Ikke så mange anmeldelser å finne her – det gjør andre bedre enn meg. I stedet mer om alt rundt musikken. For øvrig – det kan aldri bli nok musikk fra Afrika. Heldigvis.
Sørafrikanere og vi andre må forsone oss med at Mandela dør. At vår Madiba ikke vil være der mer. Og det er vanskelig for veldig, veldig mange av oss å skulle forsone seg med det. Parallelt med medievirkeligheten som forteller om familiefeider og krangler og skandaler rundt Mandelas dødsleie, så finnes det en annen medievirkelighet for tiden i Sør-Afrika – stille, mer intens og uten sensasjoner. Det deles bilder og minner og alt som kan assosieres med Nelson Mandela, og du fornemmer alle tårene som felles mens folk skriver i kommentarfeltene. I dag har jeg for eksempel lest en rørende hyllest til en av verdens flotteste broer – Nelson Mandela Bridge i Johannesburg, den som binder Braamfontein-bydelen og Johannesburg CBD sammen.
Og selvfølgelig, folk deler også sine musikalske minner om Mandela.
Her skal du se en fantastisk framføring av en av de flotteste sangene, dersom ikke den flotteste, om Mandela. Ikke minst takket være den dansende og smilende hovedpersonen selv. Det er Johnny Clegg, Sør-Afrikas «hvite zulu», som i 1986 skrev denne legendariske låta, mens Mandela satt fengslet på Robben Island. Du har helt sikkert hørt den – Asimbonanga, heter den. Så utrolig fin låt.
Referenget går sånn:
Asimbonanga (vi har ikke sett ham)
Asimbonang’ uMandela thina (vi har ikke sett Mandela)
Laph’ekhona (på det stedet han er)
Laph’ehleli khona (på det stedet han holdes)
I 1999 gjorde Jonny Clegg & Savuka denne versjonen på en konsert i Frankrike. Unn deg de 6 minuttene det tar å se dette opptaket.
For vi ser ham aldri mer. Asiyumbona.
________________________________________
Her er hele teksten – den er så flott:
Asimbonanga (We have not seen him)
Asimbonang’ uMandela thina (We have not seen Mandela)
Laph’ekhona (In the place where he is)
Laph’ehleli khona (In the place where he is kept)
Oh the sea is cold and the sky is grey
Look across the Island into the Bay
We are all islands till comes the day
We cross the burning water
Asimbonanga (We have not seen him)
Asimbonang’ uMandela thina (We have not seen Mandela)
Laph’ekhona (In the place where he is)
Laph’ehleli khona (In the place where he is kept)
A seagull wings across the sea
Broken silence is what I dream
Who has the words to close the distance
Between you and me
Asimbonanga (We have not seen him)
Asimbonang’ uMandela thina (We have not seen Mandela)
Laph’ekhona (In the place where he is)
Laph’ehleli khona (In the place where he is kept)
Steve Biko
Asimbonanga (We have not seen him)
Asimbonang ‘umfowethu thina (we have not seen our brother)
Laph’ekhona (In the place where he is)
Laph’wafela khona (In the place where he died)
Victoria Mxenge
Asimbonanga (We have not seen him)
Asimbonang ‘umfowethu thina (we have not seen our brother)
Laph’ekhona (In the place where he is)
Laph’wafela khona (In the place where he died)
Neil Aggett
Hey wena (Hey you!)
Hey wena nawe (Hey you and you as well)
Siyofika nini la’ siyakhona (When will we arrive at our destination)
Asimbonanga (We have not seen him)
Asimbonang ‘umfowethu thina (we have not seen our brother)
Laph’ekhona (In the place where he is)
Laph’wafela khona (In the place where he died)
Og så satte du på Joni Mitchell. A case of you. Den versjonen med stort orkester. Joni var 57 år da hun sang inn den, sa du. Hører du det i stemmen hennes? Hører du resignasjonen? Hører du ærligheten, den nøkterne sannheten uten pynt? Hører du det levde livet når hun gjengir samtalen med eks’en helt i begynnelsen:
«Just before our love went lost you said: I am a constant as a northern star. Constantly in the darkness, where’s that at? If you want me I’ll be in the bar».
