Craftprat

om dette og hint – og særlig om Afrika

Kategori: Ok da, la oss si at fattigdomsbekjempelse er et fag

  • Gode ideer fra tårnet

    Det er en interessant sak i dag på dn.no under overskriften «Millardflopp på kvinner» om Innovasjon Norges angivelige mislykkede satsning på kvinnelige gründere. Statistikken som underbygger den konklusjonen er at prosentandelen av kvinner som står for nyetableringer har gått ned fra 32,6 i 2007 til 26,8% i 2009, tross altså betydelige midler til nettopp å skulle oppnå det motsatte. Regjeringens mål er 40% innen 2013, og det virker ikke oppnåelig.

    Fra IN sin side sier man at dette skyldes holdninger og at rollemodellene er så få, foreløpig, mens det fra forskerhold sies at det skyldes at kvinner er opptatt av andre ting enn den tradisjonelle definisjonen på nyskaping. Hadde helsetjenester, f.eks., vært mer privatdrevet enn hva tilfellet er i Norge, så hadde man sett en mye høyere andel av kvinnelige gründere. Tja, mon det. Hvis den tankegangen skulle holde vann, så burde det for eksempel være langt flere kvinnelige gründere av private barnehager, enn mannlige. Det er det vel ikke?

    Men det er jo selvfølgelig et poeng med å innrette kartet etter terrenget – samtidig som det er politikkens oppgave også å endre selve terrenget.  Og det er vel midt i mellom de to tilnærmingene Innovasjon Norge antakelig skal og må operere.

    Mulig IN driver med veldig mye fornuftig og får til en hel del – også på kvinnefronten. Men innemellom kan man jo lure. Veldig. Innovasjon Norge har kontor i Sør-Afrika, i Johannesburg. Der sitter de i tårnet, dvs. i Sandton Tower, og forvalter blant annet Norads penger som skal gå til næringslivssamarbeid mellom Norge og Sør-Afrika (ja, egentlig hele Afrika.) MatchMaking-programmet kalles det.

    Og der i tårnet sitter de altså og tenker ut saker og ting, går jeg ut ifra. En dag i 2008 tror jeg de må ha sittet og snakket sammen i tårnet sitt,  omtrent som følger:

    – Du, nå har jeg lest denne strategien til Norad og regjeringen om at det skal satses på kvinner i næringslivssamarbeidet med Afrika. Statistikkene våre ser jo veldig dårlige ut, så vi må finne på noe.

    – Ja, og samtidig må vi jo også satse på handel, det står det også at vi skal gjøre.

    – Ja, helt enig. Vi må jo sørge for at vi får fortsatt penger fra Norad. Jeg foreslår at vi slår i sammen både handel og kvinner, så blir det bra på begge statistikker.

    – Ja, men så god ide, du!

    – Men hva skal vi satse på??

    – hm

    tenke, tenke, tenke – mens man kikker ut fra tårnet og ser ned på de eksklusive butikkene på Mandela Square i Sandton, der bemidlede sørafrikanske kvinner går rundt med shopping-posene sine.

    –  Jeg har det! Kosmetikk! Det liker alle kvinner!

    –  Genialt – hvor tar du det fra?

    – Nei, du vet jo at vi er innovative – det ligger i navnet, og det forplikter!

    Og resultatet av disse innovative minutter i tårnet var at  høsten 2008 kom 8 sør-afrikanske kvinner involvert i velværebransjen i Sør-Afrika til Norge med det mål å etablere handelssamarbeid med Norge.

    Og siden har ingen hørt noe mer om hva som kom ut av dette. (Jeg har drevet med iherdig googling og lesing på Norads og Innovasjon Norges nettsider i dag – og har ikke funnet noe.)

    Mulig det hele ikke gikk helt for seg slik  jeg har beskrevet ovenfor. Mulig dette var del av en nøye uttenkt strategi, basert på et universelt regnestykke kvinner+kosmetikk=sant. Og mulig Norad synes dette var en glimrende ide og helt i tråd med deres likestillingssatsning i bistanden.

