Det lekende mennesket

I dag drar jeg på tur med musikerne Ginge, Olav og Sjur. Jeg sitter på flyplassen i Windhoek i Namibia og venter på at de skal lande fra Johannesburg, og når de vel har ankommet så skal vi reise rundt og besøke en del av Isandis leverandører her og der i en sånn 10 dagers tid, litt i Namibia og mye i Sør-Afrika.   Det er 6. gangen i Isandis historie at vi gjør dette, og dersom jeg skal forklare med en setning om hvorfor, så handler det om at det er mye og mangt som ikke er bra her i livet og her i verden, men alt går så mye bedre med litt sang, dans og musikk. Og så tror jeg at godt håndverk og  god musikk er uløselig knyttet sammen – og det er dette disse turneene handler om. Fullstendig «hemmelige», og helt ukommersielle.

Jeg satt på søndag og skrev nyhetsbrev til Isandis kundenettverk om denne turen.  Jeg skriver disse brevene via nettsiden til Isandi, en sånn funksjon som vel alle nettsteder har, går jeg utifra. Imidlertid er nyhetsbrev-applikasjonen  på Isandi-nettsida og jeg ikke helt på nett, bokstavelig talt, og html-kodingen løper derfor som regel helt løpsk.  På søndag var det ekstra ille, og da er det godt å ha en sønn som kan alt om html.

Les videre

Mimrekveld med en godt brukt dvd.

Nå som Gaddafi er tatt av dage, så er det bare en versting igjen i gamleklassen av statsledere: Robert Mugabe. (ja, også Nord-Koreas Kim Jong-Il, men han er jo ikke så gammel, det bare virker sånn – og muligens Fidel Castro – han er vi jo ikke helt sikre på om er snill eller slem. Samt et par andre som Vesten ikke er så opptatt av, så de husker vi ikke navnet på.)

Men Vesten har ikke alltid vært like fordømmende ovenfor Gaddafi. Han har, som vi vet, også vært likt av Vesten. Og det har Robert Mugabe også vært. The good guy. Bare sjekk dvd’en «Graceland – the Harare concert«.

I år er det 25 år siden Paul Simon kom med Graceland-albumet. Og neste år skal han turnere igjen med Graceland-konseptet, har jeg hørt. Det blir stort.

Jeg husker da albumet kom i 1986. En anmelder i Nye Takter, den gangen del av Arbeiderbladet (nå Dagsavisen) hadde en grundig anmeldelse av  «Graceland» med panegyrisk begeistring over det nyskapende i samspillet mellom Simon og de sørafrikanske musikerne (og det er vel Graceland som på alvor definerte worldmusic som sjanger) , og konkluderte med at dette ville bli et historisk album, det var uforskammet bra, og desidert Paul Simons beste. Men, journalisten avsluttet med et stort MEN – vi lesere burde IKKE kjøpe albumet, fordi man kunne ikke anbefale noe som ville medføre oppfordring til å bryte  kulturboikotten av Sør-Afrika. (selv om FN mente at Graceland kunne være unntatt kulturboikotten. Men Nye Takters journalist overprøvde det vedtaket. Musikkjournalister har jo alltid tatt sin rolle veldig alvorlig.)  Jeg synes jo det var snålt – men var man apartheidmotstander, så måtte man jo være prinsippfast i troen på at kulturboikotten var bra og stille seg solidarisk bak den. Så jeg kjøpte ikke albumet. (Mens anmelderen altså satt og koste seg med sitt eksemplar….jeg har etterpå lurt på hvorfor Nye Takter i det hele tatt anmeldte Graceland i 1986?)

Paul Simon og de sørafrikanske musikeren turnerte med Graceland i 1987, men de spilte ikke i Sør-Afrika, fordi medartister, som Miriam Makeba og Hugh Masekela, var i eksil av politiske årsaker, og kunne derfor ikke dra inn i Sør-Afrika uten å bli arrestert. Så Sør-Afrika konserten ble holdt i nabolandet: I Harare, Zimbabwe. Der regjerte Robert Mugabe, den gang som nå. Men på den tida var han godt likt i Vesten – en ekte frigjøringshelt, som hadde nedkjempet raseskillestyret i Rhodesia.

Konsertopptaket fra Harare-konserten i 1987 er et godt bevis for det. Jeg har sittet og sett på den DVD’en i kveld. Som jeg har gjort mange ganger før. Verdens musikkøyne er rettet mot Harare – hele stemningen er magisk, og alt som skjer, både på og utenfor scenen, er symbolladet: Sør-Afrikas toppmusikere spiller i nabolandet fordi de ikke kan spille i sitt eget land, og de spiller en musikk som allerede er gått inn i historien, sammen med en verdensstjerne. Folk har strømmet til i 1000-tall , svarte som hvite, for å oppleve dette – mange har krysset grensen fra Sør-Afrika, og alle er med på å synge «Free Nelson Mandela». Og det er en voldsom kraft i alle knyttenevene som reiser seg mot Harares himmel – alle er forenet i en felles kamp for rettferdighet og frihet.