Hører du det? sa du nok en gang.
– For det var ikke sånn da hun skrev sangen, 30 år tidligere, i 1970. Da var det å bryte opp nesten en lek. En naturlig del av livet, for kjærlighet kom og gikk.
Og så satte du på den versjonen.
Hører du hvor ubekymret stemmen hennes er? Hopper, liksom, fra tone til tone der høyt oppe i registrene. Sånn tralala. Hun visste jo at kjærlighet er vanskelig, også da hun var i 20-åra. Selvfølgelig visste hun det. Men hun var optimist, ikke sant? Hun hadde så mye å gå på. Som vi alle hadde. Den gangen. Hører du forskjellen på hvordan hun synger om å være redd for djevelen? Også djevelen takler den unge Joni, mens den eldre Joni synger som om djevelen er hennes egne demoner. Og det er til å grine av, sa du.
Og så gjorde du det. Grein. Og nå handlet det ikke mer om Joni og en av de flotteste låtene ever.
Det er nitrist, sa du. Det er nitrist hvordan livene våre blir. Når sjela har fått så mange sår, og frykten for djevelen er blitt til frykten for egne demoner. Hvorfor ble det sånn?
Og så sa du ikke noe mer. Men spilte de to versjonene enda en gang. Og jeg hadde ingenting å komme med.
Men etterpå har jeg tenkt at jeg skulle ha sagt: Men har du hørt den tredje versjonen? Den med Prince? Den som hopper over de første linjene. Den som begynner rett på:
» I am a lonely painter. I live in a box of paints. I am frightened by the devil. And I’m drawn to those ones who ain’t afraid.»
Og hvis du ikke visste om den opprinnelige sangen, hvis du ikke kjente historien, så ville du tenke når du hørte Prince synge: Dette er en fantastisk sang om ærlighet og livet og kjærligheten. Og du ville syntes at det var en funky låt, og ikke det minste sårt. Og du ville ikke begynt å grine.
For det går an. Det går an at en sår historie og et sårt liv kan begynne et annet sted. Det finnes andre versjoner.
Det ville jeg ha sagt. Men jeg vet hva du ville ha svart; at du liker fortsatt best den versjonen med stort orkester. At man kan ikke kompromisse bare fordi man lengter etter happy ending.
Til deg som leser: Her er de tre versjonene – både 1971- og Prince-versjonen finnes på YouTube, men med så veldig klissete videoer, så jeg droppet dem. Så da blir det lydfiler i stedet:
Just before our love got lost you said
«I am as constant as a northern star»
And I said «Constantly in the darkness
Where’s that at?
If you want me I’ll be in the bar»
On the back of a cartoon coaster
In the blue TV screen light
I drew a map of Canada
Oh Canada
With your face sketched on it twice
Oh you’re in my blood like holy wine
You taste so bitter and so sweet
Oh I could drink a case of you darling
Still I’d be on my feet
oh I would still be on my feet
Oh I am a lonely painter
I live in a box of paints
I’m frightened by the devil
And I’m drawn to those ones that ain’t afraid
I remember that time you told me you said
«Love is touching souls»
Surely you touched mine
‘Cause part of you pours out of me
In these lines from time to time
Oh, you’re in my blood like holy wine
You taste so bitter and so sweet
Oh I could drink a case of you darling
And I would still be on my feet
I would still be on my feet
I met a woman
She had a mouth like yours
She knew your life
She knew your devils and your deeds
And she said
«Go to him, stay with him if you can
But be prepared to bleed»
Oh but you are in my blood
You’re my holy wine
You’re so bitter, bitter and so sweet
Oh, I could drink a case of you darling
Still I’d be on my feet
I would still be on my feet
I dag er det 28 år siden Live Aid. Jeg hadde vel ikke tenkt å markere dagen på noen spesiell måte, men jeg har tenkt en del på Live Aid i det siste, så da er jo denne 28-årsdagen en god anledning til å få noen av disse tankene ned på Craftprat.
