig vis ble kreativiteten – en av de tre pilarene i den såkalte TenSing-ideologien – nærmest bevisst redusert til kun å handle om å finne på finurlige figurer som kunne assosieres med Jesus, samt uendelig antall tolkninger av TenSing-bevegelsens favoritt-tema gjennom alle tider: Der Weltsmertz. For oss ambisiøse som jobbet på lokalt nivå var svaret å starte egne låtskriver-kurs, i Kristin- og Raggen-ånd. Og i den førdigitale tidsalder vi befant oss i, så spilte vi inn egne kassetter med låter og sendte dem rundt til alle TenSing-gruppene, slik at de kunne få impulser fra noe annet enn det kommersielle.

 

Og så holdt vi andre kurs. Veldig mange kurs, når jeg tenker på det i ettertid. Rundt omkring i Norge, og med omtrent 0 i budsjett Og vi hadde tenketank. ”Elvebredden” het den, oppkalt etter Jan Erik Volds dikt med samme tittel.

På TT på Hamar i 1988 organiserte vi TenSing-verksted, der 1100 ungdommer jobbet fram en forestilling med TTs tema ”Uten maske”. Dette var før epostens og mobiltelefonens tid, så vi sendte ut notehefter og øvelsesopplegg per post, inkludert hva den enkelte skulle ha med seg av rekvisitter. Et av mine største TenSing-øyeblikk er da alle 1100 deltakerne skulle ta opp solbriller og ta dem på seg, under låta ”The Future’s so bright”. Jeg tenkte at kun en brøkdel ville ha tatt med seg disse solbrillene, for dette var en tid da ungdom flest ikke brukte solbriller. Men, da sangen kom til ”I gotta wear shades” kom 1100 par solbriller på plass på like mange TenSing-neser. Det var jo til å grine av. 1100 ungdommer rundt omkring i Norge hadde lest vårt brev, øvd på notene vi hadde sendt – og pakket med solbriller. For TenSing var viktig.

Det hører med til historien at det ikke finnes et eneste bilde fra denne gigantforestillingen fra TT på Hamar. Organisasjonens blad syntes ikke det var noe å dekke, og ikke var noen fra KFUK-KFUMs ledelse eller TT-ledelse heller til stede, bortsett fra en TenSing-nyfrelst Åge Petter Christiansen. De andre var alle mest opptatt av å sirkle rundt alle stjernene som hadde beæret TT med sitt besøk, eller rett og slett bare sitte i de indre gemakker og drive med for dem viktigere ting. Jeg husker jeg satt på ledermøtet etter forestillingen og så utover en gjeng med 65 ledere, som var helt knust da de skjønte at denne kolossale innsatsen de hadde gjort i mange måneder, bare ble oversett av arrangøren. Og jeg ante ikke hva jeg skulle si til trøst og oppmuntring. Jeg gråt meg i søvn den natta. I ettertid har jeg tenkt at hendelsen var symptomatisk for KFUK-KFUM, som alltid har hatt en underlig blanding av en nesegrus beundring for det vellykkede, berømte – en slags egen versjon av herlighetsteologi – og en dårlig selvtillit på egne medlemmers vegne.

Uansett, vi lot oss ikke knekke. TenSing var viktig, og året etterpå tok vi hevn. For noe av det mest ”utaforboksen” vi gjorde var å dra på cruise langs norskekysten. Bakgrunnen var at vi fant ut at KFUK og KFUM måtte demokratiseres. Det gikk ikke an at noen som definerte seg som ungdomsorganisasjon ikke hadde en eneste ungdom i styre og stell. Så vi bestemte oss for å delta på landsmøtet til KFUK- KFUM i Tromsø sommeren 1989, og leide en gammel misjonsbåt og dro fra Stavanger til Tromsø og tilbake, med skuta fylt opp av unge landsmøtedelegater. Turen var en salig blanding av sjøsyke, gjennomgang av landsmøtesaker og øving til forestilling. Og vi kuppet det landsmøtet. Ikke gjennom fantastiske innlegg i landsmøtedebattene eller den slags. Nei, vi kuppet gjennom å underholde Landsmøtet i senk. Forestillingen vi framførte for Landsmøtet varte og varte – mer enn 3 timer tok den, og signalet vi sendte til landsmøtets voksne deltakere var ikke til å misforstå: TenSing har tatt ordet, og vi har tenkt å beholde det, og vi er her for å bli.

