Craftprat

om dette og hint – og særlig om Afrika

Forfatter: Kjersti

  • Africa Moves On

    Africa Moves On

    Penduka var Isandis første leverandør.  Der og da, i 1999, var Pendukas produkter noe helt unikt i Norge.

    Altså, kort oppsummert: Penduka ble startet i 1992 av Christien Roos, sammen med Martha Muulyau. Christien og Martha møtte hverandre hos Ehafo, et rehabiliteringssenter for fysisk handikappede. Christien jobbet der som ergoterapeut, mens Martha var en bruker av senteret, ettersom hun var rammet av polio. Christien og Martha fant fort ut at de delte en felles lidenskap for tekstiler og håndarbeid, og dette ledet til oppstarten av Penduka. 

    Helt fra starten av var visjonen at hos Penduka skulle kvinner med fysiske handikap få jobb, men de skulle også få bo hos Penduka, dersom de ønsket det. Og slik ble Penduka helt fra starten av et helt spesielt sted, som i dag kalles Penduka Village – Penduka-landsbyen.

    Jeg kom i kontakt med Penduka gjennom min jobb på den norske ambassaden i Windhoek. Som lokal-ansatt hadde jeg ansvar for blant annet Norads daværende kvinne-bevilgning, og Penduka var et av prosjektene Norad støttet.

    Penduka holdt til et stykke utenfor hovedstaden Windhoek, men flyttet etterhvert mer sentralt til Goreangab Dam, som ligger i utkanten av Katutura, township’en i Windhoek.

    Som sagt, jeg hadde med Penduka å gjøre gjennom jobben, men kjøpte inn privat ymse tekstiler som jeg hadde med meg hjem til Norge i sommerferiene, som gaver til venner og familie, men også for å friske opp vår generasjonshytte i Larvik. (og som seinere ble en hytte-reportasje i ukebladet Hjemmet) Familie, venner og bekjente som så Penduka-tekstilene, likte dem også veldig godt og slik begynte bestillingene fra Norge jevnlig å komme til Penduka Village. Dette var i perioden 1994 – 1997.

    I 1998 fikk Penduka støtte til å delta på en valgfri europeisk varemesse, og fordi Penduka allerede hadde et slags lite marked i Norge, så tenkte Christien at en salgsmesse i Norge kunne være noe. Og sånn kom Penduka til Varemessa på Sjølyst høsten 1998. Etter salgsmessa satt Christien igjen med et ganske stort varelager, og ingen midler til å få sendt produktene tilbake til Namibia. Så da ble vi enige om at jeg skulle overta varelageret og selge for Penduka – og derfra var det ikke så langt til at jeg tenkte at jeg får jo kjøpe dette varelageret, og så får jeg kanskje lage et firma som kan selge dette på skikkelig vis, for det er jo marked for dette i Norge. Eller?

    Joda, det viste seg å være et marked. Særlig for kundetilpassende tekstiler. Dette var Pendukas store nisje. Jeg har fortsatt de tykke permene av bestillingene som gikk på telefaks mellom Oslo og Windhoek for spesiallagde gardiner, sengetepper, duker, puter og sengetøy, metervarer – og kunstverk. (Tror de er både her og både der fortsatt – lerret malt med batikkfarger som gikk fra en fargeskala til en annen, og som Erik laget blindrammer til på bakrommet i Sorgenfrigata. For en tid.)

    Her er bestilling fra juni 2003, allerede den 23. bestillingen så langt det året…..

    Vi utviklet en egen terminologi for mønstre, stil, farger og teknikk – og sett sånn i ettertid er det ikke til å tro at leverings-prosenten var godt opp mot 100%. Og nesten ingen reklamasjoner. Og jeg vet at det fortsatt er mange av isandis kunder som daglig bruker tekstilene som Penduka laget til dem for over 20 år siden. Her ser du batikk-teppet som Kari fortsatt har:

    Men etter en sånn 10-års tid med intenst samarbeid, så dabbet det av – både fra Pendukas og Isandis side var det behov for å strømlinjeforme produksjon, alternativet var å sette opp prisene veldig mye.  Dessuten var det et stort problem: Stoffene brukt i produktene gikk ut av produksjon: K-sheeting, Nuomsosis, Calico – dette var særs solide bomullsstoffer til hverdagsbruk, vevet i Sør-Afrika. Grunnen til stopp i produksjonen handlet om kinesiske og asiatiske produkters inntog i Afrika. Disse tekstilene var dårligere i kvalitet – men som vi vet, dessverre trumfer pris som regel kvalitet – og resultatet ble at de sørafrikanske tekstil-fabrikkene måtte stenge. Og ingen erstatninger kunne måle seg med de opprinnelige. 