Altså – en liten rekapitulering: Bob Geldof og Midge Ure (har vi hørt noe mer om ham, egentlig?) tok initiativ til en konsert til inntekt for tørkerammede i Etiopia. Forut for dette hadde de + andre engelske artister gitt ut en jule-singel: Do they know its Christmas – til inntekt for samme sak, og suksessen med denne var foranledningen til både konserten og andre versjoner av «mange-artister-synger-en-strofe-hver-og-tilsammen-blir-det-en-låt-til-inntekt-for-noe-bra» i land etter land. Også i Norge. Jeg kommer tilbake til det. Og det ble ikke bare én konsert, den i London, men også en tilsvarende i Philadelphia i USA. På altså dagen i dag, 13. juli, i 1985.
Det som ble hetende «Live Aid» var en da mer 16 timer sammenhengende konsert, med mer enn 2 milliarder mennesker som så hele eller deler av den på tv, det var visstnok noe sånt som 1/3 av menneskeheten. Og det ble samlet inn 50 millioner pund den dagen.
Det er jo en del analyser av hva Live Aid betydde – sett fra et vestlig ståsted. Selvfølgelig fra et vestlig ståsted. I 1985 var tanken om et annet ståsted utenkelig, og fortsatt i dag baler vi med å ta innover oss at det vestlige ståstedet ikke kommer til å bli det almenngyldige. Men altså – 80-tallet var neoliberalismens tiår, med Thatcher i England og Reagan i USA. Det var tiåret med Wall street og Greed is good. Så i den konteksten var Live Aid det motsatte – man snakket om fellesskap og om å bry seg om de svakeste. Selv om de svakeste var noen vi ikke kjenner, og kanskje egentlig ikke var så interessert i å bli kjent med, heller. Live Aid satte følelser i en tid der alt var rasjonelt og markedet styrte. Derfor slo det så an. Live Aid var menneskelig, rett og slett.
Og ellers – en aldri så liten detalj som gikk meg hus forbi den gangen i 1985:
I England het konserten Feed the world, i USA het den We are the world.
Nemlig. Mye geopolitikk der.
Det kom forresten ut en bok nå i vår om Live Aid, skrevet av en dem som var med på det hele, Dylan Jones. Der kan vi lese om hvilke artister som ikke ble med og hvorfor, om presset fra de store plateselskapene om at nettopp deres artiststall skulle få ekstra eksponering, om hvor lite happy Geldof var med at Diana og Charles kom til Wembley, da måtte jo han sitte sammen med dem, og det var jo nedtur for en ekte rocke-rebell, om Freddie Mercury som la an på Bono. Og om hvordan artistene ble fløyet inn i helikopter, og hvordan alkohol og dop fløt fritt backstage. Og at Stevie Wonder nektet å bli brukt som svart-artist-alibi. Og ikke minst om planene om at David Bowie skulle synge duett med Mick Jagger, som var i Philadelphia, og utnytte det halve sekundet tidsforskjell i overføringen ved å gjøre en reggaelåt. De forlot den planen, for det gikk ikke særlig bra teknisk sett, og i stedet kom ideen om at en av dem skulle synge fra et romskip, mens den andre skulle holde seg på jorden. Så de ringte NASA og spurte om å få låne et romskip. Rett og slett. Hva gjør man ikke for å redde sultne barn i Etiopia. (og alle som har vært med på å arrangere et eller annet, med store visjoner, som bare vokser og vokser så lenge du er inne i den bobla, vi kjenner oss veldig igjen her. For ingenting er jo umulig når det gjelder saka. Selv om ingen av oss har ringt NASA. Dog.)
Og veldig mange nettsteder jeg har konferert mener at Freddie Mercurys og Queens opptreden på Live Aid er et av de største øyeblikkene i rockehistorien. Og i morges har jeg lest side opp og ned med kommentarer fra folk som mener at ungdommen nåtildags burde høre og se dette opptaket fordi de ikke aner hva musikk uten autotune er. Gi Freddie til ungene så det blir folk av dem.