Eller for å sitere vår egen TenSing-sang fra den tida:

”Vi sier nei til kirkemonopol

-for Jesus va’kke 50 år og utdanna som cand theol”

Siste gangen jeg tenkte at TenSing fortsatt har en overraskende fornyende musikalsk kraft i seg, var i forbindelse med en Skøyen TenSing konsert for snart 15 år siden. Benkeradene i Skøyen kirke var fylt opp av ungdommer fra hele Oslo, og det var liksom en forventning i lufta, uten at jeg skjønte hvorfor. Riktignok var Skøyen TenSing bra, men ikke så bra til å fylle kirka med såkalte kirkefremmed ungdom? Det hadde tydelgivis gått rykter om et eller annet. Så begynte bandet å spille – og det gikk et wow gjennom kirkebenkene. Og så skjønte jeg etter hvert hva det var. Bandet spilte spill-musikk, som ingen av oss voksne kunne relatere noe som helst til. Så vi satt og var helt utafor, mens lykkelig og hengiven Oslo-ungdom satt på benkene og hadde en stor opplevelse. Det var deres musikk, deres ungdomskultur. Nå i dag er det jo ikke et symfoniorkester med respekt for seg selv som ikke har spillmusikk på repertoaret, men jeg tror Skøyen TenSing var en av de første i Norge som spilte denne type musikk live. Og det i en tid da voksenverden hadde definert dataspill som noe i nærheten av djevelens verk.

TenSing-bevegelsen er svært ressurssterk. Ingen tvil om det. Det er bøttevis av talent, dedikasjon og engasjement. Men mitt inntrykk er at det er blitt mye insidere, det er mye kirkepolitikk, det er posisjonering, og enhver ide blir fort institusjonalisert i form av prosjektstillinger, budsjetter og vidløftige planer.

Og alt det er i utgangspunktet fint.

Men selv de mest ressurssterke organisasjoner trenger fornyelse. Jeg vet at mange K-M’ere og nåværende TenSingere er opptatt av dette. Jeg kjenner TenSing i dag altfor dårlig til å kunne gi noe som helst kvalifiserte råd. Men jeg tror at TenSings fortsatte framtid ligger i å aldri tenke at man er for liten eller for ubetydelig. La ingen forakte deg fordi du er en TenSinger.

Jeg har alltid hatt et svett forhold til dette med TenSing-ideologien. Mens man på slutten av 80-tallet kanskje kunne forsvare det med en slags introvert behov for å bygge selvtillit og lagfølelse, så er det i 2018 for meg noe svært så kleint over at denne ideologien kobler så sterkt et kristent budskap med anglo-amerikansk konsumkultur.

Og når jeg er inne på det kunstneriske – gjør noe mer utav de andre uttrykksformene, som alltid har vært et haleheng til musikken, og som aldri har vært utsatt for samme ambisjoner. Men som burde det. Og hva om TenSing tenkte at her hos oss skal unge folk som vil gjøre noe innen regi få en mulighet? Og til deg i ledelsen som tenker at TenSingere trenger å lære å bli glad i gudstjenesten – tenk heller at de trenger å lære å bli glad i noe som ikke er konsum-kultur. Jeg kan forsikre deg om at Jesus lever der.

____________________

Etter TenSing-perioden dro jeg til Afrika, og har på mange måter blitt der. Jeg driver med det som nå i norsk politisk debatt kalles for ”å hjelpe folk der de er”, helt på grasrotnivå. Og for å si det som det er: Erfaringen fra TenSing har ikke vært til noe særlig nytte eller hjelp i det arbeidet. Virkeligheten knyttet til fattigdom ser annerledes ut på nært hold, og man kan ikke synge seg til rettferdighet. Men TenSing vekket mitt engasjement og gav det håp og næring, og gav meg troen på at det man gjør i hverdagen, i det små, er viktig. Og det er jeg uendelig takknemlig for.

Jeg er også uendelig takknemlig for alle de flotte folka jeg har møtt gjennom TenSing, og alle de evige vennskapene som TenSing har gitt meg. Og så er jeg som mor veldig takknemlig for at mine barn fikk være med i en TenSing-gruppe med en fantastisk hovedleder – takk, Knut Erik!! Og så håper jeg at alle dere andre lederne rundt omkring i Norge som til daglig står på også får den takken dere fortjener.