    Men i Sør-Afrika har jeg ikke møtt så veldig mange som syntes dette var like glimrende. «Vi har jo mye mer spenstige kvinnerettede programmer som også kunne inneholde handel, f.eks. «Women in Wines» – kvinnelige vingårdseiere.» Og en annen kommenterte: «Trodde Norge var litt opptatt av svart eierskap osv – det er jo klart at svarte kvinner som eier noe innen velværebransjen fokuserer på produkter for det største markedet hos oss, dvs. den delen av befolkningen som har farget hud. Det er jo ikke noe eksport-produkt, akkurat, for Norge.»

    Og en tredje sa: «Men hvem i all verden fant på dette?»

    Og det lurer jeg på også.

  • Debattinnlegg – Bistandsaktuelt 04/10

    Og her er debattinnlegget: (mye repetisjon etterhvert….)

    Jeg er skeptisk til Fair Trade og fairtrade. For ordens skyld – Fair Trade og fairtrade er to forskjellige ting.

    Fairtrade i ett ord er en merkevareordning der PRODUKTET er rettferdig, mens Fair Trade i to ord er benevnelse på selve handelsvirksomheten, det vil si at HANDLINGENE til  individer, organisasjoner eller bedrifter, er rettferdige. Ettordsvarianten er forbeholdt jordbruksbaserte produkter med ekstern sertifisering, og da er Max Havelaar-merket involvert, mens Fair Trade i to ord opererer med selv-sertifisering – det holder at jeg erklærer meg som tilhenger av Fair Trade, så kan jeg bruke det begrepet.  WTFO – World Fair Trade Organization – arbeider imidlertid for å innføre standarder og sertifisering for blant annet håndverksproduksjon, slik at man kan få en tilsvarende merkeordning som Max Havelaar.

    Men ingen av de to variantene er varemerkebeskyttet som navn, og de har i alle år blitt brukt om hverandre.

    Begrepet har således endt opp som en sekkebetegnelse på idealistisk motivert handel med fattige småskalaprodusenter i sør, med løfte om fattigdomsreduksjon hos produsenten.  Men det er selvfølgelig ingen automatikk i at all handel med fattige småskalaprodusenter er fattigdomsreduserende, langt mindre rettferdig.  Og denne vide bruken av begrepet, kombinert med ambisiøse løfter, gjør at det i realiteten er i ferd med å tømmes for innhold.

    Den sertifiserte varianten, altså fairtrade,  garanterer produsentene minimumspriser   for råvarene, samt ekstra betaling, såkalt premium, til sosiale formål, det vektlegges demokratiske rettigheter for arbeiderne og miljøvennlig produksjon. Blant annet. Kritikere hevder på sin side at fairtrade ikke når de fattigste,  men tvert i mot gjør de fattigste fattigere, at ordningen tvinger produsentene til ensidig og på sikt ikke bærekraftig landbruksproduksjon, og at selve premiumen forsterker usunn avhengighet.

    Sett fra mitt ståsted, med erfaring fra handel med håndverk fra det sørlige Afrika, har jeg ingen tro på at eventuell sertifisering og Fair Trade-merking av håndverksproduksjon vil øke handelen og gjøre den mer rettferdig og de fattigste mindre fattige. Det eneste man kan garantere er at en slik sertifisering vil måtte bli svært kostbar.

    Men min hovedinnvending mot Fair Trade og  fairtrade er av ideologisk karakter.  Det bidrar til en forenkling av hva fattigdomsbekjempelse er, og en opprettholdelse av myter om særlig det fattigste kontinentet – Afrika.  For når du kaller noe for rettferdig, så blir motsatsen urettferdig. Som butikkselger av afrikanske varer vet jeg mye om det. Jeg får mange spørsmål om fairtrade og Fair Trade . Når jeg da svarer at jeg hverken selger fairtrade-produkter, eller kaller handelen for Fair Trade, så blir mange kunder veldig usikre. Men er det urettferdig handel, da? spør de.

    Men hvorfor er du så opptatt av rettferdighet når det gjelder afrikanske varer? spør jeg tilbake. Nei, jeg vil jo gjerne vite at alt er i orden hos de jeg kjøper produktene fra, og at de får skikkelig betalt, er som oftest svaret da.