    Jeg besøkte Penduka-landsbyen igjen nå i april. Lokasjon og sted er fortsatt det samme, og det er rett og slett et imponerende sted.

    Tekstil-håndverket står fortsatt sentralt i historien om Penduka, men det er turist-aktivitetene som gjør at de overlever økonomisk. Og det er ikke småtteri hva de kan tilby – jeg siterer rett fra nettsida deres, bare for å vise mangfoldet:

    Shop – Accommodation – Restaurant – Functions – Events – Tours – Craft workshops – Cultural Experiences – Pedal Boats – Educational Playground – Vegetable Garden – Chicken coop – Sundowner – Picnic 

    Og turistene strømmer til, og på Tripadvisor rangerer Penduka høyt. For det er ikke mange autentiske township-opplevelser du kan få som turist i Namibia. Nå ligger Penduka et bittelite stykke utenfor selve Katutura, men du kjører gjennom en av de mest travle gatene – Evelyn street – der det er tett med barer, restauranter og hang-outs – dette er «the cool Africa».  Og Penduka-landsbyen selv er og oppleves 100% autentisk.

    Produktutvalget i Penduka-butikken er nokså begrenset og på langt nær så mangfoldig som det var mens Isandi-samarbeidet pågikk. Mønstrene er de samme som for 25 år siden, men utvalget er mindre, og produktene lages altså på andre stoffer. Fargeutvalget er også redusert. Med andre ord, her tenkes det helt klart produksjonsøkonomi. Og det er helt ok.

    For produktene til Penduka har nå en annen funksjon: De støtter opp om Penduka-merkevaren, den som nå kalles Penduka-landsbyen, hvor man bor og spiser og padler og er på konferanse og og drar på sightseeing og driver mediterer og lærer seg noe nytt, mens man nyter salat dyrket på akvaponisk vis. Det er en ganske formidabel transformasjon de har klart å gjennomføre.

    For deg som har et Penduka-produkt fra «gamle dager», så eier du altså din bit av historien fra den gangen tekstilene definerte Penduka. Og for noen tekstiler!!

    Men de kommer aldri mer tilbake. Det er egentlig helt ok. For historien om Penduka er dypest sett et strålende eksempel på at ting endrer seg, selvfølgelig også i Afrika.

    Africa moves on.

  • Historier om en svingende engel i Volda og sjiraffer i Førde.

    Historier om en svingende engel i Volda og sjiraffer i Førde.

    Hei!

    Da er jeg altså i gang med historier basert på bilder fra Isandis kundenettverk.

    De tre første historiene tar utgangspunkt i en liten engel og en ganske stor sjiraff.

    Lenker her er:

    En svingende engel i Volda – del 1
    En slags gardindusk
    En sjiraff ankom Førde

    God lesing! Hilsen Kjersti

  • En sjiraff ankom Førde

    En sjiraff ankom Førde

    Nesten med en gang etter at jeg ba kunder sende bilder av Isandi-produkter, så fikk jeg epost og bilder fra Hanne i Førde. Epost-utvekslingen med Hanne har blitt en historie i seg selv – her er den:

    Hei!

    Her skal du få en rask respons:

    Da jeg drev butikken Om att i Førde, hadde jeg mange fine varer fra Isandi i butikken. En dag kom rektor på Hafstad videregående skule innom og så de fine colagiraffene til Professor Pedro. Hun fortalte at de hadde en ganske stor utgave på skolen, og nå lurte hun på om jeg kunne bestille en riktig stor en, så den de hadde kunne få selskap. Bestilling ble sendt til Isandi, og jo, det lot seg gjøre. Professor Pedro kunne lage coladyr i alle størrelser, den kunne fraktes til Oslo, men jeg måtte hente den selv. Nøyaktig mål ble tatt, og det skulle gå å få plass i vår stasjonsvogn. Dermed ble det kjøretur til Oslo, Herr Giraff ble lirket inn,  halsen ble kilt mellom framsetene, og der lå han og så på meg hele turen over fjellet hjem igjen. Første stopp var min butikk (på det ene bildet står den utenfor vinduet), før den kom på plass i fellesarealet på skolen. 