For meg er den fineste TenSing-låta gjennom tidene fra albumet ”Underveis” med Keryx, bandet til SkySing i Stavanger, og utgitt i 1973. En del av tekstene på albumet er virkelig litt kleine, men musikken er så utrolig bra, og så tidstypisk. Og på én låt stemmer både tekst og melodi, ”Du er underveis”, skrevet av henholdsvis Bodvar Schjeldrup og Håkon Berge :

du er underveis

fra jord til jord

åpne ditt øye

en liten tid

har du fått

til å leve

 

du er underveis

fra jord til jord

åpne ditt øye

et streif av sol

har du fått

til å speile

 

du er underveis

fra lys til lys

åpne ditt øye

en evig bror

har du fått

til å tjene

 

Herlighet, for en låt.

Til Ungdommen

ba0b35b6b1014f38be0f9f76beab1e2d

Antakelig kommer ingen ungdom noensinne til å lese det jeg skriver nå.

Jeg skriver allikevel.

I mai 1992 var en av etterkrigstidens største statsmenn på besøk i Norge. Programmet var fullbooket med besøk på Slottet, TV-opptredener, politiske samtaler, konserter og arrangementer, alt til hovedpersonens ære. Selv ba han om å få møte noen norske ungdommer som hadde støttet hans sak, den gangen da det politiske etablissementet verden over fortsatt var i tvil om hans sak var verdt å støtte . Det var jo så mange hensyn, det var jo så mye som måtte vektes, det var så mye strategi. Men nå var ting endret. Nå støttet alle ham, og alle ville ha sin bit av ham. Han ba om at møtet med de norske ungdommene skulle være uten presse til stede, og heller ikke skulle det være noen offentlige og viktige personer der. Han ville kun møte vanlig norsk ungdom. Statsmannen var Nelson Mandela, og treffet med de norske ungdommene fant sted på et møterom på SAS-hotellet i Oslo. Mandela tok seg god tid til å samtale, og spesielt én ting han sa, ble stående: En sak som blir frontet av ungdom, kan aldri mislykkes.

Mandela refererte til Soweto-opprørene i 1976. Dette opprøret var annerledes enn de tidligere opprørene mot apartheid-styret. For dette var igangsatt av unge mennesker, bosatt i township’en Soweto utafor Johannesburg, og de protesterte mot utdanningssystemet som apartheid-staten påtvang dem. Protestene handlet om deres virkelighet, deres engasjement, det var deres opprør mot den systematiske uretten som de var født inn i. Den sørafrikanske regjeringen svarte med å skyte, drepe og arrestere ungdommene. Men opprøret bare spredde seg, og regjeringen innførte unntakstilstand. Men en ild var tent, og opprøret lot seg ikke stanse, og det spredde seg, utover Sør-Afrikas grenser og til resten av verden.

Først 18 år seinere ble apartheidregimet oppløst, i 1994, og det er nok av analyser og forklaringer på hvem, hva, hvor, hvorfor og når. Men det var Soweto-ungdommenes opprør som endret kampen. Og det var dette Nelson Mandela fortalte de norske ungdommene en maidag i 1992, på et rom på SAS-hotellet i Oslo.

Spol fram 30 år fra 1976, til 2006.

En stor og sint menneskemengde står utafor Høyesterett i Johannesburg og roper: Burn the bitch. Heksa som skal brennes, heter Fezeka Ntsukela Kuzwa. Hatet mot henne er enormt, så stort at hun må smugles inn i rettssalen, hun må operere under dekknavn – Khwezi – og hun må leve i skjul. Og grunnen til hatet? Hun har anmeldt visepresident Jacob Zuma for voldtekt. Zuma er ikke en tilfeldig bekjent av Khwezi, han hadde sittet sammen med Khwezis far på Robben Island, jobbet sammen med ham for ANC i eksil, og Zuma har kjent Khwezi hele hennes liv. Hun har sett på ham som en far, helt siden hennes egen far ble drept i en bilulykke da hun var 10 år.

