Jeg diskuterte her om dagen den angolanske musikksjangeren kuduro og sa vel noe sånt som at den opprinnelige kuduro’en har jo et klart punk-element i seg. Afrikansk punk, på et vis, foreslo jeg. Og fikk til svar at en slik tolkning var helt uinteressant. «And so what? Why should that be of any relevance?»

Jeg slapp heldigvis en påfølgende lekse om imperialistisk musikksyn, med Vestens selvsentrerte oppfatning av seg selv som universelle standard-settere og referanser. Selv om jeg selvfølgelig hadde fortjent en slik lekse. Og like selvfølgelig ville jeg hatt mine motsvar parat: Blant annet om at musikk oppleves veldig ofte relatert til hva man kjenner fra før, og det må da også en vestlig person få lov til, uten å bli beskyldt for å være imperalist.  Men jeg tror han ikke gidder å befatte seg med emnet. It is so last year.

Oslo World Music Festival har nettopp startet, leser jeg på norske nettaviser. Det er jo en festival jeg er litt nysgjerrig på, så jeg har lest noen skriverier om den.

Blant annet NRK Lydverkets guide til hva man bør få med seg. Og det er blant annet Nuru Kane, som kan sammenliknes med Velvet Underground, Speeche Debelle heter en annen artist, og hun likner på både Lauryn Hill og Jamie T, mens Hindi Zahra er «ørkenens Patti Smith».

Neida. Nordmenn flest vet ikke noe om disse artistene, og man må relatere til noe Lydverkets lesere og lyttere kjenner. Mulig man må det.

Jada. Man måste jamföra.

Men jeg vet hva min venn vil si: «Western musical references are so irrelevant and last year. Can’t you just move on?»

Og så vil han gjespe.