    Og det er denne tankegangen knyttet til Fairtrade – i både ett og to ord – ideologiske kritikere  i det sørlige Afrika trekker fram. At rettferdig handel, når alt kommer til alt, ikke er noe annet enn nok et forsøk fra oss i Vesten på å skulle kontrollere Afrika. Vi stoler ikke på dem, men vil dem så vel. Så for at vi skal kjøpe deres varer, så må de gjennom en godhetstest hos oss. Og er du rettferdig, så får du tilgang til det ypperste vi har i vår vestlige verden – Den Bevisste Forbruker – og da kan du tjene mer penger. Det minner om passlovene under apartheidtida, sier de.

    Til syvende og sist er både Fair Trade og fairtrade ikke noe annet enn markedsføringsstrategier overfor vestlige forbrukere, for å få dem til å velge varer fra fattige produsenter i sør. Spørsmålet man bør debattere er derfor ikke først og fremst om hvorvidt Fair Trade og fairtrade er bra eller dårlig, men om hvorvidt merking og godhetstesting her i Norge på sikt fremmer og øker handelen med fattige småskalaprodusenter i sør på en bærekraftig måte.  Jeg tror det må finnes andre og bedre måter.

  • Morgenkåseri om fairtrade og Fair Trade

    Morgenkåseri NRK P2  – 06. april. (som stort sett er et slags sammendrag av hva jeg har skrevet om tidligere – de fleste morgenkåseriene lager jeg på den måten.) På bakgrunn av det kåseriet ble jeg bedt om å skrive et debattinnlegg i Norads blad Bistandsaktuelt. Det er nødvendigvis ikke like muntlig i formen, da. Men altså først – morgenkåseriet:

    God morgen, og vel overstått påske! Kanskje du har tatt deg en kopp kaffe på morgenkvisten – og kanskje den til og med er av den rettferdige typen – fairtrade-kaffe.

    Og kanskje du har nydt litt påskesjokolade i uka som gikk – og mulig du i den anledning har opplevd et etisk dilemma, fordi kakobønnene i påskesjokoladen kommer fra land der det ikke finnes fairtrade-kakao. Før påske avslørte nemlig en dansk dokumentar at kakaobønnene vi nordmenn liker- altså rent smaksmessig –  kommer fra Elfenbenskysten, med utbredt barnearbeid involvert.

    Noen var raskt ute i media og krevde at rettferdighet måtte også komme til Elfenbenskysten – og det kan man jo ikke være i mot.  Rettferdighet, altså. Men det spørs  om fairtrade-kakao er svaret på det kravet.

    Det er bare å si det som det er  Jeg har lenge vært erklært skeptiker til Fair Trade, og jeg er jamen ikke sikker på fairtrade, heller. For de som lever i villfarelse – og det har jeg oppdaget er de aller fleste – så er altså Fair Trade og fairtrade to forskjellige ting.

    Veldig kort fortalt er Fairtrade i ett ord en merkevareordning der PRODUKTET er rettferdig, mens Fair Trade i to ord er benevnelse på selve handelsvirksomheten, det vil si at HANDLINGENE til mennesker, organisasjoner og bedrifter , er rettferdige. Ettordsvarianten er forbeholdt jordbruksprodukter med ekstern sertifisering og da er det også et merke involvert, mens Fair Trade i to ord opererer med selv-sertifisering, dvs det holder at jeg erklærer meg som tilhenger av Fair Trade, så kan jeg bruke det navnet. Ikke rart det blir forvirring.

    Prinisppene for den sertifiserte varianten er jo så bra – produsentene får garanterte minimumspriser  og ekstra betaling til  felles sosiale formal, det vektlegges demokratiske rettigheter for arbeidsstokken og miljøvennlig produksjon, Blant annet. Men kritikere hevder på sin side at fairtrade ikke når de fattigste, men tvert i mot gjør de fattigste fattigere, og at ordningen tvinger produsentene til ensidig og på sikt ikke bærekraftig landbruksproduksjon.