Jacob Zuma var den folkelige politikeren som strategene og makten i ANC ville bytte daværende president Tambo Mbeki ut med. Grasrotas mann. Han som var noe annet enn den distanserte Mbeki, han med intellektuelt image og vanskelige begreper som African Renaissance. Ingen danset som Zuma, og ingen sang så inderlig kampsangen fra apartheid-tida som Zuma: Umshini Wami – gi meg maskingeværet . Vi må bevare kulturen vår og tradisjonene våre, sa Zuma. Med meg ved roret så får de fattige det bedre, med meg ved roret blir vi en stolt nasjon. Og folket lot seg begeistre. Endelig en som sa ting som de var. En mann av folket som skjønte dem. Og det ble forhandlet og dealet. Visstnok hadde Jacob Zuma en del hundre korrupsjonsanklager mot seg, visstnok var det saker og ting i hans fortid og nåtid, visstnok var han ikke helt redelig i alt han sa og lovte, men hvilken politiker er det? – for her måtte man tenke strategi og taktikk og partiets framtid og fokusere på det store bildet. Så korrupsjonsanklagene hadde man en plan for hvordan kunne bli ryddet av veien – og alt lå til rette for at Zuma kunne spille Mbeki av banen. Så kom søksmålet fra Khwezi. Det passet overhodet ikke inn i planen, for ble Zuma dømt, så kunne han ikke bli president. Så her måtte det mobiliseres bredt på alle fronter. Zuma måtte ikke miste oppslutning, ANC måtte ikke framstå svake. Og resultatet var blant annet mange topp-politikere i ANC som holdt kjeft før, under og etter rettssaken, menn og kvinner som hadde kjent Khwezi hele hennes liv, og visste at hun snakket sant. Og resultatet var også den rasende mobben utenfor Høyesterett i Johannesburg. Og det var ikke først og fremst patriarkatet som stod og ropte at heksa skulle brenne. Det var ANCs kvinnebevegelse som ledet an. For Khwezi kom i veien for deres overordnede politiske planer.

Zuma ble frikjent, fordi dommeren mente at samleiet hadde vært frivillig. For var det ikke sånn at Khwezi hadde en promiskuøs fortid, hvorfor ellers var hun hiv-positiv? Var det ikke sånn at hun allerede som 5-åring hadde krabbet opp i fremmede menns senger? Og var det ikke sånn at hun hadde på seg en kanga? Og det, forklarte den da 64-årige Zuma, det var i hans kultur en invitasjon til sex. For i hans kultur var det en manns plikt å ikke forlate en kvinne når han som mann opplevde at kvinnen var seksuelt tent. Ellers ville hun følt seg ydmyket, forklarte Zuma. Han gjorde henne bare en tjeneste. Og når det gjaldt hiv-statusen hennes, så medga Zuma at han selvfølgelig var klar over dette, han hadde jo kjent henne hele sitt liv, og han var som en onkel for henne etter at hennes far døde, men han hadde jo tatt en dusj etter samleiet, så da mente han å ha kvittet seg med eventuell smitte. Khwezis forklaring ble ikke trodd på noe punkt. Og et hinder i veien for at Jacob Zuma kunne bli president i Sør-Afrika, var fjernet. Og president ble han i 2009.

Og slik startet de mørkeste årene i Sør-Afrikas unge demokrati. Zuma hadde makten, og sørget for at hans støttespillere fikk bekle alle viktige stillinger, og sørget for at alle i kretsen rundt ham ble rikelig belønnet. Korrupsjonen økte, økonomien gikk stadig dårligere, folk flest forble fattige. Misnøye og fortvilelse fikk fotfeste i den sørafrikanske hverdagen. Mens Zuma og hans krets virket uovervinnelige. Og Khwezi ble glemt av de aller fleste. Bortsett fra noen aktivister, da – som rundt merkedager som 8. mars og datoen for rettsaken holdt appeller og skrev kronikker. Om at Khwezis historie ikke måtte bli glemt. Om at det sørafrikanske rettssystemet viser forakt for kvinners liv, erfaringer og opplevelser . Om at Khwezi representerer en uhyggelig statistikk – én av tre sørafrikanske kvinner oppgir at de har blitt voldtatt. Men alt dette utløste ikke noe særlig engasjement utover menigheten av menneskerettsaktivister og kjønnsaktivister – ’jovisst er alt dette ille, men nå har vi virkelig andre mer seriøse problemer å hanskes med her i landet. Økonomien går så dårlig.’

Så går det 10 år.