    Grunnen til at jeg kom på dette nå, er at jeg gikk forbi skolen for noen dager siden. Nå er bygget tomt, og skolen har flyttet inn i et nybygg. Jeg sto og så opp i de tomme vinduene og lurte på hvor Herr Giraff og junior har blitt av. Har de overlevd å holde til på en skole med hundrevis av elever? Har de blitt med på flyttelasset? Det burde jeg finne ut. Uansett har de vært til glede for elever og lærere i mange år.

    Lykke til med siste del av Isandihistorien!

    Hilsen Hanne Schnitler

    I eposten fra Hanne lå det fine bilder av sjiraffene da de var vel framme i Førde. Dette var i 2011.

    Noen dager seinere kom det en ny epost fra Hanne:

    Hei igjen!

    Jeg fikk tilfeldigvis vite litt i går. Det er jo vinterferie her og skolene er stengt. Men Sunnfjord museum hadde aktivitetsdag og der var jeg med barnebarn. Der var det ungdommer som var medhjelpere, og ei jente fortalte at hun gikk på den nedlagte Hafstad vgs i fjor og på nye Førde vgs i år. Hun har beundret giraffene mange ganger, og er sikker på at hun har sett dem på nyeskolen. Siden hun går på kunst- og designlinje har hun beundret giraffene. Og hun var veldig interessert i å høre historien om giraffen. 

    Jeg får ta meg en tur inn på nyeskolen og se etter selv. 

    Hanne

    Og for et par dager siden kom en ny epost fra Hanne:

    Nå har jeg endelig tatt meg en tur inn på nybygget til Førde videregående skole. Og jeg trengte ikke lete lenge. Rett innenfor B-inngangen sto to giraffer og tok imot meg! Den minste er litt falmet, og litt pjusk i «pelsen», men hr. giraff er like flott som da jeg hentet han. 

    Det var vel Professor Pedro som lagde disse. Vet du noe om han nå?

    Og vedlagt var disse fine bildene:

    I 13 år så har de 2 brusboks-sjiraffene vært del av skolehverdagen til mange i Førde. Og de er blitt satt pris på. For det sier jo sitt at de ble med på flyttelasset, da ny skole ble bygget. Dette er rett og slett en utrolig inspirerende historie – som leder opp til nye historier. De kommer.

    Det er ikke Professor Pedro som har laget sjiraffene, men en annen eksil-zimbabwer i Cape Town: Ben Ncube, gjennom hans firma Ben’s Craft. Jeg må prøve å få tak i ham for å fortelle ham denne historien – vi mistet dessverre kontakten under korona.

    Når det gjelder Professor Pedro, så er han en av håndverkerne fra ‘gamle dager’ som jeg fortsatt har personlig kontakt med. Og om Professor Pedro er det masse å skrive om – jeg lover! Han er blant annet den eneste grasrot-håndverkeren jeg kjenner som har tjent bra med penger med utgangspunkt i ståltråd-virksomheten. 

  • En slags gardindusk

    En slags gardindusk

    Her er historie nummer to om lille «Swinging Angel», som befinner seg i Volda. Del 1 leser du her:

    London – South Africa

    Da jeg startet Isandi i 1999 fantes det i Norad en støtteordning for handelssamarbeid med produsenter i sør. Isandi drev jo nettopp med handelssamarbeid med produsenter i sør, så følgelig søkte jeg denne støtteordningen. Og fikk penger. Og sånn ble Isandi del av norsk bistand, og var en del av dette komplekset i  en ti-års tid.

    Det var merkelige tider. Og det var litt av noen år – morsomme, krevende og frustrerende – både for Isandi og for Norad.

