Jeg diskuterte her om dagen den angolanske musikksjangeren kuduro og sa vel noe sånt som at den opprinnelige kuduro’en har jo et klart punk-element i seg. Afrikansk punk, på et vis, foreslo jeg. Og fikk til svar at en slik tolkning var helt uinteressant. «And so what? Why should that be of any relevance?»
Jeg slapp heldigvis en påfølgende lekse om imperialistisk musikksyn, med Vestens selvsentrerte oppfatning av seg selv som universelle standard-settere og referanser. Selv om jeg selvfølgelig hadde fortjent en slik lekse. Og like selvfølgelig ville jeg hatt mine motsvar parat: Blant annet om at musikk oppleves veldig ofte relatert til hva man kjenner fra før, og det må da også en vestlig person få lov til, uten å bli beskyldt for å være imperalist. Men jeg tror han ikke gidder å befatte seg med emnet. It is so last year.
Oslo World Music Festival har nettopp startet, leser jeg på norske nettaviser. Det er jo en festival jeg er litt nysgjerrig på, så jeg har lest noen skriverier om den.
Blant annet NRK Lydverkets guide til hva man bør få med seg. Og det er blant annet Nuru Kane, som kan sammenliknes med Velvet Underground, Speeche Debelle heter en annen artist, og hun likner på både Lauryn Hill og Jamie T, mens Hindi Zahra er «ørkenens Patti Smith».
Neida. Nordmenn flest vet ikke noe om disse artistene, og man må relatere til noe Lydverkets lesere og lyttere kjenner. Mulig man må det.
Jada. Man måste jamföra.
Men jeg vet hva min venn vil si: «Western musical references are so irrelevant and last year. Can’t you just move on?»
Og så vil han gjespe.
Craftprat 
Fint innlegg.
Vi musikkskribenter har en tendens til å sammenligne en artist med en annen, og glemmer helt og si noe om den aktuelle artisten. Vi mangler rett og slett ord som beskriver opplevelser av musikk. En beskrivelse som «Ørkenens Patti Smith» er helt meningsløs, for Patti Smith er så til de grader ikke «ørken.» Samtidig må det være lov å peke på genremessige paralleller. Som for eksempel å sammenligne kuduro med punk. Man kan jo være uenig i sammenligningen, men det kan neppe kalles imperialistisk…
Og fint svar, Carl Petter! Selvfølgelig må musikkopplevelser relateres til noe kjent, som alt annet. Men spørsmålet er vel hva som er normen man skal relatere til – sett fra en ikke-vestlig kultursfære. Tenkte på dette nå i helga – var på besøk hos noen franske venner i Johannesburg. Særdeles kunstopptatte – som relaterer alt de ser til franske kunstnere, og tar det for gitt at jeg også kan relatere til det samme. Ikke fordi de nødvendigvis er imperalistiske, men fordi de tar det for gitt at fransk kultur er almenngyldig. Den er jo viktig og har satt og setter spor etter seg over hele verden. I motsetning til for eksempel den norske.