I august 2016 holder Zuma en tv-sendt tale i Pretoria for å gratulere landets valgkommisjon med et vel gjennomført lokalvalg. Zuma er ingen god taler, det er mer høytlesning enn talekunst han bedriver. Derfor får han ikke med seg hva som skjer under hans tale, han ser bare ned i manus. Men det som skjer er at plutselig reiser 4 unge kvinner seg, går fram og stiller seg på rekke foran talerstolen, der presidenten står og leser. De tar fram og holder over hodet 5 håndskrevne plakater: ”I am 1 in 3”- ”#” -”10 years later” – ”Khanga” – «Remember Khwezi” . Uten ett ord. De bare holder opp plakatene. Zuma får altså ikke med seg hva som skjer, mens forsamlingen sitter lamslåtte. Og tv-opptakene viser panikkhandlende ministre og andre dignitærer som febrilsk prøver å få politi og vakter til å gripe inn overfor jentene. Og de blir fjernet med makt. Men budskapet hadde hele nasjonen sett.

18 måneder seinere, i februar 2018 blir Jacob Zuma tvunget til å gå av som president.

Sør-Afrikas skarpeste journalistpenn, Richard Poplak, skrev i sin analyse av Zumas fall at alt startet med disse jentenes stille aksjon i august 2016. For det de gjorde gjennom sin tause handling, var å kreve politikken tilbake til folket. De brakte begreper som anstendighet og ærlighet tilbake i den sørafrikanske debatten. Og slike verdier er det eneste bærekraftige limet som kan holde et så skjørt demokrati som Sør-Afrika sammen. Og det motet disse 4 jentene viste, gjorde at mange i ANC skammet seg. Med rette. De hadde ikke oppvist noe som var i nærheten av samme mot når det gjaldt å stille Zuma til ansvar. Og for mange av ANCs medlemmer ble dette en vekker. Nettopp fordi de kunne sin historie om 1976 Soweto-opprøret.

Samtidig med Zumas fall skjedde nok en skoleskyting i USA. 17 ungdommer ble drept og 14 skadet av en 19-årig tidligere elev ved en skole i Florida.

Etablissementet i USA reagerte som de alltid gjør etter slike tragedier: Man oppfordrer til bønn og kjærlighet og samhold. Og så fortsetter alt som før. Men ikke denne gangen. For denne gangen reagerte unge folk og sa høyt og tydelig at dette fant de seg ikke i. De nektet å godta at de skal måtte leve med frykt for å bli skutt på skolen, bare fordi voksne mener at det er en menneskerett å få bære våpen. Unge folk fra denne skolen i Florida er de første som har klart å få den mektige National Rifle Association til å komme på defensiven, både politisk og i opinionen.

Fortsatt er ingen våpenlover endret i USA. Men det kommer til å skje. Og når historien en gang skal skrives, så kommer det til å stå at endringene startet den dagen i februar 2018 da ungdommene på Marjory Stoneman Douglas High School sa at dette fant de seg ikke i lenger.

Her i Norge er det også mange unge folk som har bestemt seg for å si i fra. Om seksuell trakassering, om kroppspress, om hat-retorikk, om diskriminering, om det å ha opplevd terror og måtte leve med dette resten av livet. Mange har blitt rådet til å holde munn, mange føler seg oversett og blir ikke hørt, mange opplever at deres engasjement og opplevelser er brysomme og i veien.

Og det er til deg som står midt opp i en kamp for verdier og sannheter du tror på at jeg skriver dette. Endringene skjer ikke over natta, og det du håper på, skjer muligens ikke på din vakt. De skjer antakelig helt sikkert ikke på din vakt.

Men glem aldri: En sak som blir frontet av ungdom, kan aldri mislykkes.

Glem ikke det når noen igjen later som om nasjonens lim handler om strategi og taktikk, maktkamp og dealing .

La ingen forakte deg fordi du er ung.

________________________________

Hvordan det gikk med Khwezi?

De brant ikke henne, men de brant ned huset hennes. Drapstruslene fortsatte, og livet i Sør-Afrika ble uutholdelig etter rettssaken. Til slutt måtte hun dra i eksil, sammen med moren sin. Først til Nederland, så til Tanzania. Etter nesten 10 år vendte hun anonymt tilbake til Sør-Afrika, og i oktober 2016 døde hun. Da datoen for begravelsen ble bestemt, annonserte det lokale ANC-laget at de skulle ha en støtte-markering for Zuma, på samme dag, og rett ved siden av kirken der venner og støttespillere skulle ta et siste farvel med Khwezi. Budskapet var ikke til å misforstå: Til og med i døden skulle ikke Khwezi slippe å bli minnet om hennes nemesis.

Og selv med Jacob Zuma vekk så er det langt fram før de 4 jentene med sine håndskrevne plakater vil oppleve at deres sak blir hørt.