    På 2000-tallet var stimulering av økt handel en del av næringslivsbistanden. Tanken var at økt handel på grasrotnivå bidro til økt inntekt i sør, og derav redusert fattigdom. Her i nord skulle Norad-støtten først og fremst brukes til markedsføring av disse produktene. Isandi var en av de få 100% kommersielle bedriftene, tror jeg, som fikk slik støtte. Andre, så som Sally Ann,  hadde organisasjoner som Frelsesarmeen i bakgrunnen, og mange baserte seg på høy grad av frivillighet. 

    Det er vel ingen overdrivelse å si at støtten til Isandi var en smule kontroversielt i deler av Norad og UD. For eksempel: Dette at Isandi holdt til i Bogstadvei-området – Norges viktigste handlegate som den ble kalt på den tida – var jo ikke helt innafor.  Men for Isandi var det logisk – og ideologisk: Isandis mål var å endre nordmenns syn på Afrika og afrikanere gjennom handel av fine ting. Isandi skulle formidle historier om det ressurssterke Afrika. Så enkelt, og så vanskelig. Og da måtte man jo også være til stede der folk vanligvis går og handler. Det betydde at man måtte tørre å oppsøke andre miljøer enn de som til vanlig er opptatt av Afrika: Folk som allerede er innafor universet av bistands- og solidaritetsorganisasjoner.

    Så Isandi fikk altså støtte til denne tankegangen i en del år, og Isandi fikk også mye publisitet utenfor bistandsverdenen – nettopp ved å erklære at afrikanske gave- og interiørprodukter er likeverdige med andre produkter. Og derfor var det, slik jeg så det, ikke det minste merkverdig eller kontroversielt å ha en butikk på Majorstua.

    Men hva har den lille ‘Swinging Angel’ med alt dette å gjøre?

    Historien er som følger:

    Isandi hadde altså denne butikken i Sorgenfrigata. Det var mange fra Norad og bistandsmiljøene som kom innom for å se. Mange var positive, men de aller fleste var, når sant skal sies, nokså skeptiske og rett fram negative. 

    En gang kom det en innom, som åpnet sitt besøk med å si høyt og tydelig, så alle hørte: «Å, jeg blir altså sååå trist.» «Javel?», spurte jeg. «Ja, det er så trist å se noen som satser så mye, når vi alle vet at dette ikke kommer til å gå.»

    Det var jo oppmuntrende ord.

    En annen kom innom for mene noe om at det var noen andre produkter jeg burde selge, og noen kom innom og forkynte at her var det altfor dyrt, for de selv kunne kjøpe samme produkter mye rimeligere når de var på jobb i det sørlige Afrika. «Jaså, du sier ikke det», svarte jeg. Eller, den andre varianten – folk som var rett ut fornærmet over at Isandi solgte ting som de selv hadde kjøpt – «skal det liksom være sånn nå da, at folk i Bogstadveien kan handle det samme som jeg har hatt med meg i kofferten?» Og så var det de som var innom for å spionere på vareutvalget, for å finne ut hvilken leverandør de kom fra, slik at de kunne handle dem billigere selv når de dro på jobb til Afrika. 

    Men bevares, det var absolutt mange hyggelige folk også – som ble oppriktig begeistra, og foreslo andre leverandører og selv hadde sine hjertebarn av kvinneprosjekter de mente Isandi burde samarbeide med.

    Oppsummert: Folk hadde meninger om Isandi.

    Som sagt, det var merkelige tider.

    Ett besøk utmerket seg: En godt voksen Norad-mann kom inn, og man så jo med en gang at han ikke hadde for vane å besøke gave- og interiørbutikker. Han stilte seg opp ved disken og  kom med sitt høylytte hjertesukk: «Hvorfor kan ikke disse damene i Afrika lage noe annet enn gardin-dusker?»

    Nå fantes det ikke en eneste gardindusk til salgs hos Isandi, og ikke noe som liknet heller, men jeg husker jeg tenkte: «Hm, gardindusk – ingen dum idé.» Men jeg svarte på mitt mest høflige vis: «Nei, altså – hva synes du at de skulle lage?» «Noe nyttig!!!», utbrøt den alvorlige mannen.

    Jeg skjønte jo at det var ingenting å hente i en diskusjon med Norad-representanten, og kunden har jo dessuten alltid rett, så jeg sa meg helt enig i at alle afrikanske damer burde lage noe nyttig.

