Sånn ja – internet er tilbake på hjemmekontoret i Dar es Salaam.

Tilbake til de som roter i norske søppelkasser, en sak som det var litt ståhei om i norske medier i mars og april. Som jeg skrev i en bloggpost, så hadde jeg truffet det paret som Aftenposten avbildet i sitt oppslag en ukes tid tidligere nede på Skøyen.  Der er det et berg av kasserte hvite- og brunevarer, på baksiden av Elkjøp. Det er hit vi i nabolaget kan levere inn tv’er, pc’er, kjøleskap, blendere, fotmassasjeapparater, printere  – alt elektrisk som ikke virker, eller som vi ikke lenger trenger. Og paret drev og lette blant dette avfallet,  for å se om det var noe av verdi – som de enten kunne bruke selv, eller selge, går jeg ut ifra.

Jeg tok et bilde av paret, fordi det minte meg noe tilsvarende i Afrika, og som jeg hadde tenkt å skrive om på Craftprat. Bildet ble veldig dårlig – jeg tok det gjennom bilvinduet. Idet jeg skulle være litt mer modig, så kom en vakt og jaget dem vekk, og da tenkte jeg at det i hvert fall ikke var noe vits i å vifte med et kamera.

Altså – bildet ble veldig dårlig, og sånn sett ikke egnet selv for en amatørblogg som Craftprat. Men en som KAN ta bilder av søppelplasser er Pieter Hugo. Jeg har skrevet om ham et par ganger tidligere: Jeg oppdaget ham helt tilfeldig i en bokhandel i Paris, der jeg fant hans spektakulære fotobok kalt «Nollywood«. Boka ser skremmende ut – akkurat som Nollywood innemellom er, med sin blanding av vodoo, surrealistisk magi og dårlig filmhåndverk. Jeg stod og bladde dypt konsentrert i denne boka, med en blanding av fascinasjon og gru – og merket at noen stod og stirret på meg. Jeg kikket opp, og så rett inn i ansiktet til Karl Lagerfeld. Han så like scary ut som forsida av Nollywood-boka. (Lagerfeld eier denne lille bokhandelen – L9, heter den, ligger i Rue de Lille i St.Germain. Det er en veldig bra bokhandel – anbefales! Og hva vet jeg – mulig KL har for vane å komme innom og stirre på forskremte kunder.)  Så det var mitt skjellsettende første møte med Pieter Hugo. Og siden har jeg fulgt med på hva han driver med – og det var sånn jeg kom bort i videoen til Spoek Mathambos versjon av Joy Divisions  ”She’s got control” –  Nollywood-referanser i kø her også, forresten.  Den videoen vant en pris i Cannes, og i det hele tatt er Pieter Hugo en fotograf med stadig økende internasjonal anseelse og oppmerksomhet. Han er sørafrikaner, fra Johannesburg, men bor i Cape Town, og sånn i midten av 30-åra.

For litt over et år siden kom utstillingen og boka ”Permanent Error”. Og den gjorde enda større inntrykk på meg enn Nollywood-boka.

Permanent Error er bilder tatt fra Agbogbloshie, en søppelplass utafor Accra i Ghana.  Agbogbloshie er en enorm søppeldynge. Der havner kasserte hvite- og brunevarer fra Europa og USA, særlig data – og informasjonsteknologiske produkter. Altså harddisker, monitorer, kretskort, tastaturer, ledninger, mobiltelefoner, GPS’er og alle slags duppeditter. Og selvfølgelig er det noen som prøver å leve av det de finner på denne søppeldynga. Det gjør de ved å brenne avfallet, for så å kunne ta ut det som er av verdi – først og fremst kopper og annen metall. Og så blir resten igjen – inklusive miljøgifter. Haugevis av miljøgifter. Over hele Agbogbloshie ligger det et røyklag, det er bål og flammer overalt, og det lukter smeltet plast og alt er grått og svart. En sånn apokalypse-stemning. Oppe i det hele bor og lever altså folk – og fe. Og det er dette Pieter Hugo har fotografert i Permanent Error.  Her har du noen bilder – resten ser du på www.pieterhugo.com

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Hugo har fått en del kritikk for den utstillingen. Noen mener han dyrker Afrikas elendighet, at han dyrker det surrealistiske og vodoo-aktige bildet av Afrika – den afrikanske apokalypsen.

Men utstillingen og boka har skapt debatt og engasjement, for den synliggjør et enormt avfallsproblem. Elektronsike avfall er faktisk den søppeltypen som øker mest i verden. Og trodde du at når vi donerte våre avdanka pc’er, at de virkelig kom til et kontor til en verdig fattig i Afrika? Som ble så glad og lykkelig over å få delta i informasjonsteknologiens tidsalder. Det viser seg at PC’ene har større sannsynlighet for å havne på søppelplasser a la Agbogbloshie – og deltakelsen i informasjonsteknologien tidsalder begrenser seg til å brenne pc’en og ta ut det som er av verdi: Råmaterialene de er laget av.  En ironi i det hele – for råmaterialene kom jo ofte i første instans fra nettopp Afrika.

Og det er noe annet også med de bildene: Der ligger all denne informasjonen vi har skapt og delt,  delt og skapt. Brent opp. Tappet for verdi. Så flyktig. Så forgjengelig.

Boka og utstillingen burde  hatt et publikum i Norge – for hva skjer med laptop’ene og mobiltelefonene og alle slags duppeditter, som vi nordmenn er verdensmestre i å forbruke og fornye?

Jeg vet ikke hvor Elkjøps avfall havner.  Det står på deres hjemmeside at de garanterer at avfallet blir behandlet innenfor EU. Men hvor? Jeg har også søkt litt på nettet – på Grønn Hverdag, og den slags, men finner ingen klare svar. Jeg tror ikke at Elkjøp-avfallet havner i Ghana.  Men hvor havner det?

Og imens fortsetter vi med våre grønne og blå plastposer, og synes at vi redder miljøet.

Men hvor havner våre kasserte duppeditter?