    I utgangspunktet dreier min skepsis mot Fair Trade og  fairtrade seg om selve navnet. Rettferdig. For mye kan sies om handel med fattige småskalaprodusenter, og mye er bra og blir stadig bedre, men spesielt rettferdig er det ikke. Handel mellom en rik kunde og en fattig produsent kan aldri bli rettferdig i ordets egentlige betydning. For verden er ikke rettferdig, livet er ikke rettferdig – og det vet vi. Og minst rettferdig er livet for fattigfolk. Også det vet vi. Men av en eller annen grunn har vi altså funnet ut at visse typer av kommersielle samhandlinger med fattige produsenter i sør, best beskrives som rettferdig. Er det navnet valgt for å tilfredsstille produsenten i sør, eller kunden i nord?

    Når du kaller noe for rettferdig, så blir automatisk motsatsen urettferdig. Som butikkselger av afrikanske varer vet jeg mye om det. Jeg får mange spørsmål om Fairtrade og Fair Trade – i en salig blanding – er det jeg, eller produktene, eller produsentene, som bør være rettferdige? – ikke godt å si, antakelig alle  – men folk spør.  Når jeg da svarer at jeg hverken selger Fairtrade-produkter, eller kaller handelen for fair trade, så blir folk veldig usikre. Men er det urettferdig, da? spør de.

    Men hvorfor er du så opptatt av rettferdighet når det gjelder afrikanske varer?, spør jeg tilbake.

    Nei, jeg vil jo gjerne vite at alt er i orden hos de jeg kjøper produktene fra, at de får skikkelig betalt og sånt, er som oftest svaret da.

    Og det er denne tankegangen knyttet til Fairtrade – i både ett og to ord – ideologiske kritikere i det sørlige Afrika trekker fram. At denne rettferdige handelen, når alt kommer til alt, ikke er noe annet enn nok et forsøk fra oss i Vesten på å skulle kontrollere Afrika. Vi stoler ikke på dem, men vi vil dem så vel. Så for at vi skal kjøpe deres varer, så må de gjennom en godhetstest hos oss. Og er du rettferdig, så slipper du igjennom til det ypperste vi har i vår vestlige verden – Den Bevisste Forbruker – og da kan du tjene mer penger, og til og med forsørge din familie og sende barna på skole. Det minner om passlovene under apartheid-tida, sier de.

    Mange tusen nordmenn er fans av rettferdig handel på  Facebook. Og det er sikkert skikkelig urettferdig å blande passlover opp i Fair Trade. I hvertfall for de tusenvis av norske fans.

  • Visa om løgna

    Jeg har nettopp sendt inn en rapport til Norad. Jeg har skrevet en del Norad-rapporter opp gjennom årene, og etterhvert opplever jeg denne rapportskrivingen som mer og mer meningsløs. Ikke fordi at rapporter nødvendigvis er feil –  det gjelder jo tross alt bruk av offentlige midler  –  men fordi bistand er til de grader blitt et fag innen akademia. Og der de som kan faget forvalter sannheten. Som om akademia noensinne har forvaltet sannheten om livet. For det er jo det bistand handler om –  fattigfolks liv.

    Jeg har egentlig en lang argumentasjonsrekke på plass – om hvordan selve bistandsterminologien gjør at vi endrer vårt syn på hva som er fokus for bistand, hvordan bistandsdebatten er så elitær at den derfor blir uvesentlig i samfunnet – og hvordan dette i sin tur gjør prosjektrapporteringen til Norad så meningsløs.

    Men jeg tenker jeg i stedet tar en Alf Prøysen-vise – til ære for oss som grubler og ikke er sikre på noe som helst. En hyllest til oss som føler oss mer beslektet med løgna når de store svar skal gis i form av meningsløse rapporter.

    Og detti er visa om løgna
    du hørte så lindt som a læt…
    Sæinnheta syng og marsjere,
    løgna går omvæg og græt….

    Sæininnga seire i solskinn
    og vill itte kjøpslå om fred,
    løgna sitt livredd i skuggen
    og sverger sin saligheds ed!

    Sæinninga sitt i en ting-sal
    med fakta og klare bevis,
    løgna sitt dødsdømt i pine
    og dikte om Paradis…..