    Men egentlig var dette underlige opptrinnet en høstdag i Sorgenfrigata selve essensen i skepsisen fra det alvorlige Norad: Isandi drev med tant og fjas. 

    Nå er det jo sånn at det aller meste av alle ting som produseres og handles her i verden ikke kan kalles nyttig, akkurat – så hvorfor skulle nettopp afrikanske damer være pålagt å måtte lage noe nyttig? Er det fordi de ikke må falle for fristelsen å ta lett på sin fattigdom og sitt elende ved å lage lettsindige ting? Og hva er nyttig? Og er nyttig det samme som alvorlig?  Og hvorfor var gardin-dusker uforenelig med norsk bistand?

    Men, duskene slo tilbake, eller rettere sagt – svingte tilbake – for sånn omtrent et års tid seinere dukket Swinging Angel opp  – det nærmeste Isandi noensinne har kommet en gardin-dusk. 

    Og mens vidløftige prosjekter som LOSA gikk raskt overende, handelssamarbeid er for lengst avskaffet i norsk bistand og ingen der i gården ser ut til lenger å mene at håndverk er noe som kan bidra til mindre fattigdom, samtidig som bistanden er stadig mer alvorlig og fjern fra folk flest, både her og der – så svinger det altså fortsatt i duske-engler rundt omkring i Norges land.

    Men som sagt, det var merkelige tider, 

  • En svingende engel i Volda – del 1

    En svingende engel i Volda – del 1

    Her ser du en Swinging Angel fra Khumbulani Craft, som Isandi solgte i perioden 2004 – 2007, dvs i «Låve»-perioden. Khumbulani Craft organiserte håndverksgrupper i flere av de sørafrikanske provinsene, og Swinging Angel ble laget av en gruppe i Mpumalanga.
    Det er Astrid som har sendt inn bildet, og engelen pryder veggen til hennes mor i Volda.

    Swinging Angel har antakelig fått navnet sitt på grunn av perle-radene som beveger seg når de berøres – nærmest som dusker – og denne lille engelen fortjener flere historier. I første omgang har jeg skrevet to – her er den første:

    London – South Africa

    Sånn i ettertid kan man jo lure på hvorfor jeg synes det var helt naturlig å starte en butikk i Sorgenfrigata på Majorstua, veldig nært shopping-gata Bogstadveien (men ikke I Bogstadveien, og det lærte jeg seinere er hele forskjellen på å synes, og å ikke synes), der det utelukkende skulle selges gaver og interiør fra Afrika.

    Med stort pågangsmot satte jeg ut skiltet: ‘Isandi – Design fra det sørlige Afrika.‘

    Det var ingen kiosk-velter, for å si det sånn. Men, jeg åpnet altså butikk i Sorgenfrigata i år 2001 (etter først å ha vært i en kjeller i Trudvangveien), og jeg satte ut dette skiltet. 

    Jeg vet hvorfor jeg tenkte at dette ville være liv laga. For mens Norge tok selvbevisstheten til et nytt nivå og synes at alt norsk var bra og best i kjølvannet av vinter-OL på Lillehammer, så bodde jeg i Namibia, langt unna idrettsøvelser som fordrer kombinasjonen av mye nedbør og minusgrader, og var påvirket av det som skjedde på den siden av kloden: Den fantastiske demokratiske vinden som blåste over det sørlige Afrika. Frigjøringen av Namibia, avskaffelsen av apartheid, løslatelsen av Nelson Mandela, allmenn stemmerett over hele regionen og Sør-Afrikas nye grunnlov. Og med demokratiet kom også en selvbevissthet og en kulturell oppblomstring av kreativitet, uttrykksformer og innovasjon, som selvfølgelig smittet over til håndverkssektoren. Det var en gullalder, rett og slett – som fant gjenklang i Thabo Mbekis ikoniske tale: ‘I am an African’ fra 1996, og som skapte begrepet ‘African Renaissance’.

    Den selvbevisste vinden fra det sørlige Afrika ble vel knapt en litt flau bris der i Bogstadveien, og jeg gir ingen Bogstadvei-shoppere skylda for det.

