Denne bloggposten skal handle om å elske trekkspill.

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive om Die Antwoord og deres nye album – Ten$ion – eller det vil si, hypen og styret rundt. For om selve albumet er det påfallende stille her i Sør-Afrika, så langt jeg har klart å følge med. Noen mener at gruppas eget ekstreme fokus på image har gjort dem uninteressante reint musikalsk. Irrelevante, rett og slett. Mens debatten om hvorvidt dette er performance eller ikke, om hvor ekte zef dette egentlig er, fortsetter til en viss grad, pluss at det er noen opphavsrett-kontroverser. Og slik går nå dagan.

Men jeg tror jeg i stedet forteller om litt ekte hvit afrikaans underklasse. Litt ekte zef. Ingen hype, ingen performance, ingen ironi, ingen sarkasme, ingen tabuer, ingen sjokkerende videoer. La oss dra på besøk til Dan Malan, som bor i en ombygd husvogn på Ou Skip Caravan camp i Melkbosstrand, langs N7 nordover fra Cape Town.

Vi var altså på noe som kan kalles en turne i begynnelsen av februar, Ginge, Olav, Sjur og jeg – med følgende besetning: gitar, trompet, trekkspill og iPad. (for ordens skyld: jeg kjørte bil og spilte på ingen av instrumentene) Ved ankomst i Namibia viste det seg at trekkspillet til Ginge hadde fått seg en trøkk i lasterommet til Lufthansa, og det var krise. Vår venn Chris i Cape Town ble koblet inn i saken, og han fikk i oppdrag å skaffe et trekkspill vi kunne leie til konsertene i Sør-Afrika.

Etter en stund kom det sms fra Chris med positivt resultat: Trekkspill funnet, i Melkbosstrand. Chris tok også på seg å hente trekkspillet, og etter at det oppdraget var fullført, kom en ny sms: «You guys must take the time and deliver the accordion yourselves. You will not regret it».  Og en ny sms: «The rent is 100 Rand for playing for 1 hour. If you play longer than 1 hour, you will have to pay more.» Et interessant og hittil ukjent instrumentutleie-konsept, med andre ord.

Nå ble det aldri bruk for trekkspillet, for Ginge klarte å reparere sitt. Og godt var jo det, – for det var ikke et veldig bra trekkspill vi hadde leid. Jeg tror ikke Ginge spilte så mye som en hel time på det. Kanskje utleier visste nettopp det. At man aldri orker å spille mer enn en time.

Men så skulle det altså leveres tilbake, og vi kjørte av gårde til  Ou Skip Caravan Park, til Dan Malan og hans firma Dan Malan Accordions– eller Dan Malan Musical Repairs, eller Dan Malan Accordions &  Saxophones – jeg er ikke helt sikker på det riktige navnet. Jeg tror ikke Dan synes det er så viktig, heller.

Ut av den utvidede husvognen kom et eldre ektepar, i 80-årene, vil jeg tro. Dan og Elsa Malan.

Dan ble svært lykkelig over å se oss og trekkspillet, og åpnet med følgende velkomstord: «Are you all accordion players?» Det var vi ikke, dessverre – men vi ble allikevel funnet verdige til å bli med ham inn i det aller helligste: Hans skinnende røde Camry, «only place I have decent sound» – for å høre på «the world’s best accordion player», en amerikaner som i følge Dan vinner alle trekkspillkonkurranser i verden.

Elsa likte tydeligvis ikke at vi gikk inn i bilen – «hun er redd for at jeg skal dra», lo Dan. «Hun er redd for å bli igjen». Jeg spurte om å få ta litt bilder, og gikk så for å prate litt med Elsa.

Jeg er ikke helt sikker på om hun faktisk heter Elsa – det var mye hun ville dele med meg, men ikke navnet. For Elsa har sin egen verden, og der er navn og sånt ikke så viktig. Det var vel noen dager siden hun hadde vasket seg, og det gjaldt vel for Dan  også – men, uansett, Elsa var veldig lykkelig over å se meg, og håpet jeg ville bli noen dager. Hun tok  hånden min bestemt og leide meg rundt og snakket om alt hun var glad i og stolt av, i og utenfor husvognen.  Og innemellom snakket hun om sin kjærlighet for musikk, og på veggene hang det diplomer for deltakelse i trekkspillkonkurranser og bilder av  Dan i unge år på dansetilstelning og i trekkspillgrupper, og jeg vet ikke helt om jeg skjønte alt hun sa, for Elsa snakker kun afrikaans – men hun var ekstra ivrig på å fortelle om en hun kjente, eller var det henne selv?, som spilte på sag. Og så klappet hun i hendene. Og ingenting er så vakkert som boer-musiek. Sa Elsa. Og lo. Du må bli, vil du ha kaffe, nå setter jeg på kaffe. Kom og se på plantene mine. Papegøyen kan snakke. Og dette bildet er av meg da jeg var ung. Vil du ha kaffe? Nå setter jeg på kaffe. Liker du trekkspill? Å, musikk er deilig. Vi har alltid bodd her. Og dette bildet har jeg brodert. Min datter bor i USA. Vil du ha kaffe? Nå setter jeg på kaffe.

Og i mens satt gutta (minus Olav, som dro hjem til Norge litt tidligere) i Camry’n og hørte på verdens beste trekkspiller, med Dan som konsentrert og intenst lyttende vert bak rattet. Ingen prating, bare lyden av trekkspill gjennom bilhøytalerne. Det varte og rakk.

Og etterpå var det omvisning i skuret, der Dan driver med instrument-reperasjonene sine. Og det viktigste er at instrumentene skinner, sa Dan. At de er blanke. Forrige uke hadde det kommet fem stykker som skulle ha reparert trekkspill, så han skulle ikke klage over forretningene, sa han. Men det er klart, den ekstra 100-lappen dere gav kommer godt med.

Vi kommer igjen, sa vi. Men kan jeg ta et bilde av dere to, før vi drar? Å ja, svarte de.

Og så stilte de seg opp ved siden av Camry’n, utenfor huset, som egentlig er en husvogn i Ou Skip Caravan Park, og så sa jeg «smile», og da startet Elsa å synge:

Smile though your heart is aching. Smile even though it’s breaking. When there are clouds in the sky, you’ll get by.

Og så nynnet hun videre, mens hun smilte.

We will be back, sa vi.

_____________

PS: For deg som vil lese en skikkelig anmeldelse av Ten$ion, så kan du lese Roger Youngs Mahala-anmeldelse her. Den er lang og grundig – og åpner med et sukk: Hvorfor er det jeg som alltid må anmelde Die Antwoord?