    Sæinninga peke ut vægen
    snor-rett med glass-skår og stein,
    løgna har lønlige stier
    for børrføtte, såre bein.

    Løgn… Ska vi slå øss i hopes?
    Sei det er meg du vil ha!
    …..du ska sleppe å sjå meg i aua
    bare du svara «ja».

    Kvisk det er meg du er gla ti!
    Gjøm deg ved hjertet hos meg!
    Så ska jeg blunde att aua
    og kviske det såmmå ått deg….

  • Kremmerånd i ubuntus tid.

    I forbindelse med jordskjelvet på Haiti var det i dag en reportasje i Aftenposten om hvordan det lokale næringsliv i de verste katastrofeområdene opplevde gode tider. Vi kunne lese intervju med en mann, selv rammet av jordskjelvet, som tjener penger på å selge diesel i små mengder til andre jordskjelvsrammede. Dieselen brukes så til strømaggregatet, som samme mann eier – slik at kundene, dvs andre jordskjelvsrammede, kan lade mobiltelefonene sine.

    Dette er jo den førende globale forretningside og således ikke noe oppsiktvekkende egentlig. Hele prinsippet bak all slags kjøp og salg er å selge videre noe du har som andre er villig til å betale mer for enn hva du i utgangspunktet betalte. Tilbud og etterspørsel. Alle butikkjeder er basert på dette prinsippet – fordi du kan kjøpe inn i store kvanta og derfor får gode innkjøpspriser – så blir du enda mer interessant for kundene, fordi de aldri kan matche din innkjøpspris. Så det er selve det å kjøpe inn som er cluet, samt at du kjøper inn noe kundene vil ha, selvfølgelig.  Og jo mindre organisert kundene er seg imellom, dess større mulighet har du til å øke avansen på det du selger. Og omvendt – dess større kunden er, dess større påvirkningskraft på selgerens avanse. Kjøp og salg handler i bunn og grunn om maktforhold – iblandet basale menneskelige behov for å overleve.

    Og på Haiti nå er det veldig mye som handler om maktforhold, og enorme basale menneskelige behov for å overleve. Så selvfølgelig blir dette et sted der kremmerånd får gode vilkår  – også blant de fattigste.  Guiden i reportasjen, som jobber for Frelsesarmeen – sier at det denne kremmerånden er av det gode, og det skulle gjerne ha vært mer av den. Noen reagerer på dette – at fattige tjener penger på andre fattige. Det gjør vel strengt tatt veldig mange andre også – tjener penger på de fattige, med det er en annen debatt.

    Men tilbake til de fattige som tjener penger på andres nød – kremmerånden finner du i enhver slum, sammen med en utrolig oppfinnsomhet og energi når det gjelder det å få dekket de basale behov for å overleve. På mange måter er lokalsamfunnene i slum og fattige townships de mest kapitalistiske samfunn jeg kjenner til. Det er selvfølgelig fordi folk som bor der ikke har noe annet valg, dersom de har tenkt å overleve. Og det har de aller fleste av dem.

    Fattigfolk har rett og slett en enorm kompetanse på området – det å overleve uten velferdsstat. Men den kompetansen blir sjelden eller aldri etterspurt og anerkjent når hjelpeprogrammer og sysselsettingstiltak for de fattige igangsettes.

    Ubuntu – dette uendelig sarte og samtidig livskraftig vakre sørafrikanske begrepet: jeg er fordi dere er, og dere er fordi jeg er – altså, ubuntu – ser ut til på mirakuløst vis å overleve de mest nedverdigende levevilkår i de fattigste lokalsamfunn, som har vært fattige og nedverdigende i all sin tid. Sett utenfra er jo ikke det noen selvfølge – det er noe platt over utsagn som «i vanskelige tider holder folk sammen og bryr seg om hverandre», når de vanskelige tider er kroniske og ingen kjenner til noe annet. Men altså – ubuntu lever og kremmerånden lever – om ikke akkurat alltid i en idyllisk symbiose, ofte tvertimot. Men jeg tror mye hadde sett annerledes ut med hensyn til bærekraftige resultater av lokale bistandsprosjekter dersom vi hjelpere som kommer utenfra hadde brukt tid til å lære og forstå dette med kremmerånd i ubuntus tid.