    Men vinden nådde andre steder også – London, for eksempel. Der var man også veldig begeistret for the African Renaissance, og satte i gang et svært amibisiøst design-og produktsamarbeid med et budsjett ingen har sett hverken før eller seinere. (Hvem som betalte for gildet, vet jeg ikke) LOSA kalte man det – London – South Africa. Ideen var som følger: Hvis vi sender de beste britiske designerne til Sør-Afrika, og de designer noe som de flinke sørafrikanske håndverkerne kan lage, og vi så selger disse designproduktene til Conran shop og andre eksklusvie interiørbutikker, så vil jo dette bli fantastisk for alle! Vi må få disse sørafrikanske håndverksproduktene ut av souvenir-segmentet, vi må lage noe som de med penger og god smak vil ha. Dette må da være African Renaissance på sitt beste!  Produkter designet av verdens beste designere i London, og laget av kvinner på landsbygda i Sør-Afrika. Du skal se vi får disse håndverkerne ut av fattigdom også. Hipp hurra for LOSA. 

    Og til Sør-Afrika dro blant annet Tom Dixon, Jay Osgerby, Kate Blee, Nathalie Hambro og Julia Leakey, og satte i gang med produktutvikling på landsbygda. Tidlig i 2002 ble resultatet – The LOSA Collection – lansert i auksjonshuset Sotheby’s ærverdige lokaler i London. Intet mindre. Det var stinn brakke av betydningsfulle mennesker. Merkelig nok var jeg også på åpningen, av den enkle grunn at LOSA hadde inkludert én sør-afrikansk designer – eller rettere sagt, det var ingen designer – det var Monkeybiz, som jo hadde som kjennetegn at det nettopp ikke var noen designere involvert. 

    Isandi hadde et nært samarbeid med Monkeybiz på den tida, og jeg dro for å treffe Monkeybiz sin gründer, keramikeren Barbara Jackson, og hennes partner Carrol Boyes, og også for å samle stoff til en liten promo-video vi skulle lage om Monkeybiz. Det var Barbara som ordnet at jeg ble invitert. Jeg ankom lokalet og fant to svært oppskjørtede venner. «Disse produktene har ingenting med Sør-Afrika å gjøre!» utbrøt Carrol. «Dette er så arrogant overfor all den kreativiteten og kunnskapen som finnes hos oss. Hvorfor er ingen sørafrikanske designere involvert?» Jeg var nok ikke like oppskjørtet som Barbara og Carrol, for jeg var ikke helt oppmerksom på problemstillingen, men produktene i LOSA-utstillingen gjorde heller ikke så veldig inntrykk på meg. Bortsett fra Monkeybiz, selvfølgelig – de skilte seg veldig ut med sin totale annerledeshet, og var egentlig en anti-tese til alt som LOSA skulle være. Jeg tror ikke så mange fikk med seg den ironien.

    Men det var ett unntak: På et stort rundt bord var det noe utrolig vakkert som jeg nesten mistet pusten av: 50 lysholdere laget av strutseegg, alle med tente lys i. Jeg ble helt betatt. Og tenkte: Dette er noe for Isandis kunder!

    De andre produktene var litt livløse, synes jeg. Og hva i all verden skulle man bruke Tom Dixons etasje-vase i telefontråd til, egentlig? Men for å få tak i strutseeggene så måtte jeg kjøpe inn mye annet fra kolleksjonen, for liksom å «telle med», og sånn havnet mesteparten av LOSA-kolleksjonen hos Isandi i Sorgenfrigata. De var heller ingen kiosk-veltere. Og det ble bare med den ene bestillingen – bortsett fra strutseeggene, da, som virkelig ble en Isandi-klassiker. 

    Og det ble vel bare den ene LOSA-bestillingen for andre butikker også, for det ble rot med produksjon og levering. Det viste seg å ikke være noe bærekraft i prosjektet. Og alt man hadde oppnådd – bortsett fra å bruke mye penger – var å erte på seg hele håndverkssektoren i Sør-Afrika, ved å insistere på at det var folk utenfra som visste best hva som Sør-Afrika burde lage av håndverk, uten kjennskap til kulturen, til håndverkstradisjonene og til materialene. Dette var egentlig eurosentrisk sjåvinisme på sitt verste. Eller den klassiske historien om bruk av arbeidere i lavkostnadsland til produksjon, hvis man vil vinkle det slik. Selv om intensjonene sikkert var de aller beste.