Og vertskap for konserten er Zimbabwe – og altså Robert Mugabe. Vi ser store plakater av ham, og film-klippene legger vekt på et Zimbabwe i harmoni. Åå, det er vakkert . Som en drøm å se for oss apartheidmotstandere – Zimbabwe er helten, Sør-Afrika er verstingen. For det er lagt inn klipp fra Sør-Afrika også i konsertfilmen, fra gruvene i Johannesburg. Og det er ikke vakkert. Og ikke harmonisk. Sånn sett bekrefter konsertfilmen den rådende oppfatningen på den tida av the good and bad guys.  Og hvis du tror at dette var før Mugabe ble gal og begynte å regelmessig utrydde sine motstandere, så tar du feil. På den tida konserten fant sted var han i full gang med nedslaktingen av 20.000 mennesker i Matabeleland, ved hjelp av 5.brigaden sin – en særs brutal spesialhær trent av nordkoreanske militære.   Men vi i Vesten var ganske enkelt mest opptatt av Sør-Afrika og menneskerettighetsbruddene som foregikk der.

Min private boikott av Graceland i 1986, instruert av Nye Takter, er jo helt latterlig, sånn sett i ettertid. Men sånn så verden ut den gangen.

Og mens jeg sitter og ser på Graceland-DVD’en så tenker jeg at man gjør klokt i å huske på hvordan verden så ut før. Eller rettere sagt – hvordan vi mente den så ut. Slik at vi ikke faller for fristelsen for å være så skråsikre på dette med the bad and the good guys. Og dessuten er det en god unnskyldning for å se gamle dvd’er man liker om og om igjen.

___________________________________________________________

PS: Forøvrig er høydepunktet fra The Harare Concert ikke en Simon-låt, men Hugh Masekelas «Stimela» – om togene som kommer til Johannesburg med unge menn fra hele det sørlige Afrika, som skal jobbe i gullgruvene som migrant workers. Den låta er fantastisk. Jeg har skrevet om den før her på Craftprat. «Toget har gått». Og har du ikke sett det opptaket, så bør du gjøre det.

TownshipTech

Mahala erklærte nylig at Die Antwoord «is so February 2010». Denne opplysningen var ikke noen headliner, som man kanskje skulle tro, siden det dreier seg om tidenes største eksportartikkel for sørafrikansk musikk. Det ble nevnt nærmest i en bisetning, som en unnskyldning for at de trykket et bilde av en vegg der et bilde av Ninja (fra Die Antwoord) henger. For Mahala – som seg hør og bør for et undergrunnsblad for alternativ populærkultur – har ikke befattet seg med Die Antwoord på veldig, veldig lenge – bortsett fra en skikkelig slakt i mars i år.  Karakterdrap, kan man vel kalle det. Kommer tilbake til det seinere.

Det som har cred nå for tida i sørafrikansk musikk, er Spoek Mathambo. Les videre

NRK Lydverket anbefaler – og man måste jamföra

Jeg diskuterte her om dagen den angolanske musikksjangeren kuduro og sa vel noe sånt som at den opprinnelige kuduro’en har jo et klart punk-element i seg. Afrikansk punk, på et vis, foreslo jeg. Og fikk til svar at en slik tolkning var helt uinteressant. «And so what? Why should that be of any relevance?»

Jeg slapp heldigvis en påfølgende lekse om imperialistisk musikksyn, med Vestens selvsentrerte oppfatning av seg selv som universelle standard-settere og referanser. Selv om jeg selvfølgelig hadde fortjent en slik lekse. Og like selvfølgelig ville jeg hatt mine motsvar parat: Blant annet om at musikk oppleves veldig ofte relatert til hva man kjenner fra før, og det må da også en vestlig person få lov til, uten å bli beskyldt for å være imperalist.  Men jeg tror han ikke gidder å befatte seg med emnet. It is so last year.

Oslo World Music Festival har nettopp startet, leser jeg på norske nettaviser. Det er jo en festival jeg er litt nysgjerrig på, så jeg har lest noen skriverier om den.

Blant annet NRK Lydverkets guide til hva man bør få med seg. Og det er blant annet Nuru Kane, som kan sammenliknes med Velvet Underground, Speeche Debelle heter en annen artist, og hun likner på både Lauryn Hill og Jamie T, mens Hindi Zahra er «ørkenens Patti Smith».

Neida. Nordmenn flest vet ikke noe om disse artistene, og man må relatere til noe Lydverkets lesere og lyttere kjenner. Mulig man må det.

Jada. Man måste jamföra.

Men jeg vet hva min venn vil si: «Western musical references are so irrelevant and last year. Can’t you just move on?»

Og så vil han gjespe.

Awesome Tapes from Africa

I sommer kjørte vi fra Oslo til Trondheim, og stoppet på bensinstasjonen på venstre side like ved Dovre. Ikke Dovre-fjell, men stedet Dovre. Og der solgte man kassetter. Helt fantastisk. Det er veldig lenge siden jeg har sett kassetter til salgs på norske bensinstasjoner, og jeg ble derfor veldig nostalgisk. Les videre

Oppdatering fra Zef-land

Die Antwoord har sluppet sin første ekte cd – $O$ – og med ujevn mottakelse. NRK Lydverket regelrett slaktet den, som i sin tur har avstedkommet en viss debatt om hva som er vitsen med anmeldelser. Men det synes å være en slags enighet om at Die Antwoord har skapt en ny sjanger med sin zef-rave – og så er det bare tiden som vil vise om Die Antwoord i så måte egentlig bare fungerer som et oppvarmingsband. Alt altså i følge www.nrk.no/lydverket.

En annen anmelder – fra den afrikanske radiostasjonen Sonic Africa, som sender fra Warsawa (!), har skrevet en veldig en kort oppsummering: Les videre