Men det er altså gått 28 år, og nå har holdningen til Live Aid snudd. Nå synes vi det er dumt, naivt, navlebeskuende og direkte galt å tro at vi kan redde Afrika gjennom å holde konserter i Vesten. For sultkatastrofene i Afrika forsvant ikke, på tross av Live Aid. Og dessuten: Ingen hadde spurt Afrika om de synes det var kult med konserter med artister de aldri hadde hørt om. Og som ikke det var nok: «Nei, Bob,» ville vi ha sagt nå – «mange folk i Afrika vet ikke at det er jul. De er ikke kristne.»
Oh humanity, humanity.
Du husker Africa for Norway? Musikkvideoen fra SAIH* som gikk som en farsott rundt i sosiale medier før jul . Jeg synes den videoen var helt fantastisk, helt til den pedagogiske teksten kom på slutten – samt informasjonen om den var laget med Norad-støtte. Da sank begeistringen min flere hakk. For jeg hadde så inderlig håpet at det faktisk var noe som kom fra Afrika 100%, bare som en statement fra kontinentet selv. For å lage satiriske musikkvideoer over tema enfoldige mennesker fra Vesten er jo Afrika fullt kapabelt og mer enn det til å gjøre selv. (og dersom du et sekund tviler på det, så sjekk ut mahala.co.za) Så sånn sett er jo egentlig Africa for Norway bare en variasjon av Live Aids problematiske grunnholdning: Vi bruker «de andre» langt unna for å oppnå våre mål overfor vår egen målgruppe. Selv om målet er aldri så edelt, så skurrer det.
Men uansett – her er den – som altså er en satire over Live Aid og tilsvarende innsamlingsaksjoner og alt hva de står for:
Da jeg hadde sett Africa for Norway begynte jeg å se på andre musikkvideoer fra Live Aid-tida, og det er mange godbiter der ute på interwebs. Her har du mine 3 favoritter, og de bør sees i denne rekkefølgen:
Vi begynner med det motsatte av Afrika for Norge – nemlig Norge for Afrika, representert ved en by på sørvestlandet:Stavanger for Africa – engelsk, altså – antakelig mente Stavanger at Afrika ville forstå dem bedre dersom de sang på engelsk. Låta er egentlig fortsatt ganske sangbar, mens videoen er virkelig noe for seg selv. Og sin tid. Det er mye, og da mener jeg mye, å interessere seg for i denne videoen. Blant annet en ung Sigvart Dagsland som synger meget inderlig: «Let us all join together to show that we are here «, og Mia Gundersen gir alt hun har med mye rouge i kinnene. Og av en eller annen grunn er Per Inge Torkelsen også med. Med innsamlingsbøsse. Sammen med mann i gul shorts. Artig. Og et hvitt og et brunt barn sammen. Så flott. Og legg merke til: Stresskoffert-mannen. Det var begynnende jappetid i Norge i 1985, vi var jo også påvirket av Reagan og Thatchers neoliberalisme. Men jamen seirer det gode – også stresskoffert-mannen blir revet med og putter penger på bøssa. For Africa. Et islett av ramsalt samfunnskritikk der, altså.
Sammen for livet – norske forente artister synger så godt de kan om at vi må dele. Tenk at det kan nytte med sang, synger de. Jeg vet ikke om de som er med på denne videoen helst vil glemme hele greia, nå 28 år etter. Og det ville være interessant å vite om når, sånn cirka, de gikk fra å synes at dette var kult, til å tenke at dette kanskje ikke var noen høydare, nei. Både musikalsk og tematisk. For det som gjør størst inntrykk, er hårsveisene. Den eneste som kommer unna med den musikalske æren i behold, sånn noenlunde – er Sidsel Endresens ene linje: At verden er en verden. Men i det minste sang de på norsk. Og det er flott å se igjen Marius Müller – og Eivind Rølles.
We are the world. Punktum. Nemlig. For når det du husker fra de norske bidragene til en rettferdig verden ala 1985, er merkelige hårsveiser og underlige videoer, så tenker du stor musikk, store stemmer, store artister når du ser We are the World. Å, det er filminga av Michal Jackson, fra skoa og oppover, det er Bruce Springsteens første strofe, det er Quincy Jones sin stålkontroll – og hvordan i all verden klarte de å få med Bob Dylan? Det må jo være tidenes beste forhåndsreklame for en konsert.