    Den sørafrikanske partneren for LOSA-samarbeidet var Khumbulani Craft, som var del av Siyazizisa Trust, en stor sørafrikansk NGO. Og da hele ståheien rundt LOSA hadde lagt seg, og alle var enige om at dette var vel egentlig nokså mislykka, så tenkte Isandi at det sitter jo noen håndverkere igjen her, som ikke har noe skyld i at noen mente at de hadde laget feil ting, og at de burde lage noe annet. Så vi ba om å få se hva Khumbulani Craft egentlig laget, når de ikke skulle drive med African Renaissance på høyt nivå i London. 

    Og der var den: The Swinging Angel. Denne 10 cm høye sjarmøren ble sporenstreks kjøpt inn. Og Isandis kunder elsket den fra første stund – med glassperlefrynsene, hårsveisen, og armene og vingene i telefontråd.

    Men den forble et Isandi «insider»-produkt, for utenfor Isandis-sfæren – dvs butikkene i Norge vi solgte til – synes mange at den ble for «etnisk». Og på den tida var det liksom agentur-salg Isandi skulle leve av. Og dessuten dukket det etterhvert opp noen andre engler fra en øde liten landsby som het Vondeling, og med dem begynte et helt nytt kapittel i Isandi-historien.

    Khumbulani finnes ikke lenger, og jeg har lett og lett etter The Swinging Angel, for å se om den fortsatt blir laget i regi av noen andre. Men jeg har ikke funnet noe. Men kanskje Karoo Angels kan lage en variant, har jeg tenkt – og har satt det på lista over gode ideer…..

    Men altså – mens LOSA og alt det grandiose forsvant like fort som det kom, med mye ståhei og bråk og vonde følelser, så fantes det i bakgrunnen en bitteliten engel som var den som påkalte smil og gode følelser – og som den dag i dag henger rundt omkring i norske hjem. I Volda, for eksempel.

  • Da er Craftprat tilbake

    I vinter sendte jeg en epost til Isandis kunder, der jeg skrev blant annet:

    «Denne illustrasjonen har jeg tenkt mye på:

    I år 2024 er det 25 år siden jeg startet Isandi, og hele poenget med å starte en slik handelsbedrift var at Isandi nettopp kunne være noe som befant seg i skjærings-punktet mellom hva som betyr noe og hva som kan måles.

    Det måtte være målbare ting:

    Håndverkere i det sørlige Afrika skulle få inntekt, og kunder i Norge skulle få fine ting. Sånt kan måles, og sånt er viktig. Til de som sier at det ikke er viktig for et menneske å omgi seg med fine ting, så tenker jeg at det er et veldig begrensende syn på hva et menneske er.  (Og så er det jo en helt annen diskusjon hva som er fint…. ) Og til de som sier at vi alle bør ha fokus på alt annet enn penger, så tenker jeg at sånn kan den si som aldri har gått sulten til sengs. (Og så det igjen en helt annen diskusjon hvor mye fokus penger skal ha….)

    Og så var det den andre delen – den som handler om det som betyr noe.

    Og det handler mye om glede – for oss som har kjøpt disse tingene, så er det gleden om vakre ting, gleden over flott håndverk, gleden over lære om håndverk, gleden over å vite at man har utgjort en forskjell, gleden over å være del av et slags fellesskap som har oppstått mellom håndverkerne i sør og Isandi-kunder i nord. Og for håndverkerne i sør – gleden over å ha en inntekt, gleden over å kunne lage fine ting som noen setter pris på, gleden over å kunne bevare og videreutvikle håndverks-kunnskaper, gleden over å være del av et helt spesiell type fellesskap som oppstår når produsent og kunde kjenner hverandre gjennom mange år.

    For sånn omtrent ett år siden fikk du et kundebrev om salg av WonkiWare-agenturet, og om en særs krevende situasjon for Englefabrikken. Dette medførte to ting: Nå var 90% av Isandis inntektsgrunnlag borte, og jeg brukte resten av 2023 til å jobbe for å få Karoo Angels til å overleve, og legge grunnlaget for at de kan klare seg videre uten meg og Isandi. 2023 har vel egentlig vært det mest krevende året i Isandis historie – og jeg måtte virkelig fokusere på nettopp det som kan måles: Penger inn til Englefabrikken – ikke bare for å overleve 2023, men for å bygge bufffer til å klare 2024 og de videre åra også.