  • Oh, the humanity, the humanity. The tanned humanity.

    Nå er det snart slutt på disse bunadskriveriene for en stund, men grunnen til at jeg har syslet med dette i det siste er at jeg i går holdt foredrag i Horten Quiltelag om håndverkstradisjoner i det sørlige Afrika. Veldig hyggelig kveld – og imponerende flinke , driftige og allsidige damer der i Horten!

    En av mine kjepphester knyttet til hva Isandi (og jeg) driver med, er at RETORIKKEN i det norske samfunnet om Afrika, afrikanere og de fattige er et effektiv hinder i fattigdomsbekjempelsen. For elendighet er det afrikanske produktet som selger best i Norge – og skal du selge et annet produkt fra Afrika, så er elendighet i ymse utgaver veldig drahjelp i markedsføringen.

    Mye man kan si om motivasjon og bakgrunn for slik markedsføring, men det blir i hvertfall ikke noe særlig mindre fattige i Afrika på den måten.

    Men denne markedsføringsteknikken gjelder ikke for ferieturer til Afrika – da er ikke elendigheten noe særlig til drahjelp. Vi vil ha den litt på avstand – det får da være måte på å delta i verdens urettferdighet. (Har du tenkt på hvor forskjellig reklame for en bistandsorganisasjon og en reklame for en feriereise ser ut, selv om det geografiske målet for reklamen er det samme?) Eller for å gjengi en sørafrikansk kommentator ang europeere på tur i hans land – kommentar i dagens Mail&Guardian: «Yes, we KNOW Africa is a funny country, we know that, ooh, heartbreakingly, there’s a shantytown just FIFTEEN MINUTES drive from a pristine white beach full of gorgeous Eurotrash losers sipping cheap cocktails. Oh, the humanity, the humanity. The tanned humanity.»

    (Leser mye på nettet om sørafrikanske reaksjoner på angrepet på Togos fotball-lag i Kabinda i helgen, sitatet overfor er fra den debatten – skal se om jeg får til en slags oppsummering seinere i uka.)

    Men tilbake til kjepphesten om den ødeleggende retorikk. For hva er nordmenns bilde av Afrika og vanlige afrikanere? Må man alltid se på dem gjennom godhetsbriller og med fattigdomsfilter? Jeg driver litt empiriske undersøkelser om saken. Som for eksempel når jeg holder faglige foredrag om håndverkstradisjoner og den slags. Da viser jeg bilder av håndverkerne og deres lokalmiljø, samt bilder av produktene. Men jeg sier i utgangspunktet ingenting om hvorvidt de er fattige – jeg snakker først og fremst faglig om håndverket deres og den tradisjonen det står i, reint kulturelt og sosialt. Men det skjer det samme hver gang – det går ikke lang tid før jeg får spørsmål om ikke Isandi også hjelper , og ikke bare kjøper. Og da er jo jeg i gang…. Så også i går. Spørsmålene var gode og relevante og overhodet ikke lettvinte – og stilt av meget oppegående damer, så da gled samtalen etterhvert mest over til de mer sosiale aspektene ved Isandis virksomhet….

    Jeg lurer på om det har mye å gjøre med det visuelle inntrykket jeg viser gjennom bildene – en dame som bor i et skur må trenge hjelp, tenker vi.  Men hvor har vi lært det fra?  Og kan vi klare å se henne som noe annet enn en dame som bor i et skur?

    Men produktene fungerer VELDIG bra som motvekt til retorikken. I går hadde jeg med meg noen Penduka-puter – ikke av det billigste slaget kan man trygt si. (men verdt hver krone!) Og de solgte BRA! Og ingen kjøper dyre puter fordi man synes synd på noen…..

    Så konklusjon: a. Oppegående damer i Horten, b. våre produkter ER motsvaret til godhetsretorikken, og c. jeg har fortsatt MYE jobb å gjøre mht å forbedre min formidling av håndverkeren i skuret, og ikke den fattige og hjelpetrengende i skuret.

    Oh, the humanity, the humanity. The tanned humanity.