Og moralen her? Tok 2 milliarder feil? Tja, de gjorde kanskje det. Men der og da tror jeg mange tenkte, nei, vi tenkte ikke, vi følte, først og fremst – vi følte at nå er vi med og redder Afrika. Med sang. Så til deg som er sånn cirka 40+: Husk at du selv en gang synes at høyt tupert og bleket hår var fint og at Sammen for Livet var tidsriktig. Og derfor: Ikke uttal deg nå for skråsikkert om hva som rett og galt når det gjelder å redde verden. Ikke forkynn at alt det gamle var feil. Ha litt raushet. Ikke postuler at bistand er feil. Vær litt ydmyk. Og – dersom Freddie Mercury igjen stod på scenen og gav alt i Bohemian Rhapsody til inntekt for en god sak, så er det kanskje ikke umulig at du hadde gitt en skjerv en gang til? Og nå er det jo igjen neoliberalistiske vinder som blåser, og spør du meg så er det ikke usannsynlig at det om noen år kommer en ny konsert for et eller annet, der vanlige folk som du og jeg over hele kloden, sitter og ser på og føler at vi gjør noe riktig. Og nye kapitler til rockehistorien blir skrevet.
Og forøvrig: God musikk og fantastiske artister lever evig.
Og derfor bør du se We are the World en gang til.
_________________
*) Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond
Sørafrikanere og vi andre må forsone oss med at Mandela dør. At vår Madiba ikke vil være der mer. Og det er vanskelig for veldig, veldig mange av oss å skulle forsone seg med det. Parallelt med medievirkeligheten som forteller om familiefeider og krangler og skandaler rundt Mandelas dødsleie, så finnes det en annen medievirkelighet for tiden i Sør-Afrika – stille, mer intens og uten sensasjoner. Det deles bilder og minner og alt som kan assosieres med Nelson Mandela, og du fornemmer alle tårene som felles mens folk skriver i kommentarfeltene. I dag har jeg for eksempel lest en rørende hyllest til en av verdens flotteste broer – Nelson Mandela Bridge i Johannesburg, den som binder Braamfontein-bydelen og Johannesburg CBD sammen.
Og selvfølgelig, folk deler også sine musikalske minner om Mandela.
Her skal du se en fantastisk framføring av en av de flotteste sangene, dersom ikke den flotteste, om Mandela. Ikke minst takket være den dansende og smilende hovedpersonen selv. Det er Johnny Clegg, Sør-Afrikas «hvite zulu», som i 1986 skrev denne legendariske låta, mens Mandela satt fengslet på Robben Island. Du har helt sikkert hørt den – Asimbonanga, heter den. Så utrolig fin låt.
Referenget går sånn:
Asimbonanga (vi har ikke sett ham)
Asimbonang’ uMandela thina (vi har ikke sett Mandela)
Laph’ekhona (på det stedet han er)
Laph’ehleli khona (på det stedet han holdes)
I 1999 gjorde Jonny Clegg & Savuka denne versjonen på en konsert i Frankrike. Unn deg de 6 minuttene det tar å se dette opptaket.
For vi ser ham aldri mer. Asiyumbona.
________________________________________
Her er hele teksten – den er så flott:
Asimbonanga (We have not seen him)
Asimbonang’ uMandela thina (We have not seen Mandela)
Laph’ekhona (In the place where he is)
Laph’ehleli khona (In the place where he is kept)
Oh the sea is cold and the sky is grey
Look across the Island into the Bay
We are all islands till comes the day
We cross the burning water
Asimbonanga (We have not seen him)
Asimbonang’ uMandela thina (We have not seen Mandela)
Laph’ekhona (In the place where he is)
Laph’ehleli khona (In the place where he is kept)
A seagull wings across the sea
Broken silence is what I dream
Who has the words to close the distance
Between you and me
Asimbonanga (We have not seen him)
Asimbonang’ uMandela thina (We have not seen Mandela)
Laph’ekhona (In the place where he is)
Laph’ehleli khona (In the place where he is kept)
Steve Biko
Asimbonanga (We have not seen him)
Asimbonang ‘umfowethu thina (we have not seen our brother)
Laph’ekhona (In the place where he is)
Laph’wafela khona (In the place where he died)
Victoria Mxenge
Asimbonanga (We have not seen him)
Asimbonang ‘umfowethu thina (we have not seen our brother)
Laph’ekhona (In the place where he is)
Laph’wafela khona (In the place where he died)
Neil Aggett
Hey wena (Hey you!)
