I sommer kjørte vi fra Oslo til Trondheim, og stoppet på bensinstasjonen på venstre side like ved Dovre. Ikke Dovre-fjell, men stedet Dovre. Og der solgte man kassetter. Helt fantastisk. Det er veldig lenge siden jeg har sett kassetter til salgs på norske bensinstasjoner, og jeg ble derfor veldig nostalgisk.

For tida med kassetter – det var tider, det. For vår del sluttet disse tidene for knapt 2 år siden. Vår gamle Renault, som vi hadde i veldig mange år – hadde nemlig kun kassettspiller. Så når vi var ute og kjørte, kunne vi spille alle de gamle kassettene våre. Min favoritt var den gule jeg hadde fått av min venninne Tone da jeg var 14 år – hun hadde tatt opp Jan Eggums Heksedans fra LP. Samt  den svært smale kassett-serien «Hummer og Kanari», som var laget på hybelkjøkkenbenken til nåværende musikksjef i NRK, Knut Henrik Ytre-Arne, og med en den gang meget ung gitarist Hallgrim Bratberg som med-produsent. Hummer og Kanari skulle være til inspirasjon for alle TenSing-gruppene rundt omkring i landet, og her ble det presentert hørt og uhørt med nytenkende arrangement og forbløffende vokal. Og kassettene vakte oppstyr: Vi fikk blant annet sinte brev fra vestlandske menighetsråd som reagerte veldig negativt på at salmen «Navnet Jesus» hadde fått ny melodidrakt som gikk i moll. Det var blasfemisk, for «Navnet Jesus» skal gå i dur.

Å, det var tider!

Og så hadde barna sine kassetter som ble spilt i Renault’en – den mest enerverende var den moralske «alle dyrene samles for å finne ut hvordan menneskene skal slutte å forsøple»-historien. Den kassetten var lilla. Og veldig masete. Og de morsomste kassettene var de som barna hadde laget selv, før de nådde et tosifret antall år. Radioprogrammer og hørespill. Akkurat som en selv hadde gjort i sin tid, godt hjulpet av muligheten til å slette og spille over. Å, man husker tida da man hadde laget bånd-spaghetti av storebrors Chicago-kassett – fordi man hadde smuglyttet – og måtte sveive den opp igjen med blyant i plast-tannhjulet, og for all del ikke måtte vende tapen. Og røyk båndet, så måtte man jo bare lime sammen igjen, og håpe at storebror ikke merket det. Noe han selvfølgelig gjorde.

Det var noe veldig demokratisk over kassettene. For kassetter er teknologi som var forståelig og brukbar for alle. Og vi likte den tida, vi likte å forstå hva vi drev med. Trengte ingen manual. Trengte ikke support. Trengte ikke El-kjøp eller Apple Store. Trengte ikke barn som har skjønt mer enn en selv. Trengte bare saks og limeutstyr. Rewind, forward, pause, stop og play. I stereo.

Det er ikke bare på Dovre at det finnes fortsatt kassetter til salgs – i Afrika finnes det også masse kassetter, bare man oppsøker de rette utsalgsstedene. Men ettersom Renault’en til slutt ikke ville mer, så er det ikke lenger noen grunn til å kjøpe kassetter.

Men du verden, som man går glipp av noe. Det ble jeg minnet om i går, da jeg fant dette fantastiske nettstedet: Awesome Tapes from Africa. Det sitter altså en kar i Brooklyn, New York, og legger ut fantastiske Afrika-kassetter som mp3-filer.

Det er jo bare å bøye seg i støvet – og bli veldig glad:  http://awesometapesfromafrica.blogspot.com/

Og så tenker jeg som så at Ginge, som er 40 år i dag, og som har vært med på en del  Afrika-turer, på jakt etter arbeidsmusikk på de underligste steder – vil like dette nettstedet. Gratulerer med dagen, Ginge!