    2024 er her – og Isandi er 25 år!

    Mens jeg drev og jobbet med alt som kunne måles, så sa jeg til meg selv: Når dette er over – og hvis Englefabrikken overlever –  da skal jeg finne tilbake igjen til den andre sirkelen: Gleden over det som betyr noe.

    Og nå er jeg her, Englefabrikken har overlevd, Isandi er 25 år, og jeg er klar for den absolutt siste Isandi-etappen, som jeg ikke vet helt hvor lenge vil vare. Kanskje 2 år, kanskje 5 år? Uansett – jeg håper du vil være med – for jeg trenger hjelp. Eller sagt på en annen måte: 25-åringen Isandi har en ønskeliste!

    Ønskeliste fra Isandi:

    Isandi skal altså ikke legges ned, og Isandi skal fortsatt være opptatt av ting og tang fra Afrika. Selvfølgelig. Men jeg skal ikke selge så mange ting lenger. I stedet ønsker jeg meg noe fra Isandis venner. Saken er den: Mange av dere sender meg bilder av ymse Isandi-produkter som dere har hjemme, på hytta, i båten, i veska, i hagen, på balkongen, i bilen, på sykkelen, har på dere, har gitt bort, har brukt selv, har gått i stykker….(stort sett knuste strutseegg-lysestaker. Trist med de bildene, for lysestakene lages jo ikke mer…) Uansett – det er alltid VELDIG hyggelig å få disse bildene, og jeg blir altså så glad og inspirert – faktisk også av det som er ødelagt, for det er minner om vakre ting, ikke sant? Og det er alltid en historie knyttet til disse bildene, alltid. Nå til jul, for eksempel – fikk jeg disse bildene:

    Og det er disse bildene fra dere som skal danne rammen om Isandis avsluttende kapittel: Historiene om alle Isandis ting & tang som finnes rundt om i Norge. 

    Du er herved invitert til å bidra!

    Opplegget blir som følger:

    Du sender meg et bilde eller ti av en eller flere isandi-gjenstander, gjerne de du liker ekstra godt, og i de omgivelsene du velger. Ingen regler. Det trenger ikke å være et “Instagram-bilde”, det skal ikke være et bilde som først og fremst skal beundres, men et bilde som kan inspirere til historier som bør fortelles. Du kan godt fortelle om hvorfor du liker nettopp den eller den tingen, men du kan også la det være – det bestemmer du selv. Og du kan godt velge å være anonym, dvs at jeg ikke nevner hvem som har sendt bildet.

    For altså – basert på bildene du sender, skriver jeg en historie eller flere knyttet til den gjenstanden. Og den historien kan omhandle så mangt – selve håndverks-teknikken, om hvor gjenstanden kommer fra, hvem som har laget den, hva som skjedde på tida da dette tingen ble laget, kanskje den assosieres til en sang, eller et dikt, en reise, en hendelse – eller noe noen andre har skrevet. I det hele tatt – historier kan være så mangt. Historiene legger jeg ut på Craftprat, og så får du et kundebrev nå og da, med lenker til det som er skrevet.  Med andre ord: Alt er litt løst. Men samtidig bestemt nok: Siste Isandi-kapittel skal handle om det som var meningen fra starten: 

    Siden 1999 har Isandi gitt nordmenn innblikk i de rike håndverkstradisjonene fra det afrikanske kontinentet. Små ting, store ting, vakre ting, rare ting, morsomme ting, annerledes ting, nyttige ting, sanselige ting, ærlige ting. Skapt og formet for hånd – ting og tang til deg fra Afrika. Fordi av og til må noe vare lenge.

    Ikke fordi dette vil endre noe som helst her i verden, men fordi både håndverkerne i sør, dere kunder i nord, samt selve gjenstandene fortjener å bli husket, fortjener en historie. Bildene kan du sende meg på sms, eller sende en epost.»

    Dette skrev jeg altså i februar, og jeg har fått mange eposter og sms’er i etterkant – hurra! Og derfor er altså Craftprat tilbake. Med Isandi-historier. De 3 første kommer straks….