Hey wena nawe (Hey you and you as well)
Siyofika nini la’ siyakhona (When will we arrive at our destination)
Asimbonanga (We have not seen him)
Asimbonang ‘umfowethu thina (we have not seen our brother)
Laph’ekhona (In the place where he is)
Laph’wafela khona (In the place where he died)
Og mens VG Nett har som overskrift at en eller dame i «Skal vi danse» har fått veldig mange poeng i dansestilen Quickstep, og Dagbladet har den samme nyheten – så kan det meldes her fra Sør-Afrika, der ingen, absolutt ingen, er interessert i norske «Skal vi danse», at Lady Gaga er død.
I alle fall i henhold til den nyeste videoen til Die Antwoord, som kom ut for et par dager siden.
Historien er som følger:
Altså – Lady Gaga skal ha konserter i Sør-Afrika neste år. Dama har vel tenkt at hun trengte noen kule local warming-up acts, og spurte Die Antwoord om de var interessert i jobben.
De tok på sin side henvendelsen som en fornærmelse. For det første synes Die Antwoord at Lady Gagas musikk er annenrangs. Så det å bli spurt om å være oppvarmingsband for henne er i seg selv er en fornærmelse og nedgradering. Og så har de ikke noe til overs for vestlige artister som kommer til Sør-Afrika. Eller til Afrika generelt. Og så vil de gjerne være stjernene selv.
Så da laget de denne videoen – som et svar, ettersom det å svare er det Die Antwoord er forpliktet til, for å leve opp til navnet. Fatty Boom Boom, heter den.
Dette likte ikke Lady Gaga. Verken videoen eller tittelen. Sistnevnte fordi hun visstnok har lagt på seg i det siste, og tittelen henspeiler på dette, men mest fordi hun blir tatt livet av i videoen, etter å ha oppført seg som en idiotisk vestlig turist og dernest født en reke i Johannesburg. Og for å forstå noe som helst av dette må du ha sett filmen District 9, sett litt av andre ting Die Antwoord har gjort, og kjenne til begrepet zef. (Og gjør du alt dette, så ser du antakelig ikke på «Skal vi danse» – så hvorfor har jeg i det hele tatt nevnt dette programmet??)
Og så ble det litt twitter-krig mellom Die Antwoord og ladien.
Hun skrev:
“i fink u freaky but you don’t have a hit. hundred thousand tickets sold in SA. #thatmyshit,”
De svarte:
“lady… even tho u r ‘larger’ than us… we still cooler than u… plus we don’t have prawns in our private parts.”
Opplagt: Die Antwoord vant den krigen. Og i kjølvannet av dette masse skriverier og uttalelser fram og tilbake på ymse nettsteder rundt om i verden. Die Antwoord Lady Gaga er det nye å google.
Denne bloggposten skal handle om å elske trekkspill.
Jeg hadde egentlig tenkt å skrive om Die Antwoord og deres nye album – Ten$ion – eller det vil si, hypen og styret rundt. For om selve albumet er det påfallende stille her i Sør-Afrika, så langt jeg har klart å følge med. Noen mener at gruppas eget ekstreme fokus på image har gjort dem uninteressante reint musikalsk. Irrelevante, rett og slett. Mens debatten om hvorvidt dette er performance eller ikke, om hvor ekte zef dette egentlig er, fortsetter til en viss grad, pluss at det er noen opphavsrett-kontroverser. Og slik går nå dagan.
Men jeg tror jeg i stedet forteller om litt ekte hvit afrikaans underklasse. Litt ekte zef. Ingen hype, ingen performance, ingen ironi, ingen sarkasme, ingen tabuer, ingen sjokkerende videoer. La oss dra på besøk til Dan Malan, som bor i en ombygd husvogn på Ou Skip Caravan camp i Melkbosstrand, langs N7 nordover fra Cape Town. Les videre →